Fikk et annet syn

Det er travelt i prestesakristiet. Diakon Ronny Søvik og kirketjener Christer Olsen går ut og inn mens de forbereder gudstjenesten. Ivar Braut leser
rolig over prekenmanuset. Snart skal han framføre teksten og se utover menigheten – med ett øye.

– Ikke alle prester kommer så tidlig, sier Søvik som skal være medliturg.

Nervøs

Med dåpsfølget på slep går Braut gjennom gangen fra sakristiet og inn i kirken. En engel svever over dem, hengende fra taket. Neppe alle i kirken denne dagen vet at det er en biskop som skal stå foran dem. En biskop emeritus.

Ivar Braut skulle være biskop i Stavanger i flere år da han tiltrådte for to år siden.

Slik ble det ikke.

Nå er han tilbake i Bergen som spesialprest i bispedømmet. Stående foran alteret virker Ivar Braut rolig. Det eneste tegnet på at han er nervøs er at han ønsker folk velkommen til feil kirke. Han korrigerer seg selv med et smil.

– Har du blitt mer nervøs?

– Ja, jeg gruer meg mer. Er redd for å komme ut av det, miste taket. Og særlig når det er andre skikker, forteller han til Vårt Land etterpå.

Når han skal dele ut nattverden, mister han to oblater på gulvet. Raskt snapper kirketjeneren den ene, diakonen den andre.

Øyesykdommen

Keratokonus har plaget Ivar Braut store deler av livet. Den sjeldne øyesykdommen gjør at hornhinnene vokser ut i en spiss. Synet blir sløret og tåkete. Spesiallagede kontaktlinser har hjulpet ham, men linsene er også grunnen til at mikrober angrep høyre øye. Sår etter mikrobene ble betente.

– Det er uflaks, sier han.

Høsten 2017 ble han sykmeldt. Behandlingen ble smertefull. Håpet om å beholde øyet brast i mai i fjor da han fikk beskjed fra sykehuset: «Vi er nødt til å ta øyet.»

Er han forsiktig, beholder han det venstre.

– Har du tenkt hvordan det blir om du også skal miste det andre?

– Jeg vet at jeg har større risiko for å bli blind enn andre. Det er et liv det også, men det blir veldig rart.

– Du kan ikke ha manus?

– Nei, men det er fint at du mener at jeg kan preke likevel.

– Liturgien har du uansett inne?

– Ja, om den bare ikke skifter hele tiden. Det komiske er at jeg i Kirkemøtet har vært med på å vedta en del av disse nye liturgiene, og så kan jeg dem ikke, sier han og smiler.

---

Ivar Braut

• 63 år
• Prest i Den norske kirke
• Tok over som biskop etter Erling Pettersen i Stavanger bispedømme 19. mars 2017.
• Gikk av i august 2018 på grunn av sykdom.
• Er i dag spesialprest i Bjørgvin bispedømme.

---

«Forkvaklet»

På prekestolen i Fana kirke har han kontroll. Prekenen om den krumbøyde som Jesus helbreder er godt forberedt. Både disiplene og andre tror at mannen er plaget av en sykdomsånd.

– Jeg er fristet til å si «for noe tull», men jeg vil si det på en annen måte: Jesus avviser at sykdom er en straff. Tvert om så bryter han med en forkvaklet sykdomsforståelse, sier han til menigheten.

– Er dette noe du har blitt mer bevisst på nå?

– Nei, jeg har snakket om dette tidligere. Jeg forklarer helbredelsen med at det er et glimt av himmel, men ikke det vanlige som skjer. Den teologien har jeg hatt hele tiden, men den har hjulpet meg når jeg har stått midt oppi det.

– Hvordan?

– Den har har gitt meg sammenheng og perspektiv. Teologien sier at tilværelsen er ufullkommen, men likevel meningsfull. Da gjelder det også mitt mitt liv, og det stemmer. Det teologiske poenget at Gud er der, midt i det som svir, har også hjulpet meg.

Underet i Fanafjorden

Men tror han på helbredelse, på under? Svaret kommer senere denne søndagen.

Noen meter fra Ivar Braut forteller et glassmaleri om et under som skjedde i Fanafjorden. I dag ligger fjorden helt stille, en kilometer vest for kirken. To brødre var ute i båt for å fiske da de fikk et sverdlignende kors på kroken. Den ene av dem var blind. Da han tok på sverdet, fikk han synet tilbake.

Brødrene tok korset til kirken der syke som berørte det ble friske. Ved kirken ligger Krykkjehaugen. Navnet kommer av at de syke som ble helbredet kastet krykkene sine her.
Slik fortelles sagnet.

I det Jesus helbredet den krumbøyde viste han samtidig Guds ansikt av nåde, sier Ivar Braut i sin søndagspreken. Er det noe nåde i det Ivar Braut selv har opplevd?

– Ja, jeg har fått bedre tid. Selv om jeg er tregere og fomler litt, har ikke livskvaliteten blitt dårligere. Jeg tror Gud velsigner, også ved å gi livsmot. Det er kanskje det jeg har vært mest redd for – at jeg skulle miste livsmotet, sier han.

Empatien med andre som sliter har også økt, mener han.

Kjører bil

Det går fint an å kjøre bil med ett øye. Det demonstrerer han på vei hjem fra kirken.

– Nå må du takke Gud for at du kom fram, sier Braut og smiler når han parkerer i oppkjørselen foran huset han deler med kona, Turid Bakke Braut.

Huset kjøpte de før han ble utnevnt til biskop. Mange trapper gjør det krevende for ham nå å manøvrere i sitt eget hjem.

I den romslige stua er det gjort klar til huskonsert. Turid Bakke
 Braut er pianist og lærer ved Griegakademiet. I kveld er det opera. Sangstudenter hun underviser skal synge.

– Hvor viktig har det vært å ha hverandre i sykdomsperioden?

– Veldig viktig. Det er viktig at vi er i samme hus, om det bare er for en stund om gangen, vite at noen kommer hjem, sier Ivar Braut, takknemlig for støtten kona har gitt ham.

Like etter at Braut sa fra seg bispestillingen, fikk de to nye barnebarn – tvillinger. Nå har de åtte barnebarn.

– Livet må kanskje bli litt tomt før det fylles igjen. Det blir fylt, men det blir annerledes, sier
 Turid Bakke Braut.

LES OGSÅ: Min tro: For Ivar Braut er Gud en motvind som treffer ham midt i ansiktet

Gråt og klage

– Hvor mye rom har dere gitt klagen til Gud?

– Det faller meg ikke lett å
 klage. Jeg er ikke typen som ligger og skriker, selv om Bibelen sier at det er rom for å både lovsynge og klage til Gud.

– Han kunne godt klaget mer, sier Turid Bakke Braut:

– Mennesker sier at de har kommet nærmere Ivar etter at han ble syk. Vi kommer ikke nær hverandre om vi bare snakker om det som er bra.

– I mange episoder har jeg heller ikke klart å holde maska, men har måttet gi meg over og grått, holdt rundt deg. Det er også en klage, sier han henvendt til kona.

Blir synet dårligere på øyet han har igjen, regner han med at det blir mer klage.

– Kanskje må vi snakke annerledes om hva det er å klage til Gud. Det er ikke noe åndelige greier. Det er å si «jeg er sur på alt og på Gud for at det er slik. Nå er det fælt». For slike som meg, som er vant til å harmonisere ting, er det viktig å snakke mer, slippe opp følelsene. Femten sekunder med gråt gjør alt bedre, sier han.

Selv om jeg er tregere og fomler litt, har ikke livskvaliteten blitt dårligere.

—   Ivar Braut

Tynnhudet

I 30 søndager gikk han til gudstjeneste mens han var sykemeldt. I Birkeland kirke der han selv hadde vært sogneprest fikk han en fast plass i kirkebenkene. Å gå til nattverd, synge salmer og lytte til prekenen som en vanlig kirkegjenger, ble en ny opplevelse for biskopen. Det var meningsfullt.
Salmene betydde mest. De nådde inn til ham.

I kirken kjente han også på hvor tynnhudet han var. Alle så øyet og visste han var syk. Kona Turid Bakke Braut var med til kirken. Det var hun som vippset kollekten. De møtte mye omtanke blant kirkefolket, forteller de.

«Miraklene»

Ivar Braut ble ikke helbredet som den krumbøyde i prekenteksten, eller som den blinde mannen som fant det korslignende sverdet i Fanafjorden. Men samme fjord har han opplevd sitt eget, lille under.

Da han en sommerkveld badet, mistet han bilnøklene ut av badeshortsen. Han kom tilbake i skumringen for å lete. Med føttene kjente han seg fram på sandbunnen. Og fant nøklene.

– Du er ikke bare rasjonell. Du tror på under, sier kona bestemt.

– Under er at du ikke gir opp, men spiller en hovedrolle selv, sier han.

Så kommer historien om da han mistet en av de dyre spesiallinsene mens han jogget på en strand i Danmark sent en sommerkveld. Han markerte området og fikk familien med som letemannskaper dagen etter. Før de var kommet i gang glinset det i et strå.

Der hang linsa.

– Gode tilfeldigheter, forklarer han.

Men ikke mer tilfeldig enn at han måtte korse seg da han fant den viktige linsa igjen.

– Jeg tror på helbredelse, også jeg. Og på Guds hjelp i situasjoner.

En sorg 

Det var en nedtur å bli sykemeldt etter seks måneder som Stavanger-biskop. Ett spørsmål gnaget lenge Ivar Braut: Kunne han fortsette som biskop?

Han ville gjerne og holdt lenge fast på håpet. Da legen, etter åtte smertefulle måneder fortalte at han ville miste øyet, gikk det et søkk i ham. Mye av håpet forsvant med øyet.

– Han var mer optimistisk enn meg. Jeg så at det ikke gikk, sier Turid Bakke Braut.

Men til slutt innså også biskopen at han måtte forlate tjenesten.

– Det er som med mange typer sorg. Man vender seg gradvis til tanken. Det tøffeste er likevel å miste synet, sier han.

– Det er uvant for Ivar å ta imot hjelp. Han er en selvstendig type, sier Turid Bakke Braut.

Omveltningen beskriver hun selv som «en følelse av å bli slengt hit og dit og ikke ha kontrollen».

Hun serverer «kirkelunsj» til mannen og Vårt Lands med­arbeidere. Med kaffekoppen 
i fanget ser hun bort på mannen mens hun snakker. Han sitter rett i ryggen og med hendene foldet.

LES MER: Anne Lise Ådnøy er ny biskop i Stavanger

Det er uvant for Ivar å ta imot hjelp. Han er en selvstendig type.

—   Turid Bakke Braut

En trøst

Sakte har de fått fotfeste i en bortimot normalisert hverdag igjen, og Ivar Braut er tilbake i prestetjeneste. Bjørgvin bispedømme vil ha ham til å vikariere på gudstjenester, han møter studenter og får oppgaver som han makter.

– Har du fått et annet syn på det å være prest?

– Jeg har nok vært tøff tidligere, jobbet mye og hatt innstillingen «dette fikser jeg». Nå opplever jeg at det er mange ting jeg ikke fikser, men at det er bruk for meg likevel. Å fortsette som prest var en trøst, både for meg og andre. Jeg stakk ikke av. Det føles godt.

Er dette noe han kan snakke om i en kirke som også er påvirket av prestasjonskulturen?

– Nei, det vil fort handle om meg, sier Ivar Braut.

Turid Bakke Braut tenker annerledes.

– Jeg synes det er viktig at Ivar er prest med en funksjonshemming. Det kan kanskje være til hjelp for andre som har det.

Ektefellen har fått ham på glid:

– Det er viktig at det blir stilt krav, også i kirken, men man må være klar over at den menneskelige ressursen også har en svakhet i seg. Den trenger ikke være et hinder, men medføre et mer ekte liv. Det skal ikke minst kirken være opptatt av. Jeg har kanskje fått en vernet arbeidsplass nå, men om det bare er det vellykkede og sterke som teller, så har man bommet på hva et menneske er. Der har jeg også lært en lekse.

Maraton nr. 20

Da Ivar Braut ble syk, satte han seg tre mål: Kjøre bil, lese bok og løpe flere maraton. To mål er oppnådd. Alle personlige rekorder i maraton og løping er nullstilt. Nå starter han på nytt. Løpingen er en livlinje han er avhengig av, sier han. Maraton nummer 20 vil han skal bli en god opplevelse.

– Det er innen rekkevidde?

– Ja.

Kort pause.

– Uffda, der sa jeg det, sier han og ler.

Nå opplever jeg at det er mange ting jeg ikke fikser, men at det er bruk for meg likevel.

—   Ivar Braut