«Homobevegelsen må kjempe for noe mer enn å gifte seg i kirken»

Linn Tonstad er opptatt av at den skeive bevegelsen skal forsvare dem som blir stigmatisert i samfunnet. – I vår samfunnskontekst er det for eksempel innvandrere og muslimer, sier hun. I mars var hun i Norge for å introdusere skeiv teologi for masterstudenter på TF.

Reportasje

– Linn Tonstad, førsteamanuensis på Yale University og nylig utnevnt professor II på Det teologiske fakultet, hva er queer og hva er theology i queer theology?

– Det er to forskjellige måter å svare på det spørsmålet. Jeg kan enten fokusere på hva queer theology, altså skeiv teologi, tradisjonelt har vært, eller på hva jeg mener det burde være.

– Vi prøver begge deler.

– Tradisjonelt har skreiv teologi vært et slags apologetisk inkluderingsprosjekt. Teologer har argumentert for at det er greit å være skeiv, altså homofil, og for at det er greit at skeive gifter seg i kirken. Man har gjerne lagt til grunn en slags kombinasjon av kristen overbevisning og personlige smertehistorier.

– Har du noen eksempler?

– Man har gjerne lett i bibelske tekster og i den kristne tradisjonen for å finne elementer man kan tolke som skeive. Det har for eksempel vært mye begeistring rundt en teori fra middelalderen som sier man kan tolke forholdet mellom Jesus og sjelen som et kjærlighetsforhold. Og så er det noen teologer som snakker om Gud og Jesus som de mannlige prinsippene i treenigheten, mens Den hellige ånd, som er den minst personlige og minst viktige av de tre, har blitt sett på som et til dels kvinnelig prinsipp.

– Den katolske 1900-talls teologen Hans Urs Von Baltazar sa vel at Faderen representerte det mannlige og Jesus det kvinnelige i treenigheten?

– Han gikk ikke så langt, men han var veldig nær ved å si det, ja.

– Men du synes ikke disse argumentene er så interessante?

– Jeg argumenterer aldri for at det er greit å være skeiv. Det tar jeg for gitt. Det jeg interesserer meg for, er hvordan kristne de siste tiårene oppfører seg som om evangeliet står og faller på spørsmålet om seksualmoral. Det synes jeg er vanskelig å forstå og forsvare teologisk.

– Er det ikke mulig å lese Bibelen bokstavelig?

– Nei. Det vet jeg, som vokste opp i et kirkesamfunn som leste Bibelen bokstavelig, altfor godt. For vi møtte stadig andre som også leste Bibelen bokstavelig, og som tolket den ulikt fra oss. Så spørsmålet er hvilke prinsipp man legger til grunn for Bibel-lesningen.

– Og for deg er det?

– Det prinsippet jeg synes er mest overbevisende, er advarselen Jesus gir mot å stille seg til doms over andre. Jeg er også fascinert av kapittel fjorten i Romerbrevet, der Paulus snakker om matforskrifter.

– La oss hente frem selve bibelteksten: «Ta imot den som er svak i troen, uten å gjøre dere til dommere over hans tanker. Én har en tro som tillater ham å spise alt, den svake spiser bare grønnsaker. Den som spiser, skal ikke se ned på den som ikke gjør det. Og den som ikke spiser, skal ikke dømme den som spiser. Gud har jo tatt imot ham. Hvem er du som dømmer en annens tjener?»

– For meg er dette et argument for å aldri fordømme mennesker på denne måten. Når man fordømmer, setter man seg selv i Guds sted.

– Hva mener du med at homobevegelsen må kjempe for noe mer enn å gifte seg i kirken?

– Jeg er opptatt av at homobevegelsen skal forsvare dem som blir stigmatisert i samfunnet, dem som er utenfor. Og kanskje enda viktigere: forstå hvilke dynamikker som skaper stadig nye grupper som faller utenfor i samfunnet. I vår samfunnskontekst er det for eksempel innvandrere og muslimer. De kreftene i samfunnet som produserer homofobi, er de samme kreftene som stigmatiserer innvandrere, asylsøkere og muslimer. I stedet for å være opptatt av å bli en del av et heteronormativt storsamfunn, bør homofile heller stå i solidaritet med de som er utenfor.

– Du skriver et sted noe slikt som at «muslimen er den nye homofile»?

– På en måte er det slik, ja. Jeg er opptatt av det jeg kaller en koalisasjonspolitikk av ulike identiteter. Der ulike stigmatiserte grupper går sammen fra sak til sak, for å utfordre storsamfunnet. I dette er det både skeiv teori og teologi. Selv om disse perspektivene ofte er i konflikt, er de begge opptatt av hvordan menneskelivet kan være annerledes enn det er i dag.

---

Linn Tonstad

  • Førsteamanuensis i systematisk teologi på amerikanske Yale University.
  • Jobber i spenningsfeltet mellom systematisk teologi, feministstudier og skeiv teori.
  • Ga ut boken God and Difference: The Trinity, Sexuality, and the Transformation of Finitude på Routledge i 2016.
  • Ble i mars utnevnt til professor II på Det teologiske fakultet ved UiO, der hun blant annet skal være gjesteforeleser for masterstudenter.

---

– For å skifte tema til en annen problematikk du er opptatt av, nemlig kjønn og språk. Du mener man ikke kan kalle Gud «Faderen» uten samtidig å si at Gud faktisk er hankjønn?

– I teologien har man gjerne brukt en metafor der Gud er mannen og kirken er kvinnen. Så da har man jo egentlig sagt at menn er likere Gud enn kvinner. Men det som virkelig er problematisk er hvilket gudsbilde en slik metafor tegner opp. Kristendommen har alltid sagt at Gud ikke er mann...

– Han står over kjønn?

– Nettopp. Han står over kjønn. Problemet er at teologien har sagt at han står over kjønn, og samtidig hatt en praksis der det har blitt lagt grenser for hvem som kan tjene Gud på ulike måter, hvem som kan være prest. Da kan man enten tenke at det forbudet er helt vilkårlig, men det kvier mange teologer seg for å si. Eller så kan man si at forbudet mot kvinnelige prester bygger på en eller annen dyp symbolikk.

– At menn kan være prester fordi de er likere Gud, men også fordi Gud er likere menn enn kvinner?

– Ja. Og det skaper et veldig ukristelig bilde av Gud. Gud sammenlignes med menn, og kontrasteres mot kvinner. Og da gjør man Gud til noe som tilhører denne verden. Man tar ikke hensyn til at Guds makt er noe helt annet, man overser transcendensen. Man respekterer ikke at Gud er Gud, og resultatet blir til syvende og sist at man gjør Gud til en avgud.

– Men dette jo et veldig teoretisk, språkfilosofisk poeng. For til syvende og sist kan vi jo bare snakke om Gud i metaforer, i bilder? Hvordan skal vi ellers kunne snakke om ham?

– Teologien har ikke sitt eget språk, og må bruke språk som allerede er tilgjengelig. De ti budene som ble skrevet i Guds finger gikk i stykker, så vi må snakke i bilder. Men problemet er at man ikke har et språk som skaper den nødvendige distansen mellom Gud og bildene vi bruker på Gud. Vi snakker om Gud på en måte som binder ham sterkere opp mot menneskelig faderskap enn det som er nødvendig. Det ser vi når så mange kirker i dag mener evangeliet står og faller på kjønn. Det kjønnlige er så fundamentalt i teologien.

– Men når konservative argumenterer for at likekjønnede ikke skal gifte seg, begrunner de det med at det undergraver Bibelens betydning, og ikke med at det er viktig at Gud er mann?

– Det beste argumentet konservative har mot likekjønnet ekteskap bygger på at menn ses på som mer gudlike enn kvinner. Det handler om at kjønnsskillet er avgjørende for hvordan verden henger sammen.

– Så homofobi er patriarkalsk?

– Ja.

Gud sammenlignes med menn, og kontrasteres mot kvinner.

—   Linn Tonstad

– I en artikkel jeg leste av deg, kritiserer du en rekke l­iberale teologer som skriver om ­seksualitet. Britiske ­Graham Ward argumenterer for at ­homofile skal gifte seg i kirken, men lar resten av teologien stå uendret. Sarah ­Coakley, også hun britisk, presenterer en teologi der alt er som før, men der kvinnene har bitte litt flere muligheter enn i dag, skriver du. Du mener de ikke går langt nok?

– Noen av disse teologene leser den kristne tradisjonen med lupe for å finne bevis på at det finnes skeive og feministiske perspektiver i kristendommen også.

– Litt sånn krampaktig ­«kirken var egentlig feministisk hele ­tiden»?

– Det er en fare, ja. Som ­konstruktiv teolog er jeg opptatt av å tolke k­ristendommen i ­forhold til den historiske ­konteksten ­mennesket befinner seg i. Og vi lever i seksualitetens tidsalder. Seksualiteten blir sett på som det dypeste og viktigste med det å være menneske, det mest sentralt person­formende. Det er ikke nødvendig at det skal være slik. Jeg ønsker å sette spørsmålstegn ved ­antagelsene som blir gjort av både konservative og liberale. Tradisjonell skeiv teologi sier ofte at det er det kjærlighetssøkende og ­autentiske i mennesket som gjør at også skeive skal inkluderes i kirken. Men de opererer med en veldig snever definisjon av hva kjærlighet er.

– Du sier i en artikkel at homofile som gifter seg kan komme til å reprodusere stigmatisering av homofile. Hvorfor det?

– Når homofile gifter seg, trer de inn i hetero-normen. Argumentet for at man skal inkluderes i det kristne fellesskapet som gift homofil, er at man «ikke er som de andre homofile der ute som bare bryr seg om sex og sin egen nytelse». Da er man med på å videreføre en type stigmatisering, en ny type utenforskap.

– Men gjør ikke vi mennesker det uansett? Skaper vi ikke alltid nye grupper på utsiden? Hvordan er det mulig å unngå?

– Spørsmålet er om kristendommen har noe å si oss i den sammenhengen. Vi må jobbe hardt både teologisk og politisk for ikke å reprodusere mønstre der man fordømmer folk for hvordan de oppfører seg. For det ligger veldig dypt i evangeliet at det er de menneskene som lever i utenforskap Jesus kom for.

Seksualiteten blir sett på som det dypeste og viktigste med det å være menneske. Det er ikke nødvendig.

—   Linn Tonstad

– Du er oppvokst som syvendedagsadventist i Norge, men flyttet til USA som 18-åring og har blitt der siden. Hvordan preget adventistbakgrunnen din deg? 

– Jeg har et helhetlig syn på mennesket, og er opptatt av tid. Og mat. Det er typisk for adventister. Jeg lovet meg selv at jeg skulle bli i adventistkirken så lenge det var mulig for meg. Men da kirken gikk ut og fordømte transseksuelle i fjor, meldte jeg meg ut. Det var ikke så vanskelig for meg at adventistkirken har vært anti-kvinner og anti-skeive. Som tenåring ble jeg overbevist om at det de mente om dette, var feil. Den overbevisningen har aldri vaklet. Jeg er sikrere på det enn jeg er på nesten noe annet i livet.

– Du er i Norge for å holde introduksjonskurs i skeiv teologi for TF-studenter. Er interessen økende?

– Skeiv teologi er på fremmarsj, og vi opplever en interessebølge i USA, men også i Europa. Det som er mest populært, er faktisk trans-teologi, og det er et veldig spennende fagfelt.

Jeg har et helhetlig syn på mennesket, og er opptatt av tid. Og mat.

—   Linn Tonstad

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje