Drømmen om å være til nytte

Januar 2001. Et nytt år har begynt, men Hanne Sørmo Holstad (30) er allerede ferdig. Etter flere år med rus og kriminalitet gjør Holstad seg klar for å sone en dom på to år. Hun tenker at løpet er kjørt, at hun ikke kan brukes til noen ting.

Tilfeldighetene leder henne til Evangeliesenteret, der hun får mulighet til å gjennomføre et soningsalternativ. Et lite håp tennes når Holstad hører vitnesbyrd fra mennesker som har blitt «frelst» og fått et «nytt liv».

«Tenk om Gud kan bruke meg og har en plan for livet mitt?» spør hun seg selv.

LES OGSÅ: Før: Amfetaminrus Nå: Lykkerus

Landsstevne

18 år senere, juli 2019. I skyggen av en campingvogn har Inger Marie og Øivind Lindin rigget seg godt til rette rundt et bord med kaffe i pappkrus og den lekne hunden Nora i bånd. Det er landsstevne for Evangeliesenteret på Østerbo utenfor Halden, og ekteparet Lindin deltar for tredje år på rad.

– Det er andre type forkynnere her, folk som har levd et annet liv, sier Øivind Lindin.

Fra plattformen kan man daglig høre fortellinger fra mennesker med en brokete fortid. Fulle av glede og energi synger og forteller de om veien de har funnet, ut av rus, kriminalitet og elendighet og inn i et nytt liv med hensikt og betydning.

Slike fortellinger gjør noe med mennesker, mener ekteparet Lindin. Enkelt sagt: Det gir håp.

– Når ingen har noe som helst tro på deg og mener, satt på spissen, at det beste hadde vært om du ikke var her, så kommer en stemme som sier: Jeg har bruk for deg, jeg har en plan for deg. At det gir håp, det sier seg selv, sier Øivind Lindin.

LES OGSÅ: Det sa pang – så giftet de seg i fengsel

Avskrevet

På Evangeliesenteret mener de at det er Guds stemme som sier til mennesker at det er bruk for dem. Noen ganger gjennom bibelfortellinger, som den om gjetergutten David som ikke ble regnet med blant brødrene sine og likevel ble salvet til Israels konge. Josef, som ble hentet opp fra bunnen av en brønn og ble Egypts nest øverste leder. Moses, som ledet israelittene ut av slaveriet i Egypt – til tross for at han var en morder.

Det er fortellinger om mennesker som var marginaliserte og avskrevet, men likevel fikk stor betydning.

Slik er også fortellingen om hvordan Evangeliesenteret ble stiftet. Etter å ha havnet på skråplan i tenårene, levd med alkoholmisbruk og flere fengselsopphold, ble Ludvig Karlsen kristen. Han startet Evangeliesenteret i 1983 sammen med kona Lise, og har siden hjulpet tusener av mennesker ut av rus. For det mottok Ludvig Karlsen kongens fortjenestemedalje i gull i 1997.

– Lise og Ludvig Karlsen har stått der som et forbilde og et vitnesbyrd om at det går an, sier Trond Eriksen, daglig leder ved Evangeliesenteret.

Han sitter i kafételtet utenfor den store møtehallen på Østerbo mens formiddagsmøtet pågår. Grunnleggernes historie er både røttene til virksomheten, men også visjonen, forteller han.

– Historien deres viser at evangeliet er en kraft til frelse for hver den som tror, og det er ikke grenser for hva som kan skje når Gud kommer inn i menneskers liv. Da kan man sitte ved kongens bord og holde andakter på Stortinget, slik det ble med Ludvig og Lise Karlsen, sier Eriksen.

---

Evangeliesenteret

• En privat, ideell og frivillig organisasjon som hjelper rusavhengige til et nytt og rusfritt liv.
• Ble stiftet av Lise og Ludvig Karlsen i 1983.
• I tillegg til avrusning og rehabilitering har de tre ulike skoletilbud: Videregående skole som tilbyr studiekompetanse og yrkesfaglig utdanning, bibelskole og folkehøyskole.
• Har kontaktsentre i 10 byer.
• Evangeliesenteret er et fellestiltak for Pinsebevegelsen i Norge.
• Kilde: Evangeliesenteret.no

---

Pinsebevegelse

Evangeliesenteret er en del av Pinsebevegelsen i Norge. Overbevisningen om at Gud har bruk for alle, også de som er nederst på rangstigen, har stått sterkt i den pinsekarismatiske tradisjonen.

– Mange av de tidlige pinsevennene tilhørte marginaliserte grupper og var lekfolk med lav status. Troen på at Gud kan utruste lekfolk til å gjøre store ting har vært viktig hele veien, forteller forskningsleder Karl Inge Tangen ved Høyskolen for ledelse og teologi. Overbevisningen om at alle har noe å komme med er fremdeles viktig, mener Tangen.

– Den åpenbare fordelen er at mennesker blir gitt muligheter og får slippe til, selv om man ikke er privilegert og utdannet. Den negative konsekvensen er kanskje en antiakademisk holdning blant noen, men det er i ganske stor grad i ferd med å forsvinne, forklarer Tangen.

I tjeneste for Gud

Historien til Hanne Sørmo Holstad slekter på den til Lise og Ludvig Karlsen. Etter å ha kommet inn på Evangeliesenteret fulgte halvannet år med sprekker og tilbakeslag.

– Jeg hadde blitt frelst, men ikke løst og fri. Så bestemte jeg meg for å gi alt til Jesus, forteller hun.

Dette ledet henne til Evangeliesenterets bibelskole. Her slapp avhengigheten tak og troen fikk et sterkere grep om henne. Skritt for skritt vokste hun inn i nye oppgaver. Hun ble teamleder på bibelskolen, deretter lærer. I 2010 ble hun rektor på bibelskolen, en stilling hun fremdeles har i dag.

– Nå er jeg glad for at jeg klarte å rote til livet mitt så jeg kom inn på senteret. I dag kan jeg stå i tjeneste for Gud – det mest verdifulle på jorda, sier Holstad.

Denne tjenesten handler om å forkynne Guds ord og hjelpe andre ut av rus og inn i et nytt liv, forteller hun.

– At andre vitnet og fortalte om nytt liv, det ga meg håp. At jeg har gått gjennom behandling og kan være rektor på bibelskole, det gir håp for andre. Hvilken fantastisk synergi som er i det!

Ofte kommer folk inn på senteret med en drøm, for eksempel om å ta utdannelse eller komme tilbake til familien sin, forteller hun.

– Gud er en mester i å oppfylle slike drømmer, sier Hanne.

– Hva hvis man har uoppnåelige drømmer, om å bli popstjerne eller president? Kan man få for store forventninger til hva Gud skal fikse på ens vegne?

– Ingenting er umulig for Gud. Men folk har gjerne mer jordnære drømmer. Når livet har behandlet deg tøft jekkes drømmene ned. Mange drømmer om et normalt, rusfritt liv med familie, jobb og egne penger.

Sporet

I likhet med Evangeliesenteret driver Kirkens Bymisjon diakonalt arbeid rettet mot mennesker med rusproblemer, men med en annen filosofi. Det er for eksempel ikke naturlig for dem å bruke begreper som «nytt liv».

– Vi har dette fine, rare og skjøre livet vi lever. I perioder havner man i kriser og sårbare livssituasjoner. Men det er del av det samme livet, sier assisterende generalsekretær Johannes Heggland i Kirkens Bymisjon.

For dem er det viktigste at mennesker erfarer respekt, rettferdighet og omsorg.

– Vi vil definitivt bidra til at folk får det bedre og kommer videre på veien sin. Men vi vil være forsiktig med å definere hva som er riktig vei for folk å gå – det må folk ha rett til å definere selv. Vi vil stille opp for folk, uansett om de er klare for store endringer i livet sitt eller ikke.

På Oslo S kan man se et godt eksempel på dette. Hvert døgn passerer 170.000 personer gjennom stasjonsområdet. Mange er på reise og vet nøyaktig hvor de skal, andre er i sårbare livssituasjoner og bruker stasjonen som et oppholdsrom. Noen trenger hjelp fra andre enn vektere og togkonduktører for å finne veien videre. Derfor startet Kirkens Bymisjon tiltaket Sporet i 2010 i samarbeid med Bane NOR Eiendom.

---

Kirkens Bymisjon

• Ideell organisasjon som arbeider blant mennesker som strever med hverdagen på ulike måter.
• Ble stiftet i Kristiania i 1855.
• Har som visjon at mennesker skal erfare respekt, rettferdighet og omsorg.
• Er organisert som 12 frittstående stiftelser rundt i Norge og er tilstede i over 40 byer og steder. Har 1800 ansatte og 4500 frivillige.
• Arbeidet er basert på kristne og humanistiske verdier.
• Kilde: kirkensbymisjon.no

---

– Vi er ikke et værested, men et viderested. De fleste vil videre fra Oslo S. Noen trenger hjelp med å komme hjem, inn i behandling eller inn i bolig, sier Marte Lie Albert, som er feltarbeider på Sporet.

I en liten stue i annen etasje på Oslo S tilbyr de samtale, råd og veiledning og informasjon om hjelpeapparatet, for eksempel hvis man har rusrelaterte utfordringer, dårlig psykisk helse eller er bostedsløs. I 2018 hadde de over 5000 møter med mennesker, alt fra korte samtaler til lengre oppfølging.

– Utenforskap møter vi mye av. Det er gjennomgående for mange av våre gjester at de opplever å havne - på utsida av samfunnet, uten jobb eller nettverk. Den følelsen av å ikke kunne være til nytte ved å arbeide og bidra, som de fleste vil, det tærer på stoltheten, sier Albert.

Ekskluderende

Sporet er et eksempel på en annerledes type diakoni som Kirkens Bymisjon driver, der målgruppen ikke på forhånd er definert ut fra problemer eller diagnoser, men der mennesker selv kan komme med sine behov.

Det er godt i tråd med «rom for alle», som er slagordet til Kirkens Bymisjon. Dessverre er det ikke alltid slikt rom i dagens samfunn, mener Johannes Heggland.

– Samfunnet er rått og ekskluderende når det gjelder muligheten til å være i jobb. Det er et sterkt press på å levere i et høyt tempo, du må komme når du skal og ha god språklig kompetanse. Kravene er for høye for mange og arbeidslivet lite åpent for å romme mangfoldet, sier Heggland.

Det går ikke minst hardt ut over en del mennesker som strever med rus og psykisk helse, mener han.

– Konsekvensen er at folk kan få et dårligere selvbilde enn de fortjener og tror de ikke duger. Samfunnet går glipp av manges bidrag og deltakelse.

Kirkens Bymisjon er opptatt av at alle mennesker har ressurser, selv om de ikke alltid er like synlige. Et av tiltakene deres er «I jobb», et arbeidstilbud i en rekke norske byer, for mennesker med et aktivt rusproblem eller lang rushistorikk. Tanken er at arbeidsfellesskap der det forventes noe av deg kan skape livsglede, tilhørighet og økt livsmestring.

Noe av det fineste Heggland ser er når noen av «I jobb»-brukerne rydder gatene, og eldre damer gir en klapp på skulderen deres og sier: «Dere gjør en god jobb. Sånne som dere skulle byen hatt flere av».

– Da har det skjedd noe med forestillingen om andre. Dette er kanskje karer de ville vært redde for tidligere, men som nå viser fram ressursene sine ved å være i arbeid, sier Heggland.

Det er likevel viktig for han å understreke at det diakonale arbeidet i Kirkens Bymisjon ikke gir hjelp til mennesker fordi de er nyttige, men fordi de har en egenverdi.

– Kirken og kristen tro har et menneskesyn som understreker hvert eneste menneskes uendelige verdi. Da bør vi prøve så godt vi kan å bidra så mennesker erfarer at det er sånn, at de er viktige og har stor verdi. Men ikke på grunn av det de presterer eller utdanningen de har, men på grunn av den de er. Man har ikke verdi fordi man er nyttig, men fordi man er menneske.

– Er det noe med synet på nytteverdi i dag som kan utfordre egenverditanken?

– I tillegg til å jobbe i Kirkens Bymisjon er jeg også pappa for to. Forventningspresset i dag der man skal prestere og duge på alle arenaer, det utfordrer menneskesynet der alle er like mye verdt og gode nok som vi er. Det er et av de viktigste oppdragene kirka har i 2019, å formidle håp og fremtidstro til barn og unge. At man ikke må være sånn eller sånn, men er fantastisk bra som man er.

Stort

Ifølge Evangeliesenteret kan drømmer gå i oppfyllelse. De er opptatt av å gi mennesker utdanning slik at de kommer seg videre.

– Vi ser at mange som kommer inn er utslått, men går gjennom systemet og ender som sykepleier, sosionom, ingeniør og så videre. Det er fantastisk det som skjer og mulighetene som ligger når livet blir totalt forvandlet, sier Trond Eriksen.

For tre år siden ble Hanne Sørmo Holstad gift med Harald. Også han har hatt tunge rusproblemer, men fant veien ut gjennom Evangeliesenteret. Etter å ha jobbet flere år i statlig rusomsorg, er han lærer på Evangeliesenterets bibelskole. Ekteparet Sørmo Holstad er først og fremst opptatt av å møte mennesker med kjærlighet og omsorg, men tror det er viktig å formidle til elevene at Gud har gitt gaver, talenter og drømmer til den enkelte for at det skal brukes.

– Hva tenker dere er forskjellen på å si til noen at samfunnet har bruk for deg og Gud har bruk for deg?

– Ja, det er interessant, sier Hanne og tenker seg litt om.

– Det blir liksom mye større. At Gud, som har skapt himmel og jord kan bruke meg. Mange forbinder samfunnet med noe negativt som hele tiden har brutt deg ned og ikke gitt hjelpen du skulle hatt. Å flytte fokuset fra samfunnet og bort på Gud er en positiv ting.

– Men vi har yrkesskole og mange går ut igjen til samfunnet. Det er kokkelinje, snekkerlinje, helsefaglinje. Dette er noe Gud setter dem i stand til, skyter Harald inn.

– Hva med at enkeltmennesker har bruk for deg? Hvorfor må det handle om Gud?

– Nesten samtlige som kommer inn på Evangeliesenteret og får et nytt liv vil hjelpe andre mennesker og gi videre det de selv har fått, sier Hanne.

Dette er kjernen av hva det innebærer å bli brukt av Gud, mener de. Det dreier seg ikke nødvendigvis om å bli noe stort i menneskers øyne.

– Hva er stort? Å stå på en plattform der alle kjenner navnet ditt, det er ikke egentlig stort. Det største av alt er å hjelpe andre. Jeg har gått fra å være rusmisbruker til å bli rektor. Men gleden over min egen historie kan ikke måles med gleden over å se andre lykkes, sier Hanne.