– Jeg vil ikke ­forandre bildet av Jesus

– Man begynner med et stykke lindetre. Det er viktig.

Danilo Ivanovic står i atelieret sitt på Frogner, og er i gang med en detaljert, omstendelig forklaring på hvordan man maler et ikon.

– Lindetreet har få årringer, og det gjør at formen bevares lettere.

Han vet hva han snakker om. Gjennom en årrekke har han vært landets fremste autoritet på feltet. I sommer stiller han ut en stor samling ikoner i Tomb kirke i Råde, i anledning kirkens 150-årsjubileum.

Ivanovic vet ikke hvor mange ikoner han har malt, men det er snakk om flere hundre.

– Dette arbeidet trenger ro. Hvis du er urolig bør du ikke jobbe.

Ut av rammen

Ivanovic er opprinnelig fra Serbia. Da ­nasjonalismen slo ut i full blomst på begynnelsen av 90-tallet, forlot han hjemlandet.

– Jeg luktet at det begynte å bli farlig. Jeg måtte finne en vei ut.

Han kom til Norge og ble snart gjestelærer på Statens kunst­akademi under Arvid Pettersen.

Kunsten å male ikoner hadde han lært ved kunstakademiet i Nikšić i Montenegro. Selv fram­hever han betydningen av å utvikle­ seg gjennom sitt eget arbeid.

– På akademiet havner man inni en slags ramme, og det tar mange år å komme seg ut av de rammene, og bli fri.

– Man må ikke være religiøs for å lage ikoner

—   Danilo Ivanovic

Selv om kulturen og tradisjon­ene han har hatt med seg fra Serbia har vært sterk, har kunsten hans også latt seg påvirke av norsk kultur.

– Jeg har latt den bysantinske kunsttradisjonen bli påvirket av vikingenes ornamentikk.

Til sammen har han undervist og lært rundt 100 norske kunststudenter å male ikoner.

– Man må ikke være religiøs for å lage ikoner. Det er en tradisjon og det må gjøres på en helt spesiell måte. Det er en egen verden.

En ting som kjennetegner ­arbeidet, er ro.

– Det er en bønn vi ber før vi begynner. Vi ber Gud hjelpe oss å gjøre det best og roligst mulig. Dette går helt tilbake til bysantinsk tid. Det har vært litt påvirkning av renessanse og barokken, men stilen er fortsatt bysantinsk. Man kan godt kalle det post-­bysantinsk.

LES OGSÅ: Har smidd 3.350 kirkeklokker og klokkespill

Jesus er perfekt

For et utrent øye er det liten, om ingen, utvikling i ikonkunsten. De ser alle tilnærmet like ut, enten de er malt nå eller for 500 år siden. Ivanovic bekrefter dette.

– Ja, det handler om å kopiere. Grunnen er at denne stilen er den beste som har vært. Vi vil ikke forandre bildet av Jesus, fordi da får folk et annet bilde av Jesus.

I ortodoks tro er ikonene ­hellige. For Ivanovic er ikonet den sanne avbildningen av de bibelske tekstene.

– Jeg maler de samme ikonene igjen og igjen, men alltid litt annerledes. Størrelse, fargevalg, draperinger kan variere. Alle skal være unike.

Men Jesus bygges alltid opp rundt tre sirkler: Den ene sirkelen er ansiktet, den andre er hodet og skjegget, den tredje glorien. Det er strenge regler for størrelser, proporsjoner og posisjoner.

– Jesus er perfekt.

Betinget av troen

Der vestlig religiøs kunst alltid har vært i utvikling, og i mange tilfeller kan forstås og verdsettes også utenfor de religiøse rammene, er de ortodokse ikonene fullstendig betinget av troen.

– I vestlig kunst er for eksempel Maria ofte vakker og med framhevede bryster, altså noe som vekker begjæret. Hos oss er kunsten helt umaterialistisk, vi maler ansikter, kropper, draperier­ og omgivelser på samme måte.

Ortodokse kristnes forhold til ikonene kan sammenliknes med lutheranske kristnes forhold til de bibelske tekstene. Man forholder seg til en klart avgrenset og uforanderlig kanon.

– Når du holder et ikon peker alle punktene mot deg, mot sjelen og hjertet ditt.

—   Ikonmaler Danilo Ivanovic

Forsvinningspunkt

Den russiske munken Andrej Rubljov malte tidlig på 1400-tallet et av de mest kjente ikonene, Treenigheten. Her er tre engler avbildet, og sammen peker de inn mot et fjerde punkt, som er deg, til­skueren.

– Ikonkunsten inntar et vertikalt perspektiv, der figurene blir større jo høyere opp de er.

Det kan sammenliknes med tredimensjonale forsvinningspunkt, der alt blir mindre og mindre og samler seg i et punkt fjernt på horisonten. Men i ikon­ene går bevegelsen motsatt vei.

– Når man maler og ser på et ikon blir man selv et slags forsvinningspunkt. Alt som går fra oss blir større og større, og Gud er den største.

I ikonene er det guddommelige sentrum, og perspektivet kommer fra Gud.

– Når du holder et ikon peker­ alle punktene mot deg, mot sjelen og hjertet ditt. Du får en slags energi og glede, som gir deg ­inspirasjon til å be og leve et bedre liv, og til å gå ut blant andre mennesker og spre den gode energien.

Ikonene gjør også kontemplasjonen dypere.

– Du føler at du er med dem som er på bildene, og at de er med deg.

---

Danilo Ivanovic

• • Norges kanskje fremste ikon­maler, født i 1953.
• • Kommer fra Serbia, men flyttet til Norge tidlig på 1990-tallet på grunn av nasjonalismens frammarsj i hjemlandet.
• • Utdannet ved kunstakademiet i Nikšić i Montenegro. Ble lærer på Statens kunstakademi i Oslo.
• •Aktuell med en stor ikonutstill­ing i Tomb kirke i Råde, i anledning kirkens 150-årsjubileum.
• • Har også vært skuespiller i blant annet TVNorge-serien Venner og fiender og spillefilmen Da jeg traff Jesus med sprettert.

---

Norsk helgener 

Motivene er som regel hentet fra bibelfortellingene. Men Ivanovic har også malt ikoner av norske helgener. St. Olav, St. Sunniva og St. Hall­vard har alle blitt gjenskapt etter ikonmaleriets estetiske kriterier. Han håper å få malt alle de norske helgenene.

– Det finnes ingen bilder av dem fra før som jeg kan bygge på, så jeg må lage bildet selv. Jeg snakker med prester og finner ut hva som er viktig, leser og prøver å ta imot historien, og få en opp­levelse av livet deres og et bilde av dem i hodet. Så lager jeg en skisse.

Hår i malingen

Et ikon er ikke lagd i en håndvending. Prosessen kan ta flere måneder.

– Man lager det vi kaller en seng, en nedsenkning i treverket. Så maler du med harelim for å beskytte ikonet mot parasitter, før du legger et tynt lag med ­bomullsgas. Når det tørker legger du mellom 12 og 23 lag med gesso som er en blanding av harelim og bolognakritt. De skal legges hver halvtime.

Dette kan ta hele dager og netter. Deretter skal det poleres glatt som elfenben.

– Så tegner jeg motivet, og risser det inn, så det blir et ­relieff. Man kan skille falske fra ekte ikoner på om man kan se at ­motivet er risset inn i treet.

Først nå kan han begynne å male. Hver farge har betydning, og kan ha opptil 13 nyanser.

De ferdige ikonene undertegnes ikke, men Ivanovic har en egen måte å sette signaturen sin på bildene.

– Når jeg blander sammen kritt og lim tar jeg også og blander inn noen hårstrå fra hodet mitt i de første lagene. Dermed er det et biologisk spor av meg i ikonet, som med scanning kan oppdages i framtiden.

Kirkeutsmykninger

Både i Sovjetunionen og ­Jugoslavia ble troen holdt nede og undertrykket som følge av den ideo­logiske ensrettingen. Men etter kommunismens fall har ikonkunsten blomstret over hele den ortodokse verden. Også i Vesten har ikoner blitt mer populære.

– Noen kjøper fordi de er ­religiøse, andre kjøper fordi det er trendy å ha et ikon med gullblader mellom de andre bildene i hjemmet sitt. Det er mange nordmenn som har mange ikoner på veggen.

Ikonene har den fordel at de kan henge mange tett i tett uten at de plager hverandre.

– Vanlige oljemalerier trenger avstand, hvis ikke blir det plagsomt for øyet.

Ikonene hans finnes på alt fra nordnorske militærbaser til kirker over hele landet, blant annet har han utsmykninger i Uranien­borg kirke. Selv har han ikke ­total oversikt. Ikonene hans selges i St. Olav bokhandel. Det er ikke veldig god business, men det hjelper.

– Noen av elevene mine selger bedre enn meg, selv om de ikke er like flinke, ler Ivanovic.

LES OGSÅ: I nabolandet står 2.000 middelalderkirker i sin skjønneste prakt. Ikke én av dem er fredet. I Norge sliter vi med å stanse forfallet på 160 lignende kirker.

Reklame-kokk

Hvis den stive og karakteristiske barten ser kjent ut, er det kanskje ikke så rart. Foruten å ha malt ikoner og undervist på landets kunstakademier har Ivanovic også en parallell karriere som skuespiller. På 90-tallet var han med i TV Norge-serien Venner og fiender. Han har også vært foran kamera i Odd Børretzen-­filmen Da jeg traff Jesus med sprettert, og filmatiseringen av Jostein Gaarders Sofies verden. I tillegg har han spilt russisk kokk i reklamefilmer for Toro.

– Noen ganger blir jeg gjenkjent på gata, humrer Ivanovic, idet han tar på seg malerkjortelen.

Samtidig som Ivanovic bruker mye tid på ikonene, har kunsten hans også en helt annen side. Han viser oss en panfløyte han har ­laget av patronhylser, og veggene­ i atelieret er fylt med malerier av nakne kropper og surrealistisk, symboltung kunst. Man ville ­aldri ha gjettet at disse bildene er laget av samme person som stod bak de sirlig utførte ikonene.

– Når jeg trenger en pause fra ikonene, så maler jeg noe annet, som gir meg mer energi. Og når det blir for mye lukt av terpentin, så tegner jeg heller. Jeg jobber hele tiden, innenfor nesten alle typer kunst. Jeg legger meg ikke ned på sofaen for å slappe av.

Der ikonmalingen er et rom for tro, kontemplasjon og tradisjon, får han i de surrealistiske bild­ene utløp for egen originalitet­ og energi. Samtidig har han også et problematisk forhold til den ­moderne kunsten.
– Måten man lager grafisk kunst handler om reproduksjon. Det å lage et motiv og trykke det mange ganger, er for meg en type prostitusjon. Jeg vil helst at det skal være originalt.