Bærekraftsjefen

Marcus Bruns tviler på at man kan tro på Gud uten å bry seg om mennesker og verden rundt seg. Nå har han fått ansvar for å gjøre Norges største private kaptitalforvalter mer bærekraftig.

Min tro

Det er høst 2015. Mange har forventninger til klimatoppmøtet som skal være i Paris om noen måneder, der representanter fra 155 land vil samles for å diskutere klimakutt. Blir de enige om en avtale som kan sikre en bærekraftig fremtid? Eller vil verdens utslipp fortsette som før?

I Oslo leser 23 år gamle Marcus Bruns medieoppslagene der verdens ledere diskuterer klima. På denne tiden kommer Bruns sammen med flere unge gründerspirer. «Det er mye snakk om klimakrisen og lite action», sier de. «Hva skjer hvis vi samler de smarteste ungdommene i verden for å løse problemer knyttet bærekraft?»

Nyhetene om det som kan være slutten for planeten blir begynnelsen på et brennende engasjement. Kampen for en bærekraftig fremtid resonnerer med troen Bruns har hatt med seg fra barndommen.

– Hvis jeg tror på en Gud som har skapt og elsker verden, føler jeg et ansvar for å forvalte den på en god måte.

Nå jobber han som bærekraftsjef i Storebrand, som forvalter over 700 milliarder kroner.

Bærekraftsjef

I den store foajeen hos Storebrand-konsernet er de fleste ansatte på vei hjem fra jobb onsdag ettermiddag. Marcus Bruns kommer rett fra et møte om klimarisiko og treffer Vårt Land når klokken er 16:05. Om morgenen kommer han rullende inn døra på et skateboard – nå spaserer han med raske skritt gjennom korridorene.

– Jeg må omstille meg litt fra forrige møte. Men sånn går nå dagene. Så lenge det er meningsfullt trives jeg med å være travel, sier Bruns etter å ha satt seg ned ved et konferansebord.

På jakken hans henger en fargerik pin med logoen til FNs bærekraftsmål. Disse er sentrale for den unge mannen som ble ansatt hos Storebrand i februar. De er Norges nest største kapitalforvalter etter oljefondet. Bruns er med på alt fra å utforme en klimapolicy for konsernets investeringer og virksomhet til et forskningsprosjekt om bier, som Storebrand støtter.

I fjor høst ringte selskapet for å fortelle om stillingen og lokke ham med i en søknadsprosess. Han hadde ingen planer om å bytte jobb.
Tre år tidligere hadde han vært med på å starte den ideelle organisasjonen Young Sustainable Impact (YSI). På få år vokste de til å bli en innflytelsesrik organisasjon. Drømmen om å samle unge entreprenører fra hele verden for å løse klimautfordringer var blitt en realitet, og Bruns var selv daglig leder i organisasjonen.

– Hvis jeg skulle takke ja til jobben i Storebrand måtte jeg virkelig ha tro på at det kunne bety en forskjell og at jeg fikk ha reell påvirkning.

Det mener han å ha fått som bærekraftsjef.

– Bli hva du vil

Helt fra han var liten har Bruns fått høre at han kan bli hva han vil og at livet hans betyr en forskjell.

---

Marcus Bruns

  • 26 år.
  • Har vært bærekraftsjef for Storebrand siden februar. Storebrand forvalter 729 milliarder kroner.
  • Har studert samfunnsøkonomi ved UiO og tatt studiepoeng ved London School of Economics og National University of Singapore. Han har også hatt internship i Singapore og Kina.
  • I 2015 var han med på å starte den ideelle organisasjonen Young Sustainable Impact (YSI). De samler unge entreprenører fra hele verden for å løse klimautfordringer.
  • Har vokst opp i IMI-kirken Stavanger. I dag går han i Filadelfiakirken Oslo og bidrar som frivillig medarbeider på Evangeliesenteret.

---

– Det som skiller meg fra mange andre er at jeg virkelig har trodd på det, forteller Bruns.

– Mange mener det er problematisk å si dette til barn, siden det kan gi urealistiske forventninger til livet og være tungt å bære når man mislykkes. Tror du virkelig man kan bli absolutt alt man vil?

– Man må være realistisk. Jeg ville bli fotballproff da jeg var liten, men forstod at jeg hverken hadde talentene eller et genuint ønske om å faktisk bli det. Men jeg tror på å sette høye mål for seg selv. Hvis man sikter til stjernene og treffer månen kommer man likevel lenger enn om man bare sikter på fjelltoppene.

Han vokste opp i Stavanger og var eldst av fire søsken. Moren var politiker, faren var musiker og senere pastor. De tilhørte IMI-kirken, en luthersk og karismatisk menighet som har utspring i Normisjon.

– Kan du fortelle litt om menighetssettingen du vokste opp i?

– Jeg gikk i kirken på søndager. Med unntak av når det var Viking-kamper. Men – er det noe spesielt du tenker på? spør Bruns tilbake mens han tenker seg om.

– Jo, jeg kan fortelle litt. Jeg har hatt en veldig trygg familiesetting. Jeg vet ikke om det er fordi de er kristne, men jeg har alltid blitt fortalt at jeg er akseptert for den jeg er og ikke det jeg gjør. Det er et godt bilde på hvordan jeg tror Gud er – en som aksepterer mennesker som de er og er glad i mennesker.

Den kristne oppveksten har vist ham verdien av å bety noe godt for andre. I tenårene deltok han på kirkens «godhetsuker», der man gjorde en felles dugnad for å bidra positivt til samfunnet og lokalmiljøet, som å gi gratis bilvask, pusse opp hus og male vegger. Han ble også med kirka på utenlandsturer for å gjøre bistandsarbeid. Som femtenåring ryddet han lekeplass og fotballbane i en landsby for romfolk i Hellas.

– Der fikk jeg se at mitt bidrag kunne bety en forskjell. Ikke bare der og da, men også ved at barna kunne ha en lekeplass i fremtiden.

Senere reiste han også til Kambodsja. Kontrasten til hans egen hverdag i Stavanger var overveldende.

– I Norge kan noen barns utfordringer være at de ikke får de riktige rulleskøytene eller mobiltelefon. Her råtnet tennene deres fordi de ikke hadde tannkrem og tannkost, og de hadde ikke nok mat til å brødfø seg og familien.

Troen på Gud ble uløselig knyttet til å vise nestekjærlighet.

– Jeg vet ikke helt om man kan tro på Gud uten å bry seg om folk eller verden rundt seg, sier Bruns.

Spørsmålene

Mens overbevisningen om at livet hans kunne bety noe ble bekreftet fra mange ulike hold, ble det mer utfordrende å tro på Gud.

– Troen var en selvfølge da jeg var liten. Men ­etter hvert oppdaget jeg at ikke alle er kristne og at få har den samme troen.

Bruns beskriver seg selv som en nysgjerrig type. Slik har det alltid vært. Hvis moren fortalte at det var sunt å spise grønnsaker, fikk hun mange spørsmål i retur: «Hvorfor det? Hvorfor er det sånn?»

– Jeg husker at hun sa: «Marcus, kan du være så snill å være stille slik at jeg får tenke?»

For Bruns kom spørsmålene fra et genuint ønske om å vite og lære mest mulig. Etter hvert måtte også Gud tåle de vanskelige spørsmålene.

«Hvordan kan du bygge troen din på en bok du ikke har lest?»

Marcus Bruns er nitten år gammel og går på snowboardlinjen ved Hedmarktoppen folkehøyskole, som er eid av pinsebevegelsen. Spørsmålet ­kommer fra en lærer han regner for å være reflektert og klok. Det treffer. Kan han stole på det som står i ­Bibelen? Er det sant slik som beretningen om Noahs ark ­forteller, at alle dyrene en gang var samlet for deretter å spre seg til hele kloden?

– Jeg bestemte meg for å lese hele Bibelen. Jeg tenkte: Hvis jeg ender opp med å ikke tro har jeg i alle fall lært noe.

Fram til dette punktet har Bibelen virket lang og kjedelig. Spørsmål knyttet til naturvitenskap ­rokker stadig ved tilliten til virkelighetsbildet han har med seg fra barndommen av.

– Jeg ble ofte fortalt at «hvis du tror på Gud, da kan du ikke tro på vitenskap». Var det slik at jeg måtte hive naturfagsboken på bålet for å tro?

I denne perioden bruker Bruns mye tid på å lese, undersøke og diskutere det han ikke forstår.

– Var det et punkt der det stod åpent, spørsmålet om du skulle tro eller ikke tro?

– Det vet jeg ikke helt. Jeg har gått det ene løpet og vet ikke hva som ville skjedd hvis noe annet hadde skjedd. Men jeg brukte mye tid på å prøve å forstå det jeg leste.

– Jeg fant ut at tro og vitenskap kan gå hånd i hånd. Det er en grunn til at verden fungerer som den gjør. Jeg tror Gud har skapt alt. Det er fint at man kan forklare ting vitenskapelig, men det utelukker ikke at det finnes en skaper som står bak.

Å erkjenne dette gjorde at Bruns kunne si til seg selv: «Dette er noe jeg kan tro på.»

– Mange må ha svaret på alt for å tro, men jeg trenger ikke å vite alt. Gud er langt mer kompleks enn hva jeg kan begripe meg på, og det er helt greit.

– Er det ikke vanskelig å tenke at Gud er god og allmektig når du vet så godt at mennesker lider og klimaet blir ødelagt?

– Jeg tror klimaproblemene er menneskeskapt. Vi har ikke forvaltet kloden på en god nok måte, og vi må gjøre vår del for å fikse det.

Hvis jeg tror på en Gud som har skapt og elsker verden, føler jeg et ansvar for å forvalte den på en god måte.

—   Marcus Bruns

Analytisk

Når Bruns snakker om prosessen der han tok stilling til Bibelen høres han ­nærmest ut som en forretningsmann som undersøker et ­firma han vil kjøpe opp. Han omtaler Bibelen som ­«dokumentasjonen», lesningen av den som ­«research» og utfallet av prosessen som «å fatte en beslutning».

– Jeg er analytisk i måten jeg nærmer meg ­problemstillinger på og prøver å tenke rasjonelt, sier Bruns.

Evnen til å søke gode begrunnelser kommer godt med i Storebrand. Når Bruns skal foreslå nye bærekraftstiltak for konsernledelsen må de være basert på et fornuftig resonnement.

– Jeg kan ikke komme med en helt vill påstand og si «dette skal vi gjøre» uten en faglig grunn. Men hvis argumentet er godt fundert og har blitt diskutert med kollegaer, da er det stor vilje til å satse.

Slik er det også med troen. At den har tålt de ­vanskelige spørsmålene og innvendingene ­forteller Bruns at også den er bærekraftig.

– Senere har jeg ikke hatt den samme tvilen på om Gud faktisk finnes, sier Bruns.

Alles ansvar

Det er først når Bruns hører om Parisavtalen i 2015 at han for alvor får øynene opp for viktigheten av bærekraft.

– Har viktigheten av å ta vare på miljøet vært en del av forkynnelsen under oppveksten din?

– Jeg kan ikke huske at det har bitt seg fast. Men det å være en god forvalter av penger og av kloden har vært et tema. Det handler om forvalteransvar. Vi har én klode og må forvalte den på en god måte. Det er noe alle burde være med på.

– Tenker du at kristne har et særlig ansvar for å ta vare på miljøet?

– Nei, jeg mener at alle har et ansvar. For meg har troen inspirert meg til å jobbe med det jeg gjør, men jeg mener klima­målene er noe alle må gå sammen for å nå.

Hvilken betydning kan troen ha for Bruns jobb i Storebrand? Han trekker frem Jesu liknelse om t­alentene – et pengebeløp som ble brukt på Jesu tid – som et eksempel på hvordan Bibelen inspirerer ham i jobben. Liknelsen forteller om en mann som reiser bort og overlater alt han eier til tjenerne sine. Noen av tjenerne investerer pengene godt, slik at mesteren får avkastning når han returnerer. En av tjenerne velger minste motstands vei og graver ned pengene, slik at det verken blir mer eller mindre avkastning av det.

– Hvor finansinstitusjoner som Storebrand plasserer ­pengene sine spiller en viktig rolle for fremtiden. Storebrand er ikke kristent i seg selv, men de er ­bevisste på forvalteransvaret sitt og har vært opptatt av bærekraft i 20 år. I jobben min vil jeg være med på å pushe videre i en ­riktig retning.

---

4 raske

  • Gud er: Større enn jeg kan forstå.
  • Jeg klarer meg ikke uten: Å koble helt av når jeg først har fri.
  • På min gravstein skal det stå: Marcus Bruns (alt annet ville vel vært rart).
  • Boka alle må lese: The Culture Map av Erin Meyer (en av få bøker jeg har lest i løpet av én uke).

---

Det store i det små

De store mulighetene til å ­påvirke og ha innflytelse var noe av det som overbeviste Bruns om å takke ja til jobben. Men han vil likevel ikke undervurdere viktigheten av de små ­bidragene. Annenhver mandag er han ­frivillig medarbeider hos Evangeliesenteret i Oslo, som er et ­tilbud blant annet for rusmisbrukere. Her er han med på å dele ut gratis mat til de som måtte trenge det. For noen uker siden kom det en mann med ­sterke smerter i beina, som Bruns kjørte til legevakten.

– På en konkret måte fikk jeg bety en forskjell for et annet menneske. Det er sånne ting som ­motiverer meg å fortsette det frivillige arbeidet på ­Evangeliesenteret.

– Har du aldri opplevd å gjøre noe som tilsynelatende er ubetydelig?

– For meg har det handlet om å se læringen i alt jeg gjør. Man kan enten si til seg selv at noe er ­kjedelig, og dermed bli demotivert, eller se det som en mulighet til å lære. I alt jeg har gjort synes jeg at jeg har lært noe jeg kan bruke videre.

Kanskje han rett og slett ikke har hatt tid til å gjøre noe ubetydelig. Da Bruns tok bachelor i ­samfunnsøkonomi ville han ikke at behovet for 
å se film på Netflix skulle ødelegge for jobb-
mulig­hetene han kunne få senere. Timeplanen 
hans har lenge vært så full at han må sende 
kalender­i­nvitasjoner for å avtale date med ­kjæresten.

– Se bare her, sier Bruns, og viser frem en avtale om «dobbeldate» fra 19:00–21:30 i kalenderen. 
Det ser ut som en møteinnkalling.

– Jeg har ett liv. Jeg vil bruke det til mest mulig positiv påvirkning. Når jeg ligger på dødsleiet med familie og barnebarn rundt meg vil jeg vite at verden ikke hadde vært den samme hvis ikke jeg hadde levd. Jeg vil vite at jeg pushet noe i riktig retning.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Min tro