Les alt for bare 10 kr!

Kan en by leve av babylonfeber?

230.000 ansatte nyter godt av Berlins rykte som historisk frihetsmetropol. Men kan en by leve på dette i lengden?

Publisert 30. april 2019

Finn en feil! Filmscener som skal vise 1929. Med bygninger som ikke ble reist før på 1930-tallet. Med et tog som ikke var bygget før i 1942. Babylon Berlin er serien som gir ansikt til mellomkrigstidens Berlin. Men der andre gjør sport i å påpeke faktafeil, er historikeren Hanno Hochmuth langt mer interessert i det følgende:

– Det er mye mer spennende å spørre hva suksessen til Babylon Berlin sier om vår egen samtid, sier Hochmuth ved Zentrum für Zeithistorische Forschung.

Markedføres som «samtidens Roma»

Vi møter ham i den sjarmerende lillesøsteren til Berlin: Potsdam ligger en kort togtur fra hovedstaden, gjennom tette skoger langs elveleiet til Spree og Havel.

Hit kom Preussens herskere i sin tid for å kaste fra seg bekymringene. I dag er det turistene som vandrer i parkene nedenfor Fredrik den stores rokokkoslott. Og herfra forsker Hanno Hochmuth på historieturisme.

Få vet mer enn ham om hvordan vårt bilde av Berlin er blitt til – og ikke minst hvordan populærkulturen befester denne 'merkevaren', som han kaller den:

– I Babylon Berlin er ikke Berlin bare en kulisse for en handling som kunne pågått hvor som helst. Byen Berlin står helt sentralt i serien, konstaterer Hochmuth, og sier den underbygger et image som turistmyndighetene har jobbet hardt for å bygge opp de siste årene:

Berlin fremmes som 'samtidens Roma'.

– Dette går ut på at man ikke forsøker å viske ut byens mange skyggesider, men snarere om at man gjør bruk av fortidens laster.

ANNONSE
En kopi av det gamle byslottet i Potsdam så dagens lys i 2014. Den er et av mange eksempler på vår tids enorme historieinteresse, følge Hanno Hochmuth ved Zentrum für Zeithistorische Forschung. Han knytter fenomenet til at fremskrittsoptimismen minker. FOTO: Heidi Marie Lindekleiv
ANNONSE

Vi lider ikke av historieglemsel, men av historiedilla.

Både nasjonalsosialismen og den kalde krigen blir da til det man i markedsføring kaller 'lokasjonsfaktorer'.

Byens hedonistiske rykte spiller også en viktig rolle. Serien tar oss med til det gylne tyvetallet, med store fester og narkotikaforbruk. Dette forteller vel så mye om dagens partyby, skal vi tro forskeren:

– Dansepaleet Moka Efti, nytelsestempelet som vi møter i serien, omtales av seriens produsenter nettopp som '1920-tallets Berghain', sier han.

Berghain er en av Europas mest spektakulære og eksklusive nattklubber. Den har utspring i fetisjklubben Ostgut, der kun menn hadde adgang, og holder til i en nedlagt kraftstasjon på grensen mellom bydelen Kreuzberg og Friedrichshain. Derav navnet Berghain, et såkalt teleskopord.

Babylonfeber

Den våte fisken er kriminalromanen som danner utgangspunktet for TV-serien Babylon Berlin. Hva hadde skjedd hvis filmskaperne hadde beholdt dette navnet?

– Min tese er at serien ikke ville lyktes halvparten så godt, sier Hochmuth.

Det går ikke bare på at Berlin er med i navnet.

Tittelen bygger også bro til en gammel parallell:

– Allerede ved århundreskiftet ble ofte sammenligninger mellom Berlin og antikkens Babylon trukket. Den gang fantes en Babylon-lidenskap her, sier forskeren.

På starten av 1900-tallet deltok mange tyske vitenskapsfolk i utgravninger i det som i dag er Irak: Babylonske myter ble oppdaget, skrifter ble dechiffrert, og på nesten samme tidspunkt som serien Babylon Berlin er lagt til, ble den enorme Istar-porten fra det antikke Babylon for første gang vist for offentligheten i Berlin. Pergamonmuseet på Museumsinsel huser denne. Det ble åpnet i 1930.

Babylonfeberen fikk ulike utslag. Den berømte Kino Babylon åpnet dørene i 1929. Og det store kjøpesenteret på Hermannplatz fra 1927, datidens mest moderne i Europa, var ikke kun inspirert av høyhusarkitektur i New York.

Som modell sto en rekonstruksjon av et babylonsk tempel med sine terrassetårn: Anu-Adad-tempelet.

Babylon Berlin

Babylon Berlin er en TV-serie som portretterer Berlin i 1920-årene. Serien følger kriminalinspektør Gereon Rath som løser krimgåter, som oftest med tilknytning til storpolitikken.

Serien er blitt en viktig tyske eksportvare. Den er den dyreste ikke-engelskspråklige produksjonen noen sinne, og er solgt til 90 land. Nylig ble innspillingen av en tredje sesong avsluttet.

Forfatteren Volker Kutscher sine romaner er utgangspunktet for serien. Kutschers seneste bok 'Marlow' er den syvende i rekken. Han er for tiden norgesaktuell, og deltok sist helg under Tysk-norsk litteraturfestival.

Hanno Hochmuth arbeider ved Zentrum für Zeithistorische Forschung i Potsdam, og har forsket på hva som kan forklare Babylon Berlins suksess.


– Forbindelsen til Babylon handler ikke bare om at Berlin forstås som en oppstrebende metropol. Som tittelen antyder: Det handler også om Babels tårn, og dets fall. Dette trekket, menneskelig tårnbygging, er til stede i serien gjennom trusselen fra nasjonalsosialismen. Også en annen bibelsk dimensjon er sentral: Babylon som sted for ubegrenset seksualitet, sier Hochmuth.

Allerede i den berømte romanen og byportrettet Berlin Alexanderplatz fra 1929, siterer forfatteren Alfred Döblin Johannes Åpenbaring og omtaler Berlin som den store horen. 

– Dette er lag på lag med kulturhistoriske elementer, som alle flyter sammen, konstaterer Hochmuth.

ANNONSE
Babelsberg heter filmstudioet i Potsdam der deler av innspillingene til serien er gjort. Deriblant scenene med konfrontasjonene som oppstår 1. mai. FOTO: ARD/NRK

Handlingen i Babylon Berlin fremstiller et kapittel fra tysk historie som har vært lite omtalt i TV- og filmproduksjoner til nå: Weimartiden, altså republikken som avløser monarkiet etter 1. verdenskrig.

Den ble en kortvarig affære. Allerede i 1933 tok nasjonalsosialistene makten.

– Fokuset i minnekulturen har til nå vært skarp rettet mot NS-tiden, samt perioden etter delingen. Det er på mange måter en ny tid som nå undersøkes, og det med et bredt panorama, sier Hochmuth. 

Storbyen hadde, da som nå, et janusansikt. 

– I en by som Berlin hadde mennesker frihet til å leve slik som de ville. Men på den andre siden var de ikke så sosialt integrert. De kunne raskt havne i rennesteinen, fordi de manglet sosiale beskyttelsesmekanismer. En film som Det hvite båndet (2009), viser tydelig hvor restriktivt landsbylivet var ved starten av 1900-tallet. Babylon Berlin forteller om det motsatte: Om storbyens friheter, men også om dens skyggesider, sier forskeren.

«Historieboom»

Det er en ny fortellerkultur vi er vitne til gjennom serien. Med strømmetjenester som Netflix og HBO har vi fått nye seervaner. Et internasjonalt publikum forventer serier som går over mange episoder, som er grundig laget, og med utspekulerte manus. 

Serien fra mellomkrigstidens Tyskland er blitt til gjennom et sjeldent samarbeid mellom offentlig kringkasting og et privat selskap. Budsjettet var på svimlende 40 millioner Euro.

– Dette er et sjeldent vågestykke, som jeg tror bare kunne vært gjort med historisk stoff, mener Hochmuth, og argumenterer for at vår tid er kjennetegnet av en enorm historieinteresse.

– Det har skjedd en 'historieboom' de siste 30-40 årene, hevder han og mener den reflekteres gjennom noe så banalt som lange køer inn til museene.

Bygningene rundt oss i Potsdam er andre vitner: Forskeren peker på kunstmuseet rett bak oss, der vi sitter, Barberinimuseet.

Gjenreiser slott

Det ser ut som om det har stått der siden 1700-tallet. Det private museet er imidlertid flunkende nytt, forklarer han.

Grunnsteinen ble lagt i 2013. Det samme gjelder det enorme byslottet rett ved siden av, som ble gjenreist i 2014 for å huse de folkevalgte i delstaten Brandenburg. Noen kvartaler unna jobbes det med å gjenreise tårnet på den omstridte Garnisonskirken, som også ble ødelagt etter luftangrep under 2. verdenskrig.

Og Potsdam er ikke alene:

Det samme skjer andre steder. Og det skaper debatt. Det er ikke tilfeldige bygninger som gjenoppstår fra krigens aske, men sterke symboler fra monarkiet og tysk storhetstid. Mest kjent er trolig Berliner Schloss, som om kort tid åpnes på Museumsinsel i Berlin.

Man erfarte at man ikke kunne sette alt håp til fremtiden, men snarere måtte forsøke å bevare status quo.

Dette var hovedresidensen for kurfyrstene av Brandenburg, og det senere kongeriket Preussen. Etter den tyske samlingen i 1871 var det her keiserne holdt til. Slottet overlevde så vidt 2. verdenskrig, men ble sprengt tidlig i DDR-tiden.

– Historieinteressen har ulike sjatteringer. På den ene side skjer det som nostalgi, eller som en ressurs for å skape identifikasjon. På den andre siden skjer det i form av kritisk bearbeidelse av minnene. Jeg tror at en serie som Babylon Berlin har noe med denne allmenne historiekulturen å gjøre: Vi viser interesse for historien i en tid der fremtidsoptimismen er blitt mindre, mener Hochmuth.

At Weimartiden i dag markeres, følger nærmest automatisk. Minnekulturen er organisert rundt jubileer, og 100 årsjubileer skaper en rytme. Skjønt, for mange er det ikke bare datoen det handler om at man fascineres av akkurat denne epoken, sier forskeren:  Babylon Berlin portretterer et demokrati som har svært mange fiender, som det paramilitære Schwarze Reichswehr.

– Man må selvsagt passe seg for platte sammenligninger, men serien iscenesetter et demokrati i krise, og mange forstår den derfor som en kommentar til vår egen tid.

– Fremtidstroen svinner

En vanlig påstand om at vi er blitt historieløse stemmer altså ikke:

– Vi lider ikke av historieglemsel, men snarere av historiedilla. Vi orienterer oss i dag veldig mye mot fortiden.

– Har det ikke alltid vært slik?

– Jeg tror ikke det. Selvsagt var historieinteressen viktig eksempelvis på 1800-tallet, da man skulle legitimere nasjonalstatene. Og historiepolitikk har alltid eksistert. Men hvis vi ser på det 20. århundre, preges særlig tiden etter 2. verdenskrig og frem til starten av 70-tallet av ekstrem fremskrittsoptimisme. Du ser det for eksempel i vitenskapene, innen sosiologien, der historieperspektivet spiller liten rolle. Men på 70-tallet snur det. Da kommer denne fremskrittsoptimismen i en krise.

Bykartet viser Berlin omtrent i 1920. I sentrum sees både Byslottet og Berliner Dom. Da Stor-Berlin ble opprettet i 1920 fikk byen fire millioner innbyggere, hvorav svært mange jobbet i industrien. FOTO: Landesarchiv.de

Han tar et par eksempler. Club of Rome, alle tankesmiers 'mor', ga i 1972 ut rapporten Hvor går grensen? Denne fikk frem at den økonomiske veksten ikke kunne vare evig: Forbruket kom på et tidspunkt til å overskride jordens tåleevne. Året etterpå, i 1973, inntraff så oljekrisen. Den fikk frem hvor avhengig vesten var av fossile brennstoffer.

– Mange slike fenomen viser at fremskrittstroen i de fleste vestlige land ikke var så sterk lenger. Man erfarte at man ikke kunne sette alt håp til fremtiden, men snarere måtte forsøke å bevare status quo. Historien vinner på denne måten sterk betydning. Og uten dette fenomenet, er det vanskelig å forklare suksessen også til en serie som Babylon Berlin, sier historikeren.

Turismen øker

Hvor går grensen for Berlin? I den tidsepoken som Babylon Berlin forteller om, var Berlin en viktig industriby. Folketallet var høyere enn i dag, omlag 4 millioner. I dag bor 3,6 millioner mennesker her. 230.000 av dem lever av turisme. Industrien ble derimot ødelagt under 2. verdenskrig. Og etter blokkaden mellom øst og vest forsvant både finansinstitusjoner og næringsliv til München og Frankfurt.

– Selv om det var mye håp på 1990-tallet om at de skulle komme tilbake, har det ikke skjedd i særlig grad, påpeker Hochmuth og konstaterer at turismen i dag er blitt en av de viktigste økonomiske faktorene:

De siste årene har turismen bare økt, trass i at økonomien ellers er blitt strammere. Babylon Berlin bidrar på sin måte: Firmaet Zeitreisen tilbyr egne rundturer der turistene kan oppleve filmlokasjonene mens de ser filmsnutter på et nettbrett. På det historiske dansepaléet Clärchens Ballhaus kan du danse charleston som på 1920-tallet, og for dem som går inn i dette med hud og hår, kan tidsriktige antrekk leies hos 'Le Boudoir' i Friedrichshain.

Frihet – hva nå?

Tar du derimot en vandretur i bydelen Kreuzberg, risikerer du å passere en pussig husvegg:

«Jeg kan ikke feire så lenge jeg lever i Babylon», står det tagget på en bygård i Skalitzerstraße.

Husveggen er som en fargerik tegneserie, undertegnet med «barn av Berlin». På underfundig vis spør den hva som kommer etter at man har vunnet og feiret friheten.

Kanskje er spørsmålet om Berlin kan leve av dette på sikt, leve av sitt rykte som 'samtidens Roma', eller 'frihetens by'?

– Det er en viktig kobling mellom vår tid og det historiske, når vi i dag anser disse aspektene med frigjøring og nytelseskultur for å utgjøre Berlin. Berlin forbindes også med det eksperimentelle og uferdige. Her nyter byen fortsatt godt av det bildet som ble skapt på 1990-tallet da det fortsatt var veldig billig å bo i Berlin, sier Hochmuth, og konkluderer:

– Mange mennesker, ikke minst kunstnere, kunne da gjennomføre eksperimentelle liv, åpne klubber og gallerier. Det er i dag mye vanskeligere fordi Berlin er blitt en langt dyrere by å bo i.

– Vi går rundt i fortiden

Med unntak av Johan Borgens beskrivelser av Theatercaféen er det lite av det gylne 1920-tallet i norsk litteratur. Men mange forfattere skriver med utgangspunkt i det historiske. Kjartan Fløgstads forfatterskap er eksempel på et som har dreid i retning av stadig større historiske interesse:

– Det stemmer. Når jeg har vært opptatt av historien, så er det for å forstå nåtiden – det som fortiden har avleiret i den samtiden som du står midt oppi, sier Fløgstad.

Klart blikk

Fløgstad studerte arkitektur på NTH i Trondheim før han ble forfatter. Ifølge ham gjør arkitektblikket fortiden mer håndgripelig:

– Arkitekturen gjør fortiden synlig og sterk. Vi går rundt i fortiden, en som blander seg i mange stilarter. Jeg har brukt dette til å forstå tiden vi lever i. Ikke fordi jeg er spesielt interessert verken i Weimarrepublikken, Sovjetsamveldet, eller noen andre samtidsovringar. Men fordi disse har bidratt til å gjøre oss til de vi er nå, og verden rundt oss til hva den er, sier Fløgstad.

– Det er ingen nostalgi?

– Når det gjelder Sovjetsamveldet er det lite å være nostalgisk over. Men allikevel: Hvis man ser på det med et klart blikk kan man lære mer og forstå mer.

– Er du enig i at vi er opptatt av historien fordi vi har mistet troen på fremtiden?

– Jeg kan dele det synspunktet. Det blir da en fremtid i form av store utopier eller store forestillinger om en lysende fremtid. Det er fremtiden forstått som noe positivt, noe man vokser inn i til noe bedre. Der har det nok skjedd en forandring. Som alle vet er det ikke sikkert at våre barn vil være bedre utdannet eller ha bedre råd enn hva vi har hatt.

– En slags besinnelse?

– Desillusjon kanskje, óg.

Lite siden Lillelord

'Det gylne 20-tallet' er det ikke mange spor av i norsk litteratur, ifølge litteraturkritiker og forfatter Espen Søbye. Et av få unntak er scener fra Theatercaféen i Johan Borgens Lillelord-triologi. Forklaringen er enkel:

– Dette er ingen gyllen periode i norsk historie. Dette er jobbetiden. Mellomkrigstiden var dramatisk her i Norge også, men vi var ikke i nærheten av å være der Berlin var. Weimartiden var spesiell, fordi dette var en periode der historien kunne gått annerledes.

– Øker historieinteressen i norsk litteratur?

– Det er tendens til å lage dokumentarer, og historiske begivenheter og situasjoner egner seg godt for det. Om det er mer av dette nå enn før, synes jeg er vrient å svare på, men det er kanskje det? Det må i så fall ha noe å gjøre med at distansen er blitt større til de store begivenhetene på 1900-tallet. Det har skjedd litt mekanisk i det vi har rundet et århundre og et årtusen. Men også fordi de som hadde vært aktører, i dag er borte, slik at man er mer opptatt av nyfortolkning. Man kan også si at det ligger noe nostalgi der: Vi innbiller oss at det var enklere før. At motsetningene var klarere, og at det var lettere å ta stilling, avslutter Søbye.

Les også