En hel halv mann

Rune var i ferd med å dø av sin egen vekt. Han slanket vekk 132 kilo. Men den indre uroen jobber han fortsatt med.

Eksistens

2007: Rune Glørstad har vært senge­liggende i flere måneder. Han klarer ikke å flytte på sine 250 kilo. Han er isolert, syk og parkert ved livets endestasjon. Han får ikke sove om nettene.

En natt blir det kritisk. Han får ikke å puste. Det kjennes som å drukne.

– Følelsen var forferdelig. Jeg trodde jeg skulle dø. Den natta ble et vendepunkt. Der og da tok jeg et valg om at jeg ville leve. Koste hva det koste ville, forteller Rune Glørstad.

Død før 40

Vi møter ham på Gardermoen, i mylderet av mennesker som skal reise. De fleste drasser med seg 20 kilo flybagasje. De som ikke har lesset det på en trillevogn, ser ganske slitne ut.

Om man trekker fra en normalvekt på 90 kilo, bar Rune Glørstad på en vekt tilsvarende åtte slike kofferter. Hver gang han gikk, hver gang han sto, hver gang han satt – og også når han lå.

– Kroppen var så stor at jeg alltid måtte ha to seter, sier Rune.

– Jeg kunne ikke tørke meg i rumpa. Og jeg hadde hele regla av sykdommer og lidelser. Det gikk raskt nedover. Hadde jeg ikke klart å stoppe, ville jeg dødd før jeg ble 40, erkjenner den nå 47 år gamle energibunten idet han smyger seg inn i en trang bås på flyplassrestauranten.

Kroppen var så stor at jeg alltid måtte ha to seter. Jeg kunne ikke tørke meg i rumpa.

—   Rune Glørstad

En enorm seier

Beslutningen om å leve fikk Rune Glørstad til å legge en plan. En plan han visste handlet om 98 prosent vilje. Vilje til å gjennomføre.

– Jeg bestemte meg for å gjøre et siste forsøk. Jeg hadde forsøkt før. Men nå hadde jeg ikke råd til å feile.

De første grepene Rune tok var sånn:

• Minst to dager hver uke uten pizza og hamburger.

• Øve på å stå, med et håp om etterhvert å kunne gå.

Altså en kombinasjon av mindre mat og mer mosjon. At det var mye å gå på i begge retninger, gjorde ikke oppgaven lettere.

– I starten klarte jeg å stå oppreist i bare ett minutt. Da mobiliserte jeg all min viljestyrke. Neste mål ble å gå hundre meter. Da jeg klarte det, var det en enorm seier.

Rune brukte kreativiteten og fant seg noen hjelpe­midler. Hjemme i leiligheten støttet han seg på støvsugerstanga mens han gikk. Ute brukte han en handlevogn som gåstol. Han hadde sin første treningstur ute etter to måneder.

LES OGSÅ: Eksistens: Guttedrømmen var å bli jente

Feire fall

Den 4. mars 2008 er en dato han husker.

Hva skjedde? Jo, han klarte å gå en rundløype han hadde drømt om. Han hadde tatt lyktestolpe for lyktestolpe. Helt til han gjorde hele runden på 230 meter.

– Det var skummelt. For hvis jeg falt på disse turene, så var jeg så tung at jeg ikke kom meg opp ved egen hjelp, forteller Rune.

– Men jeg laget meg en regel om at når jeg falt, skulle jeg smile og feire at jeg faktisk gjorde noe som kunne få meg til å falle.

Etter åtte måneder klarte Rune Glørstad å komme­ seg opp på et høydepunkt i landskapet der han bodde. Gåturen tok to timer den gang.

Han går den på et kvarter nå.

– Det er et eventyr. Tenk hvilken lykke det er å være mobil! Å kunne møte andre mennesker, være i naturen. Jeg klarer ikke å sette ord på hvor fantastisk det er.

LES OGSÅ: Eksistens: Det enkleste og det vanskeligste i livet er å hvile. Siw lærte det på den harde måten

---

Overvekt

  • • Sju av ti nordmenn er definert som overvektige, ifølge NTNUIs helseundersøkelse fra Trøndelag.
  • • En av fire nordmenn, en million mennesker, lider av fedme, viser tall fra Folke­helseinstituttet.
  • • Overvekt og fedme er antatt å være primærårsak til over 3.200 dødsfall i Norge årlig, skriver Dagens Medisin.
  • • Fedmeepidemien koster det norske samfunnet 68 milliarder kroner årlig, ifølge en ­rapport fra Menon Economics.

---

Noen mener at jeg må ha vært ganske så dum som lot det gå så langt før jeg tok grep, og det er jo sant. Men hvorfor blir de da så skuffet når jeg klarer å snu det?

—   Rune Glørstad

Din feite jævel

«Det gror ikke mose på en stein som ruller», er Rune Glørstads nye livsmotto. Han var biljardtrener og kunne mye om mental trening også i sitt gamle liv. Men han brukte det ikke på seg selv.

– Da jeg la om livsstilen, ville jeg gjøre alt på egen hånd. Dette var så skambelagt. Og jeg var ærekjær. Det var nok den største feilen jeg gjorde.­ Det oppdaget jeg da jeg gikk på en smell. Jeg trengte et lag rundt meg. Jeg begynte med moren min. Og jeg fikk meg en trener. Til slutt begynte jeg å blogge, og fikk meg et publikum som heiet på meg. Ja, det var noen hatere også, da.

«Kom deg i arbeid, jævla Nav-snylter», skriver en leser.

«Du tenker bare på mat din feite jævel dra til hævete med deg drep deg selv», oppfordrer en annen.

– Jeg tar meg ikke nær av det. Andelen hatere ligger nok på omtrent ti prosent av de som følger meg. Det er de som håper at jeg mislykkes. De har kanskje ikke så mye annet å glede seg over, tror Rune Glørstad.

– Blir du ikke lei deg?

– I starten ble jeg det, men jeg var jo forberedt på det. Men jeg vet at når jeg stikker hodet fram og tar stor plass, ja – jeg gjør fortsatt det – så blir det for mye for noen. Andre mener at jeg må ha vært ganske så dum som lot det gå så langt før jeg tok grep, og det er jo sant. Men hvorfor blir de da så skuffet når jeg klarer å snu det? Hvorfor får jeg ikke lov til å være stolt over det?

Rutsjebane

En vanlig dag i Rune Glørstads liv i 2006 så slik ut:

Sovna rundt klokka 07:00 om morgenen. Våkna sliten opp rundt 14:00. Dro på kro og spiste trailer­grill og hamburger. Så var det en halv kilo sjokolade. Og til slutt var det pizza eller egg og bacon. Totalt rundt 8.000 kalorier. Alle følelser ble ­bedøvd med mat.

I 2019 står Rune opp klokka 08:00 og tar en kaffe. Han venter et par timer med frokost. Så er det ut på trening. Det er turer i skogen, intervaller i myr og styrketrening. Resten av tiden brukes til å forberede foredrag, blogge, henge med kjæresten eller venner.

– Jeg har aldri skulket en trening etter at jeg begynte kjøret mitt. Og jeg har fått meg kjæreste. Tenk det! Jeg som var impotent i mange år.

– Hvordan kunne du la deg selv bli så stor?

– Det er et godt spørsmål. Jeg var jo idrettsmann da jeg var ung. Jeg var toppscorer i basketball og en ener på skolen. Men jeg husker at jeg aldri følte meg bra nok. Jeg spiste for å trøste meg selv. Det ble en rutsjebane. Og farten bare økte.

– Hvordan kan andre stoppe før det er for seint?

– Ved å være ærlige med seg selv. Legger­ du på deg to-tre kilo i året, blir det 30 kilo på ti år. Det skjer nesten umerkelig, men plutselig har du mistet muligheten til å leve det livet du ønsker. Helsen din er skadet.

LES OGSÅ: Den andre siden av Siri – om hukommelse, onani og meditasjon

Epidemi

Den store helseundersøkelsen (HUNT) fra NTNUI viser at sju av ti nordmenn er definert som overvektige.

Andelen som lider av diagnosen fedme har økt fra 7 prosent i 1975 til 23 prosent i 2016. Verdens helseorganisasjon kaller det en epidemi.

– Før måtte folk røre seg. Nå har vi motoriserte gressklippere, støvsugere, rulletrapper og fjernkontroll. Hverdagspassiviteten gjør at vi brenner 400 kalorier mindre om dagen enn det foreldrene våre gjorde. Dessuten levde de i en tid hvor det ikke var kvelds- og helgeåpne butikker. Nå er det pølser og sjokolade overalt. Det er jommen ikke lett å stå i mot.

– Har du noen råd? 

– Punkt én hvis man vil endre livsstil er å tenke langsiktig. Så må man bygge lag. Alle har lyst til å hjelpe, men ikke om du lyver for seg selv. Lag avtaler om å gå på tur sammen, det er enkelt og det er forpliktende.

---

Rune Glørstad

  • Alder: 47
  • Bosted: Trondheim
  • Familie: Kjæreste
  • Yrke: Uføretrygdet. Men holder foredrag om motivasjon.
  • Hobbyer: Biljard, friluftsliv, trening
  • Les mer: Tjukkas­bloggen.no

---

Jakten på indre ro

Rune Glørstad er stolt over jobben han har gjort, men han vet at jobben aldri blir ferdig. På samme måte som en tørrlagt alkoholiker vet han at han har en svakhet og at det er lett å dette utpå. Men mens alkoholikeren kan gjøre det lettere for seg selv ved å være avholds, må Rune spise litt, og bare litt, flere ganger om dagen. Han unner seg noen lommer der han kan kose seg litt ekstra, bare ikke for ofte.

– Jeg jobber mentalt hver dag. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke jager etter det perfekte. Og jeg skal ikke tyne meg videre ned akkurat nå. Jeg veier 118 kilo, det er fortsatt tungt, men det er viktigere for meg å ha overskudd, smile og være hyggelig mot folk.

– Er du blitt en treningspredikant?

– Hehe, det kan du godt si. Jeg omfavner livet. Hver dag. Hvert minutt. Foreløpig har jeg fokus på vaner og praksis, så får filosofien rundt det komme etter hvert.

– Alle kan jo se den ytre forvandlingen din. Hva har forandret seg på innsiden?

– Jeg må innrømme at der er det skjedd mindre. Og der må jeg ta tak framover. Da jeg gikk inn i slankebobla trodde jeg at når jeg kom ut i andre enden, så skulle jeg være superlykkelig. Men sånn er det ikke, selv om jeg har det mye bedre enn før. Framover vil jeg jobbe med hodet mitt for å finne den indre roen som jeg ikke helt har ennå.

LES OGSÅ: Inviterte bestemor med på fødselen

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Eksistens