– Jeg har venner som ikke vil ta imot nattverd fra meg

29. juni i år var 14 mennesker kledd i hvite kapper og svarte presteskjorter i ærverdige Chichester Cathedral i Sussex, helt sør i England. Høytidelig knelte én og én foran biskop Martin Warner som la hendene på hodene deres og velsignet dem.

Én av de 14 som den dagen ble ordinert til tjeneste i Church of England var norske Torhild Fikseaunet fra Frosta i Trøndelag.

– Mange tenker nok på ordinasjonsdagen som at «nå skjer det», sier Fikseaunet.

– Men egentlig er det jo bare begynnelsen på det som kommer etterpå. Det er starten på den livsstilen og den tjenesten du skal vokse inn i. Og når du er ordinert, så er du det med hele deg.

Selv nå som hun er på ferie har hun prestekragen på.

Den nyordinerte frostingen har tatt med ektemannen og sine tre barn til Korsveis sommerfestival i den vesle telemarksbygda Seljord. Det er andre gang familien Fikseaunet deltar på det kristne sommerstevnet i regi av den kristenradikale Korsveibevegelsen.

Her, midt blant telt og lavvoer, økologiske kaffebarer og provisoriske bønnerom, aerobicdansende prester og mediterende svenske pinsepastorer, føler hun seg hjemme.

– Her er noe for enhver smak. Korsvei har plass til alle, og det synes jeg er utrolig befriende, sier Fikseaunet.

LES OGSÅ: Gud ba Andreas bygge opp et senter i Trøndelag. Det var i alle fall det han trodde

Høyt og lavt

Det var på samme måte hun følte det første gang hun besøkte i Den anglikanske kirke som tenåring i Wales. På den tiden tok hun videregående på en internasjonal internatskole i en liten walisisk landsby. Helt tilfeldig slumpet hun da innom den lokale anglikanske menigheten.

Der var det åtte faste kirkegjengere fra før og de priste seg ikke mindre enn lykkelige over nummer ni. Særlig begeistret ble de da de fikk høre at hun hadde spilt piano i et par år – og før hun visste ord av det, var den norske 16-åringen fra Frosta blitt organist i Den anglikanske kirke i Wales.

– Det var sånn: «Kom hit, vi har bruk for deg. Det er plass til deg her.» Og da ble jeg der. Da jeg kom hjem til Trondheim to år senere var det helt naturlig for meg å begynne å gå i den anglikanske kirka der også, forteller Fikseaunet.

---

Torhild Fikseaunet

• 38 år, fra Trøndelag, gift, tre barn, bor i Heathfield i England.
• Utdannet sivilingeniør, har jobbet som lærer i KRLE, matematikk og naturfag de siste årene.
• 29. juni i år ble hun ordinert som den første norske, kvinnelige presten i Den anglikanske kirke i England.

---

Englands statskirke har en noe utradisjonell start på kirkehistorien sin. Da den beryktede Henrik den åttende i 1534 ikke fikk tillatelse fra paven til å skille seg fra kona si, fant han ut at han like gjerne kunne gjøre seg selv til overhode for en egen kirke, som dermed ble en uavhengig katolsk nasjonalkirke. Siden den gang har protestantene og katolikkene i kirka dratt i hver sin retning og til den dag i dag, inneholder kirka sterke motsetninger. I dag spenner den seg fra lavkirkelige forsamlinger der man knapt har de faste leddene i en gudstjeneste, til det anglo-katolske der man stort sett finner de samme liturgiske leddene og den samme liturgien som i andre katolske kirker.

Torhild Fikseaunet er vokst opp i speiderbevegelsen i Den norske kirke, men har også vært innom både studentlagsbevegelsen, baptistkirker i Wales og Hviterussland og en karismatisk menighet i Kirgisistan. I dag identifiserer hun seg mest med det høykirkelige fordi hun elsker liturgiene, men samtidig får hun astmaanfall av for mye røkelse og synes fortsatt lovsang er forfriskende.

– Heldigvis må jeg ikke velge og det er derfor jeg føler meg så hjemme i Den anglikanske kirke. Noe av det beste ved kirka mi er at vi sier at vi er en del av den ene, hellige, allmenne, apostoliske kirken. Vi har ikke skjønt alt. Og den ydmykheten er jeg veldig glad for, sier Fikseaunet.

– Det er da ingen motsetning mellom tro og vitenskap!

—   Torhild Fiskeaunet.

Tro og vitenskap

Det brenner i sola i Seljord. Rundt på tunet inne på festivalområdet løper det barn som slår ring og sparker fotball, og voksne som er på vei for å hente dagens matforsyning i trillebårene sine. Plutselig får Fikseaunet øye på noe på bakken.

– Wow, se på den der!

Et lite kryp med uvanlig lange følehorn står helt i ro i solsteiken på asfalten. Fikseaunet har aldri sett noe lignende før og unnskylder seg mens hun bøyer seg ned for å forevige insektet med mobilkameraet sitt. Kanskje hun senere kan finne ut hva det er for noe.

Fra hun var liten har hun alltid vært opptatt av hvordan ting fysisk henger sammen. Hun kan huske at hun funderte på hvilken del av Jesus som var menneske og hvilken del som var Gud – var det hodet eller føttene, mon tro? Siden den gang har gudsbildet hennes forandret seg.

– Det har også gått fra at Gud var den som kontrollerer alt og sitter og dirigerer og regisserer, til en gud som er sammen med oss og ønsker en relasjon til oss. Det at Gud selv ble menneske og faktisk vet hvordan det er å være meg, samtidig som han er skaperen vår, det er helt unikt.

LES OGSÅ: Yrjan Mirzai Sunde (29) fant Jesus i mørket etter 22. juli

Første gangen noen foreslo at Torhild Fikseaunet skulle bli prest fnøs hun og tenkte for seg selv at det var uaktuelt, hun skulle bli ingeniør. Men etter endt sivilingeniørutdanning i Trondheim valgte hun å ta ett år med pedagogikk og ble lærer. Helt frem til hun avsluttet prestestudiene sine nylig har hun jobbet som lærer i KRLE, matematikk og naturfag.

– Hvordan har du balansert forholdet mellom tro og vitenskap?

Fikseaunet hever et øyenbryn og utbryter:

– Det er da ingen motsetning!

– Nei, men det er jo noen som mener det er vanskelig å få det til å gå opp ...

– Ja, men det blir jo å tenke helt feil. Du trenger både tro og vitenskap for å tolke hverandre. Vitenskapelig metode er en veldig robust måte å teste ting innenfor. Men samtidig skal vi være veldig klar over at det også er et slags tillitssystem.

Hun viser til Tesla-gründer Elon Musks utspill om at vi mennesker like gjerne kan være en del av en simulering der vi bare oppfatter at ting er virkelig.

– Det kan jo være. Men vi må ha tillit til at det vi observerer faktisk er der. Det handler jo også på en måte om tro. At vi kan stole på tolkningene våre og at verden faktisk henger sammen. Vi må ha tillit til at vi ikke bare plutselig gjøres om til en haug med spagetti, liksom.

Strittet imot

For henne er troen på at Gud har skapt et univers som faktisk henger sammen, en hjelp til å forstå og tolke vitenskapen.

– Det er selvsagt mye vi ikke forstår om Gud, men det er mye vi ikke forstår om vitenskapen også. Jeg tror vi skal være veldig forsiktige med å si at Gud er i alle de uforklarlige rommene. Fordi etter hvert som vi da forklarer dem vil vi jo få mindre behov for Gud og det har vi ikke.

Hun tenker sitt om nyateister som Richard Dawkins som mener at ingen som egentlig forstår vitenskap kan ha en religiøs tro.

– Da tenker jeg at de vitenskapsfolkene som har en religiøs tro er for opptatt med å drive med vitenskapen sin til at de gidder å diskutere med Dawkins. Spesielt når de vet hvor sinna han er, sier hun og ler.

Selv om kollegene hennes alltid har visst om Fikseaunets religiøse tro, var det mange på lærerværelset som ble overrasket da hun fortalte om sitt nye karrierevalg. Men for hennes nærmeste venner og familie kom det ikke akkurat som noe sjokk.

– Jeg har jo egentlig strittet imot kallet mitt ganske lenge. Det har ligget i bakhodet siden 20-årsalderen, men den siste tiden dukket det stadig oftere opp. Til slutt ringte jeg en kompis av meg som er prest i Bergen og spurte: Hvordan vet jeg egentlig at jeg har et kall til å bli prest? Han begynte jo bare å flire. Dette spørsmålet hadde han ventet lenge på, sa han.

---

4 raske

• Gud er: Ikke alltid slik som vi vil at Gud skal være.
• Jeg klarer meg ikke uten: Varm melk om kvelden før jeg legger meg.
• På min gravstein skal det stå: Navn, fødselsdato og dødsdato.
• Boka andre må lese: Sabbath as Resistance av Walter Brueggemann.

---

Kvinne og prest

Etter den samtalen tok Fikseaunet kontakt med kirka si i Trondheim og satte i gang prosessen. I Den anglikanske kirke er det nemlig ikke slik at du uten videre kan starte med teologistudiene, først må du få hjelp av mennesker i det lokale bispedømmet til å finne ut om du virkelig har et kall til å bli prest.

– Da kan det være at noen av dem som ønsker å bli prest dessverre får et nei. Det er jo veldig hardt, men på en annen side godt å vite før man starter på utdanningen. Andre finner kanskje ut at de heller skal bli lekpredikant eller diakon. Faktisk er det slik at jeg egentlig bare er ordinert til diakon akkurat nå, forteller Fikseaunet.

I Den anglikanske kirke blir nemlig alle prester først blir ordinert som diakon. Etter ett år vil hun bli ordinert igjen og da som prest. Diakonene i Church of England kan utføre alle sakramentene, med en begrensning: Nattverd kan de bare forrette hjemme hos folk som ikke kommer seg til gudstjeneste.

– Grunnen til at alle blir ordinert som diakoner først er at alle – både prester og biskoper – skal være diakon i bunnen. Du skal være tjener først og så kommer prestetjenesten oppå det. Jeg synes det er et veldig fint bilde.

Men når hun skal ordineres til prest neste år kan ikke den samme biskopen som ordinerte henne til diakon nå gjøre det. Han ordinerer nemlig ikke kvinner. Derfor må en annen biskop gjøre Torhild Fikseaunet til prest. Hun har også venner som ikke kommer til å ta imot nattverd fra henne fordi hun er kvinne.

– Det er vanskelig på et vis, men samtidig kommer jeg jo til å være der for dem når de trenger meg. Jeg synes det er flott at alle finner en måte å komme overens på og å få endene til å møtes. Det er klart det er folks samvittighetsgrunner og da mener jeg at det de innerst inne tror er rett, det må de følge og det må de ha rett til å følge. Men jeg må si jeg gleder meg til nattverden slutter å være en arena for politikk.

Vi må ha tillit til at vi ikke bare plutselig gjøres om til en haug med spagetti.

—   Torhild Fikseaunet, blivende prest i Den anglikanske kirke

Nok tro

Landsbyen hun skal være prest i heter Heathfield og ligger omtrent to timer sør for London. Omtrent 8000 mennesker sokner til Fikseaunets nye sokn, men landsbyen karakteriserer hun som liten og isolert. I gata hun bor i ligger kirka nederst ved siden av den lokale puben, så kommer en cricketbane, barneskolen der barna hennes skal gå og så prestegården der familien skal bo.

I fjor ble det kjent at et rekordlavt antall briter identifiserer seg som anglikanere, ifølge The Guardian. Samme år skrev Vårt Land at Den anglikanske kirke skal bygge hundre nye kirker spredt rundt i landet for å blåse liv i kristen tro.

– Mange av kirkene som ble bygd i Storbritannia for mange hundre år siden er på steder der det ikke bor folk lenger. Der man så for seg at det skulle vokse, der har det heller blitt fraflytting. Derfor trenger man nye kirker i byene. Samtidig ser en at en god del av de gamle kirkene får andre bruksformål og sånn må det nok være. Men kirka må heller ikke glemme at den er kirke, mener Fikseaunet.

Og for henne er det å være kirke et sted hvor folk kan få komme og snakke om Gud – og bare være.

– Jeg synes ikke nødvendigvis at det er så viktig å vite om folk går i kirka fordi de bare liker musikken, vil ha te og kjeks etterpå, eller fordi de har lyst til å høre evangeliet - de er der i alle fall. Og har du klart å stable deg på beina og komme deg i kirka klokka elleve på en søndag – da skal du ikke tvile på om du har nok tro. Da har du det.

En del av den omfattende intervjuprosessen opp mot ordinasjonen innebar blant annet å skrive sin egen nekrolog. Torhild Fikseaunet brukte mye tid på å skrive om hva som har formet henne, men hun er ikke så opptatt av hva hun vil bli husket for når hun dør.

– Hva tror du skjer den dagen livet er over?

– Det vet jeg ikke – og det er heldigvis ikke opp til meg. Alt jeg vet, er at jeg kan få lov til å tro at Gud er der også.

LES OGSÅ: Som liten trodde Theresa Tolmie-McGrane at nonnene på barnehjemmet skulle redde henne. Femti år senere sitter flere av dem fengslet på grunn av fredrikstadkvinnens vitnesbyrd