Ta ikke skylden fra meg

Høsten 2018: «Karsten» sitter i et grupperom på avdeling Ullersmo i Romerike fengsel. Her har han sittet hver tirsdag i over ett år og delt smerten han bærer inni seg med åtte andre innsatte, en pinsevenn og en prest. En lysglobe i miniatyr er tent. Det lukter nytraktet kaffe og på bordet står en kake. Den noe spesielt sammensatte gjengen spiser sammen, ber sammen og leser fra Bibelen slik de har gjort hver eneste tirsdag det seneste året. Men i dag gjør de også noe annet: De ønsker Karsten lykke til utenfor murene. I dag er nemlig dagen Karsten har ventet på siden han ble fengslet. Nå skal han «gå». Han har sonet ferdig straffen sin. Når seansen er ferdig og Karsten skal dra begynner han å gråte. Ikke av glede, men av sorg. Han gråter fordi han skal dra fra «gutta».

Lukten av røkelse

I dag er Karsten en fri mann, men flere av dem som var til stede den dagen han dro, sitter fortsatt på Ullersmo. En av dem er «Martin». Av hensyn til familien ønsker han ikke å bruke sitt virkelige navn.

– Jeg hadde aldri opplevd at noen hadde grått når de skulle dra fra fengselet. Det er mange som gråter i fengsel, men ikke dagen før de skal dra – og i alle fall ikke fordi de kjenner på det de vil miste når de kommer ut, forteller Martin.

Han sitter i et av besøksrommene på Ullersmo. Her inne pleier noen av landets farligste forbrytere å få treffe familie og venner. Martin selv pleier også å møte familien sin her inne. Utenfor vinduet skinner vårsola over høye piggtrådgjerder.

En fengselsbetjent i stram uniform stikker hodet inn døra. Det rasler fra nøklene i beltet hans.

– Lukter nesten litt sånn røkelse her nå, sier betjenten.

– Ja, nå er det bare korsinga igjen så er det full pakke, responderer fengselsprest Odd Gjøen. Han har tatt med seg en liten lysglobe og to messinglysestaker inn på besøksrommet.

– Det kan være det blir litt varmt her etter hvert med alle de lysa, påpeker betjenten.

– Nei, for vi får ikke lufta på noe vis? spør Gjøen, men tar tilbake spørsmålet like kjapt som han stiller det.

Han, som har vært fengselsprest i snart 15 år, burde vite bedre. Vinduene her inne er stengt. Ingen skal kunne gå fra dette rommet på egenhånd.

---

Ullersmo fengsel

• En del av Romerike fengsel.
• Ligger i Ullensaker kommune og er en fengselsenhet med høyt sikkerhetsnivå.
• Fengslet har ordinær kapasitet på 286 plasser.
• Målgruppen for fengslet er mannlige innsatte med lengre straffedommer for alvorlig kriminalitet, utenlandske innsatte uten tilknytning til Norge, samt personer som varetektsfengsles, mistenkt for straffbare forhold.

---

I mai 2016 satt Gjøen tankene sine ut i livet og startet opp fire slike sjelesorggrupper, der alle former for tros- og livssyn ble ivaretatt.

Litt som et konfirmasjonsopplegg møttes de innsatte hver uke til en bestemt tid på prestens kontor for å være sammen i gruppa. Bestemte rituelle handlinger, ikke så ulike fra konfirmasjonsundervisningen, var med på å skape en fast rytme for møtene: de drakk kaffe sammen, snakket sammen, leste dagens ord fra Bibelen, reflekterte over bibelordet og ba. I tillegg gjorde de noen litt mer uvanlige handlinger:

– Det ble sendt rundt en tennisball og de innsatte ble spurt hvordan det var å være dem i dag. Ville man ikke si noe kunne man sende ballen videre. Så ble dagens tema bestemt av de innsatte selv. Anger, tilgivelse og skyld var blant noen av dem, forteller Gjøen.

Hele poenget med tennisballen og samtalene var å la de innsatte få prate om de tingene de ellers ikke følte det var rom for å snakke om i fengselet. Flere i gruppene ga uttrykk for at de hadde savnet et sted der de kunne snakke om handlingene de hadde begått, om soningsforløpet, og om skyldfølelse og anger.

I studietiden sin brukte Gjøen et halvt år på å studere det nytestamentlige koinonia-begrepet som på gresk betyr «det kristne fellesskap». Presten hadde vært i kristne fellesskap hele livet, men sjelesorggruppene i fengselet ble noe helt spesielt.

– Det fellesskapet jeg opplevde her er noe av det sterkeste jeg har vært med på. I gruppene opplevde jeg det greske koinonia slik det blir beskrevet i Det nye testamente. Jeg tror det er fordi ingen av dem som var til stede hadde noe å bevise. Vi hadde smerte, det var det vi hadde, og når man deler smerte så kommer man inn på mennesker.

Det er vanskelig for en innsatt å åpne seg for en betjent – for et menneske som straffer deg. Det gir kirka en unik mulighet.

—   Odd Gjøen, fengselsprest

Avskjedsritual

Et konfirmasjonsopplegg ville ikke vært det samme om det ikke endte i selve konfirmasjonen. Og som prest, lå heller ikke den tanken langt unna for Odd Gjøen. Da han så hva de rituelle handlingene, som å tenne lys, be og lese i Bibelen, gjorde med de innsatte, fikk han ideen om at det hele kunne ende i et slags overgangsritual – ikke så ulikt en konfirmasjon. Bare at her skulle ikke ritualet markere overgangen til voksenlivet, men overgangen til det frie livet.

Enkelte steder i verden markeres nettopp løslatelse ved å trekke familie og venner inn i fengsel for å dele et større måltid. I Norge foregår det som regel slik at man får overlevert en plastpose med tingene sine og settes ut på gata.

Løslatelsesritualet Gjøen skapte tok utgangspunkt i de samme, kjente handlingene de innsatte hadde gjort i gruppa: kaffe, lystenning og bibelord – men denne gangen delte de også måltid og ønsket den som skulle slippe ut lykke til utenfor murene.

– Ritualene har på en måte fulgt hele gruppene hele tiden, men blitt litt ekstra når noen skulle gå. Det går ikke an å se gruppedynamikken og avskjedsritualet hver for seg. Det som bygger opp mot markeringen er en viktig bit, som med en konfirmasjon, forklarer fengselspresten.

Odd Gjøens drøm er at alle fengselsprester i Norge oppdager sjelesorggruppene og overgangsritualet, og begynner å praktisere det.

– Avskjedsritualet gjorde at det hele ble rammet inn. Løslatelsesdatoen er dagen de innsatte langsomt arbeider seg frem mot. Fra et kirkelig, etisk perspektiv er det viktig å sette et punktum før man setter en stor bokstav. Rent sjelesørgerisk er dette ritualet svært viktig og vi så hvor sterkt det ble for de innsatte.

Det bekrefter også Martin, som var med i Gjøens sjelesorggrupper og på Karstens avskjedsrituale høsten 2018:

– Et ritual setter deg i en stemning eller tilstand der du vet hva som kommer. Jeg mener at vi også har fått en slags felles måte å tenke på. Man henter noe fra dem rundt seg. Jeg har kanskje ikke opplevd så veldig synlige ritualer i livet mitt tidligere, med kapper og symboler og slikt. Men dette har vært nok for meg. Det har vært lys og vi har møttes og snakket med hverandre. Det har satt oss i en tilstand som vi trengte, sier han.

Ånd og druesukker

I fengselssystemet omtales Martin som en «gjenganger. Han forteller selv at han er en av dem som har opparbeidet seg en «kriminell identitet». I dag er han kledd i en lyseblå piqué fra Hugo Boss og lukter etterbarberingsvann. Han har et varmt og imøtekommende blikk, er velformulert og har en rolig, lavmælt røst.

– Så fint du kunne stille opp, sier Odd Gjøen idet Martin kommer inn døra etter å ha blitt henta på cella si.

– Ja, jeg fikk skvisa det inn i skjemaet mitt. Tidsklemma, vet du, svarer Martin. Presten svarer med høy latter.

De to har kjent hverandre i litt over ett år. Da Martin ble plassert på Ullersmo våren 2018, var noe av det første han gjorde å spørre etter en prest. Fengselspresten han fikk snakke med, fortalte om Odd Gjøen som hadde sjelesorggrupper på denne tida.

– Jeg var veldig motivert til å jobbe med den åndelige siden av meg selv, men jeg var overhodet ikke forberedt på det som kom til å skje. Det ble så sterkt, forteller Martin.

Han sammenligner opplevelsen med da han var i militæret og øvde seg på å gå dager uten mat og søvn, men på et tidspunkt ble tildelt druesukker.

– Det var en sånn wow-opplevelse der jeg kjente energi helt ut i fingertuppene. Å være i den bibelstudiegruppa var litt sånn for meg. Jeg opplevde å få noe som kroppen og sjela mangla. Vi snakket en del om agape i gruppa: Guds kjærlighet, men også den rene kjærligheten mellom mennesker. Den opplevde vi.

Martin sier han alltid har hatt en slags tro.

– Jeg tror at alle egentlig har et åndelig behov, men for min egen del tror jeg at jeg måtte oppleve nok smerte for å se at Den hellige ånd egentlig er overalt. Jeg har manglet en slags ydmykhet, eller hva jeg skal kalle det.

Martin beskriver Odd Gjøen som både filosof, psykolog og prest og at han ble et slags bilde på «hensiktens vei». En annen som var med på å lede gruppa var Stein Jarle Nybakken, ekskriminell og pinsevenn. Martin beskriver han som «hengivenhetens vei».

– Alle bør oppleve Odd og Stein Jarle sammen. Det var helt utrolig. Kjærligheten ble den felles veien, selv om de representerte ulike veier. Jeg kan si det så sterkt som at jeg opplevde at Den hellige ånd var til stede der og da.

Jeg håper at noen våkner et sted og tenker at soning burde være noe dypere.

—   «Martin», fengselsinnsatt

Konvertitten som ble drapsmann

Odd Gjøen forteller at de fire sjelesorggruppene hadde ulik karakter. Hver gruppe ble formet av dem som var med. Som prest stod han for struktur, refleksjon og undervisning – men både humanetikeren, muslimen og andre innsatte fant sin plass i gruppa. Det var mange ulike skjebner, men alle hadde de til felles at de bar på en smerte. En av dem som var med er «Alan». Av hensyn til pårørende bruker vi ikke hans virkelige navn.

Alan er en liten mann med hule, triste øyne. Som tenåring flyktet han til Norge fra et krigsherjet land, forteller han. Han fikk avslag på asylsøknaden og har fortsatt et utvisningsvedtak hengende over seg. Da han kom var han muslim, men her møtte han kristne mennesker som tok ham i mot med åpne armer, ba for ham og var hyggelige med ham.

– De sang, hilste på hverandre og smilte til hverandre – jeg ble helt rolig inni meg av det. Alt jeg hadde hørt om kristne fra det islamske regimet i hjemlandet var tull, sier Alan.

Han sitter urolig på stolen mens han forteller. Han har fortalt historien sin mange ganger før. Blant annet i sjelesorggruppa til Odd Gjøen sammen med Martin. For Alan var det ingen tvil om at han måtte konvertere til kristendommen. Han begynte å gå i en menighet. Kjente på ro i sjela, slik han selv beskriver det. Men han forteller også om uroligheter på hjemmebane etter at han konverterte. Han og kona kranglet stadig mer, den ene krangelen mer oppheta enn den andre.

– Å konvertere til kristendommen er noe av det verste en muslim kan gjøre, sier Alan.

Han hoster litt og tar sats. Begynner å fortelle om en dag som skulle forandre livet hans for alltid. Han forteller om en kniv som kona plutselig står med i hånda. Om at han «mister totalt kontrollen», tar tak i kniven og stikker gjentatte ganger i henne som han har lovet å elske hele livet. Om panikken som brer seg idet hun faller på bakken. Om hvordan han drar hjem og tror det hele er et mareritt.

– Det kunne ikke være sant. Jeg satt og ventet, men hun kom aldri tilbake. Politiet kom senere og sa de hadde funnet henne drept. Så pågrep de meg.

Først sa han at han ikke hadde gjort det.

– 24 timer tidligere hadde hun spist med meg, tulla med meg – det gikk ikke opp for meg hva som hadde skjedd. Jeg sa jeg ikke visste. At jeg ikke hadde gjort det. Jeg har angret helt fryktelig siden. Det har vært helt grusomt.

Ritualets betydning

I Alans dom kan man lese den samme versjonen han nå forteller – i tillegg til mange andre detaljer. Retten var aldri i tvil om at Alan hadde begått forsettlig drap og dommen ble lang. Selv sliter han med å forstå hva han har gjort, men sier det har vært helt avgjørende for ham å få dele smerten sin med resten av gruppa til Odd Gjøen.

– Jeg likte veldig godt å være der. Jeg fikk snakket ut om ting. Om det som var vondt. Om savnet og om tilgivelse. Nå som vi ikke har gruppa lenger er det eneste som hjelper å be, sier Alan.

Odd Gjøen mener Alans historie illustrerer godt hvordan gruppa og ritualene de har skapt seg har fungert inne i fengselet.

– Du drar med deg den smerten hver dag – inn til avdelingene, på sjelesorgskontoret og inn i gruppene. Det er også interessant å se hvordan de andre i gruppa reagerer på en slik historie, sier Gjøen.

– Klarer dere å løfte hverandre opp etter å ha hørt slike ting, Martin?

Martin kremter. Han har vært stille lenge mens Alan har fortalt.

– Mitt utgangspunkt er heller å tørre å gå ned. Jeg kan ikke si en setning til ham nå og så løser alt seg. Det går ikke. Jeg kan bare være en liten bit av det, svarer Martin.

Odd Gjøen mener at det faktum at gruppene har en fast struktur gjør at Alan kan dele den sterke historien sin uten å ta hele plassen i gruppa.

– Det å la tennisballen gå rundt bordet gjør at vi får en struktur som gjør at historiene fordeles mellom gutta. Da har det vært naturlig at fokuset er på alle sammen, selv om hver sak er unik.

Fellesskap

Akkurat nå finnes ikke gruppene til Gjøen. Fengselspresten forteller at fengselet er i en såkalt mellomperiode med mye omorganisering.

– Det er slik at det er gjenger og grupper inne i fengselet som ledelsen må holde styr på. De må vite hvilke grupper som ikke skal gå sammen med andre grupper. Gjengene er ofte litt fryktstyrte, og derfor har de lagt lokk på den type aktivitet frem til september for å få logistikken til å fungere først.

Både Martin og Alan går begge til gudstjeneste hver søndag og leser i Bibelen hver morgen, men de savner det helt spesielle fellesskapet i gruppa.

– Jeg skulle ønske jeg kunne delta på gruppa igjen for å snakke om utfordringene mine, og lære noe nytt om det kristne budskapet, sier Alan.

– Temaene ble helt annerledes der enn i resten av fengselet. For meg er det ikke nok å ha et personlig forhold til Gud. Jeg må ha et fellesskap. Fengsel skal jo være en tidsbestemt, kvantitativ greie hvor samfunnet bestemmer når du har sonet ferdig. Men det burde også vært noe dypere. Jeg håper at noen våkner et sted og tenker at soning burde være noe dypere, sier Martin.

I fengsel får en så få impulser at om man begynner å tenke negativt så får man ikke dratt seg selv opp igjen, forklarer han.

– Hvis du er ute, er det alltid nye impulser som dukker opp. Her går man bare og gnager. Jeg har dessverre vært i fengsel flere ganger, og da tenker jeg at jeg må kjøre meg opp. Da kan jeg ikke gå inn i det vonde. Så den eneste sjansen jeg har er å være i en slik gruppe, for jeg kan ikke gå inn i det vonde alene. Da hadde jeg bare gått rett i kjelleren.

Håp

Odd Gjøen mener gruppene og ritualet kan være ekstra viktig for gjengangere som Martin.

– Gjengangere gis spesielt stor oppmerksomhet i fengselet, for å slippe unna svingdøreffekten. Gruppene er helt i tråd med det kriminalomsorgen ønsker å gi disse gutta: en mulighet til å reflektere seg selv i sitt eget liv. Men det er vanskelig for en innsatt å åpne seg for en betjent – for et menneske som straffer deg. Det gir kirka en unik mulighet. Gruppene kan tilrettelegge for oppgjør, forsoning og blanke ark. Det er ikke uvesentlig med tanke på tilbakefall, sier Gjøen.

Heller ikke Martin tror det er utenkelig at gruppeopplevelsene kan hjelpe han å unngå tilbakefall.

– Jeg lurer ofte på hvorfor jeg gjentar handlingene mine. Hvorfor er jeg i dette sporet? Det har vi pratet litt om. Av en eller annen grunn gjør jeg dette mot meg selv. Jeg bygger opp et liv og så knuser jeg det livet. Så bygger jeg opp et til og knuser det. Da er man i alle fall innenfor det som er kjent av en eller annen syk grunn. Jeg har i alle fall fått litt mer forståelse av hvorfor jeg er i det mønsteret.

– Her hjelper det ikke med pekefingeren. Det er agape – denne rene kjærligheten – som hjelper. Å trenge gjennom disse nederlagene våre, skyter Odd Gjøen inn.

– Hva gir deg håp, Martin?

Han nøler litt.

– De mønstrene jeg snakket om i stad gjorde at jeg ikke hadde tillit til meg selv. Nå har jeg i alle fall en ny måte å se verden på, og det har jeg som utgangspunkt. Jeg klarer ikke å stole på meg selv 100 prosent helt ennå, men jeg har håp.