Løvetannkvinnen

Shazia Majid føler Gud har plassert henne i Norges største avis. Men hun har aldri snakket med kollegene sine om at hun er troende muslim.

Reportasje

– Jeg har angret i hele natt. Hvorfor i alle dager sa jeg ja til dette her?

Shazia Majid ler hjertelig, men nervøst. VG-journalisten er vant til å være den som ankommer med blokka i hånda og setter båndopptakeren på «play». I dag sitter hun på andre siden av bordet i Karlsborg spiseforretning på Ekeberg med utsikt over Oslo by.

– Det er nesten litt komisk at vi som journalister går rundt og forventer at folk skal brette ut om privatlivet sitt, men vi ville jo ikke funnet på å gjøre det selv.

Likevel har hun gjort det denne våren. Hun har skrevet en bok som tar utgangspunkt i sin egen familiehistorie. Ut av skyggene – Den lange veien mot likestilling for minoritetskvinner er først og fremst en dokumentarisk bok om den første generasjonen innvandrerkvinner i Norge, men den forteller også nært og personlig om Majids eget liv. At hun har en tro, blir derimot aldri nevnt.

– Jeg kan skrive om noe så personlig som skilsmissen min, men så klarer jeg ikke skrive om tro. Det har noe med hvor vanskelig det er å være troende i dag. I alle fall hvor vanskelig det er å være troende muslim.

Frykten

Forrige lørdag klokka seks på kvelden skriver Shazia Majid på Facebook: «Bærum! Jeg håper min verste frykt ikke er blitt virkelighet!» Nyheten om at noen har fyrt av skudd i en moské i Bærum har akkurat begynt å spre seg. Senere blir det bekreftet. 21 år gamle Philip Manshaus har forsøkt å utføre et terrorangrep i Al Noor-moskeen. Han lyktes ikke med å ta liv i moskeen, men Shazia Majid sitter hjemme på Ekeberg og er like fullt, livredd.

– Jeg har aldri vært så full av frykt og sinne. Det var som om noen slags urmekanismer slo inn. Jeg skjønte plutselig hvor skummelt det er å være redd.

Da Majid vokste opp med to pakistanske arbeidsinnvandrere som foreldre på 70- og 80-tallet, var hun for andre nordmenn først og fremst pakistaner. Så kom 11. september 2001 og hun var muslim. Da begynte folk å bry seg om hva hun trodde på. Noen begynte til og med å hate det hun trodde på.

Det var på denne tiden søsteren hennes hadde et forferdelig mareritt. Hun drømmer at en gjeng rasister bryter seg inn i huset hennes og ser etter Koranen. Når de finner den angriper de familien hennes.

– Etter det begynte hun å snakke om at vi må ha en plan B. Hun begynte å se etter leiligheter i Islamabad i Pakistan. Hun begynte å bli redd for at noen skulle komme på døra og kaste oss ut. Jeg husker at jeg først lo av henne, og så sa: «Hallo, vi er nordmenn. Hva snakker du om? Du er gæren. Du er oversensitiv.» Jeg ble så sint og provosert, forteller Majid.

Men så, i februar i år, gikk hun selv rundt i Islamabad, som er tvillingbyen til Rawalpindi, stedet hvor moren hennes kommer fra, og har de siste årene blitt en hypermoderne storby med høye skyskrapere. Majid, som har bodd i Oslo hele sitt liv, så opp på bygningene og tenkte: «Der kunne jeg faktisk bodd. Kanskje vi fem søstrene skal gå sammen og kjøpe oss en leilighet der?»

---

Shazia Majid

  • 44 år, to barn, skilt.
  • Utdannet økonom. Journalist i VG.
  • Ga i vår ut boka Ut av skyggene – Den lange veien mot likestilling for minoritetskvinner. Boka trykkes nå i tredje opplag.

---

Pragmatikere, ikke fanatikere

– Det er noe umerkelig som har skjedd. Det handler ikke lenger om hudfargen din, det handler om troa di. 22. juli kom som lyn fra klar himmel. Det gjorde ikke moskéangrepet, sier Majid.

Hun peker på hvordan retorikken har endret seg. Ting vi før ikke kunne drømme om å si til hverandre er blitt normalisert, mener hun.

– Det er ekte mennesker som skriver disse tingene under fullt navn. Vi distanserer oss fra kommentarfeltene som om det er noe «der borte». Men det er mennesker rundt meg og deg. Vi ser dem hver dag. Og som muslim er du i sentrum av en slags virvelvind hvor alt bare raser rundt deg. Det handler om deg. Og så skjer terroren.

Hun har ikke lyst til å fremstå som noe offer, men det gjør også at det er visse ting hun ikke snakker om, fordi hun er redd andre skal anklage henne for «å spille på det».

– For meg er troen min styrke. De som kjenner meg godt vet at jeg ikke er den som ber alle fem gangene om dagen, men troen min på Gud er veldig sterk. Kollegene mine vet nok ikke at jeg tenker på meg selv som troende. For jeg er så.. Hva skal man si? Som alle andre?

Hun flytter litt på skåla med den halvspiste fiskesuppa på bordet foran seg.

– Jeg går ikke med hijab. Jeg er like vennlig og åpen med menn som med kvinner på jobb. Jeg gjør ikke forskjell på mennesker ut ifra kjønn og legning. Så jeg har bare tenkt at ingen trenger å vite hvordan mitt forhold til Gud er.

Men så sa hun ja til å la seg intervjue om troa si likevel.

– Fordi så mange tenker at alle muslimer er fanatikere. Men mitt inntrykk gjennom et langt liv er at de aller fleste muslimer er pragmatiske. Det er mitt budskap. Noen er selvsagt mer fanatiske enn andre. Men de aller, aller fleste tar seg friheter hver eneste dag. Selv de mest fanatiske muslimer jeg kjenner gjør det.

Patriarkatet

Høyttalerne på Karlsborg spiseforretning spiller en gammel Cliff Richard-låt. I 1973 toppet han hitlistene i Norge med «Power to All Our Friends». Samme år ankom en ung pakistansk kvinne forventningsfullt Norge, kledd i en blå silkekjole. Men mens andre norske 22-åringer kunne bruke kveldene på å svinge seg i finstasen til Cliff Richard, måtte Gulzar Majid bytte ut kjolen med bukser og bruke kveldene på å sortere fiskekroker. På dagtid sydde hun vesker.

Det finnes nesten ingen forskning eller litteratur på innvandrerkvinnene som kom til Norge på 70-tallet. Shazia Majid visste at foreldrene hennes og deres generasjon hadde hatt det tøft. Hun hadde bare ingen aning om hvor tøft det faktisk var.

– Da mamma var gravid med meg gikk vannet mens hun fortsatt var i full jobb. Jeg ble født seks uker for tidlig. Hun visste ikke at hun kunne få permisjon og turte i alle fall ikke si at hun var syk. Hun gikk på jobb uansett hvor dårlig hun var.

Før hun begynte å skrive boka om innvandrerkvinnene måtte Majid grave og spørre for å få moren til å fortelle. Så mye var glemt, fortrengt og for skamfullt å prate om. Nettopp det siste var det VG-journalisten ønsket å få frem, en gang for alle.

Boka tar et oppgjør med den patriarkalske kulturen som foreldrene tok med til Norge fra hjemlandet, men som også gradvis ble forsterket i det norske velferdssamfunnet. For mens norske kvinner på denne tiden gikk i tog for frigjøring, satt de pakistanske kvinnene hjemme – uten å kunne språket, kjenne de sosiale kodene eller vite om rettighetene sine. Avhengigheten til mannen ble sterkere enn noensinne.

Vanligvis, når vennene hennes anklager mediene, pleier Shazia Majid å forsvare arbeidsplassen sin. Denne gangen, da VG kalte angrepet på moskeen i Bærum en moskéskyting og ikke et terrorangrep, syntes Majid det ble for utfordrende.
– Jeg synes det er vanskelig å være den ene muslimen på jobb som reagerer på det. Men vi, mediene, har et ansvar utover det profesjonelle, for hva slags samfunn vi får. Jeg tror at det her er viktig å være klinkende klar på hvilke verdier vi står for, sier Shazia Majid.

Rak rygg

Gulzar Majid trosser denne avhengigheten to ganger. Først når Shazias far ønsker å fortsette å sende døtrene på skole i Pakistan. Moren sier nei, hennes døtre skal gå på norsk skole. Så gjør hun det igjen, noen år senere, når Shazias far mener det er på tide å gifte bort Shazia og hennes eldre søster til to gutter i Pakistan. Moren sier nei, hennes døtre skal få velge sine ektemenn selv.

– Går du imot en mann i en slik kultur, risikerer du alt. Trygghet, respekt, verdighet. Rekkevidden av hva hun gjorde ser jeg først nå, og det har preget livet hennes sårt.

– Hvordan da?

– Du vet når du går inn i et rom rakrygget, med selvtillit? Det mistet hun. Og vi også, som døtre. Det har vært en tøff kamp å reise seg igjen etter det. Jeg klarte ikke å reise meg skikkelig igjen, før.. Huff, nå blir jeg litt rørt..

Hun rensker stemmen og blunker hardt et par ganger.

– Det er først nå jeg kan stå med rak rygg etter å ha skrevet denne boka. Det var veldig sterkt da lillesøsteren min, som alltid har vært veldig privat av seg, leste boka og sa: «Hvorfor har vi levd i skam? Vi har jo ingenting å skamme oss over. Faen heller.» Det er den fineste tilbakemeldingen jeg har fått.

Så mange tror at alle muslimer er fanatikere. Mitt inntrykk gjennom et langt liv er at de aller fleste muslimer er pragmatiske.

—   Shazia Majid

Intern kamp

Hun ønsker ikke si noe mer om forholdet mellom moren og faren. Det er for privat. Men bokas budskap er det liten tvil om:

– Den handler om minoritetskvinners rett til å kunne leve uten skam for ordinære livshendelser – at man blir skilt, har en kjæreste eller har barn som går egne veier. Det er så mye mørke og mystikk knyttet til disse enkle tingene, så for minoritetskvinner sin skyld håper jeg det kan komme noe godt ut av å skrive om det. For deg er det kanskje ikke så big deal at jeg skriver at jeg er skilt, men for oss er det så mye stigma knyttet til det.

– Fortsatt?

– Våre mødre hadde det mye verre. I dag er vi redd for fordømmelse, og så viser det seg at den ikke kommer. I alle fall ikke slik vi hadde fryktet. Men i en kultur der kvinner blir beskyldt for de ulykker som rammer henne, så er det bedre å skjule den ulykken.

I de fleste muslimske kulturer er det fortsatt slik at det er enklere for menn å ta ut skilsmisse, enn for kvinner. Det samme gjelder om man ønsker å gifte seg med en fra en annen religion. Majid innrømmer at å være troende muslim og feminist ofte er en intern kamp.

– Det er ikke alt jeg forstår og det er ikke alt jeg er enig i når det gjelder hvordan islamske skrifter er tolket. Men det viktigste er jo hvordan de praktiseres. Det er der kampen inni meg oppstår. Noen ganger tenker jeg at Gud er misforstått. For den gud jeg kjenner er først og fremst barmhjertig.

Shazia Majid trodde hun skrev en «rævva bok som ingen kom til å lese». Nå er tredje opplag bestilt og den har høstet strålende kritikker. Mesteparten av boka har hun skrevet her på Ekeberg.

Lang vei

Hun har mest tro på den personlige, spirituelle troen. Når det kommer til de detaljerte reglene, må det være opp til en hver persons overbevisning, mener Majid. Hva de vil, kan og orker å leve etter.

– Det er klart vi har grenser med hensyn til norsk lov. Men de aller fleste muslimer lever jo innenfor den norske loven. Det kan stå i en religiøs tekst at du skal gjøre noe, men det er skrift på papir. Det er hvordan mennesker lever ut sin tro som bør være avgjørende.

Hun tror ikke nødvendigvis patriarkatet kan knuses teologisk.

– Det er så utrolig lett å rote seg bort i teologiske greier når man snakker om kvinneundertrykking. Man kommer aldri ut av den hengemyra. De mannsdominerte strukturene, det er de du skal gå etter. De finner argumenter i religion, men med en gang man går inn i teologien og begynner å dissekere vers og så videre, kommer du deg aldri ut av det. Gå på systemet. Jeg tror det er mye mer effektivt.

Og alt i alt, mener Majid at vi allerede er kommet ganske langt.

– De som kom hit for femti år siden har kommet ekstremt langt, hvis du ser hvor det startet. Sammenligner man med det norske samfunnet kan man jo si at integreringen har gått rett til helvete, men jeg synes det er en helt feil måte å se det på. Man må se det ut ifra det utgangspunktet de hadde. Da har vi faktisk mye å juble over.

---

4 raske

  • Gud er: En trofast venn.
  • Jeg klarer meg ikke uten: Barna mine.
  • På min gravstein skal det stå: Her hviler kvinnen som ville endre verden.
  • Boka alle må lese: Noe tapt og noe vunnet av Tara Westover. En gripende biografi om en mormonfamilies forhold til Gud. Om en gudfryktighet som er selvutslettende, men hvor forfatteren river seg løs, og har klart å utføre de utroligste ting. En hyllest til kvinners urkraft.

---

Guds vilje

Det har vært perioder i livet der Shazia Majid har syntes det var ekstra vanskelig å tro. Som 18-åring giftet hun seg med fetteren sin fra Pakistan, som hun var stormende forelsket i. Bare måneder etter ekteskapet var inngått døde han av leukemi. Han var 22 år.

– Når det skjer store livskriser kan du enten vende deg til Gud eller bli veldig sint på Gud. Jeg har vært sint på Gud og ikke forstått, men Gud har også vært veldig tålmodig med meg.

Det sterkeste trosbeviset hun har er jobben hun har i dag.

– Det var så mange odds mot at jeg skulle bli journalist. Jeg var 34 år, økonom og hadde en trygg og god jobb. Så byttet jeg bransje fordi jeg ville gjøre noe mer med livet mitt. Og jeg møtte så mye motstand. Til og med mammaen min forstod ikke hva jeg holdt på med. Men den driven i meg var så sterk.

Den dagen hun fikk jobb i VG tenkte hun at det var en bekreftelse fra Gud. At han ville gi henne den plattformen. Hun sier det ofte til sine argeste kritikere i egen krets: «Gud har plassert meg her. Han har gitt meg en stemme. Det er ikke alle forunt.»

– Det høres veldig pompøst ut kanskje, men det er slik jeg har følt det. Det er både bra og så er det dumt. For jeg har lagt et enormt ansvar på meg selv. Jeg tror ikke folk skjønner hvilket enormt privilegium det er å være barn av arbeidsinnvandrere og havne der jeg er nå.

Men det er også et enormt ansvar å bære – og det har slitt henne ut. I 2016 sluttet hun som kommentator. Siden den gang har flere andre minoritetskvinner kommet på banen. Det hjelper, men hun er fortsatt sliten.

– Jeg er sikkert ikke slik folk vil jeg skal være. Ikke antirasist nok, feminist nok, muslim nok, arbeiderklasse nok. Det er så mange krav å forholde seg til. Jeg kan ikke trå eller si feil. Nesten ikke føle feil. Det er det jeg synes er så slitsomt ved å være synlig i samfunnsdebatten. Jeg føler så mye ansvar hviler på meg for ikke å si noe som kan ramme en gruppe som allerede er så utsatt.

Det gode

– Har du håp?

Hun puster tungt ut.

– Jeg hadde ikke noe håp på lørdag og søndag. Det er ikke noe godt sted å være, men heldigvis var det forbigående. Jeg har stort håp knyttet til den generasjonen som vokser opp nå. Du og jeg kan endre hvordan vi oppdrar våre barn. Det handler ikke om tro, men hvordan vi behandler andre mennesker.

Shazia Majid vil slå et slag for «vanlig, grunnleggende anstendighet».

– Er det noe vi mangler i dag, så er det akkurat det. Du kan være innvandringskritiker og jeg vil høre på deg, men mangler du anstendighet stenger jeg av.

VG-journalisten, som har vunnet to SKUP-diplomer og jobber med å avsløre maktmisbruk overfor de aller svakeste, spør ofte hvor Gud er i all elendigheten. Men forrige lørdag var hun ikke i tvil: Gud var hos Muhammad Rafiq, 65-åringen som la terroristen i Al Noor-moskeen i bakken, og holdt ham der.

– Jeg finner Gud i det gode. Det er sånn du overlever som troende. Alt det vonde vi mennesker steller i stand må vi svare på selv. Jeg tror ikke ondskap kommer fra Gud.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje