– Det er i grunn ikke noe nytt at det hvite Amerika har veldig mange svin på skogen

Den amerikanske urbefolkningen Osages historie er preget av penger, massedrap, sammensvergelse – og forglemmelse.

Reportasje

Den amerikanske urbefolkningen Osage talte omkring 2000 mennesker i 1920. Gjennom oljeinntekter fra landområder de leide ut, tjente de gode penger. I løpet av 20-årene kunne den sensasjonsjagende pressen fortelle: osagene kledde seg i pels, fikk reist herskapelige hus, leide inn egne sjåfører.

Så begynte likene å dukke opp.

Et stort øde landskap

Opprinnelig levde osagefolket ved Ohio-elven, men i 1825 ble de drevet ut, slik som mange av landets urbefolkninger både før og etter dem. De ble plassert i Kansas, der de slo seg til ro. Femti år senere ble de igjen offer for statlig tvangsforflytning. I begynnelsen av 1870-årene ble osagefolket flyttet til et karrig, ikke-dyrkbart område nordvest i Oklahoma, der de måtte etablere seg på ny.

Lite visste myndighetene at det her befant seg et underjordisk minerallager. Det de hvite amerikanerne trodde var ubrukelige landområder, viste seg å være et av landets største oljereserver. Femti år etter at osagefolket hadde blitt tvangsflyttet, begynte pengene å renne inn.

Osagefolkets plutselige og raskt voksende rikdom kom fra leieinntekter fra oljeboring. I takt med den mer og mer intense pumpingen, økte også utbetalingene. I 1923 mottok de over 30 millioner dollar, hvilket i dagens marked tilsvarer 400 millioner. Pressen mesket seg i de brårike urinnvånernes nye vaner. I forbindelse med en av mange auksjoner, spurte en Harper’s Magazine-reporter seg hvor dette skulle ende. Rikdommen vokste og vokste, og osagefolket skal ha vært verdens rikeste folk per innbygger.

Reporteren skrev: «Osageindianerne er i ferd med å bli så rike at noe må gjøres med det.»

Systematisk

En amerikansk forbrytelse – drapene i Osage County ble utgitt i USA i 2017, og foreligger nå i norsk oversettelse på Aschehoug forlag. Forfatter og journalist David Grann forteller her den sanne historien om en av amerikansk histories verste og likevel minst omtalte kapitler.

– Det er i grunn ikke noe nytt at det hvite Amerika har veldig mange svin på skogen i sin behandling av urbefolkningen. Helt frem til våre dager har grov utnyttelse vært satt i system. Slik sett føyer dette seg inn i et mønster på hvordan man behandler urbefolkning, sier Preben Jordal, oversetter av boken.

Granns bok er en tett befolket og detaljrik fortelling i tre deler. Historien graviterer rundt osagekvinnen Mollie, hennes hvite ektemann Ernest og menneskene i deres nærhet. Mollies søster Anna var en av de første likene som ble funnet. Kort tid etterpå døde moren Lizzie, hun av forgiftning.

– Det er drøyt hvordan det systematisk ble myrdet for profitt og dekket over spor. Det ble gjort på ganske fæle måter også. De forgiftet folk over tid, man bare merket at de sakte svant hen, sier Jordal.

Etter at tre mennesker hadde trukket sine siste åndedrag, så osagefolket seg lei av lovhåndhevernes middelmådige arbeide. Osagenes stammeråd sendte brev til justisdepartementet med krav om hjelp, men fikk til svar at «enhver videre etterforskning er meningsløs».

Mord for mineraler

J. Edgar Hoover, da nyslått sjef for Etterforskningsbyrået, fikk slik sin første drapssak, og så sitt snitt til å løse den kompliserte saken for å demonstrere hans byrås fortreffelighet. Den velrenommerte etterforskeren Tom White ble satt i spissen.

En av rollegalleriets mest fryktinngytende personer, er William Hale. Han hadde kommet til reservatet mange år i forveien, og begitt seg ut på en «kamp for livet og for rikdom». Han jobbet seg opp, så vel som inn i osagefolkets sirkler, og ble kalt Kongen av Osage-åsene. Nevøen Ernest giftet seg med osagekvinnen Mollie. Etter eget utsagn ville William Hale «bestandig være osagefolkets sanne venn».

«Det underjordiske reservoaret av svart gull» var det mange som ville ha tak i. Men mineralrettighetene kunne ikke kjøpes, kun gå i arv. Det ble etter hvert tydelig for etterforskeren at for hvert dødsfall, fikk Mollie større og større andel av rettighetene. Tilfeldigvis var hun altså gift med Hales nevø, og rettighetene nærmet seg den myteomspunne Kongen av Osage-åsene.

Mollie hadde sukkersyke, og ble behandlet av leger som «injiserte henne med det som ble sagt å være en ny mirakelmedisin». Hun ble derimot bare dårligere og dårligere.

Også hun var i ferd med å bli forgiftet.

Kistebærer

Da Tom White kom i gang med etterforskningen, tok det ikke lang tid før han gjennom tips begynte å fatte mistanke omkring Hale. Han ble også tipset om at lokale lovhåndhevere hadde gjort sitt for å bygge en mistenkt-historie rundt en uskyldig mann, og slik dekke Hale.

– Hele denne myten om the selfmade man... William Hale er liksom personifiseringen av ham. Han ankommer som denne ukjente kvegfyren, bygger seg opp med egne never, og blir etter hvert den rikeste i området. Og så viser det seg at dette er på bekostning av mange liv, sier Preben Jordal.

For Hale var ikke den snille velgjøreren han ga seg ut for. Tom White jobbet utrettelig med å bevise Hales skyld, og omsider lyktes han. Hale bar kisten til Mollies søster Anna i 1921. Åtte år senere ble han dømt til livstid for medvirkning til drap.

– Noe av det som har slått meg, står ikke så eksplisitt i boken, men i en av fotnotene. Nemlig at Osagefolket er en av de såkalt siviliserte stammene, altså stammer som de hvite mente hadde et levesett som lignet de hvites og derfor enkelt kunne tilpasses den hvite manns sivilisasjon.

Osagene gjør på en måte alt rett, de finner seg i veldig mye. Mange andre stammer gir den hvite mann mye mer motstand. Likevel blir altså Osagene skubbet ut i denne udyrkbare avkroken i Oklahoma, sier oversetteren.

Mørketall

Osagefolket kaller det Terrorveldet. I løpet av en periode på fem år, hadde tjuefire osager blitt drept. Som man visste om.

– Dette er jo et skrekkeksempel. Først er det ganske sjokkerende, men samtidig er det ikke så overraskende når man tenker seg om. Jeg blir ikke sjokkert når jeg ser at dette har foregått fordi det rett og slett finnes så mange eksempler på hvordan noen utnytter andre og er villig til å gå over lik for egen vinnings skyld, sier Jordal.

– Det synes jeg er interessant å tenke på. Alle disse rike familiene, hvor fikk de pengene sine fra opprinnelig? De som nå sitter og er The One Percent, hva gjorde deres tippoldefar?

«Jeg kjenner ikke til en eneste osagefamilie som ikke har mistet minst ett familiemedlem på grunn av mineralrettighetene», sier en osagehistoriker intervjuet i boken. Til tross for at denne snart århundregamle tragedien står som en påle i osagefolkets kollektive bevissthet, er det nærmest for et glemt kapittel å regne i amerikansk historie.

I ettertid fant man ut at drapstallene var langt høyere enn det etterforskningen klarte å avdekke. Det fantes utallige drap som verken ble etterforsket eller inkludert i offentlige tellinger, og Grann mistenker at så mange som hundre kan ha mistet livet i denne grådige jakten på oljerettigheter.

Som en sier i bokens avslutning, skuende utover en mørklagt Oklahoma-prærie: «Dette landet er gjennomvått av blod».

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje