Pavens klimaløsning

'Det er mange ting som må endre kurs, men det er først og fremst vi mennesker som må forandre oss. Vi mangler bevissthet om vårt felles opphav, om vår gjensidige tilhørighet, og om en fremtid som skal deles med alle'. 
(Pave Frans i klimabrevet Laudato Si')

Hos forlaget St. Olav er pavens klimabrev Laudato Si' fra 2015 nettopp trykket i tredje opplag på norsk. Vanligvis trykker forlaget 300 eksemplarer av pavelige lærebrev. Nå er 1.550 eksemplarer solgt.

– Det er inspirerende å se at pavens klimabrev ikke har vært et blaff, men at teksten fremdeles engasjerer, fire år etter at den utkom. Grunnen til at den har solgt såpass godt i Norge, er uten tvil at den har nådd langt ut over ­katolikkenes egne rekker, sier forlagssjef Kristine Dingstad.

En av dem som har lest ­encyklikaen i senere tid, er William Lafferty. Han er professor emeritus i statsvitenskap og har brukt store deler av karrieren på å undersøke hvordan verden har fulgt opp målene om bærekraftig utvikling. Høsten 2016 deltok han på en internasjonal forskersamling i Østerrike for å si noe om hvor verden står.

– Jeg måtte oppsummere med at vi står ikke, vi sitter. Ting er blitt sittende fast i et system som vi arvet fra Rio i 1992 og hele Brundtland-opplegget. Det viste seg ikke i stand til å treffe de tøffe beslutningene, forteller Lafferty.

Høsten 2018 var han invitert til et forskermøte i Roma av forskere­ som følger opp pavens Laudato Si', og Lafferty måtte lese encyklikaen.

– Jeg ble virkelig helt forbauset, sier han.

Kulturell revolusjon

En ­annen forbauset leser er Geir Hellemo, tidligere rektor ved Det praktisk-teologiske seminar ved Universitetet i Oslo. I en kommentar i Vårt Land i mai skriver han at han nettopp har lest ­pavens tekst og ble «overveldet». Særlig ­understreker Hellemo hvordan paven går mye lenger enn partipolitikken, og sier at fattigdom og klima er spørsmål som befinner seg i kjernen av religionen, fordi religion ifølge paven handler om samspillet mellom Gud, menneskene og naturen.

«Det gir en annen forståelse av teologien sitt kjerneområde enn det vi som protestanter er fortrolige med. Pavens blikk får oss til å tenke annerledes om vårt forhold til den verdenen vi lever i. Det er viktig, veldig viktig. Han inviterer til intet mindre enn en ­nyorientering om hva religion er for noe. Den handler ikke bare eller i første rekke om min sjels frelse, men om verdens ve og vel», skriver Hellemo.

Filosofen Arne Johan Vetlesen skrev i sin anmeldelse av ­Laudato Si' i Klassekampen i januar 2016 at paven tar oppgjør med han kaller «modernitetens myter»: individualisme, ubegrenset framskritt, konkurranse, forbrukerjag og det uregulerte marked der profitt får forrang over alle andre mål.

Den britiske avisen The ­Guardian skrev i en lederartikkel i juni 2015 at paven etterlyser «en kulturell revolusjon». Avisen mener at paven går klart imot ideen om at teknologiske løsninger kan løse de økologiske problemene, fordi problemet er ­moralsk – ikke teknologisk. The Guardian mener at dette kan være det klarest uttalte bruddet med den brede konsensusen bak en verden bygd på forbruk.

«Uten en moral og forestilling som knytter vårt velvære til ­andres, slik at deres lidelse kjennes like uutholdelig som vår egen, eller i det minste måles langs de samme skalaene, vil vi etterlate oss planeten ubeboelig. Paven prøver å endre vår forståelse av menneskets natur. Mange vil være uenige i hans forståelse. Men han har rett i at ingen mindre endring vil duge», skriver The Guardian.

---

Laudato Si'

• 18. juni 2015 offentliggjorde pave Frans sitt lærebrev om jorden med tittelen Laudato Si' – Lovet være du. Tittelen spiller på Solsangen av Frans av Assisi, som ­lov­priser Gud for skaperverket, og ifølge paven er «et eksempel for omsorgen for det svake og for en glad og autentisk levd økologi».
• Paven «appellerer inntrengende om en ny dialog om hvordan vi skal utforme vår planets fremtid», og henvender seg ikke bare til kirkens medlemmer, men til «alle mennesker for en ­dialog om vårt felles hjem».

---

Et hestehode foran

Ingrid ­Rosendorf Joys mener paven har fått klimaproblematikken opp på et helt annet nivå. Hun var samfunnskontakt i Oslo ­katolske ­bispedømme da ­pavens encyklika­ kom, og var i Paris ­under klimatoppmøtet høsten 2015. Joys mener både politikere og miljøbevegelsen hadde forsøkt å si det samme, at ­klimaspørsmålene var langt mer enn vanlig politikk, og noe menneskeheten som fellesskap måtte løse. Joys merket seg en uttalelse fra FNs daværende klimasjef, Christiana Figueres.

– Hun sa at pavens encyklika er en blanding av vitenskapelig, politisk og religiøs tekst, og at den kombinasjonen er like virkningsfull som den er uvanlig.

Joys mener at den sterke, ­vitenskapelige basisen for ­pavens tekst, betyr mye. Paven er selv utdannet kjemiker, og har hentet inn argumenter og forståelser fra vitenskapsfolk slik at klimabrevet skulle holde faglig mål.

Nylig møtte Joys forlagssjef Dingstad og fikk høre at nytt opplag var bestilt, og spurte Dingstad om hun var klar over at de måtte sjekke opp en mulig oversettelsesfeil.
Joys hadde fått nyss i at det hadde skjedd en glipp i oversettelsen til tysk og engelsk, som den norske lente seg på. I et ­avsnitt der paven snakker om å redusere veksten, handlet i den italienske versjonen ikke bare om å begrense veksten, men å gå mot en avvikling av vekst.

– Det peker bare på hvor radikalt budskapet til paven var og er. Han er et hestehode foran det som har vært mainstream politikk på dette feltet. Paven skriver at vi må akseptere en negativ vekst for å få en sunn vekst ­andre steder. Det handler om at vi i Vesten ikke lenger kan si at vi skal bli rikere og rikere og bare finne noen løsninger som gjør det mindre forurensende. Vi må kanskje akseptere at vi har nådd toppen og må et stykke ned for at folk i andre deler av verden skal kunne overleve.

Selv om dette er et tøft budskap å selge, mener Joys at ­pavens tekst er optimistisk.

– Det er et håp i Laudato Si'. Det er ikke en elendighetsbeskrivelse der alt går ad undas. Paven mener at dette kan gå fint, men da må man rett og slett gjøre noe nå, og alle må bidra.

LES MER OM KLIMAHÅP: Kan endelig puste fritt

Selvødeleggende spiral

Den som leser teksten, vil raskt oppdage at paven ikke legger fingrene­ imellom. Han kaller situasjonen «en selvødeleggende spiral». Han synes det er «påfallende hvor svak responsen fra internasjonal politikk er», og mener at «den manglende suksessen til 
toppmøter om miljø» viser hvordan politikken har underordnet seg teknologien og økonomien. Paven mener at «helhetstekning og effektene for menneskets verdighet og miljøet later til å bli ­ignorert».

Grunnen til at det viser seg så vanskelig å ta utfordringen på alvor, ser paven i sammenheng med «det etiske og kulturelle forfallet, som går parallelt med det økologiske». Paven mener at det postmoderne mennesket står i kontinuerlig fare for å bli dypt individualistisk, og at mange av de sosiale problemene i dagens samfunn handler om en selvsentrert kultur.

Paven etterlyser en helhetlig økologi som ikke kan skilles fra «det felles gode», som er summen av forhold som kan gjøre det lettere for mennesket å realisere seg fullt ut både individuelt og kollektivt. Når mange drivkrefter ikke tar slike hensyn, mener paven at utviklingen er i ferd med å bli menneskefiendtlig.

LES MER OM KLIMAHÅP: Christine er en av de første i Norge som tester et klimavennlig fly

Det er et håp i Laudato Si'. Det er ikke en elendighetsbeskrivelse der alt går ad undas.

—   Ingrid Rosendorf Joys

Brundtlands problem

Lafferty ble overrasket, både over at ­paven brukte uttrykk han selv hadde brukt på 1990-tallet, som «økologisk demokrati», men også fordi han mener paven treffer blink.

– Etikken vi hadde under Brundtland og som hun overlot til politikerne, har spilt fallitt. Det var et demokratisystem som var velegnet for økonomisk utvikling og for markedskreftene, men det var ikke etisk forankret, sier han.

Brundtland-kommisjonen la fram sin rapport Vår felles framtid i 1987. Den koblet sammen miljø og utvikling, og uttrykket «bærekraftig utvikling» ble ­verdenskjent. Tanken om bærekraft kom opprinnelig fra skogbruket, og handlet om at skulle skogsdriften være bærekraftig, måtte den være det både økonomisk, sosialt og miljømessig. Manglet én av delene, sviktet bærekraften.

Brundtland ble kalt verdens miljøminister og fikk mye skryt, men ble også kritisert for at løsningen var for sosialdemokratisk. Lafferty mener Brundtland-rapportens løsning var sosialdemokratisk på sitt verste, fordi den sa at bærekraftig utvikling alltid ville gi rom for økonomisk vekst.

Norske økonomer understreket at ansvarlige økonomer bygger inn i modellene økologiske terskelverdier og begrensede naturressurser. Å se bort fra disse begrensningene, advarte disse økonomene mot. En av dem var den norske nobelprisvinneren i økonomi, Trygve Haavelmo. Han mente Brundtland-rapporten bygde på en idé om at det ikke finnes og heller ikke i framtida vil være hindringer for materiell vekst. Han mente at rike land som Norge åpenbart måtte senke forbruket. Til Bergens Tidende sa han:

– Man har glemt at kloden er endelig, at man kan nå taket. Vi nærmer oss raskt en situasjon der naturressursene er i ferd med å bli mangelvare i produksjonsprosessen.

LES MER OM KLIMAHÅP: Dyrker nye matvaner

Laudato Si' står fram som en av de sterkeste økumeniske tekstene noen kirkelig leder noen gang har satt fram.

—   William Lafferty

Religiøst sprengstoff

Som forsker fulgte Lafferty de internasjonale klimatoppmøtene som fulgte etter «Jordens toppmøte» i Rio i 1992. Han syntes det ble mer og mer deprimerende. ­Håpefulle sivilsamfunnsorganisasjoner møtte trofast opp. Samme hva som til slutt ble undertegnet, sa de: «Ja, ja, dette var det beste man klarte å komme fram til nå. Vi jobber videre til klimatoppmøtet om to år».

– Etter det siste møtet i Polen ble man enige om en avtale om hvordan man skal rapportere utslipp! Det er ikke rart at de yngre generasjonene ser på dette og sier: Hey, dette funker ikke! sier Lafferty.

I NRKs Verdibørsen høsten 2018 snakket Lafferty om pavens lærebrev, og programlederen sa i sin introduksjon at paven hadde gitt Lafferty håp. Men Lafferty understreker at poenget er at paven skisserer en løsning, fordi han bygger på en etisk forankring som Brundtland-sporet manglet.

– Men vil pavens tekst føre til andre handlinger?

– Jeg tror betydningen av ­pavens brev er sterkere nå enn da det først kom ut, fordi det er en økende anerkjennelse av to ting: At krisen blir mer og mer synlig og empirisk verifisert, og at de politiske systemene som er satt til å forvalte dette, blir mindre og mindre effektive, sier Lafferty.

– Hvor lett er det å endre de politiske systemene?

– Det er mye enklere enn man tror. Demokrati har alltid vært tilpasset samfunnets hovedfunksjoner. Men det krever at man er rasjonell i diskusjoner og løsninger, og at man har et samfunn som er noenlunde forent rundt hva vi holder på med. Dette er nå under sterkt press. Ledende paradigmer for demokrati som USA og Storbritannia er i store problemer på grunn av flyktningstrømmene og problemstillingene dette reiser.

Der har pavens oppfordring om å legge vekt på de moralske aspektene betydning for at nødvendig endring kan skje, tror Lafferty.

– Kombinasjonene av moralkritikk og systemendring har vært helt vesentlig i alle overgangsfaser på kloden. Vi er definitivt inne i en overgangsfase nå.

Lafferty synes at det kanskje aller mest interessante ved pavens encyklika er at den lanserer en etikk for hva verden betyr i en religiøs sammenheng, og det på en måte som favner mye bredere enn Den katolske kirke.

– Usedvanlig viktig

– Når du leser Laudato Si' med utgangspunkt i holdningen til Frans av Assisi, legger paven fram en etikk som er basert på at det guddommelige ligger i naturens impuls til livet. Hvis vi forbryter oss mot grunnlaget for ­livet, er vi på en måte imot Gud. Da står Laudato Si' fram som en av de sterkeste økumeniske tekstene noen kirkelig ­leder noen gang har satt fram. Det er usedvanlig viktig i en epoke hvor religiøs konflikt står i fare for å sprenge hele verden, sier Lafferty.

LES MER: Paven holdt gudstjeneste for migranter