Tro på ramme alvor

Egil Mogstad gjeninnførte kapper og midnattsmesser i Nidarosdomen. I dag føler katolikken seg mer i slekt med pinse- og bedehusbevegelsen.

Reportasje

«Egil, er det egentlig dette du vil?»

19-åringen fra Trondheim sitter hjemme hos studentpresten, like ved St. Sulpice i Paris. Han har forlatt de trygge omgivelsene hjemme og tatt veien dit for å studere. Tiden er kommet for å flytte fra det lille hotellet han hadde tatt inn på, til en hybel like ved Bastille.

Men under besøket hos studentpresten endres planene brått. Den unge nordmannen går ut igjen med en lapp i hånden.

Året var 1967. I dag, femti år senere, vet Egil Mogstad at lappen forvandlet livet.

Hadde jeg ikke hatt håp, hadde det ikke vært noe. Det er det jeg lever på – og lever med.

---

Egil Mogstad

  • Katolsk sokneprest i St. Olav domkirke
  • Født i Trondheim i 1948.
  • Tidligere luthersk prest i Nidarosdomen og lærer i mannsalder ved Katedralskolen.

---

Katedralens mann

69-åringen er ikke noe ubeskrevet blad i Trondheim. Han har i en mannsalder vært religions- og latinlærer på «Katta», Katedralskolen i Trondheim. Før det satte han tydelige spor etter seg som prest i Nidarosdomen på 70-tallet. Men i dag møter vi ham i en annen katedral, nemlig Trondheims helt nybygde katolske domkirke.

De siste to årene har Egil Mogstad vært sokneprest her.

Det er som ringen er sluttet. At han endelig nådde frem dit han skulle – etter en flere tiår lang omvei.

– Jeg kaller det den gylne omvei. For jeg ville jo ikke vært de årene foruten.

Han røper at han stjeler et kommune-slagord. Den gylne omvei er hva Inderøy, en litt sparsommelig befolket halvøy nord i Trondheimsfjorden, forsøker å lokke turistene vekk fra E6-en med.

Omveien begynte allerede i barndommen.

– Hvis du vokser opp i en by som Trondheim, og er litt bevisst på hvor du hører til, så skal det litt til for at det ikke skjer noe. Nidarosdomen, vet du. Den er farlig, sier han med et blikk som på samme tid er dønn alvorlig og ytterst spøkefullt.

Konsentrasjonsleir

Moren var turner fra Singsaker. Faren var medlem av NKP og den kommunistiske motstandsgruppen «Tingstadgruppen», og hadde derfor sittet i konsentrasjonsleir under 2. verdenskrig. Men selv om ingen av foreldrene var aktive kirkegjengere, hadde et knippe andre mennesker tidlig dratt unge Mogstad i kirkelig retning. Mormoren, som ikke snakket så høyt om tro, men som pleide å be aftenbønn med barnebarnet. Bestevennen Håkon, som kom fra en aktiv metodistfamilie, og fikk ham med i ungdomsarbeidet der. Og pater Olav Müller. 93-åringen er blitt en viktig støttespiller, helt fra Egil begynte på «Katta» og fikk hjelp av den katolske pateren til å skrive særoppgave om røttene til den spanske inkvisisjonen.

For kanskje var det først og fremst en enorm apetitt på bøker – og historien – som satte kursen for livet. For da han ville til Paris for å studere kunsthistorie, hadde han jobbet en tid som guide i den enorme steinkirken og Trondheims landemerke. Gjennom en professor ved Sorbonne, som han hadde blitt kjent med fra Nidarosdomen, ble han introdusert for studentpresten som ga ham den nevnte lappen.

Den var revet ut av prestens almanakk, og inneholdt en kort beskjed:

«Ta toget fra Gare de Lyon, gå av på Évry-Petit-Bourg, og der vil en pater vente på deg.»

Trondhjemsgutten dro aldri til hybelen ved Bastille. I stedet hadde han fått avtale om å bli au pair ved dominikanerordenens sentrum og lærested sør for Paris, Le Saulchoir.

Le Saulchoir

Det var i Paris det skjedde, på slutten av 60-tallet. Ikke bare i kraft av de store samfunnsomveltningene i 1968, studentopprøret eksploderte nettopp i den franske hovedstaden. Men også kirkepolitisk kokte det. Le Saulchoir var regnet som et av de viktigste laboratoriene for katolsk nytenkning. Her møttes arbeiderprester og frigjøringsteologer, litterater, filosofer og kirkeledere. En av oppgavene den unge nordmannen ble satt til, var å trille en daglig tur med den aldrende Yves Congar, en av de viktigste skikkelsene under 2. Vatikankonsil, det store kirkemøtet som hadde pågått i første halvdel av 1960-tallet.

Da Mogstad vendte hjem tilbake til Norge etter et halvt år, var det klart. Kunsthistorien måtte fly.

I stedet startet han på teologistudiet på Universitetet i Oslo, og meldte samtidig overgang fra Metodistkirken. Han ble konfirmert på ny i Den norske kirke. Konfirmasjonsselskapet ble holdt på Teaterkafeen.

– Du tenkte ikke å bli katolsk prest?

– Jeg tenkte at da må jeg bo i Frankrike. Jeg hadde den ideen at kirken i Norge, det var Den norske kirke.

Dét til tross for at han ikke hadde noen stor fascinasjon for luthersk teologi.

– Det er noe med Luther og den tyske arven. Når du har en far som har sittet i konsentrasjonsleir i Tyskland, en onkel som ble skutt av tyskerne på Kristianssten festning, og en farmor du aldri har sett fordi... ja, de sa hun døde av sorg. Det tyske har vært vanskelig for meg gjennom årene. Jeg har heller foretrukket andre veier.

I domen

De var franske og svenske. Kontakten med det katolske miljøet i Paris, og venner i den høykirkelige fornyelsesbevegelsen i Sverige, ga viktig input allerede i studietiden. Da han ble hanket inn som hjelpeprest i Nidarosdomen allerede før han hadde avsluttet praktikum, ble han primus motor bak flere reformer i domkirken.

Han bidro til å innføre tidebønner, midnattsmesser til jul og påske, og Olavsvaka. Også de røde karakteristiske kappene som guidene går i, er arven etter Mogstad. Grepene ble tatt vel i mot, men han opplevde samtidig å støte mot en slags grense:

– Det finnes en pluralisme i Den norske kirke, og ikke minst blant trondhjemmerne. Folk kan få gjøre det de vil, også trives vi sammen. Men av og til så lurer jeg på denne toleransen, hvor reell den er? For hvis du går litt dypere, og for eksempel stiller spørsmål ved praksisen om at oblater legges tilbake til oblatesken, og vinen helles tilbake på flasken, da blir det for nærgående. Kanskje er det de samme som du finner i det norske samfunnet ellers: En toleranse som ikke tåler intoleranse, for å si det litt dumt. Der du gjerne må tro, men ikke må definere din tro for skarpt.

Når protestantene nærmer seg det åndelige, så løses det hele opp i musikken.

– Det finnes en pluralisme i Den norske kirke, og ikke minst blant trondhjemmerne. Folk kan få gjøre det de vil, også trives vi sammen. Men av og til så lurer jeg på denne toleransen, hvor reell den er? For hvis du går litt dypere, og for eksempel stiller spørsmål ved praksisen om at oblater legges tilbake til oblatesken, og vinen helles tilbake på flasken, da blir det for nærgående. Kanskje er det de samme som du finner i det norske samfunnet ellers: En toleranse som ikke tåler intoleranse, for å si det litt dumt. Der du gjerne må tro, men ikke må definere din tro for skarpt.

For luftig

Var det derfor han forlot Nidarosdomen etter bare to år, og ble katolikk? Mogstad måtte høre til en kirke der han fant sammenheng, tydelighet. Der troen ble konkret.
– Nå må jeg banne, varsler han, og henter frem et sitat av Johanna Schwarz, en svensk forfatter som ble katolikk og glødende kommunist:
«Det er så at protestanter, de forsøker å skape seg en virkelighet som de så forsøker å gå inn i. Men for oss katolikker, så er det jo slik at virkeligheten, den er jo faen meg her – og vi er midt i den».
– Det som forener Den katolske kirke er hierarkiet, med nattverden som det dypeste og ytterste uttrykket for kirkens enhet. Mens for lutheranerne blir dette nesten litt for fysisk. Der er enheten mer åndelig. Jeg vil nesten si «luftig», sier han og hopper raskt videre til et annet sitat, av den spanske filosofen Miguel de Unamuno.
– Han sa en gang at når protestantene nærmer seg det åndelige, så løses det hele opp i musikken. Altså ikke i eukaristien, men i musikken, som er sånn passelig diffus. Jeg synes jeg ser en rekke indikatorer på at det stemmer. Se på Nidarosdomen, som har suverent flere konserter enn gudstjenester. Og til og med i gudstjenesten, har man begynt å etterligne den katolske forfallstiden, med egne konsertmesser, sier han og tar en pause:
– Jeg merker at jeg famler litt for å si det. Det høres kanskje slemt ut, men det er altså godt ment: Var det ikke Luther som sa «Wachet auf!».
– Det holder ikke å synge det?
– Jo, hvis man mener det. Jeg har ikke noe i mot kirkemusikk. Er du gær'n! Men det er lite igjen av Wisløffs «Jeg VET på hvem jeg tror». Ja, da føler jeg meg mer i slekt med pinse- og bedehusbevegelsen. For hvis kirken blir bymisjonen på den ene siden, og konserter på den andre siden, ja, da mangler jeg noe i midten.

Avbruddet

Etter at han sluttet i Nidarosdomen, bar det rett tilbake til Frankrike. Han ble novise og student hos dominikanerne. Målet var å tre inn i ordenen. Men etter tre år, fikk han en alvorlig nyresykdom, og måtte hjem. Samtidig som han ventet på å bli frisk, snakket faren med sin gamle venn som da var rektor på Katta. Rektoren lurte på om sønnen kunne steppe inn som lærervikar. Egil takket ja, men var samtidig fast bestemt på at det bare var midlertidig. Han skulle tilbake til Frankrike.
– Kofferten sto klar i flere år. Til slutt ble det nesten latterlig, medgir han.

Underveis forandret også livet seg – både i Frankrike og Norge. Perioden fra 70-tallet og utover, innebar et exodus fra mange av klostrene i Europa, og oppbrudd med gamle regler. Det ordenslivet som Mogstad hadde blitt kjent med under oppholdet ved Le Saulchoir, hadde mange steder opphørt. Også i Trondheim tok livet nye vendinger. Vikarjobben på Katta ble til en fast jobb. Snart underviste han også i liturgikk ved Musikkonservatoriet i byen. Læreryrket viste seg å være ikke rent lite interessant, det heller.

– For meg er det å være nysgjerrig noe av det viktigste med det å være menneske. Det å nære unge menneskers nysgjerrighet på andre ting enn hvem som er kjæreste med hvem, og hvem som har gjort ditt og datt, er givende, for å si det mildt. Helt ned i små detaljer, som når det går opp for en 17-åring: «Er DET vitsen med gerundiv i latinsk gramatikk!» sier han lattermildt.

Ingen hobby

– Har det vært tap for deg å ikke ha egne barn?

– Det høres kanskje dumt ut, men jeg har nok alltid vært en slags munk. Jeg har ikke noe i mot folk, tvert i mot.

– Men du klarer ikke å bo oppå dem?

– Nei, jeg klarer for eksempel ikke å spise frokost med andre. Hvis jeg gjør det, føler jeg meg veldig høflig.

Latteren glir over i en mer ettertenksom tone. Det er slutten på et semester, og en eks-lærer vet at det holdes eksamener på løpende bånd i byen rundt oss. Neste års avgangselever er allerede godt i gang med å planlegge russetiden.

– Se bare på russen. De fleste synes jo etterpå at det var ganske overflødig å være russ, men de er nå vokst opp med å rope om «russekort, russekort». På samme måte er det så mange som lever hele livene sine i A4. Det er som om det viktigste er å ha dette albumet, og vise at «her er livet mitt», og det er slik det skal være, med hytte på fjellet, golden retriever og to barn. Men hva er det vi holder på med? Der må jeg si at den katolske kirke, med nonner, munker og ugifte prester, har en viss anarkistisk kraft – som jeg setter pris på. Troen er alvor. Det er ikke noen hobby, altså

Jeg ser det i enda større grad som nålespissen som alt hviler på: Oppstandelsen.

Det er blitt fem år siden han endelig sluttet seg til nevnte rekke anarkister. I dag er han sokneprest i en menighet som har tøffe år bak seg. Da den tidligere biskopen i Trondheim, Georg Müller, ble fjernet i 2009, etter å ha innrømmet seksuelt misbruk av en mindreårig altergutt, lå mye av det katolske miljøet i Trondheim smadret tilbake.

Mogstad var den gang aktiv som lekmann i kirken. Men allerede før biskopen gikk av, visste han at tiden var inne. Selv om det skulle bety at han måtte flytte til Oslo, for å unngå Müller, som var beryktet for sin lederstil. Han tok kontakt med franske venner. Så ringte han biskopen i Oslo, som er en gammel studievenn, for å si at han ønsket å bli prest.

Svaret var: «Dette har jeg i grunnen ventet på».

Han hadde nok gjort det før, hvis det ikke var for foreldrene. Særlig moren hadde en tøff slutt på livet. Hun fikk demenssykdommen Levy body.

– Mamma var veldig fortvilet. Hun gikk jo ut og inn av dette. Selv om legen sa til meg at «det går ut på det samme om du er borte i 15 minutter, eller 15 dager», så greide jeg ikke å forlate henne.

Størst er håpet

– Er det noe ved troen som er blitt viktigere for deg gjennom årene?

– Det har alltid vært viktig for meg, men jeg ser det nok i enda større grad som nålespissen som alt hviler på: Oppstandelsen. Hvis ikke Kristus er oppstanden, så er vår tro dårskap, som Paulus sier.

– Har du tvilt på det?

– Det er rart. Jeg er ikke sånn. Det er dette med det kristne håpet, som er veldig sterkt hos meg. Håpet er den kristne fordypningen av nysgjerrigheten, og uten det er vi ikke mennesker. Hvis jeg skal bli litt psykologisk, kan jeg kanskje si at det handler om familiehistorien min. Hadde jeg ikke hatt håp, hadde det ikke vært noe. Det er det jeg lever på – og lever med: Håp, også litt vågemot, som må være en konsekvens av håpet. Tro er heller ikke mulig uten håp. Og heller ikke kjærlighet.

Et minne fra tiden i Nidarosdomen har brent seg fast. Han skulle ha dåp, da en meget pen kvinne fra Oslo plutselig sto foran ham. Hun hadde kjørehansker på, etter å ha vært på veien i timesvis. Hun fortalte at hun hadde reist til Trondheim med den hensikt å ta livet sitt.

– Utifra den hun var, og måten hun sa det på, var jeg ikke i tvil om at hun mente alvor. Og der sto jeg som ung prest, og skulle ha dåp. Før jeg visste ordet av det, var hun borte.

Han har tenkt på det siden.

– Jeg har ikke peiling på hva som skjedde med henne. Jeg kunne bare be. Men det er det mest forferdelige jeg vet, når mennesker mister håpet.

– Hva skal vi håpe på?

– Jeg får si det på protestantisk vis: Jesus.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje