‘Maleriet skal virke, men ikke gni inn noe du visste fra før’

Et verk som føles nær­værende og viktig, uten at det sier noe veldig spesifikt, er ­vellykket, mener festspill­kunstner Mari Slaattelid.

Reportasje

– Denne gangen hadde jeg en idé som har ­ligget der en stund, og som jeg skjønte at jeg kunne bruke. Dermed kom jeg fort i gang.

Festspillkunstner Mari Slaattelid tar imot oss i atelierer hun for tiden disponerer på ­Kunstnernes Hus. Her, i det som vanligvis er et pakkerom, ­legger hun siste hånd på bildene som skal vises frem i Bergen Kunsthall i slutten av mai. Det har gått slag i slag siden hun fikk oppdraget for snart ett år siden. Møtet vårt finner sted tidlig i april. Om en måned blir alt hentet og fraktet vestover.

– Jeg har egentlig mer enn nok, men selvsagt jobber man helt til siste stund.

– Slik at malingen nesten ikke er tørr før bildene kommer på veggen ...?

– Ja, eller det vil si – i dette tilfellet tørker det før jeg får snudd meg. Det meste er gjort i vannbasert maling.

Ingen båser

Mari Slaattelid regnes som en ­nestor innen norsk samtidskunst. Gjennom tre tiår har hun utforsket maleriets egenart og ­muligheter, gjerne på underlag som aluminium og pleksi­glass – eller ved å blande inn foto eller tekst. Det ­publikum nå får servert, skiller seg fra andre ting hun har gjort de siste årene. Såpass kan hun si.

Lent mot en av atelierets langvegger finnes et hint om hva som venter oss i Bergen: Et stort, ­abstrakt verk. Lysende, med komplementær­fargene rødt og grønt. Utført på lerret.

Umiskjennelig maleri, men ikke nødvendigvis mer eller mindre tradisjonelt enn andre arbeider, ifølge kunstneren.

– Jeg får noen ganger høre at jeg er en ­konseptuell maler. Da er koloritten ­gjerne nedtonet og bildene nøkterne, tenksomme og små. Andre ganger, om jeg går opp i format og bruker sterke farger, er det «ekspresjonistisk maleri». For meg er dette et kunstig skille. I all god kunst ligger det en brukbar idé til grunn.

Håndfast arbeid

I forlengelsen av ideen er det de håndfaste materialene som avgjør hva 
maleriet til slutt blir. Det er, som Slaattelid sier, det hun har å hanskes med.

– Underlaget er avgjørende for alle valg du tar. På 90-tallet syntes jeg det var befriende å ­bruke harde, industrielle underlag fremfor ­lerret. ­Materialet er en del av utsagnet, av språket ditt som maler.

Hvilke budskap bildene på galleri­veggen ­ellers sender ut, bryr Slaatte­lid seg mindre om.

– Jeg er sjelden opptatt av å si eller fortelle noe bestemt. Bildet skal være åpnere enn som så.

– Når du jobber med farger, er det altså ikke de symbolske b­etydningene som styrer. Men fargene er jo likevel fulle av ­mening?

– Farger er nøytrale i seg selv, men de blir tillagt ulike former for symbolsk mening. Det jeg prøver på, er å få fargene til å opptre så sterkt og klart som mulig; virke og vibrere mot hverandre, gjerne i ugreie kombinasjoner. Farger kan være innsmigrende og totalt likegyldige sammen, men også umulige og overraskende.

Å tømme en idé

Slaattelid er opphav til flere ikoniske bilde­serier. Blant dem er Stempel-bildene, skogssilhuetten hun har hentet frem og utviklet jevnlig siden midten av 90-tallet, senest til utstillingen i mai.

Serier handler om å uttømme mulighetene som ligger i et motiv, sier Slaattelid.

– Med veldig små ­forandringer endrer uttrykket seg, og du kan forbedre og forsterke sider ved bildene.

– Leter du etter det perfekte uttrykket, eksempelet som t­reffer best?

– Kanskje ikke det ene uttrykket, men en retning jeg tror kan føre til noe. Ofte handler det om noe jeg har prøvd på før, og ikke fått til, forlatte forsøk. Det er ikke for ingenting at Munch malte utallige varianter av «Syk pike». I stedet for å gå ut og lete etter et motiv, har du en prosess gående med deg selv. Hvis ideen kjennes rik og fremdeles interessant ­etter noen forsøk, fortsetter du.

Midt i mellom 

Også helt nye uttrykk oppstår gjennom å prøve, legge til og ta bort. Hele tiden styrt av det visuelle, av blikket.
I seriene Purity of the Heart One to One og The Soul's ­Bravery ­Enlarged (2015) ­bringer ­Slaattelid sammen foto og ­maleri på ­uventet vis. Begge består av seks foto­grafier av en lys­bryter, hvor skiftende lysforhold gir små lys- og ­skyggevariasjoner. ­Området rundt bryteren er ­flekkete av maling etter årevis med bruk. På fotografiet er selve bryterflaten malt svart eller hvit, med tykk maling i kraftige strøk.

– Lysbryteren var noe jeg ­hadde merket meg som en ­uttrykksfull ting i atelieret, noe som endret seg med tiden og som i seg selv var et lite maleri.

Slaattelid fikk tatt ­profesjonelle bilder av bryteren, og underveis i fotograferingen kom ideen om å lyssette den.

– Da begynte det å skje noe rart. «Lyset» ble en figur på veggen.

Fordi bryteren var et kvadrat, gikk tankene i neste omgang til den russiske kunstneren Kasimir Malevitsj’ svarte og hvite monokromer.

– Jeg prøvde meg frem med å blokke ut en svart og en hvit firkant med tape. Slik oppsto det en forskjell mellom den ­presist malte firkanten og de tankeløse ­malingsflekkene utenfor. Fotografiet ble noe mer enn en ­dokumentasjon av den litt ­komiske tilgrisingen. Og monokromen ble både en positiv form og simpel rengjøring eller overmaling, slik tagging på husvegger blir malt over.

---

Mari Slaattelid

  • Norsk billedkunstner, født 1960. Bor og arbeider i Oslo.
  • Utdannet ved kunst­akademiene i Bergen og Oslo og ved Staatliche Kuns­takademie i Düsseldorf.
  • Innkjøpt av blant ­annet Nasjonalmuseet, Astrup ­Fearnley Museet, Louisiana-museet, KODE i Bergen og Stavanger Kunstmuseum.
  • Vant 1. pris i Carniegie Art Award for nordisk samtidskunst i år 2000.
  • En omfattende monografi, «Ideal Problems», ble utgitt på Teknisk forlag i fjor høst.
  • Slaattelid er festspillkunstner under Fest­spillene i Bergen 22. mai til 5. juni. I 2020 venter en større ­retrospektiv utstilling på Kunstnernes Hus i Oslo.

---

Jeg tror kunst utfordrer følsomheten vår og gjør oss oppmerksomme på hvordan vi sanser.

—   Mari Slaatelid

Stille virkning

Et verk som virker nærværende og ­viktig, uten at det sier noe veldig ­spesifikt, er vellykket, mener Slaattelid. Dermed er vi tilbake ved den åpne kunstopplevelsen.

– Bildene skal føles som henvendelser. Jeg vil gjerne at de skal være påståelige, men at hva de sier er mer uvisst. De skal virke, men ikke mase og gni inn noe du visste fra før.
For Slaattelid er det nettopp her kunsten skiller seg fra den vante politiske retorikken, og fra den raske, slagordpregede medie­virkeligheten.

– Jeg tror kunst virker på en mer uforutsigbar måte. Får du en følelse av agenda, at «her er det noe jeg skal lære», er det ikke sikkert at det virker, selv om budskapet er aldri så godt formulert.

– Kan kunst forandre ting?

– Klart, selv om det er uoversiktlig hvordan det virker og fester seg. Men at et «stumt» bilde kan nå inn og ha en effekt, er jeg sikker på. Jeg tror kunst utfordrer følsomheten vår og gjør oss oppmerksomme på hvordan vi sanser, og dermed hvordan vi tenker og opptrer. Det er ingen liten ting, og vil også kunne ha politisk betydning.

Metafysisk tabu

Dags­aktuelle budskap i kunst har en ­tendens til å bli gjentakelser av det mediene flyter over av, ­mener Slaattelid.

– På den andre siden har kunstlivet sine egne tabuer. Ikke sex og vold – det er lenge siden, men kanskje tradisjon eller høykultur. Og metafysikk, selvfølgelig.

– Ser du noen tegn til at det metafysiske vender tilbake?

– Jeg tror yngre kunstnere er mindre fordomsfulle overfor alle uttrykk, også alt det vi ikke kan si noe sikkert om, og som ­ligger utenfor det vi erfarer fysisk. 45-åringene som nå underviser på kunstakademiene er opptatt av at kunst er noe man kan bruke til å utrette viktige ting: Være et talerør, skape fellesskap – være nyttige politiske aktører. Jeg har en følelse av – men det er ­kanskje bare ønsketenkning – at yngre mennesker begynner å gå lei kunst som skal belære og oppdra.

Mot større frihet

Maleriet har alltid vært kjernen i Slaattelids kunstnerskap, uansett hvilke trender som har kommet og gått.

– Jeg synes ikke jeg er i nærheten av å ha uttømt maleriet. Følsomheten for farge tar det for eksempel lang tid å utvikle. Jeg håper hele tiden å kunne lære og forstå mer. Hvis jeg malte bare for å leve som kunstner, eller for å gjøre ting på min egen, rare måte, tror jeg ikke jeg ville orket å holde det gående i 30 år.

Slaattelid nevner landskapet som noe som har fulgt henne ­siden akademitiden på 80-­tallet. Landskap kan ta form både som figurative bilder og mer ­abstrakte uttrykk.

– Har du en følelse for farge og lys, er du veldig nær land­skapet. På akademiet malte jeg også abstrakte ting, faktisk ikke helt ulikt det du ser her, sier hun og peker på bildet som skal være med til Bergen.

Festspillutstillingen følges av en større mønstring på Kunstnernes Hus neste år. Her skal de nye arbeidene vises sammen med verk fra hele Slaattelids karriere.

– Hvor er du på vei nå som kunstner?

– Jeg håper at jeg kan være på vei mot større frihet. At jeg kan overraske meg selv, bruke hele det visuelle registeret, tenke bedre omkring det jeg gjør – og kanskje bygge ned mine egne fordommer.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje