‘Da jeg var liten og kom på syke­huset, skjønte jeg ikke hvorfor foreldrene mine ikke var der.’

Barna som ble rammet av polio før vaksinen kom i 1956 sitter på minner om isolasjon og famlende behandling. Paralympics-vinner og pensjonert prest Eivind Brager var en av dem.

Eksistens

I nabolaget der TV-serien Side om side har blitt spilt inn, ligger en tomt der foreldrene til Eivind Brager under og etter 2. verdenskrig dyrket poteter og hadde høns. En sensommerdag i 1945 lå han her på plenen, seks år gammel, og kjente en sterk hodepine.

Han visste ikke da hva som skjedde med kroppen, og det gjorde først ikke legene heller. De trodde det var blindtarmen hans, og fjernet den. Men det som hadde rammet Eivind Brager var virussykdommen polio.

Ufortalt

Polio, eller poliomyelitt, er en infeksjonssykdom som spres som et virus. Det skader cellene i ryggmargen, noe som videre kan føre til lammelser i ulike deler av kroppen. Epidemier av polio har rammet jevnt oppgjennom historien, også i Norge, fram til vaksinen kom og ble en del av det obligatoriske vaksineprogrammet i 1956.

Mange av barna som ble rammet før 1956, lever enda, og flere av dem sitter på ufortalte fortellinger. Om å bli isolert. Om å lære seg teknikker og strategier for å fungere i verden, for ikke å være ofre. Dette kommer blant annet fram i Bjørn Lobbens bok Polioens historie i Norge – sykdommen, samfunnet og pasienten.

Et år i gips

Vi sitter i en lys, åpen stue på den samme tomta som der Eivind vokste opp. Men huset er et annet: det gamle huset ble solgt og et nytt bygget på deler av tomten til det gamle. Planløsningen er tilpasset et liv med krykker og rullestol.

Blikket til Eivind Brager er våkent og vennlig.

– Hva er det første minnet du har som er merket av sykdommen?

– Jeg husker isolasjonen bak en glassvegg på sykehuset. Foreldrene våre fikk ikke komme inn, men jeg så dem gjennom ruta. Og utenfor vinduet hørte jeg lyden av barn som lekte.
Brager forteller om hvordan muskulatur i hoften trakk seg sammen fordi det ikke var motstand i lammet muskulatur bak, og at dette gjorde at han ble krumbøyd. Legene manglet erfaring, og for å forsøke å «rette ut» gutten, la de ham i gips.

Det var ikke vellykket. Han lå i et halvt år. Hver gang de tok på ny gips ble han kvalm og kastet opp. Han husker at moren, når gipsen klødde som verst, lagde små hull i den med en strikkepinne, slik at han kunne klø. Rett ble han først etter en operasjon i Danmark.

---

Eksistens

  • I 1956 ble poliovaksinen en del av det obligatoriske vaksinasjonsprogrammet i Norge. Men mange av barna som ble rammet av sykdommen før dette, sitter på ufortalte fortellinger.
  • Eivind Brager fikk polio da han var seks år gammel. Det har ikke hindret ham i å delta i Paralympics, spille bordtennis og virke som prest.

---

Stjålet ut

Da Eivind Brager først ble innlagt på sykehuset, hadde legene lite kunnskap om poliomyelitt. Brager fikk beskjed om at han kom til å sitte i rullestol resten av livet og at det ikke var mye de kunne gjøre. De pekte på ham og diskuterte hvordan de kunne utføre ulike operasjoner. Moren til Brager så at sønnen ble redd, og da legene hadde gått, hentet hun klærne hans i skapet og stjal ham ut av sykehuset.

– Det var ganske drøyt på den tiden, da legene var en skikkelig autoritet, sier Brager.
Da han var 8-9 år gammel, reiste de til København for å få behandling der. De bodde på et pensjonat i nærheten av Børnelammelsesinstituttet i Hellerup. Brager fikk støttebandasjer, han lærte å falle og å støtte seg opp igjen.

Paralympics

Svømme har Brager gjort så lenge han kan huske. Og etter hvert ble det mer målrettet trening mot konkurranse. Svømme kunne han gjøre til tross for full lammelse i begge beina.

Da Brager var 21 år gammel, deltok han i Paralympics i Roma, der han vant to medaljer. Dette var i 1960.

Han husker ikke så mye av veien dit, forventninger eller ambisjoner. Han husker at de var en gjeng på tur, at de reiste i et militærfly, og at de – på grunn av dårlig vær – måtte mellomlande i Paris.

– Har det vært en balanse mellom ikke å la seg begrense mer enn nødvendig, og å akseptere visse begrensninger?

– Det er en innviklet prosess, sier Brager.

– Og noen sorgreaksjon vet jeg ikke om ... Brager avbryter seg selv, og begynner på nytt:

– Jeg prøvde kanskje å beskytte moren min. Det var en vond tid for foreldrene mine. Rett etter krigen. Broren til faren min hadde akkurat druknet, og så fikk jeg polio. Da kunne vel ikke jeg vise frem for mye savn og sorg, tenkte jeg vel.

LES OGSÅ: Som liten håpet hun nonnene skulle redde henne. 50 år senere sitter flere fengslet

---

Polio

  • Smittsom virussykdom som angriper nervesystemet og ødelegger en eller flere av nervene som går fra ryggmargen og ut i musklene.
  • Kalles også poliomyelitt eller barnelammelse.
  • Den første polioepidemien i Norge ble beskrevet av distriktslege Andreas Christian Bull i 1868.
  • En rekke epidemier har fulgt fram til 1950-tallet.
  • I 1988 gikk en rekke organisasjoner sammen for å utrydde polio på verdensbasis. Som følge av det er utbredelsen kraftig redusert, men den forekommer fortsatt.
  • Ifølge organisasjonen Polio Eradication er det i 2019 registrert en rekke tilfeller i Afrika og Asia.

---

Alminnelig

Etter Paralympics i Roma fant Brager ut at han ville bli prest. Men da han skulle begynne på Menighetsfakultetet i Oslo, sa rektoren at med Eivinds handikap, ville ikke det være mulig.

– Jeg trodde egentlig ikke på det. Jeg hadde innsett at ting var vanskelige, men jeg gjorde det på min måte og fikk deltatt på det meste. Jeg levde et veldig naturlig og alminnelig liv. Jeg gikk i 17. mai-tog fra Youngstorget til slottet. Jeg hadde kjærester. Jeg gikk i trapper. Så jeg tenkte ikke at det ville bli så vanskelig.

Brager ble prest, og da han jobbet i Larvik på 70-tallet, var det en bratt vei ned til kirkegården.
80-åringen humrer når han gjenforteller hvordan kirketjeneren engstelig gikk foran ham og saltet den isete veien om vinteren, livredd for at han skulle skli og ramle ned i en grav.

Jeg hadde innsett at ting var vanskelige, men jeg gjorde det på min måte og fikk deltatt på det meste.

—   Eivind Brager

Frykten for å miste

En av Eivind Bragers hobbyer som pensjonist, er å lage prydkniver. På veggen over samlingen i verkstedet, henger en skulptur i trolldeig som en av døtrene har laget. Den forestiller ham som prest, med bibel i hendene og en krykke under venstre arm.

– Har det å leve med sykdom preget hvordan du ser på presteyrket?

– Jeg var sykehusprest på Diakonhjemmet i mange år, og da kunne jeg oppleve at sykdommen gav meg en nærhet til dem jeg møtte. Det kunne skape tillit hos pasientene at jeg også visste noe om å leve med sykdom. I ettertid har jeg skjønt litt mer at isolasjonen jeg opplevde nok har satt sine spor.

– Hvordan da?

– Det kan ha gitt meg mer av en frykt for å miste og bli alene. Da jeg var liten og kom på sykehuset, skjønte jeg ikke hvorfor foreldrene mine ikke var der. Men det var først mye senere, i godt voksen alder, at jeg innså det. Da kom det en sorgreaksjon.

Brager rister på hodet når vi vil grave mer i hva det innbar, og sier at han ikke helt vet.

– Jeg har ikke hatt noe trist liv, men et veldig godt liv. Jeg har vært heldig med menneskene rundt meg, og aldri følt meg uheldig eller bitter. Å være prest har vært vanskelig og morsomt. Det er et privilegium å komme nær andre mennesker, og snakke om viktige ting. Maskene forsvinner og man blir den man er i større grad.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Eksistens