«Bratisjka, lillebror, jeg savner deg»

Kan man savne noen man aldri har møtt? For Victoria Lahtinen (31) er svaret enkelt. I 20 år har hun jaktet på lillebroren sin.

Eksistens

Julen 1998: Victoria er ti år gammel. Hun forlater barndommen. Blir voksen.

Sånn kjennes det. I alle fall når hun tenker tilbake. For dette var året hun skulle få den lillebroren hun hadde gledet seg til. Hun hadde bilde av ham på rommet sitt. Han het Aleksej. Bodde på et barnehjem i Russland.

Men i siste liten endret myndigheten i Russland regelverket. Aleksej kom ikke.
– Det var siste gang jeg gledet meg til jul slik barn gjør. Da foreldrene mine spurte hva jeg ville ha, hadde jeg ingen ønsker. Det hadde aldri skjedd før. Det var et vendepunkt. Alt ble litt flatere. Den barnlige gleden var vekk. Jeg var litt på siden av meg selv. Og sånn har det vært i 20 år.

Lillebror, jeg savner deg

Fra hun var fire til hun var ti år hadde Victoria drømt om å bli storesøster. Og drømmen handlet om en lillebror, ikke en lillesøster. Hun likte selv å leke med biler og motorer. Hun ville ha noen å leke med.
Mens hun ventet på Aleksej lærte hun seg russisk fra kassetter som faren tok med hjem fra biblioteket. Foreldrene øvde også på språket, men la det på is da adopsjonen gikk i stå. Victoria stoppet ikke. Hun lærte bokstavene. Satte dem sammen til ord.

Hun skrev jukselapper på skolen på kyrillisk, uten at lærerne skjønte hva krusedullene hennes innebar. Hun lærte seg barnesanger på russisk. Fortsatt kan hun 250 av dem.

– Håpet var så sterkt. I det lille hodet mitt hadde jeg lovet å finne ham. Det var nok mest et løfte til meg selv. Men det var det universet jeg pustet i.

«Bratisjka, ja skutsjaju po tebe. Lillebror, jeg savner deg», pleide hun å hviske før hun sovnet.

Sint på foreldrene

Foreldrene til Victoria klarte etter hvert å gi slipp. De adopterte to barn fra Korea og gikk videre i livet.

Victoria prøvde også å forsone seg med det. Men hun klarte det ikke.

– Jeg har spurt meg selv en rekke ganger om hvorfor. Det handlet nok om nysgjerrighet. Det er jo ganske menneskelig å ønske seg svar. Så var jeg nok litt besatt også. Jeg har alltid vært en smule enspora.

Victoria turte ikke å fortelle foreldrene sine hvor sterkt savnet av Aleksej var. De hadde jo hentet en ny bror til henne. Derfor kjentes det galt ut å være lei seg. Men hun kunne ikke noe for det.

– Jeg var sint på foreldrene mine, til langt opp i tenårene. Jeg forsto ikke at man bare kunne gi opp et menneske uten å få vite hva som hadde skjedd. Derfor fortsatte jeg letingen, men jeg fortalte det ikke til familien min.

– Hvordan kan man så sterkt savne noen man aldri har møtt?

– Jeg hadde jo en ide om hvem han var. For meg var han levende. Vi hadde et bånd. På samme måten som mange barn som aldri har møtt foreldrene sine kan gå med den lengselen hele livet. I slike tilfeller er det jo biologisk, men jeg tror det kan være like sterkt uansett.

– Hva gjorde savnet med identiteten din?

– Savnet fylte hele meg. Jeg kunne ikke gi slipp på Aleksej uten å miste en viktig del av meg selv.

Ble ranet

På skolen leste Victoria alt hun kom over om Russland. Hun lette etter ledetråder på nett. De fleste viste seg å være blindveier.

Hun fant ut at NRKs Åsne Seierstad hadde møtt Aleksej på barnehjemmet før han forsvant derfra – og at han da gikk rundt og bar på albumet med bilder av familien sin i Norge.

16 år gammel dro Victoria for første gang til Russland for å lete. To år senere bestemte hun seg for å ta siste vinteren på videregående i Moskva. Hun bodde hos en fosterfamilie som hadde nok med seg selv. Rett som det var møtte hun låst dør og måtte være ute i kulda eller sitte i oppgangen.

Alene tok hun toget fra Moskva til byen Apatity på Kolahalvøya, det siste stedet hun visste at Aleksej hadde vært. På reisen ble hun ranet. Men hun ga seg ikke.

Sporet i Apatity var imidlertid dødt, slik alle andre spor hadde vært.

Mammas oppdagelse

For fire år siden var mamma Kristin Molvik Botnmark på besøk hos datteren. Der fant hun et bilde av Aleksej i bokhyllen. Kristin ble nysgjerrig. Hun tenkte på datterens studieår i Moskva og alle turene til Murmansk. La sammen to og to og skjønte plutselig at det hun hadde mistenkt, men fortrengt, var fakta: Datteren brukte hele livet sitt på å lete etter lillebror.

Mamma sa: «Nå setter vi oss ned. Bare fortell alt som det er. Jeg lover å ikke bli sint».

Victoria innlemmet mamma i det mysteriet hun hadde brukt livet på å løse. Det kjentes godt. Og mamma skrev ned så mye hun klarte.

Herfra og videre jobbet de sammen om å finne Aleksej. Parallelt har Kristin Molvik Botnmark skrevet bok om datterens utrettelige innsats gjennom 20 år for å finne den sønnen hun adopterte, men aldri fikk.

Jeg ba Gud om tegn, uten å få det. Kanskje gikk det på troen løs.

—   Victoria Lahtinen

---

Victoria Lahtinen

  • Alder: 31
  • Bosted: Greåker
  • Familie: Gift, to barn
  • Yrke: Lokomotivfører
  • Hobbyer: Hestetrener
  • Aktuell: Er hovedperson i boken Hva skjedde med Aleksej. Jakten på en lillebror. Boka lanseres i morgen. Den er skrevet av Kristin Molvik Botnmark, Victorias mor. Forlag: Vigemostad Bjørke.

---

Bak murene

Det var ikke fritt for at Kristin var bekymret for datteren sin, som i mellomtiden hadde giftet seg og fått to barn.

«I det øyeblikk du oppsøker ham, da har du invitert ham inn i livet ditt, uten å vite hva det vil innebære», forklarte hun datteren.

«Der er han allerede», svarte Victoria.

Etter mye om og men fant hun ut at Aleksej var sendt til bestemoren i Kaukasus. I fjor fikk hun til og med sett ham – på avstand.

– Jeg så ham i et vindu i en blokk på andre siden av en fengselsmur. Han turte ikke vinke, fordi det var forbudt for innsatte å ha kontakt med verden utenfor.

Aleksej sonet en dom for småkriminalitet. Majoriteten av barna som vokser opp på barnehjem i Russland havner faktisk i fengsel. Årsakene er som regel arbeidsledighet og rus. Ettervern finnes ikke.

Ba til Gud

I 2019 har Victoria og Aleksej nesten ukentlig kontakt på Skype eller gjennom meldinger. Han sier han er veldig takknemlig for at Victoria har funnet ham og at han kan ha kontakt med sin norske familie. Han kaller Victorias mor for mamma.

– Jeg er veldig lei meg for at det er gått som det er gått med Aleksej. Men jeg er glad for at jeg har fullført det jeg startet på. Hadde jeg klart å finne ham før, kunne vi kanskje hjulpet ham tidligere, undrer Victoria.

– Hendte det du ba til Gud?

– Om jeg gjorde! Stadig vekk. Jeg sa: «Kjære Gud, vær så snill og se til Aleksej og pass på at han har det bra». Jeg er ikke veldig religiøs nå, men jeg hadde en sterk barnetro. Jeg ba om tegn, uten å få det. Kanskje gikk det på troen løs.

Forstår foreldrene

Victoria Lahtinen har tenkt mye på hvor urettferdig verden er. Hvilket lotteri som foregår allerede før vi blir født.

– Vi blir alle født med masse potensial. Men det er så avgjørende hvor vi vokser opp – og med hvem. Jeg føler meg ekstremt heldig som er født i Norge og med de foreldrene jeg har. I mange andre land kan du være kjempesmart, men du får ikke skolegang og ender opp i den samme gørra som alle andre.

Victoria håper fortsatt hun kan møte Aleksej på ordentlig, uten at han sitter i fengsel:

– Det har vært så mange humper i veien, så jeg tør ikke tro for mye. Men det skal ikke stå på meg. Hadde det ikke vært for at jeg har stiftet familie selv, skulle jeg satt meg på et fly og dratt avgårde, men det kan jeg ikke nå. Jeg forstår mer av hvordan det var for foreldrene mine, og jeg skjønner det valget de tok.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Eksistens