Har ikke forlatt troen for godt

Midt i tenårene forlot Hanne Kolstø kristentroen hun vokste opp med. Senere har hun aldri utelukket at det fins en vei tilbake.

Reportasje

Etter debutalbumet Riot Break i 2011, skrev Morgenbladets Tommy Olsson i sin anmeldelse at «hun er bedre enn Beatles». Etter det er det blitt ytterligere seks album, fire Spellemannominasjoner, og strålende anmeldelser i engelske The Guardian og Mojo. Artisten fra Sykkylven roses særlig for sin dristighet og vilje til å gå nye veier. Veien vekk fra troen har ikke vært lenger enn at hun fremdeles ser seg tilbake.

– Det hender at jeg får lyst til å bli kristen igjen. Jeg vokste opp med det, og har ingen dårlige erfaringer verken med måten mamma og pappa praktiserte troen sin på, eller hvordan menigheten vi gikk i gjorde det. Men det er noe som holder meg igjen, sier Hanne Kolstø.

Stiller spørsmål

Hun kommer rett fra Nitimen, hvor hun har snakket om bidraget sitt på utstillingen til venninna Tori Wrånes på Museet for samtidskunst. En ny singel fra et nytt album som kommer til høsten, er også klart: «Dager blir til år, eg held deg, du held meg. Så stille her vi står. Åleine. Vi veit det. Eg legg igjen det eg ber på».

– Jeg har min opplevelse av teksten. Opplever andre den annerledes, er det greit. Velger noen å se Gud i teksten, er dét også veldig fint.

Når hun sitter i vennelag, og andre sosiale sammenhenger, hvor kristendom blir diskutert, kan det bli mange negative synspunkter.

---

Hanne Kolstø

  • 36 år. Artist. Kommer fra Sykkylven. Bor dels i Oslo, dels i ei hytte i Follo.
  • Aktuell med singelen «Is» fra et nytt album som kommer til høsten.
  • Deltok nylig med seks opptredener under åpningen av utstillingen «Tori Wrånes. Hot Pocket» på Museet for samtidskunst (Nasjonalmuseet).
  • Har gitt ut albumene Riot Break (2011), Flashback (2012), Stillness And Panic (2013), Forever Maybe (2014), While We Still Have Light (2015), Live at Tøyenkirken (2015) og Fest blikket (2016).

---

– Da får jeg lyst til å forsvare de kristne. Jeg kjenne flotte kristne mennesker, ikke bare foreldrene mine. Siden jeg er en rastløs person, og jobben min som låtskriver er å tenke, blir det likevel ofte slik at jeg foretrekker å stille spørsmål framfor å komme med svar.

Hun kan bli oppgitt og frustrert over teologiske og kirkelige diskusjoner og kranglinger i media. Det får i liten grad prege hennes egen oppfatning av troens betydning for henne.

– Jeg er mer styrt av  min egen magefølelsen enn hva andre sier og gjør i Guds navn. Dét har jo lite med min tro, eller ikke-tro å gjøre.

Magefølelse

Hun tror heller ikke at hun stiller for høye, og urealistiske, krav til å kunne kalle seg kristen.

– Foreldrene mine viste meg tidlig hva en trygg og ansvarsfull kristen tro innebar. Likevel vet jeg altså ikke om det er noe jeg trenger, eller som jeg vil tilbake til.

Egentlig synes hun det er litt merkelig, at hun ikke tar sjansen på å tro igjen.

– Mitt store mål er å kunne gi slipp på maskene jeg bærer, og gå dypt inn i det innerste i meg - det ingen andre kan se. Hvis det er der troen ligger, så er det jo dumt å ikke oppsøke det stedet.

– Kanskje, fortsetter hun etter en liten tenkepause, – er jeg er redd for å miste meg selv hvis jeg gjør det. Miste den personen jeg oppdaget da jeg brøt med troen for 20 år siden; en person som ble definert av meg selv, ikke av de andre i flokken.

– Eller, sier hun etter en ny tenkepause, – så er det kanskje opprørstrangen i meg som ikke har sluppet taket ?

Hellig rom

I 2015 ga hun ut albumet Live i Tøyenkirken. Hun ønsket selv å gjøre innspillingen i en kirke. Tidligere i år holdt hun konsert i Sykkylven kirke. Lederen for barnegospelkoret hun var med i var tilstede. Flere andre hun kjente var der også.

– Det var fint, faktisk nokså rørende, å se dem i dét kirkerommet for å høre på meg. Det er en egen atmosfære i et kirkerom; en egen ro og konsentrasjon, både hos publikum og hos meg, som jeg ikke opplever i andre lokaler.

– Hva skyldes det?

– I hvert fall ikke hvem som er der, og hva de tror på. De fleste blant publikumet mitt kaller seg nok ikke-troende. Så atmosfæren skyldes nok heller opplevelsen av noe hellig. I dag, hvor mye er i oppløsning, er det ikke mye som er hellig lenger.

– Ved å legge konserter til kirken, risikere du vel å bli assosiert med det kirken representerer?

– Ja, sikkert. Og det er ok, det er fint. jeg er fan av mange av verdiene til kirken.

Hanne Kolstø synes ikke et kirkerom skal få romme alt av uttrykk. Det er tross alt ikke et konsertlokale. Ateister som synger i kirken julaften, har hun liten sans for. Med sin egen kirkelige bakgrunn, og åpenhet rundt trosspørsmål, synes hun det blir annerledes.

– Jeg opplever at jeg berettighet til å benytte meg av et slikt hellig rom.

Barnegospel

Oppveksten i Sykkylven i Møre og Romsdal beskriver hun som trygg og god – og veldig kristelig fundamentert. Det var aftenbønn hver kveld: «Kjære Gud Fader i himmelens slott». Hun husker det ordrett. Det var bordvers og andakt. I platehylla var det bare kristen musikk.

– Som liten var jeg med foreldrene mine på bedehuset. Vi gikk dit fordi kirken vår hadde brent ned. Jeg satt på golvet mellom stolradene, og husker at mammas hender stadig var oppi hånsveska for å finne ting jeg kunne holde på med.

Det hender at jeg får lyst til å bli kristen igjen. Jeg vokste opp med det, og har ingen dårlige erfaringer.

—   Hanne Kolstø

I andre klasse fikk hun begynne i barnegospelgruppa Mini-Message, ett år før tiden fordi moren var med i ledelsen. De neste fire år ville hun helst synge solo på alle sangene. Det fikk hun ikke, barna fikk dele på solistoppgavene. Børud-gjengen og barnekoret Gla-Vox fra Skien var hovedleverandør av sanger.

– Jeg kan fremdeles alle sangene, sier Hanne Kolstø.

Sosial læring

Da hun begynte på ungdomsskolen, var hun aldri i tvil om at hun skulle fortsette i ungdomskoret Message. På skolene i Sykkylven var korene i menigheten noe av det kuleste man kunne drive med på den tiden. I Message var også storesøsteren hennes med.

– Men også alle de kule guttene, hvor flere av dem var dyktige musikere. Jeg trivdes, og gledet meg til øvelsene. Jeg, som alltid har trivdes best i mitt eget selskap, likte å være i kormiljøet. For meg ble den sosiale læringen viktigere enn den musikalske inspirasjonen. Men gleden over å kunne formidle noe for andre, ble en viktig oppdagelse.

– Snakket dere om tro i koret ?

– Lite, det handlet mest om å være med.

– Lyttet du til kristen musikk?

– Ja, omtrent bare det: Oslo Gospel Choir, Petra, Andrae Crouch og Michael W. Smith. Jeg lærte meg alle Michael W. Smith-sangene. Min aller første konsertopplevelse var med Oslo Gospel Choir i Konserthuset i Oslo. Wow! Det var stort.

Opprør

Etter to år i Message ble fotballinteresen viktigere enn koret. Fotballen var en viktig grunn til at hun var med å starte lokalavdeling for KRIK i Sykkylven. Snart var de 30 medlemmer som samlet seg rundt fotball og  andakter. Om sommeren dro de til KRIK-leiren Arena i Kristiansand.

– Det var gøy på Arena. Men jeg husker også at jeg stilte noen spørsmålstegn ved innholdet i talene vi hørte. Først tenkte jeg at motforestillingene ville gå over.

Motforestillingene ble flere, til slutt én for mye. Hanne Kolstø hadde nettopp fylt  15.

– Jeg hadde lest et sted om kristne som ikke ble enige om Jesus hadde gått på vannet eller ikke. Jeg tenke: «Fillern, gikk han på vannet, eller gikk han ikke på vannet?»

Da hun spurte foreldrene til råds, svarte de at det nok var litt ulike oppfatninger, også blant troende.

– Tryggheten i troen forsvant, snart hele troen. Og jeg gjorde opprør, smiler 36-åringen.

Hun vrengte av seg KRIK-genseren. Fra da av gikk alt gikk i svart, fra topp til tå. Ansiktet dekorerte hun med piercinger. KRIK-andakter ble erstattet med et atskillig røffere skate- og musikkmiljø. Et nokså guttete miljø.

– Det var mer rom avvik enn det jeg var vant til. Musikken var også helt annerledes enn den kristne varianten. Jeg opplevde det befriende.

Ble ikke presset

Men opprøret, mot det hun hadde forlatt, varte og rakk. På besøk hos foreldrene, da hun var 27 år, smalt hun igjen stuedøra i frustrasjon over at det var gudstjeneste på TV.

– Jeg orket det bare ikke.

Frustrasjonen rettet seg ikke mot foreldrene.

– Det hadde jeg ingen grunn til. De hadde aldri presset meg til noe som helst. De kristne korene var noe jeg ville være med i, det samme var KRIK. Da jeg fortalte mamma og pappa at troen min var borte, og at jeg ville oppsøke nye miljøer, snakket de rolig og fornuftig med meg om det. Det gjorde de også når det gjaldt de tingene i kristendommen jeg hatt størst problemer med å godta. At de gjorde det, betydde veldig mye.

---

4 raske

  • Gud er: I naturen.
  • Jeg kan ikke leve uten: Naturen
  • På min gravstein skal det stå: Fortida er perfekt
  • Boken alle bør lese: Stille av Susan Cain. Om å være mer innadvendt enn utadvent, slik som jeg.

---

– Hva da?

– At jeg alltid har hatt respekt for kristne, og det de representerer. Og at jeg ikke kan utelukke at jeg en gang vil vende tilbake til troen. Ingenting er skrevet i stein, jeg forandrer meg hele tiden.

Møtte veggen

På den venstre underarmen hennes står det Fortiden er perfekt. Det ble tatovert inn kort tid etter etter at ting slett ikke hadde vært perfekt.

– Ordene skal minne meg om at jeg ikke må bli bitter over det som ikke er blitt slik jeg kanskje forestilte meg det. Det er så mye å henge seg opp i, som kan forsure livet.

I 2009  bodde Hanne Kolstø i Kristiansand. Hun jobbet i bar, i Platekompaniet, og litt på Kunstmuseet i byen. Musikken var fremdeles mest hobby. Mye var på stell. Likevel begynte hun å tenke på alt hun mente hadde gått galt i livet hennes.

– Til slutt var jeg fanget i alle de negative tankene. Jeg møtte veggen, jeg låste meg inne.

Da hun begynte å gå små turer i gågata i Kristiansand for å prøve å møte verden i gjen, skjønte hun at hun selv måtte ta ansvar for å bli frisk igjen.

– Jeg måtte prøve å finne tilbake til sikkerheten i meg selv. Den er så skjør, den sikkerheten.

Heiv seg utpå

Tilbake etter nedturen ville hun prioritere det hun haddde mest lyst til her i livet; skrive, synge og fremføre sanger; om nettopp det skjøre, uforutsigbare livet. I «Snakkeboble» på fjorårets Fest blikket-album, beskriver slik: «Ej, mellom engla og fienda. Du, mellom engla og fienda. Vi står i lag under bygene. Ej, mellom himmelen, byen og dej».

Jeg måtte prøve å finne tilbake til sikkerheten i meg selv. Den er så skjør, den sikkerheten.

—   Hanne Kolstø

– Jeg sa opp jobbene, og heiv meg utpå med musikken. Levd liv, tapt tro, lengsel og håp, jeg hadde mye å skrive om. At jeg i denne låten bruker ord som himmel og engel, betyr ikke at jeg tror på det. Kanskje er det ikke tilfeldig heller.

– Kan musikken din være en form for bønn?

– Det... tror jeg nok ikke. Eller..., det er forresten et interessant spørsmål. Selv om låtene mine først og fremst en samtale med meg selv, er det også noe jeg har behov for få ut. Kanskje er de en slags bønn, også?

Trenger space

36-åringen rygger litt bakover på stolen. Trekker capsen lenger ned i anna, og cafébordet på Kulturhuset i Oslo forsiktig etter.

– Du skjønner, sier hun halveis unnskyldende, – at når jeg snakker så mye  om tro som vi gjør her, kan det bli litt for nært for meg. Jeg trenger litt space. Samtidig vil jeg snakke om det. Jeg liker å møte motstand, jeg liker å bli utfordret med eksistensielle og åndelige spørsmål – selv om det kan være slitsomt. Det er slik jeg kommer meg videre i livet.

Hun vurderte aldri å si nei til å være med i Vårt Lands Min Tro-serie. En annen kjent artist gjorde det nylig, fordi hun ikke ville blande trosspørsmål og karriere.

– For meg er dette en gyllen mulighet til å snakke om tro. Det er jo slike ting som definerer oss som mennesker; hvem vi er, og hvor vi er på vei. Folk bør heller være mer forsiktig med hva de legger ut på Instagram, enn å uttale seg om livssyn og tro.

Konservativ

At temaet kan være vanskelig, ja betent, gjør ikke at det ikke skal snakkes om, synes hun. Den kritikerroste artisten kan bli oppgitt når hun leser om prester som forlater kirken fordi de ikke har samvittighet til å vie homofile, fordi hun er dypt uenige med dem.

– Det er synd er at kirken opprettholder et syn på at homofile er annerledes enn vi andre, for det har jeg vanskeleg for å forstå. Men jeg kan også forstå at prester etter et langt liv med en slik bibelfortolkning, synes det er vanskelig å gå tvers av det som er blitt en samvittighetssak for dem.

På andre kirkelige felt, er hun nokså konservativ: Hun liker flere av de gamle salmene, den gamle litturgien, det hun kan.

– De nye og reviderte utgavene, som jeg ikke har lært meg, virker ofte fremmed. Fadervår er ikke til å kjenne igjen. Jeg synes det er frustrerende.

Folk bør heller være mer forsiktig med hva de legger ut på Instagram, enn å uttale seg om livssyn og tro.

—   Hanne Kolstø

– Hva med teologien?

– Når den lutherske teologien jeg vokste opp tolkes i stadig nye retninger, kan jeg få følelsen at den gamle trosveien min er i ferd med å forsvinne. Jeg tror vi mister noe verdifullt.

Midt i brytningene

Hanne Kolstø skal hjem for skrive flere låter til det nye albumet som kommer til høsten. Også dét preget av en rastløs person, full av uro, angst og sensitivitet.

– Søker du aldri roen i livet?

– Jeg søker stillheten, den er viktig. Derfor bor jeg mye på hytta mi i Follo, uten vann og strøm. Uten andre folk. Kanskje er det derfor jeg fremdeles har en dragning mot barndommens trygge havn? Samtidig som jeg trives med å stå midt i brytningene; der uroen og usikkerheten min blir en drivkraft, også musikalsk.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje