I øyehøyde

Det går en halvtime før Dag-Inge Ulstein skjønner hva han egentlig har stilt opp på.

Likevel har han svart villig – noen ville sikkert til og med sagt frimodig – på spørsmål om når han ble kristen, når han føler seg nær Gud og troas plass i hverdagen. Kanskje lurte han på hvorfor Vårt Land -journalistene har blitt fryktelig enspora, for ikke å si nærgående, i det siste, men når han blir spurt om hva han tror på, må han jo svare ærlig.

Samtidig forklarer det hvorfor Ulstein fram til nå har prøvd å unnskylde svarene han kommer med, at det ble «veldig eksistensielt», at det sikkert «høres veldig rart ut» og at dette kan bli «veldig sært for folk å lese».

Men på spørsmålet om når det er vanskelig å være kristen, blir mistenksomheten for stor.

– Er det her Min tro-spalta? Er det? spør Ulstein, og han ser nærmest letta ut over at svaret er ja.

– Ja, men da skjønner jeg. Neimen, så bra!

Han smiler.

– Da kan vi jo snakke mer om det, da.

Statsrådstæsj

Når Dag-Inge Ulstein skal forklare sitt forhold til Jesus, siterer han en tidligere kollega: «Vi skal møte folk i øyehøyde – også når de ligger nede.» Inspirasjonen kommer fra måten Jesus møtte folk på.

– Klarer du å møte folk i øyehøyde som statsråd?

– Jeg er litt redd for at en del av stæsjet rundt meg gjør det vanskeligere, innrømmer Ulstein.

Han husker den første turen han hadde som ut­viklingsminister. Den ferske statsråden skulle kjøre fra ambassaden i Etiopia og tilbake til hotellet. Fra en fest til en annen. Langs veien så han barn som gjorde seg klare til å sove ute den natta.

– Da tenkte jeg akkurat det: Jeg håper ikke jeg venner meg til alt det som er rundt, det som gjør det vanskeligere å komme tett innpå folk, sier Ulstein.

Han ønsker ikke at bobla skal beskytte ham fra å se det som er vanskelig i verden. Han vil heller ikke skåne barna sine for å se andres nød.

– Jeg vil ikke at vi skal velge bort å forholde oss til nøden. Men jeg tror det har blitt vanskeligere. Så ærlig må jeg være.

Marmor og gullkant

En statsråd kommer sjelden alene. Når Dag-Inge Ulstein stiger ut av den mørke statsrådsbilen på 7. juni-plassen sammen med en femtenåring som er «jobbskygge», utplassert fra ungdomsskolen, blir han møtt av en ­politisk rådgiver, en kommunikasjonsrådgiver og journalist og fotograf fra Vårt Land.

Hele følget traver deretter opp de marmorkledde trappene i Det kongelige­ utenriksdepartement, i god The West Wing-stil, forbi Siri på forværelset (alle har jo en Siri i lomma, ­flirer Ulstein), og inn på statsrådens kontor. Heldigvis er det romslig her, selv om vi er for mange til at alle får plass rundt salongbordet.

Ulstein tilbyr kaffe i hvitt porselen dekorert med gullkant og riksvåpenet, krysser beina og synker bakover i den blå lenestolen.

– Politiker. Det er nesten litt rart når jeg sier det sjøl, sier han.

I 2013 fikk Dag-Inge Ulstein telefon fra Monica Mæland med spørsmål om han ville være ­byråd for sosial, bolig og områdesatsing i Bergen kommune. Da hadde han bare hatt noen få ­måneder i jobben som ut­viklingssjef på Haraldsplass Diakonale Stiftelse.

Og nå sitter Ulstein her, som statsråd under Utenriksdepartementet, en posisjon han har hatt siden KrF gikk i regjering på nyåret og han ble henta inn som utviklingsminister.

Digitale bibelvers

Men politikk var verken noe Ulstein hadde­ drømt om eller sett for seg. Han har ikke vært engasjert i politikken i oppveksten, men i menighetsarbeid. Han har bachelor­grad i teologi, har jobba som ungdomsprest, selv om han ikke er ordinert, og vært aktiv i Salem misjonsforsamling i Bergen­. Og han og kona Ingjerd traff hverandre på bibelskole.

Så da Dag-Inge Ulstein ble ny utviklingsminister, begynte folk å sende bibelvers og bønner til Utenriksdepartementet. Det er kanskje ikke så rart at folk tror at e-postadressa som oppgis på departementet sin nettside, går rett i Ulsteins personlige innboks, men statsråder besvarer ikke henvendelsene sjøl. De har folk til slikt.

Ulstein så ikke de gode ønskene­ før de havna på pulten hans gjennom byråkratiets utkast til svar. Han gjenforteller: «Saken gjelder: Sigfried (84) fra Nordkjosbotn sender post med bibelvers sånn og sånn. Forslag til svar:»

Ulstein ler.

– Det er utrolig flott å vite at noen vil deg så vel at de ber for deg. Det er ikke noe magi i det, det betyr ikke at jeg automatisk vil lykkes. Men det gir en trygghet.

---

Dag-Inge Ulstein

• Født 1980, fra Solevåg på Sunnmøre
• Gift med Ingjerd Mella Ulstein, fire barn
• Utviklingsminister for Kristelig Folkeparti
• Tidligere byråd i Bergen
• Har bachelor i teologi, studier i arbeids- og organisasjonspsykologi, og har også jobba som ungdomsprest og leder for Haraldsplass samtalesenter

---

Jeg tror altfor mange kristne er for opptatt av hva som er Guds plan altfor tidlig.

Kanskje klisjéaktig

Han er oppvokst i bygda Solevåg på Sunnmøre. Foreldra hans flytta dit for å drive kristent arbeid, og var aktive med både kor og ungdomsarbeid.

Når du vokser opp i et kristent hjem, blir troa en del av deg som du ikke nødvendigvis tenker så mye over. Men mot slutten av ungdomsskolen tok Dag-Inge Ulstein et aktivt valg, selv om han ­understreker at det verken skjedde over natta ­eller var særlig dramatisk.

– Det høres veldig klisjéaktig ut, men jeg hadde kjent at Gud betydde mye i livet mitt. Jeg så at det var noe der som ikke kunne forklares på noen annen måte enn med Gud. Det er mye rart en kan brenne for, og jeg kjente at troa ikke var noe å skamme seg over.

– Skamma du deg over å være kristen?

– Fordi jeg hadde vokst opp i et kristent hjem, så visste alle at jeg var kristen. Det plaga meg ikke mye, men i den alderen kan du av og til ha behov for å ta avstand. Samtidig skamma jeg meg aldri over det inni meg.

Han legger håndflata på brystkassa.

– Går det an å si det sånn? Jeg kjente at det ­betydde noe for meg.

Merkelapper

Ulstein snur seg mot den unge «jobbskyggen» som sitter ved møtebordet og ­gomler på en sandwich.

– Nå får du med deg mye spennende her, altså, sier han og flirer.

Rådgiveren har gått ut for å ta en telefon, kommunikasjonsrådgiveren kikker stadig på klokka.

Dag-Inge Ulstein har vært aktiv i Misjonssambandet. Nå går han i pinsemenigheten Salt i Bergen. Han er ikke opptatt av merkelapper, og humrer lett av spørsmålet om han har blitt pinsevenn.

– Jeg vet ikke om så mange tenker på det når de går i Salt. Familien min trives godt der. Det er ei kirke som har et sterkt samfunnsengasjement, og der jeg stadig lærer nye ting både om Gud og om meg sjøl. Det er ei kirke som tar livet veldig på alvor. Og så er det folk fra veldig mange settinger.

Hver morgen popper det opp et bibelvers på ­mobilen til utviklingsministeren. Det skal kalibrere ham før dagen starter.

– Hvis du bor i Bergen og skal kikke ut av vinduet for å se hvordan dagen blir, kan det bli tungt å kaste seg ut i en ny dag. Å få en himmel over ­dagen, har vært en viktig ting for meg.

– Men det er vel ikke alle bibelvers som er like oppmuntrende?

– Nei, nei, det er mye forskjellig. Men veldig ofte kan en ta det til inntekt for noe som passer.

Tidligere kunne troa hans være som punkter på timeplanen, en kveldsbønn eller en gudstjeneste. Nå er den heller en følelse av at Gud er med gjennom hverdagen. Ulstein vet ikke akkurat når ­skiftet skjedde, men sammenligner det med et samliv, der du gradvis blir bedre kjent med hverandre og dermed blir mer og mer trygg, og ikke lenger så opptatt av å prestere.

– Jeg tror Gud kan være en sammenfiltra del av et helt vanlig liv. Det er ikke noe du kobler av og på. Gud er der gjennom deg. Tro er noe jeg bærer med meg.

– Når kjenner du det?

– Jeg kjenner det i større eller mindre grad hver eneste dag. Det trenger ikke være noe jeg aktivt gjør, men jeg kan kjenne på en veldig trygghet.

Han ser ut av vinduet. Stryker hendene over skjegget.

– Jeg vet at jeg vet at jeg vet at Gud er der, sier han, nærmest som et mantra.

– Det er jo helt sært, da. Men det er like sært å tenke at det ikke finnes noe. I hvert fall for meg.

4 raske

Gud er: 

Fred, tillit, trygghet, frihet.

Jeg klarer meg ikke uten: 

Potetgull og melk. Hjemme kaller de meg bare kalven.

På min gravstein 
skal det stå: 


Det har jeg ikke tenkt på. Kanskje jeg må spørre fruen? Jeg spurte en annen gang, og da mente hun at det burde stå «heftig og begeistra».

Boka alle bør lese: 


Det hadde vært en god ting om folk hadde klart å lese et lite avsnitt av en av bøkene i Den store boka. Det er 
superklisjé å si, men jeg 
mener det seriøst.

Løse teltplugger

«Klart vi kan forandre verden», står det på Changemaker-plakaten som henger bak pulten til statsråden. Som mange andre kristne er han opptatt av å «utgjøre en forskjell». Det gjelder også på jobben, uten at det er noe religiøst ved den innstillinga.

I departementet diskuterer teamet ofte hvordan et møte kan bli mer enn et møte. Hvordan kan et besøk føre til noe mer enn en repetisjon av årshjulet.

– Det er ikke sånn at troa mi er agendapunkt nummer en hver dag på ledermøtet. Hvordan kan troa til Dag-Inge – statsråden – styre? På ingen måte, beroliger han.

Men han og kona har snakka mye om å ha det han kaller «løse teltplugger». At de ikke har noe som låser dem fast, så de kan ­bidra mest mulig gjennom det de gjør og hvor de bor.

– Jeg tror altfor mange kristne er for opptatt av hva som er Guds plan altfor tidlig. Det er nydelig at folk drømmer stort, men når du er på vei et sted, så er det viktigste du kan gjøre, å se rundt deg.

Han tror at vi mennesker har mulighet til å velge det gode, men ikke at Gud nødvendigvis har en konkret plan for livene våre.

– Hvis jeg hadde tenkt at det var en forutbestemt plan, blir det fort hva som står etter meg som blir viktigst. Jeg tror det viktigste er å være til stede her og nå, sier Ulstein.

En av de tingene han liker med jobben som utviklingsminister, er å møte folk i ulike posisjoner og roller, og at det gir ham muligheten til å fortelle hva han tror på.

– At jeg kan være trygg på min tro, gjør det lettere for andre å fortelle om sin. Noen kan bli satt ut av at jeg sier at Jesus er viktig for meg, men jeg syns det er utrolig kjipt hvis vi får et samfunn der det blir unaturlig å si. For millioner av mennesker verden rundt er tro det viktigste i livet.

Det vanskelige

Og så kommer vi til spørsmålet som fikk Min tro-alarmen til å gå for statsråden. Når vi spør når det er vanskelig å være kristen, blir han stille.

– Ehm, sier Ulstein, mens han tar tak i tuppen av slipset og drar det sakte ut fra kroppen.

Han løfter det opp og holder slipstuppen inntil haka, som om han har vurderer å begynne å tygge på det. Famler litt med ordene.

– Jeg tror alle stiller spørsmål når noe blir vanskelig, om det er i møte med sykdom eller ting ble annerledes enn du ønska.

Sånn kan han også ha det i jobben.

– Det er så mye vondt i verden at det nærmest er umulig å ta innover seg. Og da er det vanskelig å tro på en god Gud.

Likevel sier Ulstein at han ikke har hatt noen troskrise.

– Min erfaring er at Gud takler både at vi kan være sinte og at vi kan hvile i ham. At ting kan være vanskelig – det er jo livet, det.

– En ting er at Gud tåler det, men det er vel ikke alltid en tåler det sjøl?

– Jeg er skrudd sammen sånn at jeg ikke nødvendigvis finner svar på alle spørsmål. Det er ikke alltid så viktig for meg, heller.

Tett på 

Den tilmålte tida er ute. Ministeren må på regjeringskonferanse. Men i god KrF-ånd legger han inn noen ord om fordelene med det livssynsåpne samfunnet helt på tampen. At det er en styrke for et samfunn å kunne fortelle hva du tror på.

– Jeg var ikke forberedt på at det var Min tro, men det var fint å kunne snakke om det, sier Dag-Inge Ulstein.

Samtidig er han spent på hvordan folk leser ­intervjuet.

– Jeg er ikke redd for at folk skal devaluere det jeg tror på. Men det er nært. Det er utrolig tett på, sier han.