Lydig inntil døden

Ute i Europa må store klostre selges på grunn av manglende oppslutning. På Tautra må de bygge ut for å få plass.

Reportasje

For å komme seg til øya Tautra i Trondheimsfjorden må man legge fastlandet og det meste som hører med, bak seg. Her ute bor det omtrent 50 fastboende. 13 av dem er nonner. Og som nonner av den katolske cistercienserordenen har kvinnene gitt tre livslange løfter: Stabilitet, troskap og lydighet.

Stabilitet ved å bli i det samme klosteret, troskap mot klosterlivet og klosterets utvikling, og lydighet inntil døden.

Nå har det oppstått en situasjon som gjør at nonnene sliter med å holde det siste løftet. I dag er det nemlig ikke mulig for alle nonnene å bli syke og gamle her, selv om flere allerede har nådd godt over pensjonsalder og begynner å bli pleietrengende. Det er ikke dagens kloster lagt opp til. I tillegg opplever nonnene her ute noe så å si ingen andre klostre i den vestlige verden gjør: Det står kvinner i kø for å tre inn i cistercienserklosteret omgitt av potetåkre og fjærestein.

Tilbaketrukket liv

Cistercienserordenen er en romersk-katolsk klosterorden som ble grunnlagt i 1098. Spesielt for denne ordenen er at munkene og nonnene lever langt fra det vanlige samfunnet.

Veiforbindelsen mellom Tautra og fastlandet er en molo bygget i 1979 med en bro midt på bygget i 2003. Denne maidagen er det stille og grått på fjorden. Midt på broa blir vi stående og vente på at en stor port med stengsler i jern skal åpne seg og slippe oss gjennom. Porten skal hindre rovdyr i å komme over til øya som innehar både et naturreservat og fulgefredningsområde.

Men porten markerer også skillet mellom der nonnene som bor på Tautra kan gå fritt – og der de må ha tillatelse fra priorinnen til å gå utenfor.

De eldre klostrene i cistercienserordenen ute i Europa og de nyere i USA er gjerne omgitt av tjukke, høye murer. Mariaklosteret på Tautras eneste beskyttelse er et lavt plankegjerde. På andre siden av veien er en stor potetåker og et rødmalt gardstun. Denne formiddagen er en traktor ute og gjødsler. Lyden av måkeskrik skingrer i ørene. «Stille» står det på et skilt utenfor kirkebygget.

Det er vanskelig for nonnene å leve så tilbaketrukket som ordenen egentlig krever. De har måttet venne seg til at det kommer busslast med turister året rundt. For selv om Tautra først og fremst alltid har vært et lite øysamfunn som har livnæret seg av gårdsdrift, er det klosterlivet som har gjort øya mest kjent. Rett etter det nye klosteret stod klart i 2006 var det den mest besøkte turistattraksjonen i Nord-Trøndelag etter Stiklestad. Turister og pilegrimer fra hele verden reiser hit hvert eneste år for å se på ruinene etter et cistercienserkloster fra 1207 på andre siden av øya.

Gjester, ikke turister

Men de siste 20 årene har de besøkende fått mer enn bare ruiner. Mange av dem tar også turen til andre siden av øya, der nonnene bor, for å være med på en eller flere av dagens sju tidebønner inne i kirka. Det har tvunget de sky cisterciensernonnene ut av komfortsonen.

– Jeg husker vi satt oss ned og tenkte: Dette orker vi ikke. Hva skal vi gjøre med alle disse turistene? Etter å ha tenkt en stund kom vi frem til at vi vet jo ikke om disse menneskene er turister. De kommer for å være med på bønn. Vi ble nødt til å endre hvordan vi tenkte. Så vi sluttet å snakke om turister. Ingen som kommer hit blir sett på som det. Vi har bare gjester og besøkende. Og det er noe annet, forteller søster Hanne-Maria Berentzen.

---

Cistercienserordenen

  • Katolsk munkeorden som ble grunnlagt i 1098. Kom til Norge fra England.
  • Moderklosteret lå i Cîteaux, på latin Cistercium, i Bourgogne i Frankrike.
  • På sitt høyeste (1400-tallet) talte Cistercienserordenen nærmere 750 munkeklostre.
  • Munkene ernærte seg ved hardt arbeid med jord og kveg og ble pionerer i landbruk.
  • Allerede i 1125 oppstod antagelig tilsvarende klostre for kvinner, senere kalt bernhardinerinner.
  • Begge ordener øvde streng askese med regelmessig gudstjenesteliv, og de var kjent for sin aktelse for Maria.

---

Klosterlivet er ikke så veldig populært lenger. Gud må jobbe ganske hardt nå for å dytte folk hit.

—   Søster Hanne-Maria Berentzen

En av Benedikts klosterregler er at «alle gjester skal mottas som Kristus selv». Hadde Jesus kommet til Mariaklosteret på Tautra i dag hadde han i så fall møttes av et ferdig dekket bord med hvitt porselensservise, pulverkaffe og restene av en bursdagskake. Søster Hanne-Maria har tatt oss med inn på et lite værelse med utsikt ut mot åkrene og med Pave Frans skuende ned fra en ramme på veggen.

Det er ikke mange gangene i løpet av de 20 årene nonnene har vært her ute at pressen har fått komme på besøk. Men tidligere i vår valgte nonnene likevel å invitere til pressekonferanse. Det var på tide å fortelle offentligheten om utbyggingsplanene som foreløpig har en prislapp på 30 millioner kroner.

– Veksten de siste årene gjør at vi nå må bygge ut for å kunne ta imot flere i årene som kommer. Arkitekt Runa Bjørke har tegnet en ny fløy som skal legges inn i bakken på fjordsiden av klosteret, slik at det tar minimalt av den vakre utsikten vi har i dag. Jeg skal fortelle mer etterpå, nå må vi gå inn i kirken, sier søster Hanne-Maria og retter på luggen under hodetørkleet.

Stillhet

Hun forklarer oss hvilken vei vi skal ta inn i kirkerommet. Selv skal hun gå en annen vei inn til dagens fjerde tidebønn, Non. Tre andre mennesker har møtt opp til denne bønnen og står klare i benkeradene mens de venter på at nonnene skal komme inn, én etter én. De korser seg og bøyer seg lett mot alteret, før de finner plassene sine i koret helt foran i kirkerommet.

Et svart tau markerer skillet mellom de oppmøtte og nonnene. Kirkerommet er kledd i lyst limtre. Det er enkelt, men vakkert slik cistercienserordenen tilsier. Takbjelkene er lagt slik at lyset slipper inn og lager et nesten mystisk mønster på veggene. Gjennom store, heldekkende vindusruter helt fremst i rommet ser man rett ut på fjorden og fjellene som ruver på andre siden. Vender man blikket oppover ser man rett til himmels gjennom et glasstak.

En av nonnene leder tidebønnen. Sju ganger om dagen står de slik og synger og ber. Hverdagen består i å jobbe to og en halv time om gangen for så å be. Og for det meste foregår alt i stillhet – også måltidene.

– Det er en lengsel i folk etter å komme inn i en kirke og kunne sitte stille og be. Her får folk det. Jeg tror det er en gave som vi har brakt med oss som folk tar imot. Vi inviterer folk til stillhet hele året, forklarer søster Hanne-Maria.

30 millioner

Nonnene på Tautra livnærer seg av å lage såpe, balsam og hudkrem. Det forklarer lukten av lavendel, eukalyptus, honning og nype som brer seg i nesa idet man kommer inn på besøkssenteret til klosteret. Men enda så godt det lukter er ikke de mange hyllemeterne med såpe nok til å tjene 30 millioner kroner i tide. Nonnene har nemlig ingen tid å miste når det kommer til utbyggingen av klosteret.

– Vi har to sykerom med handikaptilgang og foreløpig to nonner som begynner å trenge hjelp. Den ene er 78 og den andre er 81. Kun en av dem er pleietrengende i dag, hun har demens, men det er klart vi begynner å bli eldre flere av oss. To sykerom vil ikke være nok. Det er tradisjon for å ha en egen sykeavdeling i vår orden og det er det vi ønsker å få til i den nye fløyen, men vi tenkte liksom ikke at det ville gå så fort. Det er jo bare 13 år siden vi flyttet inn hit. Hvor mye tenker dere på hvordan dere vil være når dere er 80? spør søster Hanne-Maria.

Derfor hadde de håpet at utbyggingen allerede ville vært i gang nå, men ennå mangler de en god del kroner for å sette i gang byggeprosjektet. Økonomien deres tillater ikke at de kan ta opp lån, så alle pengene må samles inn. Men å bekymre seg, det er ikke noe disse damene driver med.

– Vi har godt over 60 prosent av pengene etter ett og et halvt år. Det sier meg at Gud vil dette. Så venter vi og ser hvor fort han vil det, men vi fortsetter å be og vi tror Gud svarer på bønn.

Søster Hanne-Maria virker skråsikker i sin sak. Hennes erfaring er at Gud faktisk svarer på bønn. Uten den overbevisningen kunne hun ikke vært i kloster. Dessuten snakker hun av erfaring. Hvis nonnene på Tautra klarer å samle inn 30 millioner kroner denne gangen, ville det nemlig ikke være første gang.

Messe i sokkelesten

Klosteret vi nå befinner oss i, tegnet av arkitektene Jensen & Skodvin, stod klart først i 2006 og kostet 50 millioner kroner. Før den tid bodde nonnene i provisoriske bygninger litt lenger nedi bygda. Der pleide de å ha messe i en liten vinkelstue med plass til 20 mennesker. Her måtte de ta ut en ovn for å få plass til nonnene foran i stua. Alteret måtte stå på skrå og i utgangspunktet var det ikke plass til mer en ti gjester. Men ofte kom det busslast med førti mennesker og da måtte nonnene åpne døra til kjøkkenet som fungerte som sakristi.

---

Tautra Mariakloster

  • Ligger på Tautra i Frosta kommune i Trøndelag.
  • Grunnlagt 25. mars 1999 fra Our Lady of the Mississippi Abbey i Iowa, USA.
  • Først bodde nonnene i provisoriske bygninger. Det nye klosterbygget de nå bor i stod klart i 2006.
  • Fem av de syv grunnleggerne er i klosteret i dag. Åtte nye er kommet til med årene.
  • 13 nonner og en munk fra et kloster i Irland som kapellan.
  • Internasjonal kommunitet med søstre fra USA, Frankrike, Norge, Polen, Nederland, England og Vietnam.
  • Nonnene livnærer seg av produksjon av såpe, balsam og hudkrem.
  • Veksten de siste årene har gjort at klosteret nå må bygges ut for å kunne ta imot flere.
  • Byggeprosjektet ledes av NorConsult og det er arkitekt Runa Bjørke som har tegnet den nye fløyen.
  • Per 1. februar hadde nonnene fått gaver og løfte om gaver på over 60 prosent av byggebudsjettet.

---

Det ble et sjokk for mange av nonnene som kom fra helt lukkede klostre i Amerika, der oppmøtte på messen ikke en gang kunne se nonnene under tidebønnen fordi de befant seg i en sidefløy. Mange av gjestene var også nysgjerrige og tok seg turen opp i andre etasje, gikk bortover gangene på sokkelesten og åpnet dørene inn til nonnenes soverom for å «se seg rundt».

Men de vente seg til det også. Helt til det rett og slett ble for trangt. Så de begynte å be. Hver dag i Vesper (kveldsbønnen) ba nonnene om Guds hjelp til å bygge et nytt kloster i hans ære. Søster Hanne-Maria husker godt en dag da tidligere ordfører og stortingspolitiker Reidar Due var på besøk hos nonnene. Da han hørte hvordan de hadde tenkt til å få penger til det nye klosteret, svarte han: «Åja, er det så enkelt?»

Dagen etter kom daværende priorinne Søster Rosemary løpende inn til de andre mens de laget såpe og fortalte at de hadde fått en stor sum penger fra en katolsk organisasjon i Tyskland. Og sånn fortsatte det. Gavene rant inn. En ung kvinne som hadde hørt om klosteret som konfirmant har gitt hundre kroner i måneden i 20 år. En av nonnene fra USA har en rik onkel i Amerika. Alle monner dro og alle nonnene fikk flytte inn i et splitter nytt kloster.

– Den samme tyske organisasjonen har gitt oss penger også denne gangen. De synes det som skjer her er fantastisk for Den katolske kirke. Det vanlige med klostre i Vesten er at medlemstallene raser. At klostrene er altfor store og må selge. Klosterlivet er ikke populært lenger. Folk vil gjerne komme på besøk, men ikke gå i kloster.

Få norske

Søster Hanne-Maria tror det handler om at man i dag ikke er vant til å binde seg til ting på samme måte som før.

– Unge i dag har lært at man skal ut og oppdage og erfare, og gjøre mange spesielle, morsomme og spennende ting. Å ha samme jobb i 30 år betyr jo så å si at man ikke har initiativ lenger. Det er jo suspekt i dagens samfunn. Da er det ikke så lett å si: Kom hit, her er det fineste livet du kan tenke deg – men du må være her til du dør. Gud må jobbe ganske hardt nå for å dytte folk hit. I Tyskland tror de at det er noe som fungerer her. Men det er ikke det altså, det er bare Gud som vil det sånn.

– Lurer du ikke på hvorfor noen ganger?

– Jo, men jeg lurer mer på hvorfor han ikke har sendt noen norske. Vår orden passer så godt til Norge – til norsk lynne og norsk natur. Så jeg undrer meg over hvorfor det ikke står ti norske damer i kø, svarer søster Hanne-Maria.

Hun er den eneste opprinnelig norske nonnen på Tautra, men hun er vant til å gå motstrøms. Enda hun tidlig i livet begynte å kjenne på lengselen etter klosterlivet tok det lang tid før hun faktisk trådte inn. I mange år jobbet hun som journalist i Adresseavisa og underviste på Institutt for journalistikk i Fredrikstad. Hun skulle bli nonne, men hun skulle ikke bo i Oslo – verken på Katarinahjemmet på Majorstua eller i Lunden kloster i Groruddalen.

– Det jeg opplevde i Adresseavisa var å være blant vanlige folk. Jeg opplevde Oslo og særlig Majorstua som litt for snevert befolkningsmessig. Jeg kjente jo ingen vaktmestere, besteforeldre eller rengjøringsdamer i Oslo, men det gjorde jeg i Trondheim. Jeg skulle gå i kloster i Trøndelag, men her fantes det ikke ennå noe kloster.

Bekymringsløst

Men klosteret kom omsider. Da hadde søster Hanne-Maria allerede blitt nonne i Amerika, men det tok ikke lange tiden før hun kom «hjem» til Tautra. Her skal hun leve og her skal hun dø. Det er hun sikker på.

– Hvordan er det å oppleve et så sterkt kall?

– Det er så utrolig spennende! Hvis du søker Gud og tør å bli konkret i bønn skjer det helt fantastiske ting. Det betyr ikke at bønn er magi. At du trykker på en knapp og så blir det sånn, men du åpner noen kanaler som gjør livet helt utrolig. Man må våge å åpne seg for en sårbarhet. Hvis du sier: Gud, nå trenger jeg 1000 kroner for å klare denne vinteren – da går du inn i en sårbarhet. Og da får du den hjelpen du trenger. Sånn holder vi på.

– Har du aldri bekymret deg for noe?

– Jo da, men jeg synes jo det egentlig er noe tull. Jobben vår er å søke Gud, å være i kontakt med nuet og i en bevissthet om at Jesus er en del av livet hele tiden. Da er det ingen grunn til å bekymre seg. Det kan være det kommer folk inn døra og skyter oss, men vi vet jo ikke hvordan neste minutt er uansett. Har vi en tro og tror vi at Gud elsker oss – så er det jo ikke noe som gjør noe.

– Hva tenker du da om alle som ber, men ikke opplever å få bønnesvar?

– Det gjør vi jo hele tiden. Vi er kortsiktige og vi er sneversynte. Vi må aldri bli lettvinte når det gjelder bønn. Det jeg har fortalt nå er jo på en måte solskinnssiden, men sammen med den er jo også korset. Det er der hele tiden. Og hvordan korset kommer til oss det vet vi aldri.

Såret Kristi kropp

Søster Hanne-Maria er ikke redd for å prate om det som gjør vondt. Hun tar selv opp overgrep både i Den katolske og lutherske kirke når vi begynner å prate om det som er vondt i verden.

– Det at Kirken, Kristi kropp, er så såret – det er bare helt ufattelig. Samtidig må vi bare takke og prise at det nå kommer frem. Men jeg kjenner jo mennesker som har vært gjennom forferdelige ting gjennom et langt liv og som ikke klarer å ta det opp og la det gå gjennom de instansene det skal gå. Det er rett og slett for smertefullt.

Hun husker da de første tilfellene begynte å komme opp i Den norske kirke.

– Misbruk av barn og incest var et så stort tabu at du trodde ikke at det fantes. At det faktisk skjedde innenfor kirkene og misjonsorganisasjonene ...

Hun stopper opp litt.

– Men vi må bare leve gjennom den smerten. Bønn er ikke lettvint. Det handler like mye om at vi tør å gå inn i smerten og tør å ta innover oss den lidelsen andre mennesker lider – og vår egen lidelse. Og sistnevnte kan se ut som støv sammenlignet med andres. Men likevel plager den oss. Vi kommer ikke bort ifra det, vi må bare leve det. Det kan være så tullete det bare vil, og du kan se at det er tullete selv – men det gjør like vondt.

Det er ingen grunn til å bekymre seg.

—   Søster Hanne-Maria Berentzen

Aldri pensjonist

Det er fem minutter til hun er nødt til å gå og sette sprøyter på den eldste nonnen og gi henne aftensmat. Våre to timer i klosteret begynner å renne ut – det er viktig at vi ikke får mer tid enn dem som var her på pressekonferanse tidligere i vår. Nonnene på Tautra gjør ikke forskjell på folk.

– Tror du det er lettere å stole på Gud slik du gjør hvis man lever i kloster?

– Det kan jeg ikke si, men jeg kan si at vi har et fabelaktig støtteapparat. Dere bruker mesteparten av tida på ting som ikke først og fremst er å lytte og be, synge og lovprise og tenke på Gud. Dere er nødt til å bruke det på helt praktiske ting. Det gjør jo vi også, men selv om vi gjør praktiske ting er vi i den bevisstheten.

Det som gjør søster Hanne-Marias liv rikt er troen på at hun følger det kallet Gud har gitt henne, ikke hva hun fyller dagen sin med. Nå som hun har nådd pensjonsalder og ser vennene hennes utenfor klosteret fortelle om all tiden de har til overs, tenker hun at hun er heldig som får jobbe hele livet.

– I klosteret blir vi aldri pensjonert. Den søsteren jeg nå skal gå inn og hjelpe, hun får også lov til å få sitte på kjøkkenet og skrelle poteter. Hadde hun ikke vært her hadde hun vært på sykehjem uten mulighet for å arbeide. Men hos oss får hun arbeide. Helt til hun dør. Akkurat slik løftene lyder.

Men det avhenger at gavene fortsetter å komme. Eller hvis Gud vil, som nonnene sier selv.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje