Tror Jesus ville blitt kjeppjaget

Steinar Albrigtsen holder flere kirkekonserter enn noen gang. 
Han planlegger også en salmeplate.

Reportasje

Steinar Albrigtsen har lest Bibelen. Han har lest de åndelige og poetiske bøkene til ­libanesisk-amerikanske Khalil Gibran. Han har besøkt kirker siden han var liten guttunge, helt frivillig.

– Jeg liker mange av historiene i Bibelen. De er vakre, de forteller oss ofte hvem vi er, og hvordan vi skal være overfor andre. Men skrekkhistoriene i den samme boka: dommedagsskildringene og alt det der, det fikser jeg ikke. Jeg tror ikke Jesus vil at vi skal bli skremt, sier 62-åringen.

Barna viktig

I flere år levde han et nokså anonymt musikerliv i Tromsø, blant annet i tospann med barndomskameraten Jørn Hoel. Det var før han slo igjennom med et brak med debutalbumet Alone Too Long i 1990. Det solgte 180.000, og det ga ham Spellemannprisen. Plutselig var troms­væringen med det sydlandske utseendet hele ­Norges superkjendis. Han ble også kåret til Norges mest sexy mann.

– Det er lenge siden, konstaterer Steinar Albrigtsen med et smil.

Mye har skjedd i livet hans. Han synes det er fint å kunne snakke om helt andre ting enn artistliv og popularitet: ting som har med det virkelige livet å gjøre. Også de vanskelige tingene.

– Livet utenfor konsertscenen er blitt enda viktigere. Døden og meningen med livet har rykket nærmere med årene, ikke minst etter at jeg fikk kreft. Likevel har jeg alltid vært opptatt av livets alvor også: de dype og store spørsmål.

– Tittelen på dette intervjuet er min tro. Hvordan er det med din tro?

– Min tro, sier Steinar Albrigtsen, og tygger litt på ordene. Sier ja takk til påfyll med kaffe da servitøren på Restaurant Schrøeder spør ham.

– Min tro, i betydningen hva som engasjerer meg mest, handler naturligvis mye om troen på musikkens betydning. Men først og fremst troen på barna mine, hvor dyrebare og viktige de er. De jeg alltid er takknemlige for og tenker på. De gir livet mening.

Fremmedfrykt

Når det gjelder troen på det utenomjordiske, en gud, så synes han det er et veldig stort ord.

– For meg er forestillingen om Gud oftere en antagelse enn en tro. Hvem kan bevise Guds ­eksistens? Men så hender det da, at jeg ser for eksempel dyre­programmer på TV, og blir så til de grader grepet av hvor fantastiske disse skapningene er. Hvordan det er en orden i alt dette rundt oss, som ikke er til å forstå. Da tenker jeg at det må jo være noe større enn oss selv som står bak.

Også gudsbildet rykker nærmere da, innrømmer han.

Begrepet «noe større» er heller ikke noe kristne har monopol på, mener han.

– Jeg tror muslimer, kristne og andre troende egentlig ­søker det samme. Derfor bør vi være mer opptatt av hva som for­ener oss, enn det som skiller oss. Det er altfor mye fremmedfrykt for ­andre kulturer. Frykt for ­mennesker som tenker og opp­fører seg ­annerledes enn oss selv.

For meg er forestillingen om Gud oftere en antagelse enn en tro.

Kjærligheten

Steinar Albrigtsen titter ut av vinduet på stamstedet til Jo Nesbøs romanfigur Harry Hole. I følge servitøren er det veldig lenge siden Hole har avlagt dem et besøk. Steinar gjør et tankeesperiment:

– Sett at det ikke er Harry Hole, men Jesus som plutselig står i døra – enten her eller i en kirke. En fyr med langt hår, lang kjortel, og som sier at nå får dere sannelig skjerpe dere! En fyr som ber oss legge om livsstilen vår, og elske vår neste som oss selv. En fyr som også ville tatt seg en tur ned i sentrum, og vasket føttene til en prostituert. Jeg tror Jesus ville blitt kjeppjaget, ikke minst hvis han hadde dukket opp i en kirke. Kanskje hadde han spurt hva de mente om homofile også.

En slik Jesus har blues og country-artisten, som nå nesten også vil kalle seg gospel-artist, sans for. En Jesus som stod opp fra de døde, føyer seg der­imot inn i rekken av ting han synes det er vanskelig å tro på.

Han har sett filmen Jesus Christ Superstar flere ganger.Den slutter når Jesus dør på korset. Men ifølge Bibelen er det Jesu oppstandelse som er ­utgangspunktet for frelsen. Det er et nokså heftig budskap, synes Steinar. Likevel avslutter han nå hver eneste konsert med låten «Saved».

– Jeg tenker vel at hvis vi møter andre med kjærlighet, rett og slett bare oppfører oss all right, så er det viktigere enn frelsen. Det vi gjør mot andre i kjærlighet, tror jeg også vil falle tilbake på oss selv.

Et lite sekund

I I992 sang han to sanger sammen med Johnny Cash på festivalen Norwegian Wood. Den ene var Merle Haggard-låten «Sing Me Back Home». Før de gikk på scenen ønsket Cash at de skulle be sammen.

– Det var fint. Etterpå spurte jeg ham hvordan han greide å bevare kristentroen sin, midt i alt det han var oppi som verdenskjent artist. Og midt i en verden som var så svart at han kledde seg i samme farge.

Johnny Cash svarte at han kom fra en liten by, at han fra han var liten gutt måtte plukke bomull, og hadde måttet kjempe seg fram i livet. Etter at han ble kjent og rik, hadde ikke synet på til­værelsen endret seg.

– Han sammenlignet livet her på jorda med et lite sekund, hvor han ønsket være så lik Jesus som mulig. På den måten kunne han hjelpe de som lå nede, slik han selv også hadde gjort, forteller ­Steinar Albrigtsen.
Møtet med Johnny Cash gjorde et sterkt inntrykk på ham. Han følte de fikk god kontakt.

– Da kona hans, June Carter Cash, ble veldig syk, fikk jeg en melding hvor Cash ba meg be for henne. Det stod nok flere på den lista, men det var likevel sterkt.

Steinar Albrigtsen skjønner godt at Johnny Cash hadde Jesus som sitt store forbilde.

– Jesus-historiene er sterke. To av barna mine har gått i Aker menighets barnehage, og jeg husker godt da de kom hjem og fortalte bibelhistoriene de hadde hørt. Det hadde tydeligvis gjort inntrykk på dem. Det gjorde inntrykk på meg også.

Annerledes liv

Fram til oktober i fjor hadde ikke Steinar Albrigtsen vært det han vil kalle syk – bortsett fra forkjølelser, influensaer og en forstuet ­ankel. Da han fikk beskjed om at han hadde en ondartet svulst i magen, skjønte han at helse­situasjonen nå var snudd på hodet, at det var ­alvorlig.

På Radiumhospitalet, hvor han tidligere hadde opptrådt for pasientene i foajeen til sykehuset, lå han nå i senga og var for dårlig til å komme ned og høre visesangeren Kari Svendsen spille for ­pasientene.

– Var du redd?

– Legene hadde tidlig gitt meg beskjed om at prognosene var gode. Det hjalp, det var en trøst. Etter en stund gikk jeg inn i det jeg kaller en «gråsonetid», hvor jeg langsomt prøvde å komme i gang med noe av det jeg likte å drive med. Det var ­uansett en uvant situasjon.

Han fikk penger fra Nav, ikke fra konsert­arrangører.

– Livet ble annerledes. Heldigvis hadde jeg hele tiden noen flotte folk rundt meg, som støttet meg. Kona mi, Monika, var fantastisk. Hun er fantastisk. Når jeg sier hun er en engel, så er det ikke en klisjé – det er sant! Flere av vennene sa at de ba for meg. Det satte jeg stor pris på.

Takknemlig

En av dem som ba for Steinar da kreftsykdommen var spesielt utfordrende, var hans amerikanske venn og kollega Tom Pacheco. Mannen som var en del av visemiljøet i Greenwich ­Village tidlig på 1960-tallet, fortalte sin norske venn at han hadde lagt ham fram for «the one behind the masterplan».

Steinar Albrigtsen føler det går riktig veg nå. To dager før vi treffer ham, har han holdt en konsert for 600 mennesker, sammen med barndomsvennen og artistkollegaen Jørn Hoel .

– Jeg har mye å være takknemlig for. Selv om jeg nok ­aldri blir helt bra, men kanskje 70 prosent bra, så er jeg nok i dag på i hvert fall 60 prosent, og det er slett ikke verst.

– Har sykdommen forandret deg?

– Da jeg lå på sykehuset, tenkte jeg mye på hvordan jeg hadde brukt dagene mine. I perioder visste jeg at jeg hadde levd som om jeg skulle leve evig. Det perspektivet var dramatisk endret. Jeg tror jeg er blitt flinkere til å utnytte tiden, dagene, timene. Nyte øyeblikket. Kjenne gleden over at jeg også har tid og lyst til å bry meg mer om andre.

Kirkeatmosfæren

Det er blitt mange kirkekonserter i det siste. Flere er sammen med kona ­Monika. De er enige om at det godt å spille i slike rom.

– Det er en egen ro i et kirke­rom, helt annerledes enn på klubber hvor det ofte kan være veldig hektisk. For meg som liker å snakke litt innimellom låtene om ting jeg er opptatt av, er det perfekt. Jeg snakker om gatebarn i Rio, båtflyktninger, eller om for eksempel den barmhjertige samaritanen i Bibelen.

– Hva slags atmosfære er det du opplever i ­kirken?

– Det er det ikke lett å sette ord på. For en stund siden holdt kona mi og jeg en konsert i en nedlagt kirke. Jeg spurte arrangøren om Gud hadde forlatt den. Det trodde han ikke. Det gjorde ikke jeg ­heller, etter å ha vært der.

Det har alltid vært noe med kirkerommet som tiltrekker ham. Slik har det vært helt siden han som barn oppsøkte kirkene i Hammerfest og Tromsø.­ Da han som åtteåring ble med i Tromsdalen ­kirkes ­guttekor, var det ikke fordi foreldrene ­ønsket det. For de var slett ikke opptatt av kirken, husker­ ­Steinar.

– Jeg hadde rett og slett lyst til å bli med i kirke­koret. Jeg lærte Bachs påskeoratorim utenat, og syntes det var stor stas. Domorganist Kåre Nordling i Ishavskatedralen i Tromsø lærte meg mye om både sang og innlevelse. Det hendte han øvde med oss guttesangerne samtidig som det var guds­tjeneste i kirken. Han kunne gi oss en arbeids­oppgave, før han småløp for å ta imot nattverd i kirkerommet ved siden av. Da han kom tilbake,­ kunne vi naturligvis leksa vår, husker Steinar ­Albrigtsen.

I voksen alder lar han seg fremdeles begeistre av korsang. Da han ble spurt om å være med i TV 2s Det store korslaget i 2012, sa han straks ja. I konkurranse med blant annet Sigvart Dagslands kor, vant Team Steinar hele konkurransen. I finalen sang koret Trygve Hoffs «Nordnorsk julesalme».
– Den salmen gir meg fremdeles gåsehud. Nå gleder jeg meg til å spille inn salmer selv.

---

Steinar Albrigtsen

  • 62 år. Artist. 3 barn. Gift med Monika Nordli.
  • Bor i Oslo. Født i Hammerfest. Flyttet til Tromsø da han var fem år.
  • Debutplata Alone Too Long solgte 180.000. Gitt ut ­en lang rekke­ soloplater og duettalbum med Monika Nordli, Tom Pacheco og Jørn Hoel.
  • Spellemannprisen (Roots og country, 1990). Troms fylkeskommunes kulturpris (1991).
  • Planlegger nytt album. I november skal han ha flere konserter sammen med ­Torolf Nordbø.

---

---

4 raske

  • En bok jeg aldri glemmer: «Kvinnen som kledte seg ­naken for sin elskede» av Jan Wiese. Handlingen er lagt til Italia for mange hundre år siden, og det er flere vakre historier og personer som i slutten av boka finner ­hverandre.
  • Hvis Jesus stod foran deg, hva ville du sagt? Jeg ville spurt om han kunne sende titusener av ekte ­healere til jorda, fordi vi sårt trenger hjelp på vår skakkkjørte klode.
  • Kjærlighetens viktigste egenskap? Hvis man pleier den, så ­vokser den. Det motsatte skjer hvis man ikke gjør det.
  • Jeg klarer meg ikke uten: Min fantastiske kone, ­Monika. Min kjærlighet til henne blir bare større og sterkere med tiden.

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje