Les alt for bare 10 kr!

En fotografs idé har åpnet for samtaler om sorg og savn

Med et foto av deg og den du savner, kan den vanskelige samtalen starte. Det erfarer fotografen Simon Bray som inviterer sørgende tilbake til stedet der bildet er tatt.

Publisert 08. may 2019

Det var et fotografi av ham og pappaen i hagen som satte ham på ideen. 

Den første Simon spurte om å være med, var moren. 

Hun valgte et bilde av de to som nyforlovede. Da et nytt foto var tatt av henne på samme sted, begynte hun å fortelle.

– Hun delte minner som ga svar på spørsmål jeg aldri hadde stilt. Nesten som ved å være på utsiden, fikk jeg en historie om hvordan forholdet var mellom mamma og pappa. Vi mistet samme person, men forskjellige forhold, forteller Simon.

Laget nettsted

Mammaen er den eneste han har invitert med i prosjektet. Siden har folk tatt kontakt med Simon gjennom nettstedet lovedandlostproject.co.uk. Der ligger fotografiene og intervjuene. Hver fortelling er unik – slik hver sorg er det.

– Å bla i familiebilder kan være både en hyggelig og en tøff ting å gjøre. Å treffe personene på det stedet der bildet ble tatt, har gitt sterke opplevelser. Der strømmer minnene og følelsene på.

Etter fotograferingen har de fortalt om dødsfallet, om savnet av den døde og hva det har gjort med dem. Det er en samtale Bray mener vi har få arenaer for. Nå har han hatt mange slike samtaler med fremmede som han knapt har hatt med sine nærmeste.

– Det har vært en fin og rensende prosess for mange. Målet er å dele historiene slik at andre kan finne styrke i dem, og den positive responsen tyder på at folk tar historiene til seg, sier han.

LES OGSÅ: «Ullevål sykehus», opplyste 1881. «Dødsulykke i tunnellen på Filipstad», skrev VG

ANNONSE

I kirken

Når utstillingen nå har vært vist i en katedral i Manchester, har folk også deltatt ved å skrive sine egne bønnekort. Bray forteller om møter mellom mennesker som ikke har møtt hverandre før, men likevel ender i samtaler om noen av de dypeste spørsmålene. 

Han tror også det er folk han ikke har hørt fra fordi opplevelsen har blitt for tøff for dem. Han vil at folk skal vite at alle historiene er tilgjengelig på nett slik at folk kan se at de ikke er de eneste som har mistet noen.

– Prosjektet startet utenfor kirken. Det er bare de siste månedene at det har vært vist i en kirke, og responsen der har vært en annen enn i tradisjonelle gallerier. Et stort flertall av oss kommer fortsatt til kirken med sine tap enten for å ha noen å snakke med eller for å be fordi kirken har rutiner knyttet til død, savn og begravelser. Kirken har i større grad et språk for død enn det vi finner utenfor kirken. Særlig i påskefortellingen er det mye som åpner for slik samtale.

Etter som samfunnet beveger seg bort fra religion, forandres vår måte å forholde oss til og vårt språk om død og begravelse. 

Loved & Lost

Fotodokumentarisk prosjekt med foto og intervju.

Se fortellingen på nettstedet www.lovedandlostproject.co.uk

Hver deltaker blir bedt om å finne et bilde av seg selv sammen med den kjære de har mistet.

Deretter reiser de sammen med fotografen Simon Bray til stedet der bildet ble tatt for å ta et nytt bilde.

Meningen er at dette gir en anledning til å tenke tilbake og minnes for så å fortelle historien om den savnede.

ANNONSE

Jeg skulle ønske flere og flere visste at når du er i sorg, så vil du at folk skal snakke til deg, men de fleste styrer unna.

De siste fem årene ser Bray likefullt at rommet for vår samtale om tap og sorg er utvidet parallelt med at det er også blitt mer vanlig å snakke om spørsmål om mental helse og selvmord.

– I dag vil en begravelse særlig for yngre mennesker, bli en slags thanksgiving der folk oppfordres til ikke å møte i sorte klær og der farger og blomstrer bidrar til å feire minnet om den avdøde. Det skal definitivt ha sin plass. Samtidig mener jeg at de kampene du må gjennom for å erkjenne tapet og sorgen er svært nyttige. Etter hvert som friheten til å velge egne uttrykk blir større, mister vi de strukturene som bidrar til en bredere sosial erkjennelse av tapet. Du ser ikke lenger et begravelsesfølge i gatene. Den felles opplevelsen av død det ga, er erstattet av en mer privat, mener Bray.

LES OGSÅ: – Adopsjon er på en måte en form for ID-tyveri

Tøft år

I bunnen av prosjektet ligger hans ønske om å gjøre noe godt ut av noe som gjorde virkelig vondt.
– Det føles urettferdig og det kjennes vondt at far døde så tidlig. Det er noe jeg tror mange kjenner seg igjen i, sier Simon.

Å være tett på andre menneskers historier har til tider være utmattende, men det har gitt ham en dypere forståelse for sorg. Også større forståelse for hvordan han bør ta vare på seg selv. Han mistet begge sine bestemødre i fjor.

Og døden rammet igjen.

– Jeg mistet min yngre søster i hjernekreft i fjor, og det kjennes fortsatt ikke virkelig. Jeg klarer ikke å forstå det, og jeg har vært nødt til å prøve å forstå min tro midt i det hele i jakten på noe jeg kan lene meg mot, forteller han.

Så langt har han ikke orket tanken på at søsterens død skal med i prosjektet.

– Det er vanskelig å ta inn. Hun ble syk og døde etter seks måneder. Det er en del av min historie, men ikke nødvendigvis en del av prosjektet. Jeg må kunne ta noen skritt tilbake før jeg kan gjøre noe med det, sier han.

Stemmen hans er likevel ikke helt mørk. Han er også blitt far, og datteren er blitt åtte måneder gammel.

Nedover kan du se bildene og lese tre ulike historier om sorg og savn.

Bildet av Simon og faren Peter Bray er tatt i hagen der de bodde i South Wonston, Hampshire. Faren døde da Simon var 22 år gammel.
– Hvis pappa var hjemme og sola var oppe, så arbeidet han i hagen, forteller Simon.
ANNONSE

Pappas siste ord

Simon Bray var bare 22 år gammel da faren døde. Under rydding i gamle familiealbum, fant fotografen et bilde av seg selv sammen med faren.

– Da jeg mistet ham for ni og et halvt år siden, hadde jeg ingen andre erfaringer av tap som sa meg noe om hvordan jeg skulle takle det eller snakke om det. De fleste var ikke sikre på hvordan de skulle snakke med meg om det. Jeg bebreider dem ikke; hvem vil snakke om døden hvis du ikke er nødt?

Han dro tilbake til barndomshjemmet og fikk tatt et nytt bilde. Han stod på samme sted. Farens plass var tom. Som fotograf slo det ham at dette ville være en opplagt måte å visualisere tapet. Det gamle bildet åpnet en vei inn til sterke minner. Å gjenoppleve hagen åpnet alle sanser for minnene.

– Hvis pappa var hjemme og sola var oppe, så arbeidet han i hagen. Han jobbet hardt for å sørge for familien. Det ga mamma friheten til å jobbe deltid som musikklærer samtidig som hun studerte til å bli prest.

– Sett deres tro ut i handling

Simon husker faren som sterk også gjennom sykdommen. Kvelden før han døde, formanet han en og en i familien til å sette deres tro ut i handling.

– Det var ord ingen av oss hadde hørt ham bruke tidligere, men der han lå på sykehuset den siste halvtimen av sitt liv, var det dette han sa: Dette er det ene dere må gjøre - sett deres tro ut i handling. De ordene vil følge meg for alltid, sier Simon.

– Jeg kan velge å tro at Gud gjør alt til mitt beste. På noen måter har det å miste pappa på forunderlig vis fått meg til å tro det enda sterkere. Også det faktum at jeg kjenner meg i stand til å gjøre et prosjekt som dette, hjelpe folk til å tenke gjennom og ha samtaler – det er ingen sjanse for at jeg ville ha gjort dette uten at jeg hadde mistet pappa, sier Bray.

LES OGSÅ: Hvordan forteller man et barn at «mamma er død»?

Dette er det ene dere må gjøre – sett deres tro ut i handling.

Brødrene Darren og Craig er fotografert på en spasertur på besøk hos oldemoren i Lancashire. Darren tror de er mellom ni og 13 år gamle da bildet ble tatt. Craig døde i 2002.
– Jeg skulle ønske flere og flere visste at når du er i sorg, så vil du at folk skal snakke til deg, men de fleste styrer unna, sier Darren.

Vil så gjerne snakke om broren

Bildet av brødrene Darren og Craig er tatt på en fottur i forbindelse med et besøk hos oldemor. Storebror Darren tror de kan ha vært mellom 9 og 13 år gamle. Siden lillebroren vokste fortere, er de nokså like store. Han husker brua de alltid gikk over, og jakkene de har på seg. Ellers forbinder han flere minner ved selve bildet enn med turene.

De to var hverandre svært nær, selv om de holdt med hvert sitt fotballag. Darren har bare godt å si om broren. Om han var faren hans ville han stolt kunne si at han var på riktig vei i livet. Craig var en dyktig håndverker, han var bekymringsløs og så lyst på livet.  

– Han var ikke opptatt av seg selv, men en alle kunne gå til. Han satte inn vinduer hos folk, hos meg og de andre i familien, men også når noen skulle ut, så ringte de gjerne ham fordi han alltid var i nærheten og gjerne ville være med, forteller Darren.

Angrer på at han ikke spurte

Hans erfaring er at det beste er å snakke om Craig med noen som aldri har møtt ham.

– Når jeg har begynt i en ny jobb, har jeg hatt følelsen av at det er noe jeg skjuler. Da ønsker jeg at det er noen som skal vite at jeg hadde en bror som nå er død, slik at de kan si seg lei for deg. Jeg vet ikke hvorfor, men det er viktig for meg at folk skal vite det.

Etter at Darren giftet seg, kom broren ofte på besøk. Da kunne de på det årlige hesteløpet Grand National mens de delte noen øl og inngikk noen veddemål.

– Vi har fortsatt med å gjøre det sammen med barna, og da satser vi alltid noen småpenger i Craigs navn, forteller Darren.  

– Jeg skulle ønske flere og flere visste at når du er i sorg, så vil du at folk skal snakke til deg, men de fleste styrer unna. Min beste venn mistet mammaen sin da vi gikk i barneskolen, og jeg har enda ikke snakket med ham om det. Jeg er så lei meg for at jeg aldri spurte ham hvordan han hadde det. Jeg kjente jo mammaen hans, men snakket aldri med ham om det, sier Darren.

LES OGSÅ: Mange hundre norske soldater har tatt liv i Afghanistan. De færreste av dem synes det har vært vanskelig

Nicola og broren Geoff sammen med mamma og pappa fotografert en gang rundt 1978 på tur i Beacon Fell, Lancashire. Dette er den eneste bildet hun har der det bare er de fire med på fotoet. Hun tror broren er åtte og hun seks år gammel på bildet.
40 år senere er Nicola helt alene.

Helt alene 40 år etter

Hun har bare dette bildet av familien der det bare er de fire. Da Nicola måtte fortelle datteren sin at onkel Geoff var død, utbrøt datteren: «Å mamma, nå er du den eneste igjen av dem som levde i huset ditt da du var liten.»

Nicola kan ikke huske at bildet ble tatt, heller ikke har hun noen minner om turen de var på. Hun var bare seks år den gangen. Men hun kan godt huske klærne de har på seg. Genseren hun selv har på seg er det bestemoren som har laget på strikkemaskinen sin.

– Jeg liker at faren min går i arbeidsbuksene sine brettet ned i gummistøvlene. Like før han døde bemerket han at han aldri hadde eid et par jeans, ikke mor heller.

Mistet den siste

Mammaen døde først, og alle tre var der med henne. Halvannet år senere døde faren, og Nicola var den eneste til stede.

– Det kjennes som et stort privilegium å ha vært til stede i deres siste øyeblikk. Geoff orket ikke å være der. Han hadde lidd av angst og depresjon i flere år. Fem uker etter pappas død, tok han sitt eget liv. Det sjokket satte alt annet i skyggen, forteller Nicola.

Hun klarer ikke å sette det 40 år gamle familiefotografiet i sammenheng med de tragiske hendelsene. Hun må se det som atskilte ting. Hun har massevis av bilder fra familieturene i Europa. Hun ser også for seg hvordan de har forlatt utsiktspunktet på fotografiet og kommet hjem til et hus der faren som var familiens kokk, ville lage «steak and kidney pay» som fylte huset med gode dufter.

– Men da broren min døde, mistet jeg den siste jeg kunne dele disse minnene med, forteller hun.

Da broren min døde, mistet jeg den siste jeg kunne dele disse minnene med

Identiteten forandret

Pappahumoren prøver hun å holde i live med å tøyse sammen med datteren sin slik hun husket at hun pleide å tøyse med faren.

– Det var for smertefullt den første tiden etter at han døde. Nå kan jeg.

På spørsmålet om hun kjenner skyld for at hun er den eneste igjen, svarer hun at hun kjente på det etter at broren døde.

– Han led av angst og depresjon gjennom hele sitt voksne liv. Hadde vi bare kunnet dele det, sa jeg en gang. Jeg følte skyld for at det bare skulle ramme ham, forteller hun.

Å oppleve slik sorg har på en måte også gjort henne rikere. Det har gitt henne en dypere forståelse av livet. Selv om hun en million ganger heller skulle ha hatt sine hos seg, har det ført noe godt med seg. Samtidig er det noe som er tapt for alltid.

– Din identitet er forandret for all tid. Jeg hadde en bror og vet hvordan det kjentes å være en lille søster, hvordan det var å ha en far og være hans datter, men jeg er ikke lenger lillesøster eller datter, og det er vondt, sier Nicola.

LES OGSÅ: Omgitt av glatte gravidmager kan det være vanskelig å snakke om de mørkere følelsene ved å vente barn

Les også