Inviterte med bestemor på fødselen

Tillit og respekt var nøkkelordene da Christine Fisker hadde med seg moren da hun fødte sitt andre barn. I dag kjenner begge tryggheten og kraften opplevelsen har gitt dem.

Reportasje

Christine Fisker står med hend­ene på bordplaten ved enden av stuebordet. Hun er 31 år gammel, og i ferd med å føde sitt andre barn. Hun lager en lyd som bare kan bety én ting for jordmoren: Hun føder nå, der hun står.

– Det der kan dere bare glemme, sier jordmoren til Christine Fiskers mann, 32 år gamle Jonas Jørgensen og moren hennes, 60 år gamle Helle Fisker.

De to har gjort et iherdig forsøk på å fylle det oppblåsbare fødekaret med vann i tide, for det var egentlig meningen at fødselen skulle finne sted der. Men det er for sent nå.

I stedet vender jordmoren seg mot Christine Fisker ved bordet, og gjør seg klar.

– Er du klar til å føde her? spør hun.

Christine Fisker nikker konsentrert, og tar et kraftig grep i spisebordet for å møte en ve. Hun er klar.

Helle Fisker setter seg i skredderstilling på gulvet. Hun ser noe i datteren. En urkvinne, som akkurat som i gammel tid er i ferd med å føde stående. Hun får et flashback til sine egne to fødsler.

Det er som å se seg selv utenfra for 31 år siden, da hun fødte Christine.

Hennes egen urkvinne blir vekket, i takt med at Christines indre krefter kommer opp til overflaten.

– Vær med i det, Christine! nærmest roper hun til datteren.

Tette familiebånd

Å ha med seg moren helt inn i fødselens mest intime rom kan kanskje virke spesielt for mange. For Christine Fisker og Jonas Jørgensen var det imidlertid en gjennomtenkt og naturlig beslutning da de inviterte Christines mor. Begge ektefellene prioriterer familien svært høyt, og de har gode erfaringer med å involvere den i det som betyr noe. For snart fire år siden fikk de sitt første barn, datteren Victoria. Den gangen var ingen av de blivende besteforeldrene med inn på selve fødestuen på sykehuset, det hadde de avtalt skulle være deres egen opplevelse.

– Man er plutselig flere mennesker sammen om det samme barnet, noe som gir alle sammen et helt annet overskudd. Og de andre ble involvert fra starten av, og fikk slik bli kjent med det nye familiemedlemmet helt fra begynnelsen. Det har forsterket forholdet deres til henne, det er jeg sikker på, forteller Christine Fisker i barnefamiliens hjem i Hørsholm, 25 kilometer nord for København.

Alt dette kom til nytte for familien under fødselen­ for et par uker siden.

Den nå tre år gamle Victoria kunne stolt og uten problemer bli med morfaren hjem for å tilbringe en hel dag på vitenskapsmuseet Experimentarium, slik at foreldrene kunne fokusere på fødselen med ro i sinnet.

Alle scenarier

Mange av avgjørelsene rundt å involvere Helle Fisker handlet selvsagt om selve begivenheten. Fødselen. Christine Fisker hadde selv tidligere gitt uttrykk for at hun gjerne ville ha ­moren sin til stede. Og da fødselen skulle planlegges sammen med jordmoren, lot Christine ­Fiskers mor og mann henne selv få sette rammene.

– Jonas har vært helt fantastisk, han er mitt stille vann, min ro og min klippe. Det jeg får fra moren min er noe annet, en dypere forståelse. Moren min har født selv, og kan sette seg inn i andre ting enn han kan, sier Christine Fisker.

Sammen avtalte de før fødselen at Helle Fisker skulle være en støttende hjelper med sin tilstedeværelse og med strikketøyet i økologisk bomull, mens Christine og Jonas jobbet med veene. Når barnet til slutt kom, så Helle Fisker for seg at hun kunne få lov til å se på gjennom en dørsprekk. ­Etterpå ville hun degge for dem med sin hjemmebakte pæreterte, og gi dem plass til å være alene.

Ingen ting er imidlertid vanskeligere å tøyle og forutse enn naturens vilje. Og fødsler går som de selv vil, selv om man som Christine Fisker er reserve­offiser i forsvaret og på ekte militær manér har gått gjennom samtlige potensielle scenarioer. Så Helle Fiskers rolle og plass endret seg da fødselen begynte for alvor.

---

Christine og Helle Fiskers råd: Slik er du med når datteren din skal føde

  • Mor: Du må kunne stole på at ­datteren din kan. Vær sikker på at du kan romme hele opplevelsen, også når din datters smerter er på det voldsomste.­
  • Datter: Du må kunne stole på at moren din kjenner og respekter ­grensene til deg og partneren din. ­Rollene deres må drøftes og defineres på forhånd, og respekteres underveis.
  • Tenk over hvordan dere normalt er sammen. Er den dynamikken dere har nok til en ærlig fødsel? Mor, er det plass til deg? Respekter den rollen du får.
  • Er dere vant til å være hudløst ­ærlige overfor hverandre? Gi slipp på alt som heter ­hensyn. Det er det ikke plass til under en fødsel. Og du skal ikke ta med moren din bare for å glede henne. Vurder å finne en jordmor som kjenner dere og forholdet deres.

---

Situasjonen endret seg

Christine Fisker husker det som en tredeling som falt på plass.

Mens hun stod ved bordenden i stua, hadde hun mannen nærmest seg, på venstre hånd. Hans rolige, varme hånd rundt livet, og støtten ved siden av seg. Jordmoren var den Christine Fisker snakket med underveis, mens hun ledet fødselen fram. På gulvet, ved Christine Fiskers høyre hånd, satt moren.

– Hver gang jeg kom med ett av brølene mine, kunne jeg merke engasjementet til moren min. Jeg hørte henne si «Sånn! Mer av det! Det går så bra!» Og det var helt naturlig at hun gjorde dette, for slik har det vært hele livet mitt. Jeg visste at det var ekte, og at hun mente det, husker Christine Fisker.

Hun fortsetter:

– Jeg fikk følelsen av at det er slik fødsler er ment å være. At det skal være et team av mennesker som man stoler på rundt en. Jeg følte meg trygg, og det gjorde all verdens forskjell.

Moren Helle kan nesten ikke snakke om alt sammen uten å fortelle gang på gang om takknemligheten sin, og følelsen av å være privilegert.

– Situasjonen endret seg fra at jeg absolutt ikke skulle være såpass direkte involvert, til at jeg fikk en nyttig funksjon midt i orkanens øye. Hun kunne høre meg, og jeg merket forbindelsen vår. Fødslene mine har vært gode, men likevel føler jeg at det å se meg selv utenfra gjennom datteren min har betydd vanvittig mye for meg. Jeg synes det er så mye kvinnelig kraft i en fødsel, det gir ­mening at andre kvinner er til stede ved fødsler. Ved å oppleve henne i samme situasjon har jeg plutselig forstått hvilken enorm styrke jeg selv har hatt, sier Helle Fisker.

Tar opp konfliktene

Faren til Christines barn, Jonas Jørgensen, er glad for den ekstra hjelpen det har vært å ha svigermoren til stede. Det viktigste for ham har alltid vært at kona skulle ha alt det hun trengte når hun fødte barna deres, og også etter­på slik det kom til uttrykk når Helle Fisker ble værende i huset i ukene etter fødselen.

«Mormorfødselspermisjon», kaller hun det, og forteller at hun har tatt fem ukers fri fra jobben som selvstendig forfatter og foredragsholder for å kunne være til stede.

Familien beskriver seg selv som et team. «Det er ingen ting vi ikke kan greie», sier de. Men de understreker også at man ikke skal tro at det er konfliktfritt mellom dem. Det er absolutt ikke det det handler om når man skal kunne være sammen på denne måten. Det handler om ærlighet. Også av det ubehagelige slaget, sier Christine Fisker:

– Ikke misforstå. Vi kan være vanvittig uenige. Vi er jo ikke perfekte. Men vi tør å ta opp konfliktene. Et slikt fødselsforløp er helt klart ikke lett. Hvis man ikke tør å si fra om ting, blir alt sammen hult. Da ville jeg aldri turt å gjøre dette, for da vet du ikke hva som ligger under huden på de andre. Og en fødsel er fullstendig hudløs. Den krever noe av deg, den skreller vekk alle lag. Det kan være konfliktfylt å si til moren sin at det er ting hun ikke skal være en del av, eller som hun ikke skal stikke nesen sin i. Men vi kjenner hverandre såpass godt at det alltid kommer noe positivt ut av ting til slutt.

Moren er enig, og kaller det renhet. Det ligger ikke noen ubearbeidede eller betente konflikter og gjemmer seg under overflaten i forholdet deres.

– Men uansett hvor nære hverandre man er, er det viktig med en ren og ærlig kommunikasjon for at det kan bli en god opp­levelse, sier Helle Fisker.

Det er så mye kvinnekraft i en fødsel – det gir mening at andre kvinner er til stede.

—   Helle Fisker, mor til Christine fisker

Medbrakt rusbrus

For Christine Fisker handler det også i stor grad om tillit. Morens tillit til henne, vel å merke. Denne tilliten gjør at hun tør å ta henne med i vanskelige eller sårbare situasjoner.

– Jeg opplever aldri tvil fra moren min. Jeg stoler på at hun klarer å være i situasjonen også når det blir tøft for meg, og at jeg ikke kommer til å måtte bruke krefter på å forholde meg til hennes frykt, sier hun.

Tidligere når Christine Fisker har funnet på å delta i konkurranser, ta en reserveoffisers­utdannelse, sykle hele veien til Paris eller føde hjemme, har hun opplevd en massiv oppbacking hjemmefra.

– Jeg har alltid visst at for­eldrene mine har vært der for meg, og at jeg har kunnet dra veksel på dem ved behov, sier Christine Fisker.

Hun har følt at hun og for­eldrene har vært det hun kaller «på samme lag». Dette har ofte kommet til uttrykk i løpet av oppveksten hennes. Som da hun gikk i 9. klasse og skulle drikke alkohol for første gang. Moren var tidligere grunnskolelærer, og hadde sagt at når den dagen kom skulle hun komme til henne og, få alkoholen med seg hjemmefra. Dette var før alkoholindustrien begynte å produsere «rusbrus», alkoholholdig brus for ungdommer. I stedet fikk Christine med seg fire hjemmeblandede halvlitersflasker med brus, med en alkoholenhet i hver av dem.

«Jeg kan jo bare ringe og fortelle hvordan det går», hadde Christine sagt til moren før hun dro på fest. Og ganske riktig – få timer senere fikk Helle Fisker en telefon fra datteren, som fortalte at hun hadde drukket tre av de medbrakte flaskene, men at hun hadde bestemt seg for å vente litt med nummer fire fordi det «hadde begynt å gå litt rundt for henne», som hun sa.

Morens historie

Når folk i dag spør Helle Fisker om hvordan hun overhodet kan finne på å være med når datteren hennes skal føde, er svaret ganske enkelt at hun føler at hun har et helt spesielt forhold til datteren, og at det derfor er det mest naturlige i verden for henne å være med. Det utelukker selvsagt ikke at hun har gjort seg noen overveielser i forkant.

– Datteren min er ikke hvem som helst. Hun er utrolig sterk. Men jeg tviler på at jeg ville valgt å være med som mor hvis jeg hadde hatt en skjørere datter, sier moren.

En viktig del av både Helle og Christine Fiskers opplevelse er at begge har et nært forhold til familiens felles fødselshistorier. Christine Fisker kan morens beretninger om sine egne to fødsler utenat. Og også mormorens historier var til stede i rommet da Christine nylig fødte ved enden av spisebordet. Alle disse historiene rommer styrke, og har gitt henne pågangsmot til å føde. Mormoren hennes var en sterk kvinne, som også valgte å føde hjemme og ha mannen sin som fødselshjelper.

– Man lener seg mot moren sin og hennes historie. Hvis man som jeg har fått en fortelling om at fødsler er naturlige og at det ikke er noen ting man ikke kan klare, går man inn i det med mot og forventning. Jeg tror at historien og samtalene rundt den er utrolig viktig, sier Christine Fisker.

Først publisert i Kristeligt ­Dagblad 26.04. 2019. Oversatt av John ­Færseth.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje