Andremannens første måltid

Buzz Aldrin hadde lenge grubla på hvordan han skulle markere at mennesket endelig hadde klart å lande på månen.

Opprinnelig hadde han tenkt til å gjøre noe patriotisk. Månelandinga var noe amerikanerne hadde jobba mot i mange år.

Målet var ikke bare å være de første menneskene som satte foten på et fremmed ­himmellegeme, det var minst like viktig at de ­lyktes før Sovjetunionen.

Men alle ideene hans føltes banale eller sjåvinistiske. Månelandinga handla ikke bare om hva mennesket kunne oppnå ved hjelp av elektronikk, datamaskiner og raketter – det var så mye større.

En dag han jobba på Cape Kennedy, med sofistikerte, tekniske instrumenter, tenkte Aldrin på det pastoren i kirka hans hadde sagt: At Gud åpenbarer seg i det hverdagslige.

På Jesu tid var det brød og vin. Men Gud kunne vel åpenbare seg her også – i hans hverdag?

Da kom tanken på å feire nattverd i verdensrommet.

LES OGSÅ: – Havner jeg i fengsel for å dele ut nattverd, så går jeg dit med glede

Storslått ensomhet

Kanskje var det meninga at Buzz Aldrin skulle bli et av de første menneskene som landa på månen. Det kan også bare være et pussig sammentreff at mora hans faktisk het Marion Moon.

Edwin Eugene Aldrin Jr. vokste opp i Montclair, New Jersey, og fikk kallenavnet av søstera som kalte ham for «buzzer» fordi hun ikke klarte å uttale brother. Faren var pilot i det amerikanske forsvaret. Det ble også Aldrin, som tjenestegjorde under Koreakrigen, og seinere tok doktorgrad i astronautikk ved Massachusetts Institute of Technology.

20. juli 1969 ble Buzz Aldrin den evige andremann – mannen som gikk ut på månen 19 minutter etter Neil Armstrong, i skyggen av hans udødelige «et lite skritt for et menneske, et gigantisk sprang for menneskeheten».

Da Aldrin gikk baklengs ned stigen fra måne­landingsfartøyet Eagle og satte foten i det han seinere beskrev som å «gå på fuktig talkum», så han ut over landskapet og utbrøt spontant: «Magni­ficent desolation.»

Storslått ensomhet.

«Det er mange av oss i NASAs program som stoler­ på at det vi gjør er en del av Guds evige plan for mennesket», skrev Buzz Aldrin i en artikkel i ­magasinet Guideposts året etter månelandinga.

---

Buzz Aldrin

• Edwin Eugene Aldrin Jr. ble født 20. januar 1930.
• Fikk kallenavnet Buzz fra lillesøstra som ikke kunne si brother og i stedet kalte ham buzzer.
• Utdanna ingeniør og har doktorgrad i astronautikk.
• Var for første gang i verdensrommet i 1966 i Gemini 12.
• Ble andremann som satte foten på månens overflate, etter Neil Armstrong, i 1969.
• Figuren Buzz Lightyear fra animasjonsfilmen Toy Story er oppkalt etter Aldrin.
• Kilde: Wikipedia

---

Guds plan

«Astronautenes kirke» kaller folk de det brune mursteinsbygget som ligger langs West NASA Parkway, rundt tre kilometer fra de amerikanske rommyndighetene sitt romsenter i Houston, Texas.

Webster presbyterianske kirke ble opprinnelig grunnlagt av bønder i 1893, men da NASA flytta til nabolaget tidlig på 60-tallet, fikk menigheten nye medlemmer: Ingeniører, vitenskapsfolk og astronauter. Hit kom John Glenn, første amerikanske astronaut som var i et romfartøy som gikk i bane rundt jorda, til gudstjeneste. Og Buzz Aldrin, som var en eldste i menigheten.

Det var pastor Dean Woodruff som hadde satt ham på tanken på en nattverdsfeiring på månens overflate. Nå ba Aldrin pastoren om hjelp.

Noe var enkelt: Brødet kunne pakkes i plast på lik linje med den andre maten astronautene tok med seg ombord i romskipet. Månens tyngdekraft er bare en sjettedel av jordas, men det er akkurat nok til at det er mulig å helle vinen i en kopp.

Men var det riktig av han – en lekmann – å servere seg sjøl nattverd under disse omstendighetene? Aldrin spurte Woodruff, som mente det var uproblematisk, men som for sikkerhets skyld sjekka med den pres­byterianske kirkas sentrale ­administrasjon. De ga tillatelse til ­seremonien.

Aldrin spurte også pastoren om han kunne skaffe et lite beger det var mulig å ta med ut i verdensrommet. Uka etter kom Woodruff med en liten nattverdskalk i sølv, ikke større enn ni centimeter høy og lett nok til å ta med ombord.

Aldrins plan var å kringkaste den symbolske seremonien til hele verden.

LES OGSÅ: Svært alvorlige varsler mot trossamfunn. Helen trodde hun skulle dø før hun brøt ut

Et øyeblikks ettertanke

Klokka er 21:17:40 norsk tid, og landingsfartøyet Eagle har landa mykt i Stillhetens hav, etter noen dramatiske minutter der ørnen var på vei mot et krater fullt av kampesteiner. Neil Armstrong og Buzz Aldrin er 384.400 kilometer hjemmefra, og de har gjort noe ingen mennesker har klart før dem.
Men det er ikke bare å sprette ut på månen. ­Ekspedisjonen har lagt inn ekstra tid i tilfelle noe skulle gå galt på veien, og tid nok til at romfarerne kan sove ut etter den lange reisen. Mediene har fått beskjed om å ta en pause mens astronautene hviler. Det kommer uansett ikke til å skje så mye på en stund.

Men det er vanskelig å slappe av når adrenalinet pumpes rundt i kroppen.

For å prøve å holde seg rolig, bestemmer Aldrin seg for at dette er et godt tidspunkt for den planlagte seremonien. Før han dro, skrev han ned to bibelvers for hånd på en papirlapp. Nå legger Aldrin arket foran seg på et lite bord foran kontrollpanelet i Eagle. Han tar ut kalken fra den hvite posen som inneholder hans personlige eiendeler. Så kaller han opp Houston.

– Houston, dette er Eagle. Det er piloten som snakker. Jeg vil gjerne foreslå et lite øyeblikks stillhet.

Aldrin sier ingenting om at han er i ferd med å gjennomføre et av de kristne sakramentene. I stedet­ gir han en universell beskjed:

– Jeg vil gjerne invitere hver og en som hører på, uansett hvor eller hvem du er, til å tilbringe et øyeblikk i ettertanke etter de siste timenes ­begivenheter, der du kan takke på din egen individuelle måte.

Det blir stille på radioen. Aldrin tar ut brødet fra plastpakka. Vinen smyger seg elegant ned i den lille kalken, og krøller seg sakte langs sida av kanten av begeret.

Han leser fra evangeliet etter Johannes: «Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre.»

Neil Armstrong ser på uten å si noe.

Bli lys 

Når du tenker på hva som hadde skjedd bare et halvt år tidligere, var det ikke så rart at NASA var skeptiske til å kringkaste Aldrins kristne seremoni. Det var nemlig ikke første gang amerikanske astronauter hadde tatt med troa si ut i verdensrommet.

Da Apollo 8 ble skutt opp fra Houston 21. desember 1968, var det med katolikken William Anders og protestantene Jim Lovell og Frank Borman som mannskap.

Det var et hardt år for USA: Martin Luther King jr. var skutt, og i flere amerikanske byer var det opptøyer i kjølvannet av drapet, mens Vietnamkrigen ble stadig mer blodig. Dette skulle være øyeblikket som forente dem, som viste at USA kom til å vinne romkappløpet og erobre verdensrommet.

Julaften forlot romskipet jordas gravitasjonsfelt, som første bemannede ekspedisjon noen sinne, for å gå i bane rundt ­månen. Overføringa fra rommet skulle bli den største TV-sendte begivenheten så langt i verdenshistorien. NASA regna med at én milliard mennesker kom til å se på – en fjerdedel av jordas befolkning. Frank Borman hadde på forhånd blitt bedt av NASA om å finne «noe passende» å si.

Alt han kom på sjøl virka dumt og banalt, helt til kona til en ­avisreporter foreslo at de burde lese fra skapelsesfortellinga. Det var jo ikke bare en kristen fortelling, men danner grunnlaget for de tre store verdensreligionene.

– Til alle menneskene på jorda, mannskapet ombord på Apollo 8 har et budskap vi gjerne vil sende til dere, sa William Anders da sendinga gikk på lufta.

Så begynte han å lese: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet.»

Det neste halvannet minuttet bytta astronautene på å lese de ti første versene av 1. Mosebok. Over skjermen rulla bilder av steder menneskeheten ikke hadde sett før, av månekrater, støv og stein. Sett herfra var den blå planeten vår ikke større enn en knyttneve.

Frank Borman avslutta med å ønske god natt og god jul, «til alle dere på den gode jorda».

LES OGSÅ: Gud ba Andreas bygge opp et senter i Trøndelag. Det var i alle fall det han trodde

Frank Borman hadde på forhånd blitt bedt av NASA om å finne «noe passende» å si.

Saksøkt

Men da Madalyn Murray O’Hair hørte astronautene lese høyt fra Bibelen, gikk hun til sak mot NASA. Hun hadde gjort noe tilsvarende før, med stort hell. I 1960 saksøkte O’Hair skolesystemet i Baltimore. Saken nådde helt til høyesterett, som i 1963 slo fast at det var i strid med grunnloven å pålegge skoleelever ved offentlige skoler å lese ­Bibelen. Dommen førte til at offentlige skoler i USA gradvis slutta med religiøse aktiviteter.

Samme år grunnla O’Hair organisasjonen ­American Atheists, som hadde som mål å bli kvitt alle koblinger mellom stat og kirke i USA.

Ateistorganisasjonen prøvde å fjerne «In God We Trust» fra alle pengesedlene, de ville ha Gud ut av troskapseden, og forsøkte å få slutt på religiøse seremonier i Det hvite hus. O’Hair var så provoserende og drøy i debatter at hun i 1964 ble kåra til Amerikas mest forhatte kvinne av magasinet Life.

Siden astronautene var offentlige ansatte, mente O’Hair at de ikke kunne kringkaste bibelsitater til folket. Hun saksøkte derfor NASA for brudd på det grunnlovsfestede skillet mellom stat og kirke.

Det var med dette bakteppet Buzz Aldrin ble bedt om ikke å sende nattverden direkte ut til hele verden. Da Aldrin fortalte operasjonens koordinator Deke Slayton hva han hadde planlagt, ble han råda til å la være.

– Det er ikke en veldig god idé, Buzz, sa Slayton.

– Gjennomfør nattverden, men la kommentarene dine være mer generelle.

---

Madalyn Murray O’Hair

• Amerikansk aktivist som kjempa for at stat og kirke skulle være adskilt.
• Stifta American Atheists i 1963.
• Gikk til sak mot den amerikanske staten flere ganger. Den mest kjente saken førte til at offentlige skoler måtte slutte å be elevene lese Bibelen.
• Var en ivrig deltaker i debattprogrammer, og var kjent for å latterliggjøre religion og komme med provoserende uttalelser.
• Da sønnen ble kristen, mente O'Hair at det var «hinsides menneskelig tilgivelse»
• I 1995 forsvant O'Hair, sønnen og barnebarnet fra hjemmet hennes. De ble først funnet seks år seinere. Det viste seg at de ble kidnappa og drept av en tidligere ansatt i organsisasjonen.
• Kilde: Wikipedia

---

Felles feiring

«Det er interessant å tenke på at den aller første væske som noen sinne ble helt på månen og den første maten som ble spist her, var nattverdselementer», skriver Buzz Aldrin i en artikkel i magasinet Guidepost i 1970.

Hvert år siden månelandinga har Webster presbyterianske kirke feira en egen Lunar communion­ – en månenattverd – til minne om det første måltidet på månen. Søndag 20. juli 1969 gjorde de det sammen – menigheten i West NASA Parkway i Houston og eldste Buzz Aldrin inne i månelandingsfartøyet Eagle i Stillhetens hav.

Opprinnelig skulle det vært en felles seremoni med hele menigheten rett før Aldrin ble skutt opp i Apollo 11 og begynte ferden mot månen. Men NASAs lege var redd Aldrin skulle bli eksponert for smitte, og gudstjenesten måtte avlyses. Pastoren gjennomførte i stedet en privat seremoni med Aldrin og familien. Her brøyt Woodruff av en bit av brødet som Aldrin kunne ta med seg til månen.

Den lille nattverdskalken står i dag utstilt i en glassmonter i foajeen i det nye kirkebygget, som menigheten tok i bruk i 2004. «Astronautenes kirke» er dekorert med glassmalerier inspirert av hvordan universet ser ut gjennom Hubble-­teleskopet, og har en liten bit fra en asteroide innfelt i glasset.

LES OGSÅ: Nåden som forsvant: Slik førte gamle brev til at Smiths Venner-historien måtte skrives om

Akkurat da kunne jeg ikke komme på en bedre måte å anerkjenne hvor enorm opplevelsen med Apollo 11 var, enn å takke Gud.

—   Buzz Aldrin

Takke Gud

I 1970 ble Madalyn Murray O’Hair sitt søksmål mot NASA avvist av amerikansk høyesterett.

Buzz Aldrin er uansett ikke sikker på at han ville feira nattverd på månen igjen, hvis han hadde fått sjansen. I boka Magnificent Desolation, som han ga ut i 2009, skriver Aldrin at nattverden var veldig meningsfylt for ham, men at han tross alt hadde reist til månen for alle mennesker, uavhengig av religion.

«Akkurat da kunne jeg ikke komme på en bedre måte å anerkjenne hvor enorm opplevelsen med Apollo 11 var, enn å takke Gud», skriver Aldrin.

Da Apollo 11 var på vei tilbake til jorda, fortalte Buzz Aldrin at han hadde reflektert over det han hadde vært igjennom, og begynt å tenke på et vers fra Salmenes bok. I TV-sendinga kan vi høre ham lese høyt, antakelig fra det samme kortet han brukte under nattverden. Under utdraget fra Johannesevangeliet hadde nemlig Aldrin skrevet ned enda et bibelvers med sirlig håndskrift:

«Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre,
månen og stjernene som du har satt der,
hva er da et menneske – at du husker på det,
et menneskebarn – at du tar deg av det?»

Kilder: NASA, Magnificent Desolation av Buzz Aldrin (2009), Guideposts, Houston Chronicle, TIME, History, Snopes.com

---

Menn på månen

• • Mellom 1969 og 1972 gjennomførte USA i alt seks bemannede måneferder. Til sammen tolv mennesker har satt sine bein på månen.
• • Ferdene ble gjennomført med romfartøyer av Apollo-typen. Disse besto av en romkapsel koblet sammen med et eget landingsfartøy, skutt ut med en bærerakett kalt Saturn.
• • Førstemann var Neil Armstrong, som var sjef på romfartøyet Apollo 11. Med på ferden var også Buzz Aldrin og Michael Collins.
• • 20. juli 1969 var Apollo 11 framme ved månen. Armstrong og Aldrin dro ned til overflaten med en egen landingsmodul, kalt Eagle – Ørnen. «Ørnen har landet», lød Armstrongs berømte budskap tilbake til bakkekontrollen i USA.
• Kilder: NASA, forskning.no

---

Hvor ble det av Gud?

På foten av landingstigen på Eagle, som ble etterlatt på månen, står en plakett, signert av de tre astronautene og av president Richard Nixon. Den har inskripsjonen: «Her satt mennesker fra planten jorda foten for første gang juli 1969 A.D. Vi kom med fred for hele menneskeheten.»

Nixon var ikke fornøyd med denne versjonen. Han savna Gud, og mente det burde stå at vi «kom med fred, med Gud». Men presidentens ønske kom for seint. Plaketten hadde allerede blitt montert på fartøyet. Nixon måtte derfor slå seg til ro med at med at forkortelsen A.D. var med, som er latin for anno domini, i det Herrens år.

Kanskje var det en trøst at astronautene også la igjen en annen ting på månen: En silikonskive på størrelse med en femkroning, der ledere fra over hele verden ga sin hilsen. Blant dem var paven.

«I Guds navns ære, som gir slik makt til menneskene, ber vi inderlig for denne vidunderlige begynnelsen», skrev pave Paul VI, og siterte vers fra Salmenes bok.