– Følelsene utvikler seg, det kjenner jeg i meg selv også, at jeg får et sterkere forhold til Gud.

Før vi møter Rasmus Bell Andreassen (18) finner vi den åpne profilen hans på Instagram. Det siste bildet han er lagt ut er fra 21. februar, og han står i snøen utenfor kritthvite Ullern kirke. Borte bra, hjemme best, #ullernkirke, står det i billedteksten.

«Jeg er døpt og konfirmert i kirka», hører man folk si iblant, som en oppsummering av sin tro, og det var det. For noen er konfirmasjonstiden siste gang de er involvert i kirka, og markerer kanskje like gjerne en avslutning på noe, som en inngang til et videre trosliv.

I en periode i livet der mye er i bevegelse kan man spørre seg om kirka – en gammel institusjon manifestert som bygninger man ikke kan se inn gjennom vinduene på – kan romme et ungt sinn og en ung tro.

Men på dette bildet på Instagram står altså en ung mann og er stolt av å jobbe i kirka si, som holder stand på en bakketopp mens verdens skikkelse i hast forgår.

Noen å se opp til

Vi møter Rasmus i Menighetshuset, et steinkast fra selve kirken, rett etter at skoledagen hans er over. Her møtes ungdommer fra 9. klasse og oppover hver torsdag, til ungdomsklubben Aktivum.

I området er det mange store, flotte hus. Gatene er stille og barlindbuskene og furutrærne eviggrønne.

Rasmus fungerer litt som et ledd mellom de voksne og unge, forklarer han. Og jobben handler om å skape et godt ungdomsmiljø. Det tok noen dager før vi fikk avtalt et møte med den unge menighetsarbeideren, som går siste året på videregående og har russetiden rett rundt hjørnet. Han har nemlig vært i Sør-Afrika og besøkt en vennskapsmenighet.

– Det er fint å ha sett arbeidet vi støtter der nede, for å kunne videreformidle, for eksempel når vi har en adventsaksjon, eller samler inn kollekt til det, sier han.

Rasmus har vært en av ungdomslederne siden han ble konfirmert i 2015. Nå har han en 20 prosent stilling.

– Hadde du ikke noe forhold til kirka før du ble konfirmert?

– Jo, jo, jo. Jeg ble døpt her. Jeg sang i kor her da jeg var barn, og hvis familien skulle i kirka til jul eller ved andre anledninger, så var det i Ullern vi gikk.

– Hva var det som skjedde i konfirmasjonstida?

– Det startet med at jeg fikk møte engasjerte, unge folk som jeg så opp til, og som var aktive i kirken.

Konfirmasjonstiden som starter etter jul består av mye undervisning. Den kan man jo bli litt lei av, forklarer Rasmus. Men ganske tidlig begynte forventningen å bygge seg opp, både til konfirmasjonsleiren på sommeren, og senere muligheten for påskeleir. Det vekket en viss nysgjerrighet at de eldre lederne snakket så varmt om det, og at det var her og brukte fritiden sin i kirka, på å hjelpe til og bidra – helt frivillig.

---

Eksistens: ung tro

• Etter konfirmasjonstiden opplever mange unge store omskiftninger i livet. Veivalg skal tas og identiteten formes, også når det kommer til tro. For Rasmus Bell Andreassen (18) som jobber med ungdomsklubben Aktivum i Ullern menighet, er tro noe som er i utvikling hele tiden.
• De unge skal ta over verden. Hvordan ser de unge på verden i dag? I denne serien snakker vi ikke om de unge, men med dem.

---

Tårer og trygghet

På leir er det mye lek, i tillegg til undervisning.

– Men det er ingen aldersskiller. Alle prater med hverandre. Det som ofte er vendepunktet, der mange bestemmer seg for at de vil fortsette som ledere, er nest siste dag før avreise, sier Rasmus.

Det skjer i Skurdal kirke, i nærheten av campen. Under gudstjenesten er det bønnevandring, og bakerst i kirken kan man gå bort til prestene, snakke med dem og bli bedt for.

– Når folk gjør det, åpner seg og forteller hva de sitter og tenker på, alt fra skolestress til familiemedlemmer som har gått bort, så begynner de gjerne å gråte. Du ser at ledere gråter, og at folk trøster hverandre. Da skjer det noe. Da kjenner mange at wow, her har jeg lyst til å være. Dette vil jeg være med på.

– Ganske mye av det handler om vennskap?

– Ja, det er jo det sosiale. At folk er der for hverandre, og er åpne. Det gode, trygge miljøet.

Felles grunn 

Litt forsiktig konfronterer vi Rasmus med en viss stereotypi av Oslo Vest.

– Er ungdomsmiljøet i Aktivum en vellykka gjeng, eller er det plass til at man ikke er det?

– Altså, penger har ikke noe å si. Du søker støtte hvis du trenger det for å være med, det er noe vi tilbyr. Og det med...
Rasmus avbryter seg selv, før han fortsetter:

– Vi er ikke én type mennesker. Det er ikke bare utadvendte ungdommer, men også folk som er veldig tilbaketrukne. Hele spennet. De som gjør mye, og de som gjør lite ut av seg, men alle kommuniserer med hverandre.

På skolen, der har du de kule og de mer tilbaketrukne, og et skarpt skille mellom dem, mener Rasmus. I den sammenhengen kan det være vanskelig å bli venner med noen som ikke er i «din gjeng».

– Men her har vi ting felles. Du ser at folk tenker på ting, er usikre på tro, og ønsker seg en trygghetsfølelse. Det er et eget fellesskap i at menigheten holder oss sammen. Vi vet vi er her for en felles grunn.

Liv etter det alle frykter

 – Du sa at vendepunktet på leir ofte kommer når folk viser en sårbarhet og snakker om det som er vanskelig. Hva betyr det for et ungdomsmiljø?

– Først og fremst er grunnen til at de åpner seg at de ser at eldre ledere gjør det. Veldig få ville turt å gå bort til prestene og delt de verste tankene de har. Men at en eldre leder gjør det, gjør at de også klarer det. Det skaper felleskap, sier Rasmus.

Ungdomslederen skyver en hårlokk bak bandanaskjerfet og fortsetter:

– Det er noe mer enn status, for som du sier, på vestkanten handler jo mye om det. Om hvem som går med de beste merkeklærne. Du slipper noe av det presset, og kan være deg selv. Det er fellesskap i at folk åpner seg, trives sammen og er ærlige med hverandre. Jeg har selv kjent at jeg har hatt bruk for å ha det med meg i møte med vennegjenger som ikke går i kirka. At det er noen verdier her som det er verdt å tenke over.

– Hvis du ser forbi det fine miljøet, har det at du jobber her også med personlig tro å gjøre?

– Ja. Men jeg tror det har en sammenheng. Det med tro, for meg og for mange her, handler om en trygghetsfølelse. Å tro på at det finnes et liv etter den døden som alle frykter. Trygghetsfølelsen tror jeg gjør at jeg blir her, og at også andre tenker at det er et godt sted å være.

Tørre å be

Rasmus tror tryggheten han og de andre unge søker, handler om fellesskap og å ha noen å gå til, noen å be til. At alt ikke bare er svart hvis livet føles dumt. Han ser også at andre unge kommer til Aktivum med skuldre stive av skole­stress, men at trykket letner når de er på ungdomsklubben. Torsdagskveldene avsluttes alltid i kapellet med andakt. De som vil, kan be en bønn.

– Vi ber høyt. Og jeg tror at jo flere ganger du gjør det, jo tryggere blir du i troen. Dermed blir du tryggere i en hverdag med både kristne og ikke-kristne folk rundt deg. Du vet at du har turt å be høyt.

Rasmus tenker seg om et øyeblikk før han legger til:

– Jeg tror absolutt at troen er noe som får dem til å bli her. Fellesskapet med de troende, at man tør å si det man vil, det er spesielt.

Teori og følelser

 – Er det noen ting med tro som er i utvikling for deg?

– Det teologiske og mye teori ...

Rasmus begynner på nytt:

– Som regel er ikke folk her på grunn av konfirmasjonsundervisningen og hva de fikk høre der. Det er mer følelsen av at troen hjelper. Av at det kan hjelpe å be, for eksempel.

Etter hvert har Rasmus likevel begynt å kjenne at han har lyst til å lære litt mer om det teoretiske, også.

– Men det er jo i utvikling hele tiden. Du må jo ha lest hele Bibelen og tolket den før du er ferdig med det, og det tror jeg aldri man blir. Men det å bli kjent med Gud, og bli trygg på at det er noen der.

Leve og lære

 – De du er leder for, har de mange spørsmål til troen?

– Ja, jeg merker jo det. Men de er mest nysgjerrige på følelsene du får av å tro. Det har de lyst å lære om, i tillegg til at det kan være interessant å høre om alt det historiske, hva Gud sier og hvilke bud han gir. Men det mest interessante for ungdom, er følelsene. Trygghetsfølelsen, blant annet.

Det er mye å tenke på når man er 18 år gammel. Russetiden tar sitt av krefter, selv for Rasmus, som har bestemt seg for ikke å være på buss. Før 3. klassingene skal ta nye retningsvalg, er det eksamener og tentamener og ikke måte på med lekser.

– Å komme hit, slappe av og be, tror jeg gjør at flere kommer seg lettere gjennom skolehverdagen. Mange forteller om det på andakt, at dette møtepunktet hjelper dem å holde ut. Følelsene utvikler seg, det kjenner jeg i meg selv også, at jeg får et sterkere forhold til Gud.

Før vi avslutter, oppsummerer han:

– Jeg synes det er bedre å tro på noe enn å ikke gjøre det. Det skaper frihetsfølelse, og livet gir litt mer mening. Du lever ikke bare for å dø, men for å lære noe.