– Enklere å tro på Gud enn vi tror

Det er tidlig morgen på Fauske i Nordland, og 18-år gamle Ingelin Noresjø har nettopp våknet.

90-tallet har så vidt begynt, og hun har nylig startet på videregående.

Skoledagen begynner klokken åtte, men hun står opp klokken seks. Hver morgen. Før dagen starter bruker hun en time på bibel, bønn og lovsang.

Verden er svart eller hvit, himmel eller helvete. Det er vekkelse på Fauske.

Noresjø drømmer om å reise til det nylig åpnede Sovjetunionen som misjonær for å dele ut bibler. På skolen evangeliserer hun for sine medelever.

Hun «hungrer etter Gud».

Det gjør Ingelin Noresjø fremdeles. Men troen ser ganske annerledes ut nå enn det den 18-år gamle Ingelin forestilte seg.

– Jeg har lyst til å si at det er enklere å tro på Gud enn mange tror, selv om kristne har gjort det komplisert. Du må ikke prestere noe. Han tar imot oss uansett. Men det tok det lang tid før jeg forsto.

Det røde alibiet

Når vi intervjuer den i dag 43-år gamle Ingelin Noresjø er det 1. mai, og hun har fri.

– Jeg har aldri gått i 1. mai-tog, selv om arbeiderbevegelsen står sterkt på Fauske. Mamma og pappa ville ikke vi skulle være med der. Enten var du på arbeiderbevegelsens side, eller så var du på den borgerlige siden, og der var vi.

Senere i dag skal hun gå en lengre tur på fjellet for å tenke på andre ting, forteller hun.

– Jeg ser vel ut som jeg er skikkelig daff nå, sier hun, og peker på den altfor store trenings t-skjorten hun har på seg.
Men neglene rundt kaffekruset er nymalte. I KrF-gult.

På KrFs landsmøte forrige helg ble Noresjø valgt til 2. nestleder.

– Hvem er du, egentlig?

– Nei, altså. Jeg er vokst opp på Fauske, og har bodd der hele livet, hvis du ser bort i fra et år på bibelskole i Uppsala og et studieår i Australia. Så har jeg jobbet på fylkesnivå i Nordland KrF siden 2005.

– Er du det røde alibiet i KrF-ledelsen?

– Noen mener det. Jeg pleier å si at det oppsto en del behov i partiet etter retningsvalget i høst. Og jeg er en person som kan fylle en del av de behovene i denne perioden.

---

Ingelin Noresjø

• 43 år.
• Ble valgt til 2. nestleder i KrF på partiets landsmøte 26.-28. april.
• Har studert sosiologi, IKT og business ved Høgskolen i Bodø.
• Fylkessekretær i Nordland KrF fra 2005 og organisasjonsrådgiver i KrF sentralt fra 2011.
• Er i dag fylkesråd for næring i Nordland.
• Gift, tre barn.

---

Trosbevegelsen

Noresjø har vært med i KrF siden hun var 16 år. Men det var ikke politikken som var viktigst for henne da hun sto opp grytidlig hver morgen for å bruke tid med Gud.

På 1980-tallet spredte det som kalles trosbevegelsen seg fra USA til Skandinavia. Trosmenighetene hadde klare paralleller til pinsebevegelsen, men var mer radikale.

En del av predikantene forkynte at reell, fysisk helbredelse ikke bare kunne – men ville – finne sted, hvis man bare «trodde nok». På lignende vis kunne de som «trodde nok» få suksess i business-livet.

I noen menigheter ble det stilt strenge krav til medlemmene om å bidra økonomisk til arbeidet.

I Norge var Åge Åleskjær og Enevald Flåten viktige eksponenter for trosbevegelsen. Den mest sentrale personen i Skandinavia var likevel Ulf Ekman og menigheten Livets Ord i Uppsala.

Mange norske karismatiske predikanter tok et år på bibelskolen som var tilknyttet menigheten.

«Vekkelse» er ordet Noresjø bruker for å beskrive det som skjedde da trosbevegelsen kom til Fauske.

Moren hennes var en av dem som våknet på 80-tallet. Hun tok med seg Ingelin og søsknene på møter på Fauske Kristne Senter.

– Det kan være skremmende trekk ved trosbevegelsen. Men jeg var voldsomt tiltrukket av karismatikken og det åndelige livet, sier Noresjø i dag.

Da hun ble tenåring ble hun med i menighetens arbeid for fullt. På gudstjenester, men særlig på konferanser som ble arrangert i feriene.

Noresjø ler mye når hun forteller om den unge Ingelin. En fri og selvironisk, men langt fra selvutslettende latter.

Hun har tilgitt både seg selv og andre. Og fått mye tilgitt.

– Jeg var radikal, så svart/hvitt. Det var himmel eller helvete, ond eller god, oss eller dem. Det var vi som hadde den rette troen. Trosbevegelsen var mitt ungdomsopprør. Jeg hadde ikke sex, drakk ikke, røykte ikke.

Slektninger kom med bekymrede bemerkninger. Det ble litt voldsomt, syntes de.

Også faren hennes bekymret seg. Han insisterte på at hun skulle konfirmeres i Den norske kirke.

– Men mamma var like radikal som meg, selv om hun ikke hadde så mye tid til å be. Derimot hadde hun sine andaktsstunder på vaskerommet, sier Noresjø.
Og ler igjen.

– Flere av de som var med i trosbevegelsen sier at de følte seg presset til å være så radikale. Gjaldt det deg?

– Nei. Jeg hadde en indre drivkraft. Det var selvfølgelig predikanter som forkynte ting som gjorde inntrykk på meg, men det var jeg som ville dette, sier Noresjø.

En liten stund blir det stille.

Så forteller hun om følelsen av utilstrekkelighet.

– Jeg følte mye på at det uansett ikke var bra nok, at jeg alltid kunne gjøre mer. Jeg burde be mer, lese mer i Bibelen, evangelisere mer på gaten. En liten periode drev jeg og telte hvor mange jeg hadde frelst på et år, sier hun.

Evangelisering

Det var etter videregående at hun dro til Uppsala. Dette var i 1995, da trosbevegelsen var på sitt sterkeste.

Livets Ord-ungdommene skulle frelse verden med fart, retning og evangeliet. Det var misjon, gaver, tro, Israel og offensiv evangelisering.

Noresjø synger en av sangene fra Livets Ord-tiden:

«Vi skal ta det, vi skal ta det, vi skal ta det», lyder den.

Hun forteller om evangeliseringsturneene hun var med på om somrene.

To somre på rad dro hun til Tyrkia sammen med en gruppe svenske ungdommer. I gjengen var også Torbjørn, som hun møtte på bibelskolen og senere giftet seg med.

– Altså ... se for deg en eldgammel skolebuss med 50 svettende ungdommer som synger lovsang gjennom hele Europa. Vi ble stoppet på hver grenseovergang og sjekket med hunder. De trodde vi smuglet dop.

En sommer, noen uker før hun og Torbjørn skulle gifte seg, ble ungdommene arrestert for å drive gateevangelisering i Istanbul.

– Så satt vi der da, uten mat i en gymsal i Tyrkia, mens mamma måtte fikse alt til bryllupet på Fauske. Men vi synes det var så flott å lide for evangeliet. Det var «seger», det, sier hun.

I studietiden tok ikke ekteparet opp studielån.

– Vi ville ikke være økonomisk avhengige. Hvis Gud kalte oss til å bli misjonærer, skulle vi ikke være bundet av noe lån. Så de første fem årene av ekteskapet vårt hadde vi nesten ikke penger, og brukte veldig lite.

Møtt med forståelse

– Hva tenker du om evangeliseringen i dag?

– I Tyrkia gjorde de språklige barrierene at evangeliet ble veldig enkelt. Det står jeg helt inne for. Det jeg først og fremst har tenkt på er hva jeg sa til mine norske venner som ikke var kristne. Det har jeg tatt et oppgjør med, sier Noresjø.

Hun har tatt kontakt med en del av dem og bedt om unnskyldning.

– Jeg sa til dem at de ville komme til helvete hvis de ikke trodde. Kjære vene. At de holdt ut med oss.

Det har vært mye dårlig samvittighet.

– Men de har vist stor forståelse. Jeg har blitt møtt med raushet. De har ikke vendt ryggen til meg.

– Hvorfor ble du så radikal?

– Jeg er en åndelig søkende person, som er var for det åndelige. Men i dag ser jeg på det som et ungdomsopprør. Det var min radikaliseringsprosess.

Ektemannen Torbjørn hadde ikke vokst opp i trosbevegelsen. En periode var han pastor i menigheten på Fauske, men han var alltid mer nøktern enn henne.

– Han har vært trygg hele veien. Og balansert meg, sier hun.

Paret fikk tre barn på fire år. Livet ble annerledes.

I den mest hektiske småbarnsfasen har man ikke alltid tid til å lese i Bibelen hver dag.

– Men jeg merket at troen min bar meg likevel. Jeg trodde jo fremdeles på Gud.

Etter fødsel nummer tre slo det henne: «Er Gud virkelig sånn jeg har trodd at han er?»

– Jeg begynte å tvile på mitt eget gudsbilde. På om Gud virkelig stilte de kravene jeg hadde stilt til meg selv. På om det er meningen at jeg skal føle meg fordømt og dårlig hele tiden.

Farten og retningen var plutselig ikke til stede. Noresjø klarte ikke å delta i menigheten lenger.

– Dette er rett og slett for slitsomt, tenkte jeg.

Redefinerte troen

På denne tiden var hun fylkessekretær i Nordland KrF.

– Uten KrF hadde nok trosreisen min blitt mye vanskeligere. Gjennom menneskene jeg møtte i KrF forsto jeg at man ikke trenger å være kjemperadikal for å være trygg i Gud, eller for å være elsket av ham.

Hun hadde mange samtaler med Kari Skår Sørheim, som da var fylkessekretær i KrF Hordaland.

– Jeg blir så rørt når jeg tenker på hva hun har betydd for meg.

Det blir stille. Noresjø svelger et par ganger, og går for å hente seg et glass vann.

– Jeg forsto at Kari var like glad i Jesus som jeg var, men hun hadde en helt annen trygghet. Jeg redefinerte, eller fikk hjelp til å redefinere gudsbildet mitt. Gud var ikke lenger streng og dømmende, men mild, god og kjærlighetsfull.

Verden var ikke lenger svart/hvit.

– Fellesskapet i KrF bar meg når jeg ikke klarte å bære meg selv.

---

4 raske

• Gud er: Den som bærer gjennom alt.
• Jeg klarer meg ikke uten: Bønn og fjelltopper.
• På min gravstein skal det stå: Takknemlig.
• Boka alle må lese: Drageløperen av Khaled Hosseini. En sterk bok om svik, håp og tilgivelse.

---

Ikke bitter

– Hva tenker du om trosbevegelsen i dag?

– Jeg har tatt oppgjør med en del ting. Jeg tror mange kristne kommer til å bli overrasket over hvem som er i himmelen, når vi en gang kommer dit. Kristne kan ikke definere hvem som tror og hvem som ikke tror, det er det Gud som gjør.

Hun, som har bedt de som kjente henne i ungdomstiden om tilgivelse, mener kristne har mye å be om unnskyldning for.

– Det er mange som har dårlige opplevelser med kristendommen. Da er det vi som har gjort noe feil, ikke Gud. Vi har skjøvet folk bort fra Gud, i stedet for å lede folk til ham.

– Du også?

– Ja, det har jeg nok gjort. Jeg var så hard. Jeg var så svart/hvitt.

– Har du vært bitter eller sint på lederne i trosbevegelsen i ettertid?

– Jeg er et solid fundert troende menneske, og har mye å være takknemlig for. Jeg synes ikke jeg bærer varige mén. På grunn av reisen jeg selv har hatt, tenker jeg at mennesker er mennesker. Det gjelder også kristne ledere.

Blir i Nordland

I dag er hun medlem av en pinsemenighet i Bodø, men har ikke så mye tid til å gå i kirken.

– I år har vi klart å følge den ene sønnen vår på konfirmasjonsundervisning i Den norske kirke, og det er det.

Familien blir boende i Nord-Norge.

– Det er mange som spør om jeg skal flytte til Oslo, men det skal jeg altså ikke. Jeg skal være en stemme fra distriktet, en nestleder som sitter nærmere kommune- og fylkespolitikk og kjenner den på kroppen.

De politiske kampsakene er stort sett de samme som da hun meldte seg inn i partiet som 16-åring. Men språkbruken er litt mer dempet.

– I KrFU snakket vi gjerne om at verden er «blodig urettferdig» og om «radikal nestekjærlighet». Slik snakker jeg ikke i dag. Men fattigdomspolitikk er en hjertesak for meg. Vårt forbruk går utover verdens fattige. Det er de som vil rammes hardest av klimaendringene. Det er moralsk feil.

Menneskeverd er en annen hjertesak.

– Abort var en veldig viktig sak for meg da jeg var tenåring, og en av grunnene til at jeg meldte meg inn i KrF. Men det er en vanskelig debatt.

– Hva tenker du om abortvedtaket KrF fikk forhandlet frem?

– Jeg ville ikke gjort det på den måten. Jeg er opptatt av å få ned aborttallene. Og jeg er veldig redd for at dette vil føre til nye abortdebatter, som igjen fører til liberalisering i abortloven. Men jeg vil ikke si så mye mer enn det. Vi skal ha en intern debatt i partiet.

Jeg redefinerte, eller fikk hjelp til å redefinere gudsbildet mitt. Gud var ikke lenger streng og dømmende, men mild, god og kjærlighetsfull.

—   Ingelin Noresjø

Da Knut-Arild Hareide holdt sin mye omtalte tale 28. september i fjor, var Noresjøs første reaksjon at «KrF alltid hadde tilhørt den borgerlige siden».

– Men så forsto jeg at vi hadde større mulighet for gjennomslag på venstresiden, og at et slikt valg ville bidra til å styrke partiet over hele landet. I tillegg er avstanden til Frp veldig stor. Så jeg skiftet mening. Det var en liten reise det også, kan du si.

– Brenner du for det politiske prosjektet KrF slik det er i dag?

– Jeg har tro på Kjell-Ingolf Ropstad som leder, og stoler på at han vil føre partiet stødig videre. Så er vi en del av et regjeringsprosjekt, og jeg vil gjøre mitt beste for at det skal bli bra.

Hun ler.

– Uff, nei, det var et sånt politikersvar, det.

– Det er det første politikersvaret du har gitt i dette intervjuet, så det var kanskje på tide?

– Jeg får høre jeg er litt for ærlig noen ganger. Jeg har nok ikke vent meg til at jeg er en nasjonal politiker nå. Men jeg liker ikke å legge skjul på ting.