– Å være kristen er først og fremst å huske

Dom Erik Varden er østfoldingen som flyttet til England, ble trappistmunk og fordypet seg i skjønnlitteratur. I boka The Shattering of Loneliness undersøker han hvordan livet er fylt av hensikt.

Reportasje

En varm dag i nærheten av Degernes i Østfold, kom Erik Vardens far til en gård, der bonden sto bøyd over slåtten, uten skjorte, ryggen blottstilt i sollyset. Da han nærmet seg, så han at ryggen var dekket av kryssende, dype arr etter piskeslag. Uventet var historien om livet i en konsentrasjonsleir avslørt.

Historien ble delt rundt middagsbordet, før samtalen fortsatte om mer hverdagslige ting, men Erik Varden, ennå bare et barn, hadde fått innprentet et bilde han aldri kom til å glemme. Fra den dagen av, kom et alvor inn i livet hans. Det var en slags medfølelse, skriver han i forordet til The Shattering of Loneliness, og en lengsel han trengte å finne retning for. Han søkte den i litteraturen.

– Etter hvert opplevde jeg det som å huske seg inn i noe, sier han.

Ikke forgjeves

Varden har levd i et slags selvvalgt eksil fra Norge siden han var 16, og er i dag er munk av Cistercienserordenen i Leicestershire. Når vi spør om hvordan han kom til å skrive om «kristen erindring», kommer han tilbake til den arrmerkede ryggen. Og til noe som litt senere skulle inntreffe: Hvordan han som ung gutt, full av tenåringsangst, og tenåringsvisshet, kom til å lytte til Gustav Mahler. Teksten traff ham og ble skjellsettende.

Ha tro, hjerte, ha tro: ingenting vil gå tapt for deg. Hva du har lengtet etter er ditt, ja, ditt; ditt er hva du har elsket og kjempet for. Ha tro: du var ikke født forgjeves. Du har ikke levd og lidd forgjeves.

En åndelig oppvåkning, kaller Varden det i ettertid.

På den ene siden hadde han kommet i berøring med noe overskridende, og han tenkte vel allerede da at det var noe religiøst. Samtidig opplevde han kristendommen han så rundt seg som begrenset og begrensende.

– Jeg tror jeg alltid hadde opplevd kristendommen som noe trist, sier han.

Snart reiste Varden utenlands. På en internasjonal, videregående skole i Wales møtte han jevnaldrende fra alle verdens religioner. Han delte rom med et par muslimer og ble kjent med folk som tilhørte den gamle, persiske zoroasterkulten. Og så møtte han en del katolikker.

– Som rett og slett gjorde inntrykk på meg fordi de …

Varden ler.

– De var så normale.

Et kontinuum

I dag ville han kanskje kalle det å ha en «inkarnert tro». At troen er blitt kroppsliggjort, som en del av hele mennesket. Møtet med katolisismen skapte i alle fall en interesse, som han fulgte opp med lesning. Han ble bevisst en markant, historisk dimensjon ved troen.

– Kristendommen er jo en historisk religion, i den forstand at den baserer seg på noe som faktisk skjedde. Å være en kristen er å huske. Det er først og fremst å huske.

Den katolske kirke tilbød en forståelse og tenkning omkring det å minnes. Gudstjenesten er på sett og vis en eneste stor gjen­erindring av Guds inkarnasjon som menneske, men også av alt som gikk forut og alt som kom etterpå. Det å huske handler i denne sammenhengen om å innlemme historien i nåtiden. Å leve i et kontinuum, og huske hvor man er på vei. Kirkens liv er en historisk fortsettelse, forklarer Varden, hvor Gud virker.

– Troen ble for meg en stadig tiltakende erindring, og å ta del i en kollektiv erindring. Den innebefattet så mye, både av lys og mørke, av nåde og synd, streben, triumf og nederlag, at det liksom var plass til meg også.

Ikke se tilbake

The Shattering of Loneliness er delt inn i ulike bibelske påbud om hva vi skal huske. Et av dem er: Husk Lots hustru. Da hun ble reddet ut av Sodoma, snudde hun seg, og ble til en saltstøtte. Dette til skrekk og advarsel.

– Hva er forskjellen på det Lots hustru gjør, og det at vi skal erindre?

– Sånn jeg forstår det, så er livet bevegelse fremad. Nettopp fordi vi tror at livet har et mål. Vi må ha blikket festet på målet. Vi skal huske hvor vi kommer fra, og vi skal huske det vi har gjennomlevd. Men vi skal passe oss fra å begynne å gå bakover. Lots hustru står for fristelsen til det.

– Det er jo en slags komisk dimensjon ved Mosebøkene!, ­utbryter Varden om hvordan israelsfolket igjen og igjen og igjen og igjen ser seg tilbake.

– De opplever at faraos vogner går i knas, de får manna fra himmelen. Og hva sier de? «Vi savner agurkene i Egypt. Og løken – gressløken!». Moses store streben, og det som gjør ham fly forbanna på et tidspunkt, er forsøket på å få dem til å fortsette å gå framover, og se at reisen har et mål.

Folket fristes hele tiden til å gå tilbake til det som er kjent, selv om det er en tilstand av trelldom. Gud er jo også ny og ukjent fordi han overgår alle våre begreper, mener Varden.

– Det å bli tilbakeskuende er da ikke å huske, men å glemme hvordan det egentlig var?

– Ja, vi idealiserer det som ligger bak og glemmer hvor vi er på vei. Og det er det aller viktigste. Å huske at reisen har et mål.

Varige spor

– Det finnes en utbredt ny-åndelighet inspirert av østlig spiritualitet, som opphøyer nået. Hva tenker du om det sett i sammenheng med kristen erindring?

– Forankringen disse ideene har i åndstradisjonene de utgår fra, er jo en overbevisning om at livet her og nå til syvende og sist er meningsløst. At det jordiske, inkarnerte er en slags illu­sjon. Frelsen ligger da i å stige ut av illusjonen og inn i en slags evighetsdimensjon. Der står den jødisk-kristne arven for noe diametralt motsatt. Den hevder at nei, det som er og har vært er fullt av mening. Livet her og nå er del av en sammenheng, og vi har ansvar både for det som har vært og det som skal bli. Ofte tror jeg en sånn øyeblikks-mystikk kan være en måte å unndra seg ansvar på, ved å si at fortid og framtid ikke har ­betydning i noe fall.

– Er det en slags materialisme i kristendommen også? At vi setter spor i materien og på jorda, og at denne virkeligheten også er evig, ikke bare flyktig?

– Jeg tror det er riktig. Jeg ville, rent teologisk, være forsiktig med å hevde at materien er evig. Hvordan materien fortoner seg i evigheten, det vet vi rett og slett ikke ennå! Men at kosmos som sådan, og jorden, er betydningsfull … Det er ikke banalt det der at mennesket, etter skapelsen og før syndefallet, ble satt til å forvalte jorden. Vi har jo veldig konkrete bevis på at den måten vi forvalter – eller misforvalter – jorda på, setter uhyrlige spor med en veldig konkret og langtrekkende virkning. Hele den økologiske angsten vi nå lever innenfor er en påminnelse om at menneskelivene setter spor, og at de sporene ikke bare kan viskes ut.

Gjennom forfattere som Sigrid Undset og Karen Blixen, fant jeg et språk som bekreftet min gryende intuisjon om forbindelsen mellom mennesker.

—   Erik Varden

Leser det levde

Litteraturen, eller virkelig ­litteratur, fremstiller menneskelig erfaring slik den er på dypet, mener Varden. Og slik er den et vesentlig redskap for teologien. For teologien dreier seg om livet slik som det er.

– Vi kan lett få inntrykk av at den kristne beretningen er en slags parallellhistorie. En annen virkelighet. Men det finnes bare én virkelighet. Det var den Gud ble del av gjennom inkarnasjonen.

---

Erik Varden

  • Født 1974, fra Degernes i Østfold. Abbed i Mount Saint Bernard kloster i Leicestershire. Har en doktorgrad i kirkehistorie fra St. John's College i Cambridge.

---

– Hjelper litteraturen oss å huske?

– Absolutt. Og det er veldig viktig at teologer leser litteratur, for det er en måte å holde dem ærlige på.
En av forfatterne Varden leste som søkende tenåring, var Herman Hesse, og særlig romanen Narsiss og Gullmunn. Det er historien om to venner i en slags idealisert middelalder, som lever veldig forskjellige liv, men hvor den enes liv har en veldig konkret konsekvens for den andre.

– På slutten av romanen kunne jeg ikke være helt sikker på om det var to liv, eller ett liv med to uttrykk, forklarer Varden. En annen forfatter han leste mye var Karen Blixen.

– I sine underlige beretninger, skriver hun også om hvordan ett menneskes skjebne har stor innvirkning på andres skjebner. Og så var det Sigrid Undset selvfølgelig, som nærmer seg et sakramentalt tankesett. Med det mener jeg tanken om menneskeheten som ett legeme, at vi har del i hverandre. I den forstand, gjennom forfattere som Undset og Blixen, fant jeg et språk som bekreftet min gryende intuisjon om forbindelsen mellom mennesker.

Ansvarlig for alle

 – Hva er egentlig ensomhet?

– Jeg hørte nylig et intervju med en kvinne som sa at et bilde på lykke for henne, er å være alene i et værelse, i et hus fullt av mennesker hun elsker.

– Det jeg tror hun mener med å være «alene», er å leve dypt forankret i sin egen sannhet, noe som ikke utelukker å vite seg konkret forbundet med et bærende og fremelskende felleskap. Det å være ensom, i betydningen «ensom og forlatt», står for noe annet: Det er å stå uten forankring i et felleskap.

Varden er ikke i tvil om at denne formen for isolert ensomhet er uhyre utbredt i vår tid.

– Vi bevitner jo sammenbruddet av så mange former for tilhørighet. Vi blir hele tiden fortalt at å være seg selv nok er ­saligheten, for da er vi fri og kan «skape» oss selv. Det er jo ­interessant at man spontant, i en sekulær sammenheng, bruker et sånt teologisk ordforråd.

Men overgitt til egne preferanser og valg, synes tilværelsen ofte meningsløs, tror Varden.

– Det er tross alt ved å stå i nærende og forpliktende forhold til andre at vi fullt ut blir mennesker. Det sekulariserte evangeliet er jo at du ikke har noen forpliktelser utover forpliktelsen til deg selv, du har ikke ansvar for noen andre enn seg selv. Det kristne glade budskap, er det akkurat motsatte: at du er ansvarlig for alle.

– Handler kjærlighet om å huske?

– Kjærlighet er å virkelig kjenne et annet menneske. Hva gjør to unge mennesker som forelsker seg? Jo, de forteller hverandre livene sine. Kanskje først med forsiktighet, men ­ettersom kjærligheten vokser, vokser tilliten til å stå foran den andre sånn som man faktisk er. Det vil si at min erindring og selvforståelse i stadig større grad omfavner den andre, og at man har del i samme historie. Vi vet alle hvor ødeleggende det kan være for en relasjon om et menneske du trodde du kjente, viser seg å ha holdt noe skjult. Kjærligheten er ufullstendig hvis ikke den får omfavne den andres fortelling helhetlig.

– Da jeg vokste opp, sang vi barnesangen om at Gud har «kastet alle mine synder bak sin rygg og ser dem aldri mer». Glemmer Gud?

– Jeg tror ikke Gud glemmer noen ting, men at det han først og fremst husker, er sin miskunn. Det er en bønn som dukker opp igjen og igjen i salmene: Herre, husk din miskunn.

– Når vi bekjenner våre feilsteg, er det ikke fordi Gud mangler informasjon. Bekjennelsen er for at vi skal komme til sannhet for oss selv. For å motta og forvandles av Guds kjærlighet, må vi kunne stå framfor Gud ansvarsfullt, i ­sannhet. Vel vitende om at hvem vi egentlig er, det vet han allerede, og at det han vet er omfavnet av miskunn.

Det er veldig viktig at teologer leser litteratur, for det er en måte å holde dem ærlige på.

—   Erik Varden

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje