Tror på sommeren

De kristne sommerstevnene har lenge preget norsk kirkeliv. I dag utfordres mange av høyere krav til kvalitet, komfort og familievennlig opplegg.

Reportasje

– Det første sommerstevnet var meget spesielt. Sangene, begeistringen og iveren – det var noe helt nytt fra møtene vi var vant med. Mennesker kom fra hele Sør-Norge, etter hvert også fra nord, sier Johan Tobiassen.

87-åringen fra Flekkefjord har vært med på sommerstevnene i Sarons Dal siden starten. Han husker godt da den unge Aril Edvardsen ble omvendt på et møte i 1956 og satte i gang en langt mer ambisiøs misjonsvirksomhet enn man var vant med i Kvinesdal.

Mange i bygda, Tobiassen inkludert, sperret øynene opp da Edvardsen skaffet en varebil for å kjøre rundt og holde møter. På bilen stod det at «hele verden er vårt soknekall».

– Jeg syntes det var litt drøyt, med tanke på den lille flokken som var her, men jeg forstod at han hadde en visjon for det. Etter hvert begynte stevnene. Vi var vant til å feste en enkel lapp på en telefonstolpe når noe skjedde i menigheten, så det var et kolossalt brudd med vår tenkemåte da Aril spredte lapper til hele bygda med informasjon om et skandinavisk sommerstevne.

Siden oppstarten i 1964 har sommerstevnet i Sarons Dal, som arrangeres av misjonsstiftelsen Troens Bevis Verdens Evangelisering, etablert seg som et av landets største.

En etablert tradisjon

Fortsatt valfarter store folkemengder til langstrakte campingområder som tilbyr både bading og bibelundervisning.

Historien til de kristne sommerstevnene strekker seg over 150 år tilbake, til dannelsen av organisasjoner. Med fremveksten av disse kom også behovet for fellessamlinger, både i form av landsstevner og kretssamlinger. Også frimenigheter, som ofte bestod av små og spredte grupper, fikk større behov for å treffes for å se at de var flere. At folk fikk mer fritid på 18- og 1900-tallet ble en viktig faktor.

– Det ble behov for å fylle feriene med oppbyggelige aktiviteter, sier religionssosiolog Irene Trysnes.

Hun har forsket på kristne sommerstevner og forteller at de økte i antall og varianter på 1900-tallet. Mange av dagens sommerstevner begynte som misjonsstevner eller vekkelsesmøter. Etter hvert kom også egne leirskoler og festivaler for barn og unge. Noen stevner var tverrkirkelige, andre spisset inn mot egne konfesjoner og kirkesamfunn.

– Fram mot vår tid har det blitt større konkurranse for sommerstevnene. De blir også mer like, med samme oppbygning rundt lovsang, bibeltimer og aktiviteter, sier Trysnes.

– Er det oftest såkalte lavkirkelige kristne som drar på sommerstevner?

– Nei, det finnes alle typer stevner og leirer. Korsvei er et eksempel på en type stevne som tiltrekker seg andre typer deltakere. Dessuten er inntrykket mitt at ungdom ikke er særlig opptatt av konfesjonell tilhørighet. På stevner for ungdom er det ikke alle som har en personlig tro og man finner ulike tilknytninger til religiøst liv.

– Hvordan står sommerstevnene seg i dag?

– Jeg tenker at det går litt i bølger. De fleste har eksistert i noen år og må ofte omstrukturere for å overleve. Noen har også blitt nedlagt. Hvis de blir veldig like hverandre er det noen som vil forsvinne på grunn av konkurransen.

Spisset misjonsfokus

Stevnet i Sarons Dal er et eksempel på et sommerstevne som kommer ut av en vekkelses- og fornyelsesbevegelse. Sten Sørensen, som lenge har vært daglig leder for sommerstevnet, forteller at Troens Bevis hadde to sterke elementer da stevnet startet på 60-tallet:
– Det handlet om misjon til unådde og karismatisk fornyelse.

Å delta kunne være kontroversielt, særlig på grunn av Pinsebevegelsens skepsis til grunnleggeren Aril Edvardsen. Likevel var det tusenvis av mennesker som strømmet til stevnene.

– Man kunne ofte bli uglesett i hjemmemenigheten og man risikerte konsekvenser, som at man ikke fikk bli eldstebror. Heldigvis hører det historien til, sier Sørensen.

Etter hvert ble Edvardsen og Pinsebevegelsen forsont. Stevnet har alltid hatt en økumenisk profil og tiltrekker seg mange fra ulike sammenhenger.

– I dag handler stevnet fremdeles om misjon, og dette fokuset har kanskje blitt enda spissere. Karismatikken har blitt tonet noe ned og Sarons Dal har blitt et sterkt familiestevne, sier Sørensen.

Større familiefokus

Sørensen tror kristne sommerstevner generelt er like populære som før, men at deltakerne er spredt til flere aktører. En av de største endringene er at det stilles høyere krav til kvalitet og familievennlig opplegg.

– Mange stevner har blitt mer tilpasset for familier. Skal vi som familie reise må vi vite at barna får et godt tilbud. Konkurransen er også blitt stor - man reiser ikke bort en uke og bruker masse penger uten å vite at man får noe igjen for det. Det var lettere før, nå må man tenke pedagogisk rett og vite at det fungerer godt for både barn og voksne.

De siste 20 årene har en økende satsing på barn- og unge gjort stevnet i Sarons Dal mer familievennlig - nå deltar nesten 1000 barn og unge i løpet av stevneukene.

Flere andre sommerstevner har hatt gode erfaringer med å tilpasse seg familieliv. Misjonskirken Norge opplevde en stor økning i antall besøkende til sommerfestivalen Liv & Vekst etter at de tok grep i 2009.

– Liv & Vekst har blitt den viktigste identitetsmarkøren vår. Vi har gått fra å være 400 deltakere til i overkant av 1500, sier generalsekretær Øyvind Haraldseid i Misjonskirken Norge.

Ved å flytte fra Grimstad til Stavern kunne folk overnatte på samme sted som festivalområdet. Under paraplyen Liv & Vekst er det også flere parallelle arrangementer for barn og unge. Dette er den fremste grunnen til økningen, tror Haraldseid.

– Det handler veldig mye om barn og ungdom, at de vil på arrangementet og drar med seg familien. Det er et sted for godt fellesskap og styrket Jesus-tro der man kan gå så mye og lite man vil på møter. Jeg tror totaliteten i dette gjør at vi lykkes.

Fra camping til komfort

Ofte har utvikling i ferievaner lagt premissene for sommerstevnenes form. Da telt- og camping ble vanlig på 60-tallet, så for eksempel Indremisjonsforbundet muligheten for å danne Bibelcamp der man kunne kombinere ferie og åndelig oppbyggelse.

Kravene til komfort har blitt større i vår tid.

– Vi har blitt bortskjemte og skal ha en høy standard på ting. For noen år siden kunne man ligge i telt, men det er andre forventinger til komfort i dag. Flere har bobil og campingvogn, eller leier seg inn på et hotell, sier Sørensen.

En liknende erfaring har de på Skjærgårds Music & Mission, som siden oppstarten i 1980 har vært den ledende kristne musikkfestivalen for ungdom.

– Vi har fleipet med at det kom mer likes da vi gjorde kjent at Skjærgårds hadde fått nye dusjer enn da vi annonserte hovedsceneartisten, sier Jarle Storebø.

Han var daglig leder for Skjærgårds Music & Mission fram til i fjor. Nå leder han Stiftelsen Skjærgårds.

– Er ungdom mer opptatt av komfort?

– Ja, det er ikke tvil om det. Vi har flere campingvogner enn for 6-7 år siden. Men det sosiale har også blitt mer viktig, samt talere. Happenings og bibeltimer er blant de mest besøkte samlingene vi har.

Den kristne musikkfestivalen har alltid måttet forholde seg til endringer i ungdomskultur generelt og kristen ungdomskultur spesielt. Selv om oppslutningen har vært jevn de siste 10 årene, kan Storebø merke at det blir færre artister med en tydelig kristen profil.

– Det har vært utfordrende med utgivelsen av kristen sang og musikk de siste 20 årene. Det var et tydeligere skille før og flere større band med kristen profil. Lovsangsband har tatt mer over for rockeband, og kunnskapen om kristen musikk var nok større før. Vi ser også at konsertkondisen blant ungdom har blitt dårligere, sier Storebø.

– Vi har fleipet med at det kom mer likes da vi gjorde kjent at Skjærgårds hadde fått nye dusjer enn da vi annonserte hovedsceneartisten.

—   Jarle Storebø, leder for Stiftelsen Skjærgårds

Fornyelsesbevegelse

I år har pågangen til SommerOase vært større enn noen gang tidligere, melder de på nettsiden sin. Da den første utgaven ble arrangert i Kristiansand i 1980, var det ingen som hadde planer om å starte et av Norges største sommerstevner.

– Vi hadde bare opplevd noe stort, at kristendom kunne være relasjon, liv, kraft og kilde til fornyelse. Det var noe vi ønsket å dele, sier Jens Petter Jørgensen, som var med fra begynnelsen.

I 1977 kom 1200 ledere og prester til det såkalte Hellig-Ånd-seminaret i Storsalen i Oslo. Sommerstevnet ble en naturlig forlengelse av bevegelsen som vokste ut av disse seminarene.

– Poenget med Oase var å nå det lutherske kristenfolket med pinsens budskap, og dette har foregått frem til i dag, sier Jørgensen.

Da ledergruppen for første gang skulle leie Gimlehallen i Kristiansand i 1980, måtte de selv legge inn 30.000 kroner av egne sparepenger. Den gang tilsvarte det tre-fire månedslønner.

– Vi var i begynnelsen av 30-årene og gjorde alt på fritiden. Jeg var den første daglige lederen, men ble først lønnet etter 8 år. Vi betalte ikke en krone til sangere eller talere. Det var dugnadsarbeid.

Selv om hovedfokuset på stevnet er det samme, er det flere faktorer som har endret seg. Jørgensen kan se en utvikling der kirkesamfunn i større grad samler folk til sine egne festivaler og stevner.

– Tidligere var det naturlig at folk fra ulike sammenhenger kom på Oase og møtte sine egne folk som talere der. Man kom for å få fornyelse og bringe det tilbake til menighetene sine. I dag drar kanskje folk oftere til sitt eget stevne og får fornyelse der. Grunnen er sikkert sammensatt.

Det har også vært en utvikling i hvem som står på talerstolen, mener Jørgensen. I dag er hovedtalerne ofte kjente navn uten direkte tilknytning til Oasebevegelsen.

– Mens det var lederskapet som stod for forkynnelsen tidligere, har dagens lederskap i større grad blitt en arrangementskomité. Riktignok for et flott stevne, men det er noe annet enn det som var.

Økumeniske stevner

Mens noen sommerstevner tilhører bestemte kirker, organisasjoner eller bevegelser, er det andre som ikke er like lette å plassere. Olavsfest i Trondheim er tett knyttet til Nidarosdomen og Den norske kirke, men henvender seg til et bredt publikum.

– Mange kristne stevner har sikkert mer fokus mot en bestemt gruppe mennesker som gjerne tilhører en organisasjon eller menighet. Vi er nysgjerrige på alle menneskers tro og vil utfordre hva alle tror på. Vi er ikke opptatt av å misjonere, men av å reflektere rundt tro og samfunn. På den måten vil vi gjøre forestillingsverdenen vår større, sier direktør Petter Myhr.

Festivalen har holdt på siden 1963, men har nådd bredere ut de siste årene. Nå anslår festivalsjefen at 150.000 mennesker besøker festivalens 200 arrangementer, som er alt fra kunst, kultur og musikk i en rekke ulike sjangre, samt gudstjenester, tidebønner og samtaler og diskusjoner om aktuelle temaer.

– Det kommer mange forskjellige mennesker. Noen av dem er konservative kristne, noen er liberale kristne og noen har vokst opp i kirkelig sammenheng uten lenger å være aktive i menighetsliv. Vi er verken høy- eller lavkirkelig, men blander alt. Den eneste båsen vi kan plasseres inn i er at vi er opptatt av tro.

Bevegelsen Korsvei sprang ut av den karismatiske vekkelsen på 70-tallet og har siden midten av 80-tallet hatt tradisjon for å samles omtrent annenhver sommer.

– Å komme ut av hverdagen setter ting i et annet perspektiv, sier Kjersti Christiansen, som er styreleder for Korsvei.

De siste tjue årene har samlingene blitt lagt til Seljord i Telemark. Bevegelsen vektlegger økumenikken, og tiltrekker seg folk fra et mangfold av trossamfunn. De henter inspirasjon fra forskjellige tradisjoner, som klostertradisjonene Iona og Taizé.

– Noe skjer når man trekker folk ut i et felleskap hvor de er sammen om noe. Det er noe med måten man lager mat sammen, tilber sammen, og måten generasjonene kan være sammen og inspirere hverandre under festivalen. De senere årene har vi jobbet med hvordan vi kan hjelpe folk til å holde fast i dette når de er tilbake i hverdagen, blant andre folk enn de er sammen med på festivalen. Man skaper noe denne uka som forhåpentligvis gir liv eller næring til tro i hverdagen, sier Christiansen, som nå arbeider med å forberede årets stevne, som går av stabelen i juli.

Ulike forventninger

Dårlig oppslutning gjorde at Det Norske Baptistsamfunnets sommerstevne Blink ikke kunne fortsette etter i fjor. Selv om konseptet Blink bare var syv år gammelt, bygde det videre på en lang tradisjon for å holde familiestevne i tilknytning til kirkesamfunnets landsmøte. Nå blir stevnet mer nedskalert.

– For 25 år siden hadde vi god oppslutning med mellom 700 og 1000 deltakere. Så ble det lavere og lavere, sier informasjonsleder Roger Dahl.

En av årsakene kan være at snittalderen i kirkesamfunnet har økt, og færre barnefamilier har kommet til. De senere årene har baptistsamfunnet også hatt en egen familieleir senere på sommeren, som flere har prioritert istedenfor Blink.

– Det er også en stor andel migrantmenigheter i baptistsamfunnet. Vi har ikke klart å lage et familiekonsept som både har appellert til innflyttergrupper og andre.

– Sommerstevner har lange røtter i Norge. Kan det være at dette er et fenomen særegent for etnisk norske?

– Nei, mange migrantgrupper har egne stevner om sommeren som samler flere hundre, men de har andre forventninger til det. Mange innvandrerfamilier har tradisjon for fire-fem møter om dagen, mens norske familier vil ha lavere skuldre og mer tid til det sosiale.

Kvalitetskrav

At det har blitt mer ressurskrevende å arrangere sommerstevner kan gjøre at flere vil streve med driften.

– Å ha et fullt opplegg for flere hundre personer er krevende. En ting er komfort, men man skal også ha gode krefter på sang og musikk. Det koster, med mindre man har egne folk internt i kirkefamilien. Det er en grense for hva som er forsvarlig til syvende og sist. Hvis det koster for mye for de som arrangerer og for familier som reiser dit, og deltakertallene går ned, da kan flere få problemer, sier Sten Sørensen.

– Tror du flere kommer til å slite med å opprettholde driften?

– Ja, eller så må flere konstatere at de må ha det på et mindre nivå.

Frivillige krefter spiller fremdeles en stor rolle i planlegging og gjennomføring av sommerstevner, men det har blitt mer vanlig med egne ansatte. For Misjonskirken har staben fått en større rolle.

– Det var mer på dugnad tidligere. Vi er fremdeles helt avhengig av frivillige, men ansatte i Misjonskirken Ung og Misjonskirken Norge er helt essensielle i gjennomføringen og planleggingen, sier Øyvind Haraldseid.

Han påpeker at høyere kvalitetskrav ikke bare handler om forventninger fra deltakere.

– Det er også formelle krav myndighetene stiller til hvordan arrangementer kan drives når det gjelder sikkerhet, helse og økonomiforvaltning, sier Haraldseid.

'Gode endringer'

Også i år er Johan Tobiassen full av forventning til sommerstevnet i Sarons Dal. Lenge var han med som frivillig, men de siste årene har han trukket seg tilbake fra oppgavene – med unntak av bønnetjenesten.

– Er det noen du savner med sommerstevnets tidlige fase?

– Nei, det er det ikke. Utviklingen har vært til det gode. Jeg tror alle kristne forsamlinger som varer i 50-60 år opplever forandring. Aril Edvardsen sa selv at det bare er statuer som ikke forandrer seg, sier Tobiassen.

---

Sommerstevner

  • Irene Trysnes ved Universitetet i Agder deler inn de kristne sommerstevnene i fire ulike kategorier:
  • Vekkelsesstevner har som mål å nå ufrelste med evangeliet og lede mennesker til et personlig standpunkt for kristendommen.
  • Oppbyggelsesstevner henvender seg først og fremst til kristne, ofte fra samme organisasjon eller kirkesamfunn, og fokuserer på åndelig vekst og utvikling gjennom bibeltimer og foredrag.
  • misjonsstevner samles man til fornyelse og oppbyggelse for å utruste og kalle mennesker til misjonstjeneste - eller givertjeneste for misjonen.
  • En siste kategori er fellesstevner. Her samles kristne om troens sentrale innhold på tvers av konfesjoner.

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje