Nedslaktinga av dei heilage uskuldige ved Sandy Hook Elementary

26 menneske blei drepne under skulemassakren på Sandy Hook Elementary School i Connecticut, USA, i 2012. Her fortel prest Nadia Bolz-Weber korleis ho og kyrkjelyden hennar endte med å be for drapsmannen.

Reportasje

Så opna dei skrina sine og bar fram gåver til barnet: gull, røykjelse og myrra. Men Gud varsla dei i ein draum at dei ikkje måtte fara attende til Herodes, og dei tok ein annan veg heim til landet sitt. (...) Då Herodes skjøna at vismennene hadde lurt han, vart han brennande harm. Han sende ut folk og drap alle guteborn i Betlehem og nabolaget som var to år eller yngre; dette svara til den tida han hadde fått vita av vismennene. 

Matteus 2,11–12, 16

Julehelga 2012 prøvde eg å halde meg til planen, som var at vi første søndagen i mellomjula feirar det som blir kalla «Gudsteneste med skriftlesing og julesalmar» (då er det inga preike), altså det eg liker å kalle «prestens mellomjulsfridag».

Mange av dei faste kyrkjegjengarane er anten utanbys eller dritlei av kyrkja etter alt spetakkelet i adventstida, så på denne første mellomjulssøndagen syng vi julesongar og les i teksten, eg treng ikkje å halde preike, og kyrkjelyden treng ikkje å lytte til meg.

Det er eit fantastisk opplegg.

Med mindre ein flokk med ungar blir drepne på barneskulen sin i Newtown, Connecticut, elleve dagar før jul, og ingen veit kva dei skal tru eller gjere eller seie, og dei kjem til kyrkja og håper at dei i det minste hugsar korleis dei skal be.

I slike stunder må presten preike, trass i at presten treng å ta seg fri.

Då vi møttest til det som kjendest som ei høgtideleg messe i mellomjula, skravla eg i veg og fortalde kyrkjelyden om den levande julekrybba som kyrkjelyden til mannen min Matthew brukte å arrangere éin dag kvar adventstid.

Medlemmene i kyrkjelyden skifta på å spele Maria, Josef, gjetarar og englar, og dei sette opp ein liten stall på parkeringsplassen utanfor kyrkja, slik at lokalbefolkninga kunne kome innom og sjå på levande dyr som flokka seg rundt krybba der det låg ei babydokke.

Det er vanlegvis ganske kaldt i desember i Colorado, så skifta varte berre i 20 minutt før nye Mariaer og Josefar kom for å erstatte dei førre, mens dei stålsette seg mot vinden og kulda.

Eitt år då eg hjelpte til med å kle på dei frivillige som deltok i dette julespelet, kom ein sjuåring inn, ferdig med sine 20 minutt i forkledning. Eg spurde han korleis han likte å vere gjetar i julespelet.

---

Å finne Gud i feil folk

  • Tekstutdraget er hentet fra boken Å finne Gud i feil folk, av den amerikanske presten og teologen Nadia Bolz Weber.
  • Boken er utgitt på Vårt Land forlag i 2019.

---

«Det var ok», svarte han, «men neste år trur eg at eg vil vere pirat.»

Du veit – den piraten som var der då Vårherre blei fødd. Dette var sjølvsagt absurd, men er ein pirat meir absurd enn ein liten trommegut?

Eg har fødd to barn, i ein meir komfortabel setting enn ein stall, så eg kan trygt slå fast at det siste Maria ønskte seg i fødestova, var ein gut som spelte på trommer – sjølv om han spelte sitt aller beste for henne. Få den ungen med den helsikes tromma ut herifrå før eg skader nokon.

Ein trommegut ved Jesu fødsel er eit perfekt døme på det venninna mi Debbie Blue kallar «snåle ting som snik seg inn i julekrybbene» .

Som når du av og til får auge på ein gris der i stallen saman med sauene og geitene – som om det var svin til stades då jødekongen vart fødd. Eller når julekrybba også omfattar ein knelande, gudfryktig liten julenisse. Eg får trong til å konvertere til noko litt mindre sprøtt, til dømes Branch Davidian-sekta.

Men historia i Matteusevangeliet om Herodes og barnedrapa avslører at Gud har stige inn i verda slik ho faktisk er, og ikkje inn i ei verd slik vi ofte ønskjer at ho skal vere.

—   Nadia Bolz Weber

Eg blir ganske så snørrhoven i møte med latterlege, kommersielle versjonar av jula som ikkje har noko grunnlag i bibelteksten.

Så mens eg prøvde å finne ut kva ein prest skulle seie når barn blei myrda i klasseromma sine ved juletider, hissa eg meg skikkeleg opp over den klissete julemusikken som butikkane heldt fram med å spele.

Eg spurde meg sjølv: Korleis gjekk det til at jula blei så forandra frå den opphavlege historia – frå å vere ei historie om framandgjering, politisk tyranni og heimløyse, med arbeidsfolk, heidningar og englar, til å bli det blendverket som kommersielle aktørar som Hallmark Channel, Precious Moments og Norman Rockwell står bak?

Eg hadde ikkje noko svar på spørsmålet, men mistenkte at enkelte julesongar – iallfall delvis – hadde skulda. Og sidan eg har mastergrad i å hate julesongar, var det dette eg hamra laus mot då eg ikkje ante kva eg skulle seie om det andre.

Dersom eg spurde hundre personar om kven som kom med gåver til Jesusbarnet, kor mange personar som var der, kvar dei kom frå, og kvar dei leverte gåvene ... ville alle uunngåeleg svare: «Vel, tre kongar frå Austerland kom med gåver til Jesusbarnet i stallen.»

Og folk rundt ville truleg nikke og seie «Jepp, det er rett.» At tre kongar frå Austerland kjem med gåver til Jesus i ein stall, er ei sjarmerande historie, men det står ikkje akkurat slik i Bibelen.

Ei nærlesing av Matteusevangeliet avslører at vi ikkje veit kor mange som var til stades, vi anar heller ikkje kor langt austanfrå dei kom. Kom dei frå Austen? Frå New Jersey?

Då dei fann barnet, steig dei ikkje inn i ein stall eller eit fjøs med krybbe, men inn i eit hus, og viktigast: Dei var definitivt ikkje kongar. Dei var snarare magerar, gammalpersisk for «prest og magikar» – og då snakkar vi ikkje om den nusseleg versjonen av ein tryllekunstnar som du kan leige til bursdagsselskapet for ungen din.

Sannsynlegvis var dei opportunistiske, heidenske, sannseiande og tarotlesande astrologar, men historia har gjort dei til kongar – kanskje fordi ei verkelegheit som inneheld spåmenn, smakar for beiskt: Ingen ønskjer at den første som oppdaga at frelsaren var fødd, var ei rar, tilslørt spåkone med krystallkuler frå eit sirkus.

Så historia er pynta på til ho er blitt eit glansbilde på multikulturell sameksistens. Det er paradoksalt at vi gjer vismennene til kongar – som om vi gjer dei ei stor teneste.

For ærleg talt: Alt i Matteus' forteljing om Jesu fødsel er tydeleg antikongeleg. Det er visseleg ein konge i den teksten: Herodes – den bereknande, forskremde og utrygge einstøingen som slår til mot ein smårolling. Det er alt teksten har å seie om kongar. Så når vi gjer vismenn om til kongar i julesongane, viser det tydeleg kor stort behov vi har for å pynte på historia.

Men historia i Matteusevangeliet om Herodes og barnedrapa avslører at Gud har stige inn i verda slik ho faktisk er, og ikkje inn i ei verd slik vi ofte ønskjer at ho skal vere.

Guds kjærleik er for rein til å førast inn i ei verd som ikkje finst, sjølv om det ofte er slik vi behandlar Jesus – som om vi prøver å verne han frå verkelegheita.

Vi oppfører oss ofte som om Jesus berre ville redde og elske den romantiserte versjonen av oss, eller ein idealversjon av den kaotiske verda vår, så vi gir han den beste versjonen vi kan.

Med søndagsskuleskoa på syng vi songar om kongar og trommegutar då han blei fødd, slik at vi kanskje kan kome oss unna den herodesen som finst inni oss og i verda rundt oss.

Vi går glipp av poenget dersom vi bruker religion som ein tilfluktsstad frå den vanskelege verkelegheita, i staden for ein stad der den vanskelege verkelegheita får meining.

Det er som å stå fast på undergrunnsbana i stummande mørke. Du kan anten takle frykta og mørket ved å bruke det du har att av batteri på mobilen, til å underhalde deg sjølv med Candy Crush, eller du kan lyse rundt deg med mobilen for å sjå andre, sjå konturane av omgivnadene dine og kanskje til og med finne ein sti mot ei lyskjelde som er stødigare og sterkare enn di eiga.

Religion kan vere ein måte å gøyme, døyve og til å med underhalde oss sjølve på, som eit åndeleg Candy Crush, anten gjennom den trøystande tamme og føreseielege etablerte protestantismen eller gjennom det forbigåande løftet av begeistring og hender i evangelikale gudstenester.

Sjølvsagt er der mange måtar å late som om alt heng på greip på – i oss sjølve og i verda. Religiøs eskapisme er ein klassisk utveg, og det verkar som om kyrkjene er forvandla til rom der vi har uendeleg med høve til å late som om alt er bra.

Men det var aldri meininga at kyrkja skulle vere eit rom for verkelegheitsflukt. Kyrkja kan og bør vere staden der vi stuper rett inn i den vanskelege sanninga.

For vi lever i ei verd der Adam Lanza elleve dagar før jul i 2012 gjekk inn på Sandy Hook Elementary School og myrda uskuldige barn. Midt i det som skulle vere julemånaden, kjendest plutseleg trommegutar og funklande lys og lystig musikk heilt malplassert. I staden for å kome i «koseleg julestemning» stod vi rådville og lurte på kvar i helvete det blei av Gud.

I staden for å kome i «koseleg julestemning» stod vi rådville og lurte på kvar i helvete det blei av Gud.

—   Nadia Bolz Weber

Når vi lever i ei verd som viser oss den menneskelege lidinga gjennom kontinuerlege augeblikksoppdateringar – for eksempel av foreldre som bryt seg gjennom polititeipen utanfor ein barneskule, i panisk angst fordi dei ikkje veit om barnet deira er i live eller er skote ned – er det då verkeleg rom for så mykje søtsuppe i kristendommen? Kan det vere at duse bilde av duer i glideflukt forbi fossar, oppmuntrande sitat på kaffikrus og masseproduserte innspelingar av inderleg lovsongmusikk eigentleg ikkje hjelper oss?

Eg lurer ofte på kva Jesus synest om at vi ignorerer verkelegheita til fordel for slike emosjonelle glansbilde, men eg veit med sikkerheit at kyrkja og dei vi skal tene, ikkje har godt av det. Ikkje når vi lever i ei verd der lidinga er like verkeleg som Herodes og Boko Haram og Sandy Hook, der folk lengtar etter noko som kan forklare meininga med lidinga deira. Å late som om alt er bra, hjelper ingen.

Eg elskar jula. Eg er så glad når vi endeleg får hengt opp lysa og grave fram juleplata til Ella Fitzgerald (det er ingen «Drummer Boy» blant spora der) og vere litt meir saman med familien, men historia om Jesu fødsel byr på meir enn det. Eg meiner ikkje at Herodes bør avbildast på innpakningspapiret, eller at vi skal sitje alvorsame og ikkje frydefulle framfor den knitrande peisvarmen.

Men eg meiner verkeleg at å gi plass til barnemorda blant syngjande englar og gjetarar i kyrkjene kan hjelpe oss til å skjøne kvar vi skal vende oss når ein ung og fæl fyr drep ungar som sit i klasseromma sine. Bilda av nissen som kneler i stallen, kan kanskje vere ei trøyst, men dei hjelper oss ikkje til å forstå verda slik ho faktisk er. Juleforteljinga handlar like mykje om kor skamfaren verda er, som om trøyst og glede.

Når vi ikkje kjenner den verkelege julehistoria, står vi i fare for å tru at det kristendommen har å by oss når vi opplever at barn blir myrda i klasseromma sine, er nysteikte småkaker, varm sjokolade og himmelsk fred. Faren ved slik bibelsk analfabetisme – eller likesæle – når det gjeld julehistoria, er ikkje at vi utan å blunke plasserer gjetarar og vismenn saman ved krybba til Jesusbarnet (figurar frå to heilt ulike forteljingar og ulike tidsepokar), men at vi ikkje også plasserer Herodes der.

Når vi ikkje kjenner den verkelege julehistoria, står vi i fare for å tru at det kristendommen har å by oss når vi opplever at barn blir myrda i klasseromma sine, er nysteikte småkaker, varm sjokolade og himmelsk fred.

—   Nadia Bolz Weber

Vi har høyrt somme kristne seie «Let's keep Christ in Christmas», lat oss behalde Kristus i julefeiringa. Venninna mi Joy Caroll Wallis skreiv essayet «Keeping Herod in Christmas» – Behald Herodes i juleforteljinga – og eg er så einig med henne.

For den verda som Kristus blei fødd inn i, var verkeleg ikkje eit Norman Rockwell-måleri. Det har verda aldri vore. Det var ikkje den nostalgiske, snødekte stille-natt-og-fred-på-jord-versjonen av jula Gud kom til. Gud tok på seg den sårbare menneskehamen og kom inn i den valdelege og forstyrra verda vår.

Denne julehistoria, forteljinga om Herodes og om myrdinga av dei uskuldige barna i Betlehem, er ein like viktig del av jula og juleforteljinga som gjetarane og englane er.

Denne laurdagen før vi møttest for å høyre dei ni tekstane som tradisjonelt blir lesne under denne julegudstenesta, sa eg til Alex, den nye praktikanten: «Vi skal lese ein tekst til i kveld: ‘Barnemordet i Betlehem’.»

Dersom nokon hadde fortalt meg at en ung homofil mann med «ei åndeleg gledesgåve» skulle kome og praktisere under meg i Huset for alle, hadde eg raskt bede om å få bytt han ut. Men Alex har ei utruleg evne til å få meg til å le når eg blir vel rasande og intens, og eg elskar han for det. Og så trur han verkeleg på Jesus også – eit stort pluss i boka mi.

«Mens folk ber», sa eg til han, «så les vi namna på dei 26 lærarane og barna som døydde, og kanskje tar vi med alderen deira også. Vi ringjer i klokka etter kvart namn.» Eg hadde akkurat kome på den ideen og ville vite kva han syntest.

«Du meiner 27?» svarte han.

«Kva meiner du?» spurde eg.

«Adam Lanza. Han som skaut. Han døydde også.»

«Slett ikkje», sa eg før eg fekk tenkt meg om.

«Æh, Nadia?»

Alex trong ikkje å seie noko meir. Eg visste at han hadde rett.

Ei anna side ved historia om Jesu fødsel er – som evangeliet etter Johannes fortel – at det skin eit lys i mørket, eit lys som mørket ikkje kan overvinne. Ja, Gud valde å kome inn i ei så valdeleg og trulaus tid som vår. Men vi må også vedgå at lyset til Kristus ikkje kan, ikkje vil, aldri skal bli overvunne av dette mørket. Ikkje av Herodes, og ikkje av Adam Lanza.

Kristi lys er så klart at det skin både for meg og for dei. (Alex var likevel eit lite rasshol som fekk meg til å sjå sanninga om meg sjølv og sanninga om Guds kjærleik i staden for å berre få meg til å le, som eg heller hadde vilja, tusen takk skal han ha.)

Eg gav til slutt etter. «Greitt», sa eg, «men eg noterer ein protest mot Guds nåde.»

«Eg er sikker på at Gud er superlei seg for det», svarte Alex. Det var betre.

To dagar seinare stod vi framfor kyrkjelyden. Alex ringde høgtidsamt med bjølla etter kvart av namna på dei døde lærarane og barna. Det uperfekte påskelyset vårt skein på namna deira, slik det skein på namna til helgenane våre Cesar Chavez og Alma White.

«Charlotte Bacon, seks år.» Eit kling i bjølla.

«Daniel Barden, sju år.» Eit kling til.

«Olivia Engel, seks år.» Det kjendest som om vibrasjonane frå kvart bjølleslag nådde så djupt inn i meg at eg blei fylt av bilda av alle seksåringane eg nokon gong har kjent, og for kvart slag såg eg dei liggje der på golvet i klasserommet.

Eg klarte ikkje å lese det siste namnet med ein gong, for eg måtte leite djupt i mi eiga teologiske overtyding før eg fann nåde til å lese det. Eg hadde vore så opptatt av å fortelje sanninga om kva slags verd Gud hadde kome til, om at det var ei valdeleg og trulaus verd som vår eiga, at eg faktisk hadde gløymt å nemne kvifor Gud hadde kome.

Dersom eg ikkje også kunne fortelje sanninga: at Gud kom for å redde oss, alle saman – at Gud skapte oss i sitt bilde, og at liv som vi eigentleg helst såg utsletta, likevel er verdifulle for skaparen, og at Nordstjerna som så klart lyste veg for vismennene så dei skulle finne Jesusbarnet, ho skein for dei og Herodes og meg og Charlotte Bacon og Adam Lanza – då hadde eg verkeleg ingenting med å halde preike denne dagen. Eg måtte gå djupt i meg sjølv for å snakke sant om Gud.

«Og i lydnad mot bodet ditt om å elske fiendane våre og be for dei som forfølgjer oss …» Stemma mi sprakk, det var som om motet rann ut av henne. «Adam Lanza, tjue år.»

Bjølla ringde for siste gong.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje