Nora Ingdal ser Gud i foreldre som aldri gir opp. Selv opplevde hun at faren til slutt ikke orket mer

Først når vi ser barna i IS-leirene som en del av Guds skaperverk er vi verdig Guds velsignelse, mener Redd Barnas nye utenlandssjef Nora Ingdal.

Reportasje

Som 11-åring var Nora Ingdal landets yngste foreningsleder. I Misjonstidende kunne man i 1980 lese om jenta fra den lille bygda Kvalvåg på Nordmøre som hadde startet bygdas første barneforening.

Hun var født med rettferdighetstrang, og på bedehuset hadde hun hørt misjonærer snakke om all fattigdommen og nøden ute i den store verden. Nora kalte foreningen sin «Solstråle» og bestemte at pengene skulle gå til barn på Madagaskar. I kjelleren på gården samlet den ivrige 11-åringen de andre barna i bygda for å lage bordskånere av klesklyper i tre, og andre ting de kunne lodde ut på basar. Ikke langt unna, i Trøndelag, spådde en stolt bestemor at barnebarnet ville bli Norges første kvinnelige biskop.

Det ble hun ikke. Rosemarie Köhn kom Nora Ingdal mange år i forkjøpet. I stedet ble barneforeningen starten på en lang karriere i humanitærbransjen. Forrige uke ble Ingdal utenlandssjef i Redd Barna.

– Jeg må tro på det jeg gjør. For meg henger det jeg gjør personlig og det jeg gjør faglig helt sammen. Det er som en vev jeg må sy i underveis. Kun da blir det jeg gjør på jobb troverdig, sier Ingdal.

Etter en lang dag med møter inne på kontoret har hun foreslått en tur langs Akerselva i den kalde høstlufta. Det har regnet så vannet når nesten opp til asfaltkanten. En mor med barnevogn prøver å holde styr på både vogna og smårollingen. Redd Barna-sjefen kaster et blikk på moren. Hun forteller om varslingsplikten sin. Dersom moren ikke hadde fulgt med den lille, og Ingdal så noe som kunne oppfattes som omsorgssvikt, hadde hun følt en plikt til å si ifra.

– Barns rettigheter er en heltidsjobb. Det er ikke noe jeg legger fra meg klokka fire når jeg sykler hjem.

I bresjen for fiendens barn

De siste månedene har særlig rundt 40 barn opptatt Nora Ingdal og Redd Barnas oppmerksomhet. Siden september i fjor har organisasjonen jobbet med kampanjen «Hent barna hjem», som vil få norske barn av IS-krigere i flyktningleirer i Syria hjem til Norge. Kampen for å hjelpe fiendens barn har alltid vært helt avgjørende for Redd Barna. For hundre år siden ble grunnleggeren av organisasjonen, kvekeren Eglantyne Jebb, arrestert mens hun delte ut pamfletter på Trafalgar Square i London fordi hun ville hjelpe fiendens barn fra Tyskland og Østerrike-Ungarn.

Nesten 30 år senere tok Sigrid Helliesen Lund Redd Barna til Norge. Lund var også kveker og stod i bresjen for å hjelpe barna til nazistene. For Nora Ingdal har kampen for disse barna betydd ekstra mye. Hun vokste opp i en bygd der det største som hadde skjedd var krigen. Alle visste hvem som hadde vært nazister og hvem som var barna deres. Det gjorde at Ingdal tidlig fikk en bevissthet rundt hvor tilfeldig det hele var. Hvem som ble nazister og hvem som fikk barn med fienden.

– Barn blir fortsatt straffet for foreldrenes handlinger. Det er så fryktelig urettferdig. Redd Barna tar ikke politisk parti, vi er på parti med barna. Det høres kanskje banalt ut, men det er faktisk ganske kontroversielt også. Det ser vi nå som vi møter så mye motstand, sier Ingdal.

Les mer om kvinnen bak Redd Barna, Eglantyne Jebb:

•  Reportasje: Hennes livsprosjekt ble å redde fiendens barn

• Kommentar: Fiendens barn er også barn

---

Nora Ingdal

  • 50 år, gift, to barn.
  • Oppvokst i Kvalvåg i Kristiansund kommune, bor i Ås.
  • Utdannet statsviter og har jobbet i humanitærbransjen i flere tiår.
  • Nylig ansatt som utenlandssjef i Redd Barna.

---

Da Nora Ingdal fikk jobben som utenlandssjef var det en av kollegene hennes som sa: «Nora, nå må du ikke ta for mye Møllers tran». Det er ikke usannsynlig at Ingdal kan ha tatt en skje for mye i dag. Hun snakker fort, men ettertrykkelig, akkompagnert av heftig gestikulering.

– Noen spør hvorfor Redd Barna henger seg opp i disse få barna når vi skal hjelpe alle barn. Vi hjelper to millioner barn i året, men vi må bevise at vi kan bestå akkurat denne testen. Her kommer Gud inn i bildet for min del. Greier vi å se at disse barna – fiendens barn – er en del av Guds skaperverk? Først da er vi verdig Guds velsignelse.

Nora Ingdal tror det er en slags overlevelsesmekanisme at vi tåler så mye urett som ikke rammer oss selv. For å overleve kan man ikke ta innover seg all verdens urett. Men man kan gjøre noe og man må tørre å se sin neste inn i øynene, mener Ingdal. Det jobber hun med selv også.

– Hvis noen jeg er veldig uenig med politisk blir mobbet, ertet eller hengt ut på Nytt på nytt for eksempel, da blir jeg ikke så veldig opprørt. Da er jeg kanskje ikke virkelig genuint opptatt av urett. Men jeg ville faktisk stått opp for deres rettigheter. Det mener jeg er testen. Og for all del, test meg på det.

Svigerforeldrenes enebolig er blitt kirkeasyl

Som 15-åring flyttet Nora hjemmefra for å begynne på videregående. Hun var aktiv i Skolelaget og ble kristenruss. Først og fremst som en protest mot all drikkingen og festingen medelevene hennes drev med. På et russetreff i Molde en kald vårdag måtte Nora og en venninne hoppe ut i Julsundet for å redde en annen russ som hadde lagt ut på svøm midtfjords.

– Det er sånt man ikke glemmer med det første. Jeg syntes rett og slett den drikkingen var ekstremt farlig. Samtidig hadde jeg nok på mange måter en mer aktiv kristentro på den tiden enn i dag, forteller Ingdal.

I dag kaller hun troa si for praktisk. Hun er gift med en humanetiker som er vokst opp i en kvekerfamilie. Selv er hun medlem av Den norske kirke og trives aller best i arbeidskirka på Ås der de kan inkludere flyktninger i 17. mai-feiring og synge i kor.

– Kvekerne er veldig opptatt av å gjøre ting og å se det gode i alle mennesker. Fredsarbeid i praksis, kaller de det. Det kan jeg kjenne meg veldig igjen i. Jeg vil gjøre ting. Man dømmes ut ifra det man gjør, ikke nødvendigvis det man sier.

Svigerforeldrene har gjort inntrykk på Ingdal. I en enebolig på Ås, ikke langt unna der hun selv bor, har de nemlig gjort om boligen sin til et slags kirkeasyl. Vårt Land har flere ganger skrevet om Turid og Egil Magne Hovdenak, og flyktningene de har tatt imot de siste 40 årene. Hjemmet deres er så å si blitt anerkjent som et kirkeasyl av det lokale politiet på Ås, siden kvekere ikke har noe eget forsamlingshus.

Når Nora Ingdal kommer hjem fra en lang dag på jobb, setter hun seg gjerne ned med mer papirarbeid. Hennes palestinske venninne i Lofoten trenger henne nemlig mer enn noensinne. Mannen hennes fra Libanon er blitt sendt tilbake etter 22 år i Norge. Igjen sitter Ingdals venninne og parets fire små barn. For Nora Ingdal er det ikke noe alternativ ikke å hjelpe venninnen så mye hun kan, særlig når hun tenker på at barna blir straffet for farens handlinger.

– Blir du ikke sliten?

– Jeg blir sliten når jeg får motstand og ikke får med meg folk, og når jeg ikke blir anerkjent eller blir sett. Da kjenner jeg meg sliten. Men i Redd Barna har jeg hatt mye energi hele veien fordi det er et så utrolig meningsfylt arbeid, og det er så konkret. Jeg får motivasjon av å se resultater, av å se at noe praktisk skjer.

– Religionenes største problem er etterlevelse

Nora Ingdal mener verden er blitt et bedre sted mens hun har levd. Hun viser til hvor mange færre barn som vokser opp i fattigdom i dag og hvor mange færre som dør av underernæring. Men samtidig er det stadig noen som havner bakerst i køen, og gapet mellom dem og oss blir bare større, mener utenlandssjefen.

– At vi blir født med så ulike muligheter mener jeg handler om de skjeve maktforholdene i verden. Og om styresett. Det er en iboende mangel på et globalt rettferdig system som gjør at folk ikke har et sikkerhetsnett. Det gjør at jeg til stadighet føler meg hjelpesløs, men da prøver jeg å trekke det ned til noe konkret. Sånn slipper jeg å tenke for mye på de tingene jeg ikke kan gjøre noe med.

Litt sånn har Nora Ingdal det med troa også. Når det blir for vagt og stort sliter hun med å henge med. Hun kaller det selv «den litt enkle tilnærmingen» til tro. Den gjør også at hun kan bli veldig provosert over dem som bare sier mye om tro, men ikke gjør noe.

– Hva er religionenes største problem?

– Etterlevelse og praksis. Slik jeg ser det er alle religionene fantastiske, skriftlig. Riktignok finnes paragrafer man helst ikke skal følge, men i det store og hele er alle religionene gode på papiret. Det er etterlevelsen som er problemet.

– Hvem er Gud da?

– For meg er Gud en mor eller en far som står opp hver morgen, passer på at barna får frokost, får dem på skolen, gir dem tro på at det nytter å lære og holder motet oppe. Det er Gud for meg. En som tar ansvar selv om du helst vil dra dyna over hodet fordi du er deprimert og fortvila fordi alt er håpløst. Gud er for meg det gode som finnes i alle mennesker.

---

4 raske

  • Gud er: Gud er for meg det gode som finnes inni alle mennesker.
  • Jeg klarer meg ikke uten: Familien.
  • På min gravstein skal det stå: Det får andre bestemme.
  • Boka alle må lese: Hva er dette hva av Dave Egger. En helt utrolig historie om hva mennesket kan overleve og orke i møtet med så mye ondskap.

---

Telefonsamtalen hun aldri glemmer

Ingdal føler seg nærmest Gud når livet er vanskelig. Som den dagen for seks år siden. Hun var ute og gikk tur med moren og mannen sin da telefonen ringte. Stemmen i den andre enden brukte mellomnavnet hennes, Anita, og allerede da skjønte Ingdal at det dreide seg om noe alvorlig. Familien hadde akkurat kommet hjem fra sommerferie i Kvalvåg dagen før, der de har feiret foreldrenes 50 års bryllupsdag. Faren hennes ble igjen i Kvalvåg alene.

– Jeg ringer om et selvdrap, var beskjeden fra presten i andre enden av telefonen.

Nora Ingdal møtte morens blikk. Så raste det sammen. De skjønte begge hva som hadde skjedd. Faren hennes, jordbrukeren og avløseren, sangeren og poeten, hadde valgt å avslutte livet.

– Faren min var et barn som ikke ble sett. Nå snakker jeg med jobbspråket mitt, unnskylder Ingdal seg før hun fortsetter:

– Han var et barn som ikke fikk sine rettigheter tatt på alvor. Og mange barn overlever det. Det gjorde jo også faren min på mange måter. Han giftet seg med moren min, fikk tre barn, var sjarmerende, glad i sang og musikk, og var godt likt av alle. Han løftet oss opp og så oss. Men at han ikke ble sett som barn, hang ved han resten av livet. Han hadde veldig lav selvfølelse.

Til slutt gikk det ikke lenger. Ingdals far ville ikke leve lenger. Da var han 72 år gammel. At hennes egen far var et slikt barn som Redd Barna-sjefen møter i jobben sin daglig har gitt en spesiell erfaring. Hun har lært at man skal tørre å spørre. Også om folk tenker på å ta livet sitt.

– Jeg var jo redd for faren min. Jeg så hvordan han slet. Det ble gradvis verre og verre de siste ti årene etter han pensjonerte seg, men jeg turte ikke å spørre. Det er en lærdom jeg må leve med. Dette gjelder barn som opplever overgrep også. De forteller det ikke av seg selv. Du må spørre, selv om det mest ubehagelige.

Jeg har lært at man skal tørre å spørre. Også om folk tenker på å ta livet sitt.

—   Nora Ingdal

Fire ballonger, fire fargestifter og et gudsbevis

At faren alltid så henne og løftet henne opp selv når han innerst inne var dypt fortvilet, har betydd mye for Nora Ingdals gudsbilde. Og hun har møtt flere slike mødre og fedre. I fire år bodde hun og familien på Gaza. Langs den lille geografiske stripa, fire og en halv mil lang og fem kilometer bred, bor to millioner palestinere tett i tett. De aller fleste har ingenting å stå opp til – verken jobb eller skole, men de gjør det likevel.

I vinter var Ingdal tilbake i Gaza sammen med Redd Barnas generalsekretær. De gikk langs stranden for å gjøre et opptak da Ingdal fikk øye på en mann med fire barn. De satt i et busskur og så utover sjøen. Ingdal snakker arabisk og kom i snakk med mannen. Hun spurte hva han gjorde der. Han svarte at han så gjerne ville at barna skulle få gjøre noe annet, komme seg ut, kjenne lukta av sjø. Kanskje det til og med ville skje noe gøy.

Den ene jenta sa noe Ingdal trodde var ballong. Siden Ingdal selv alltid har fargestifter i veska fant hun frem dem og spurte kollegaen om ikke hun også hadde noe gøy i veska. Det hadde hun.

– Se her, jeg må vise deg, sier Ingdal og finner frem mobilen sin.

Hun blar seg frem til bildene hun tok av familien i vår. På en benk i et lite skur sitter fire barn med hver sin ballong og selvlagde tegning. Til høyre i bildet sitter faren og ser på barna sine.

– Han der, han faren der, er et gudsbevis for meg. Gud er i mennesket. Han skapte oss og satte oss her på jorda. Da må han jo ha hatt en slags plan. Og hva er det du kan gjøre? Jo, du kan være et medmenneske. Vise at du er der og bryr deg. For meg er det gudstro.

Vil du lese mer om kampen for å få barna i flyktningleirene i Syria hjem?

• Tydelig krav: – Hent alle Syria-barna hjem

•  Kirkeseniorer legger press på Solberg: – Vi forventer en langt mer aktiv oppfølging. Det haster

• Mener barn av IS-krigere er vår tids 'tyskerbarn': – Mødrene er norske borgere. Da er IS-barna vårt ansvar

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje