Stille tro

Ulla Käll kan ikke forstå Guds redningsplan. Likevel stoler hun på den

Reportasje

– Det koster å være et helt levende menneske. Det er så mye bekvemmelighet som hindrer en i å leve livet fullt ut. Jeg tror alle strever med det, sier Ulla Käll.

Gitaristen og forfatteren befinner seg på et av sine favorittsteder. Lengst ut i Västerhavet, på klippeøya Smögen. En øy som kommer totalt uforberedt på deg etter å ha kjørt lange strekninger omgitt av svenske granskoger og brente jorder.

Det rå havgapet gir en fornemmelse av både stillhet og dramatikk på samme tid. Kanskje er det nettopp derfor et tjuetalls mennesker samles til retreat på øyas vandrehjem, helt nede i fjæresteinen, fire ganger i året.

Vennskap

Ulla Käll har vært et kjent navn innen den norske retreatbevegelsen i mange år. Med gitaren under armen reiser hun rundt i Norge og Sverige og leder retreater året rundt. Retreater finnes i mange former og tradisjoner, men alle har stillheten til felles. På en retreat er man tause sammen - hele, eller deler av tiden. Det lengste Ulla Käll har vært stille er 30 dager.

– To ting gjorde spesielt inntrykk på meg første gang jeg var på retreat. Det ene var stillheten – det andre var gudsbildet. Å være sammen i stillhet er noe helt spesielt. Vi tenker ofte at det er ordene som fører oss sammen, men det er så mye annet. Så stillheten er viktig, der kan vi kjenne at Gud er så nærme. Så, så nærme. Som et dypt vennskap, sier Käll.

Det er også slik hun beskriver troa si. Selv om det tar litt tid når hun første gang får spørsmålet.

– Hva ligner troa mi på? For et vanskelig spørsmål! Har du svart på et sånt spørsmål noen gang? Spør hun fotografen.

– Nei, jeg tror jeg kan si at for meg er det vennskapet med Jesus. Å leve i vennskapet med Jesus, svarer hun til slutt.

– Har dere alltid vært venner?

– Nei, men vi har ikke vært uvenner heller. Vi har bare ikke kjent hverandre bestandig – eller rettere sagt, han har alltid kjent meg, men jeg har holdt ham litt på avstand.

---

Ulla Käll

  • 59 år
  • Gitarist, retreatleder og forfatter
  • Utdannet musiker og diakon
  • Aktuell med boka Pilegrim

---

Sosialist

Hun vokste opp på 1960- og 70-tallet i Vänersborg i Sverige. Foreldrene var med i Svenska kyrkan og der deltok også hun, helt til hun ble konfirmert.

– For meg var det med sannheten veldig viktig. Er dette virkelig sant? Og det slet jeg litt med å tro på i ungdomsårene. En del av gudstroen jeg vokste opp med var også ganske streng. Det var bilder av Gud som det altseende øyet, og det syntes jeg var litt truende. Nå synes jeg det er vakkert og trygt, men da syntes jeg ikke det, sier Käll.

Hun fikk venner i blant annet sosialistiske miljøer, og ingen av dem var kristne. De dro på fengselsbesøk og demonstrerte mot atomkraft og diktaturet i Portugal. De hadde også en ikke-kommersiell musikkforening som ga streng beskjed om at det ikke var «lov» å høre på ABBA eller Grand prix-musikk.

– Ganske strengt det også, med andre ord?

– Ha-ha, ja – men på en annen måte, svarer Käll.

Selv var hun lidenskapelig opptatt av musikken og etter folkehøyskole startet hun på musikkhøyskolen i Örebro. Der var det mange kristne som akkurat hadde fått begynne å spille instrumenter i sine frikirkelige forsamlinger. Og de ville gjerne fortelle henne om troen.

– De hadde ivrige diskusjoner med meg for å overtale meg om at den kristne troen var sann, men det gikk liksom ikke. Jeg syntes det var interessant, men jeg klarte liksom ikke gripes helt, forklarer hun.

Nærvær

Hun forteller om hvordan hun pleide å spille på gudstjenester på denne tiden. Når Fader vår kom, var hun usikker på om hun kunne be med – siden hun ikke visste om det var sant det hun ba om.

– Det er fortsatt viktig for meg i teologi og alt – at det må være sant. Jeg kan ikke bare si «Ja visst, sånn kan det jo være».

Smögen regnes som et av Sveriges mest populære reisemål om sommeren – da pleier det å yre av liv. Nå er det stille – bortsett fra den isende vinden som uler utenfor. Når man står ute i den er det nesten som man kan kjenne saltsmaken fra havet på tunga.

Ulla Käll elsker hav og vann. Kanskje fordi det var nettopp ved et vann hun først kjente Guds nærvær som 24-åring.

– Jeg var på Lidöen, ved Kotlasjön i Stockholm, helt alene ved vannet. Jeg hadde med termos og matpakke og satt der for meg selv. Der opplevde jeg plutselig Guds nærvær gjennom alt. Jeg tenkte ikke på noe spesielt, det bare var der. Det var... Et totalt nærvær liksom.

– Hvordan føltes det?

– Som en veldig varme og tilstedeværelse. Et nærvær som gjennomsyret alt. Da var jeg helt sikker på at Gud fantes – uten å vite hvem han var. Det var en virkelig vakker opplevelse, som jeg aldri har tvilt på siden.

Kall

Øyeblikket på Lidöen ga henne en opplevelse av Gud, men hun visste fortsatt ikke hvem Gud var. Det måtte kristenrock og bryllupsfest til for å overbevise henne helt. I et bryllup til to av hennes nære, kristne venner opplevde hun en veldig kjærlighet mellom gjestene. Den kjærligheten fortalte henne hvem Gud var.

– Først hadde jeg fått oppleve at Gud fantes, og så kjente jeg at «sånn er det». Det er litt rart, da? At jeg trengte sannheten, men det var kjærligheten som overbeviste meg. For det gikk liksom ikke med argumenter – selv for meg som var så opptatt av sannheten.

Hun beskriver de første årene som troende som en slags forelskelse. Hun gikk stadig på gudstjenester, leste i Bibelen og i bøker. Da hun oppdaget retreatbevegelsen på 80-tallet var hun solgt. Siden har det vært livet hennes.

– Noen retreater kan være helt fantastiske. Ordet taler til deg og Guds nærvær er lett tilgjengelig, og du kjenner kanskje en forandring for livet. Mens en annen kan være tørrere, kjennes tommere, gjør deg rastløs. Det kommer litt an på. Det er en møteplass mellom Gud og meg, men også mellom meg og meg selv. Retreat er en måte å holde troen levende på – å gjøre den til en ferskvare. Det handler ikke bare om hva Gud viste meg for fem år siden, men her og nå. Retreaten er en hjelp til å leve med Gud midt i hverdagen.

– Kunne du like gjerne endt opp i kloster?

– Oi! Ja... Kanskje det. Om Gud hadde kallet meg til det.

– Føler du deg kallet til det du gjør nå?

– Ja.

– På hvilken måte?

– Jeg vet ikke. Det er det som er så rart. Det er akkurat som flere tråder i livet veves sammen, liksom. Og de passer sammen. Jeg trodde ikke det skulle være noe vei fra å være gitarpedagog til å bli retreatarbeider. Så feil tok jeg. Jeg har lært at om man holder seg nære det man lengter etter så åpner det seg kanskje en mulighet.

Retreat er en måte å holde troen levende på – å gjøre den til en ferskvare. Det handler ikke bare om hva Gud viste meg for fem år siden, men her og nå.

—   Ulla Käll

Dypest sett

Ulla Käll utstråler ro, varme og trygghet. Men hun kan vel ikke alltid være slik?

– Blir du noen gang urolig eller sint på Gud?

– Javisst! Det er ikke slik at jeg aldri kjenner uro. Det er faren med slike intervju som dette for man gir slike allmenne svar...

Hun bekymrer seg litt for dette. At hun ikke svarer godt, eller ærlig nok på spørsmålene. Så jeg tenker jeg kan stille henne noen av hennes egne spørsmål. I sin ferske bok Pilegrim inviterer hun til å stoppe opp i hverdagen. Etter hvert kapittel med refleksjoner, bønn og en kort bibeltekst, stiller hun spørsmål til ettertanke.

– Hvor føler du deg dypest sett hjemme?

– Hvor? Har jeg skrevet det? I hvilken sammenheng?

– Dette er spørsmålene du stiller i forbindelse med åndelighet. Det passer vel bra til Min tro?

– Ha-ha, så bra! Vi kan fortsette med hele boken, så får jeg skikkelig utvikling! Men altså, hvor føler jeg meg dypest sett hjemme? Det kan være på mange steder. For eksempel i stillheten. På retreaten, i tidebønnene når vi leser sammen, når jeg ser utover havet. Når jeg spiller gitar, strikker, ber, er med venner, plukker sopp eller bader. Jeg elsker å bade!

– Da er oppfølgingsspørsmålet ditt: Kan den følelsen handle om åndelighet?

– Ja, det kan den. Jeg vil ha mitt hjem hos Gud. Da kan man være hjemme litt overalt. Jeg tror vi noen ganger i kirken har begrenset Gud til for eksempel ordet. Men jeg tror han taler til oss gjennom så mye. Gjennom musikken, gjennom kunst, natur, vennskap, mat, omgivelser – masse forskjellig! Så jeg tror at han er mitt hjem i verden og kan finnes overalt.

---

4 raske

  • Gud er: Den som alltid elsker.
  • Jeg klarer meg ikke uten: Kaffe, bad og strikking.
  • På min gravstein skal det stå: Jesus er Herre.
  • Boka alle må lese: Trøsteboken i Jesaja, kapittel 40-66.

---

Ensomhet

– Tenker du at de som ikke har opplevd den åndeligheten du har opplevd lever et litt fattigere liv?

– Det kan jeg jo ikke måle, men jeg tenker at Gud er i kontakt med hvert menneske. Jeg tror alle mennesker har gudsopplevelser. Men jeg våger å si at jeg i alle fall hadde opplevd livet mye, mye fattigere om jeg ikke hadde Gud. Jeg skulle ønske hvert menneske lærte Jesus å kjenne.

Selv ønsker hun å fortsette å fordype seg i vennskapet med Jesus – han som hun tror måtte dø for hennes synder. Det synes hun er vanskelig å forholde seg til.

– Med fornuften så kan man egentlig ikke forstå det. Jeg kan ikke forstå Guds redningsplan. Men ser man en kveld på Dagsrevyen og all lidelsen i verden, så tenker jeg at det onde må jo stoppes. Da stoler jeg på at Guds plan holder. Det er seieren over det onde. Så fortsetter jo den kampen til Guds tid er inne, men seieren er samtidig vunnet. Og han er på hvert lidende menneskes side. Det tenker jeg.

I det siste har hun tenkt mye på hvor ensom Jesus måtte ha vært. Til og med da han var med sine nærmeste.

– De kunne ikke forstå ham. Peter sa: «Du skal ikke lide.» Disiplene kunne ikke skjønne hva som var på ferde. Jesus fortalte dem om det som kom til å skje, men hvor langt inn hos dem gikk egentlig ordene? De forstod det først senere.

– Kan du kjenne deg igjen i den ensomheten?

– Kanskje ethvert menneske kan kjenne seg igjen i det. Innerst inne er man alene med seg selv, men min tro sier at Jesus er med meg. Derfor er jeg aldri alene. Ingen er alene, bare fordi han gikk gjennom den ensomheten.

På vei

I år skal hun være på retreat i påska, men ellers pleier hun å gå korsvandringen i Fredrikstad sammen med mange av byens nye landsmenn fra andre steder i verden. Deres påsketradisjoner imponerer henne.

– De tar på seg det oppdraget med stor verdighet. Noen kysser korset før de bærer det. For dem er det et sterkt symbol på redningen. Men vi mister kanskje det noen ganger. At vi trenger å reddes fra det onde.

– Hvor viktig er det for deg å tro på oppstandelsen?

– Det er helt avgjørende. Det er jo derfor jeg tror at Jesus er her. Hans nærvær gjennomsyrer alt. Hadde ikke Jesus vært oppstått, hadde alt vært annerledes. Kirken hadde ikke fantes. Når vi inviterer til stillheten, er det ikke en tomhet vi går inn i – på tross av hva følelsene kan si iblant – det er et nærvær.

– Boka di heter Pilegrim. Hvor er du på vei, Ulla Käll?

– Jeg våger å tro at jeg er på vei sammen med Jesus, og da er jeg både fremme og på vei på samme tid. Egentlig er jeg fremme på den måten at jeg gjør det jeg tror jeg skal gjøre, men ikke fremme som menneske eller kristen. Men hvor er jeg på vei? Nei, det får han bestemme.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje