Et glemt, hedensk geni

«Snille djevel, befri meg», ba Mary MacLane, «fra ­Katolikker og dydige kristne, Fra alle søte jenter; fra «gentlemen»; fra ­feminine menn (...), fra ­umodne ­bananer; fra folk som ikke ­bader, fra ­midjelinjer som buler ut ­foran» – og listen fortsetter.

Vårt Land møter oversetter Siri Katinka Valdez utenfor bakeriet på Damplassen, i Ullevål hageby i Oslo. En familie som kanskje har sommerferie og nyter en sen frokost på kafé koser seg på ­bordet ved siden av oss. En kvinne med store solbriller – som ikke er kjøpt på H & M – gir en liten gutt en bollebit.

Ville «Den ville kvinnen fra Butte», Mary MacLane, ­foraktet disse øvre middelklasse­omgivelsene?
Vi spør Valdez som for første gang har oversatt den kontroversielle, ­amerikanske forfatteren til norsk.

– Mary kom fra en forhen­værende rik familie, så det kan godt henne hun hadde trivdes akkurat her. Men kanskje Ullevål hageby hadde foraktet henne?

Selverklært geni

Mary MacLane ble født i Canada 2. mai 1881. Etter noen år ­flytter ­familien til Minnesota. Faren døde da Mary var åtte, moren ­giftet seg på nytt og flyttet til Butte i Montana. Det var her hun, 18–19 år gammel skrev sin første bok, for hånd.
«Jeg Venter på Djevelens ­Ankomst», var tittelen hun selv ville gi den, men den ble utgitt som The Story of Mary MacLane i 1902.

Hun presenterer seg som et geni, en slags kvinnelig ­Napoleon. Hun skriver om sine seksuelle lengsler og om kjærligheten til sin lærerinne, «Ane­monedamen».

Og hun setter ord på sin forakt for de seks tann­børstene på ­badet som sirkler inn kjedsomheten i hennes 19-årige liv.

Bare den første måneden ­solgte boken mellom 80 og 100.000 eksemplarer.

---

Mary MacLane

• Født 2. mai 1881 i ­Winnipeg, Canada.
• Debuterte i 1902 med boka The Story of Mary MacLane som skapte furore i mediene i samtiden.
• Skrev senere flere ­bøker og en rekke artikler og ­spalter for aviser.
• Spilte i 1918 inn stum­filmen Men Who Have  Made Love to Me som nå antas å være tapt.
• Filmen regnes som en for å være en av de første ­filmene i historien som «bryter ned den fjerde veggen» ved at MacLane henvender seg ­direkte til kameraet.
• 
  Har både blitt latterliggjort og trukket fram som viktig inspirasjon av senere ­forfattere, som Mark Twain og F. Scott Fitzgerald.

---

Perfeksjonert stygghet

Siri Katinka Valdez kommer rett fra Blindern der hun skriver master­oppgaven sin om Nikolai Astrups forhold til Jølster og stedets rolle i kunsten hans. Forholdet ­mellom sted og kunst er også noe som opptok henne i oversettelse­s­arbeidet med MacLane-tekstene. Boken er gitt ut av det litterære kollektivet Blomster & Bureau.

Valdez reiste til gruve­byen ­Butte, det MacLane ­beskriver som et så stygt åsyn at det ­nærmer seg perfeksjonen av stygghet.

– Trump hadde nettopp blitt president. Det var vinter, og jeg var den eneste gjesten på ­hotellet i byen. I en bilkultur er du litt ­naken og utsatt bare i kraft av å reise alene på Grey hound-­bussen, sier Valdez.

Gruvedriften gjorde at jordsmonnet i Butte på MacLanes tid var fylt av giftstoffer. Det var vanskelig for noe å vokse og gro der.

– Det ufruktbare klinger i ­henne. Hun ville leve et vilt liv. Hun ville ha barn, men hun ­kunne aldri tenke seg å være kona til en eller annen «Grepa kar».

Boken er illustrert av foto­grafier Valdez tok på reisen, av falleferdige interiører og et snølagt industrilandskap.

Huset der MacLane skrev ­debutboka har ikke fått offentlige midler til å restaureres, men en privat entusiast har ­bevart det fra å bli revet. I det hele tatt er nesten alle initiativer for å ­fremme det glemte forfatterskapet til Mary MacLane privat.

En av dem som har engasjert seg, er redaktør og forfatter ­Michael R. Brown.

Proto-surrealisme

– Jeg kom tilfeldigvis over noen av tekstene hennes som student i 1985 og det ble min misjon å bringe henne tilbake, skriver han i en e-post til Vårt Land.

I 1993 publiserte Brown for første gang en antologi med Mary McaLanes tekster, under tittelen Tender Darkness. I 2011 gav han ut en komplett samling av ­hennes verker. Nå jobber han med en biografi om henne, ­samtidig som han står som en av to ansvarlige for nettstedet The Mary MacLane Project.

Brown mener Mary MacLane står for en unik krysning av ­amerikansk romantikk og ­naturalisme.

– Hun skaper sine ­naturalistiske ­detaljer med ­roman
tikkens lidenskap og opphøyde mening, og ut av det vokser en hjemmedyrket proto-surrealisme årevis før de europeiske surrealistene, noe hun enda ikke har fått full anerkjennelse for.

– Når du skriver MacLanes ­biografi, er personen du ­beskriver den samme som ­presenteres i tekstene hennes, i mediene i samtiden, eller er alt dette ulike «personaer»?

– Det er en kompleks interaksjon mellom dem. Som med mange karismatiske personligheter, virker privatpersonen Mary MacLane å være en evig gåte. Når du tror du har fanget henne, unnslipper hun og viser et helt nytt indre landskap.

Brown mener likevel at Mary MacLane i det store og det hele var en direkte og tydelig ­person når det kommer til sine ­ønsker, begjær, personlighet og ­interesser, spesielt når det kom til det å skrive.

– Hun ønsket seg en mer ærlig og direkte verden, så hun gikk i bresjen ved å utfordre det forbudte. Man kan tenke på det som at hun bygget opp sin egen ­berømmelse, for deretter å bruke den til å bryte opp konvensjonens porter, sier Brown.

Tabasco og limericker

Mary MacLane var en av de ­første ­moderne mediepersonlig­hetene, forteller Valdez. Hun fikk et sterkt personfokus rettet mot seg etter debuten. Hun ble kalt «Den ville kvinnen fra Butte» og fikk oppkalt blant annet sigarer, en iskremdrikk og tabascosaus etter seg.

– Hun var i aviser over hele landet. Hun var en skikkelig kjendis. I en bok med 700 ­limericker fra 1906, handler to rim om henne.

Et av dem lyder:

---

Blomster & Bureau

• Litterært kollektiv.
• Har gitt ut boka Snille Djevel befri meg, en Mary McLane mixteip, oversatt av Siri Katinka Valdez.
• Kollektivet består av ­Valdez, Aina Villanger, Eli Vaage, Ane Nydal og Silje ­Fagerlund.

---

There was a young fellow ­named Cain,
Who was wicked like Mary MacLane.
With the leg of a table,
He slugged brother Abel,
And shouted, «Remember the Maine».

Mary MacLane var med andre ord nærmest et begrep.

– Men det var mye søkelys på hennes person, og mindre på hennes litterære kvaliteter. Kanskje har det bidratt til at hun har blitt glemt?

Skremmende

Det er kanskje ikke så merkelig at det ble et sterkt personfokus på kvinnen som skrev om seg selv, og fremsto som så kontroversiell. Hun uttrykte ønske om å gifte seg med djevelen, hun hadde følelser for andre kvinner, og hun 
stjal.

– For oss er det jo nesten søtt at hun stjal fem dollar for å kjøpe blomster til en gammel dame. Men på den tiden gjorde det folk vettskremte når hun skrev ting som «jeg stjeler penger, eller noe annet som jeg vil ha, når jeg kan, nær sagt alltid.»

– Hva var skremmende ved det?

– Hun rokket ved den sterke, kristne ­moralen. Det var hennes totale mangel på dårlig 
samvittighet eller skam, som provoserte. ­Butte var en gruveby som vokste til på 1860-tallet. 
Det var en ­miks av arbeidere fra hele ­verden og et lite ­familiebasert samfunn. Det var fyll og ­prostitusjon på åpen gate, samtidig som 
du hadde fine fruer og sterk fromhet. Mary 
MacLane befant seg midt oppi alt dette, sier 
Valdez.

Visste hva hun gjorde

– Hva var djevelen for henne?

– Hun trodde ikke på Gud, og dermed tror jeg ikke hun trodde på djevelen heller. Djevelen ­representerer kanskje egoet. Det å gi seg selv lov til å ta plass og være alle sider av seg selv. Hun er veldig opptatt av å trekke frem hele ­spekteret av gode og dårlige sider ved seg selv. Kanskje ­representerer djevelen en energi hun trenger for å bryte ut av kjedsomheten. Men det er selvfølgelig også en provokasjon. Hun visste hva hun gjorde. Og hun ville bli berømt.

«Og mitt Hjerte er et hedenske Hjerte» skrev hun i boka Jeg, Mary MacLane fra 1917.

– Var den noe hedensk i å motsi seg patriarkatet i det hele tatt, fordi det var så tett forbundet med kristendommen?

– Ja. Jeg er usikker på om hun ville kalt seg ­feminist, fordi hun var så ekstremt ­individualistisk. Men det er definitivt kvinnerollen, enten den er bestemt av kristendommen eller ikke, hun først og fremst gjør oppgjør mot.

Bekjennelsestradisjon

Dikteren Walt ­Whitman (1819–1892) omtales gjerne som en av de mest formende for amerikansk litteratur. Det er ­nærliggende å tenke på hans «Song of Myself» fra Leaves of Grass når man leser MacLane. Whitman lovpriste seg selv som en del av naturen, i frihet til å motsi seg selv.

– MacLane hevdet selv at hun aldri hadde lest Whitman. Men det kan hun jo ha gjort. Ellers var det nok noe i tiden. En våknende individualitet og tidlig modernisme. Hun reflekterer hele tiden over seg selv, er litt utenfor seg selv, og analyserer følelseslivet sitt.

I tilegg mener Valdez at MacLane leker med ­bekjennelseslitteraturen.

– Det er jo en sjanger med katolske røtter i Augustin. MacLane bekjenner, men ber verken om tilgivelse eller tillatelse.

Skjuler og avslører

Michael R. Brown påpeker at MacLane ofte blir sett på som den første kvinnen som skrev uredd og direkte om seksualitet, men at bekjennelsesaspektet går mye dypere enn dette.

– Hun viser en spektakulær utside som både skjuler og avslører et komplekst indre.

Brown legger til at hennes private brev, som det f­innes opp imot hundre av, ikke etterlater noen tvil om at hun var veldig bevisst hva hun gjorde, og hvilken påvirkning det hadde i ­offentligheten, selv når hun handlet impulsivt.

En seriøs forfatter

Valdez tror at både Mary MacLane selv, og de ­litterære kvalitetene i bøkene hennes, druknet i det tabloide rundt henne. At hun skrev så selvbiografisk, gjorde det vanskelig å skille verk og person. Men det er mange eksempler på at historien har behandlet kvinner mer som ­eksentriske og spesielle personligheter enn som seriøse kunstnere.

Et eksempel er poeten Emily ­Dickinson (1830–1886), mystifisert som en spøkelsesaktig skikkelse 
som kledde seg i hvitt og aldri forlot huset.

Det var også med tanke på dette at det var viktig for Valdez å ha med ­utdrag fra den siste boka til MacLane, og ikke bare debuten, som er den mest oversatte.

– Debutboka er morsom, og det er her djevelen er en figur. Han forsvinner ut etter det. Rent litterært synes jeg den siste boka hennes er veldig sterk. Jeg har hatt lyst å få fram at hun ikke var en «emo kid» som skrev én bok, men at det er snakk om et forfatterskap.

Michael Brown sier om Valdez’ ­norske utgivelse at den står støtt i den originale Mary MacLane-tradisjonen og at han tror «Den ville kvinnen fra Butte» hadde satt pris på den.