Så tett sammen som mulig

Begge foreldrene til Anna Fiske var naturfaglærere, men lærte henne ingenting om hvordan babyer ble til. Nå gir hun ut barnebok om temaet, og går rett på.

Reportasje

Vi kommer inn i atelieret til Anna Fiske, og det er fult av solgule kopper og asjetter, duppeditter, krimskrams og gamle leker: sprettballer med glitter i, samlet på glass. De siste dagene har Fiskes bok Hvordan lager man en baby? høstet ros av kritikerne.

– Den fylte tydeligvis et tomrom, sier Fiske, og serverer oss sterk kaffe fra Sverige.

Hun har merket det en stund, ettersom hun har besøkt skoler og bibliotek med andre bøker, at behovet var der. Barn trenger et verktøy for å snakke om og forstå hvordan vi blir til. En gang kom en jente til Fiske og sa: «Vet du hva, jeg skal bli storesøster!» Videre spurte hun: «Vet du hvordan babyen kommer ut? Enten går man på do, eller så blir den skåret ut av deg med kniv!»

– Da tenkte jeg at vi trenger noen andre forklaringer her, sier Fiske.

Bak forhenget

Når barn hører mange ord, får man kanskje egne bilder i hodet som ikke er riktige. Det var et utgangspunkt for Fiske når hun skulle lage en rikt illustrert bok om å lage barn.

Hun peker for oss på en illustrasjon i boka der et babyhode kommer ut av skjeden til en kvinne. Deretter ser vi videre på en illustrasjon av hvordan keisersnitt kan foregå. En kvinne har et forheng mellom overkroppen og magen, slik at hun ikke ligger og ser på at babyen opereres ut gjennom magen.

– Det er ikke akkurat sånn at doktoren står og skjærer i henne med en stor kniv, sier Fiske og lager en skjærelyd som høres urovekkende ut.

– Jeg er ikke sikker på hvordan et keisersnittinngrep ser ut, selv.

– Nei, det var ikke jeg heller, sier Fiske.

– Men det har jeg undersøkt.

Tett, tett, tett

– Hva slags valg har du tatt på hvor eksplisitt du ville være?

Til svar forteller Fiske om en gang hun hadde et illustrasjonsoppdrag rettet mot unge mennesker med kognitive vansker. Det handlet om sex og grenser. Før henne hadde noen tegnet en tegning som var altfor naturalistisk, og de unge klarte ikke å se på.

– Jeg tegner ikke akkurat sånn som det er, naturalistisk og forskjønnende, mener jeg. Det ser litt rart ut, men det var lettere for dem å ta til seg. Det syntes jeg var fint å høre.

For Fiske var det viktig å lage en bok som ikke framstilte hvordan barn blir til som noe skummelt.

– Jeg ville at det skulle være spennende og rett på. Man trenger ikke å legge ti dyner over. Sånn her ser det ut. Og så var det viktig for meg å begynne boka med kjærligheten og varmen. Det fine: Hvorfor har man samleie? Det er jo fordi man er forelska og vil være tett, tett, tett sammen.

---

Anna Fiske

  • Forfatter, tegneserieskaper, illustratør og billedkunstner bosatt i Oslo.
    Vant i fjor Brageprisen for ungdomsboken Elven.

---

Humor og alvor

Et bilde, som for Fiske er det viktigste i hele boka, viser hvordan en pappa fører penis inn i en mammas skjede.

– Da er de så tett sammen som mulig, sier Fiske.

Det har vært viktig for Fiske å bruke de riktige ordene for kjønnsorganene, slik at barna får et vokabular. Men det har også vært et poeng å bruke humor, i passe doser, slik at det blir litt mindre farlig.

– Men så må det ikke bli for mye humor, slik at det tulles bort. Det må være alvorlig når det er alvorlig.

Kjærligheten

Fiske viser også fram hvordan barn kan bli til gjennom prøverør.

– Er det nytt i barnelitteraturen?

– Jeg vet ikke, men det er jo relevant for mange, hvis man har foreldre av samme kjønn eller foreldre som ikke kan lage barn gjennom samleie.

– Er det noen ting du lar være å inkludere i boka, problemstillinger du ikke har villet gå inn i?

– Ja, da hadde det blitt en annen type bok. Denne handler bare om hvordan man kan lage barn. Og i tillegg har den å gjøre med kjærligheten og underet det er at vi er. At det ble oss! At det ble den spermen og det egget og: Å! Det er meg! Kanskje det kan styrke en selvfølelse.

– At kjærlighet er en forutsetning er jo en sannhet med modifikasjoner?

– Jeg tenkte mye på det, om jeg skulle ha det med. Men det er jo barn som skal lese det. Boka er også et verktøy man kan snakke rundt.

Da Fiske tidligere på dagen var på skolebesøk, dukket et også opp noen triste ting i samtalen.

– For eksempel at en mamma var gravid, men så ble det ikke noe barn. Da snakket vi litt om det. Det var fint å oppleve at boken også er et springbrett for videre samtaler.

Dekorativ sperm

Fiske mener at en fordel med en bilderik bok, er at bildene er åpne for tolkning på en annen måte en tekst. Det gjør det mulig å prate om.

– Jeg ville ikke lagd en sånn bok med mye tekst. Det kan bli litt kjedelig. Bilder letner det, og gjør det lettere for barna å ta til seg, tror jeg.

Ideen kommer først, forklarer Fiske, og ideen er både bilder og tekst. Senere er teksten litt som skjelettet. Men det er kjedelig med bare et skjellett. Man må ha litt greier på!

Fiske tar fram en stor eske med originale penntegninger. Det er flere utkast av det samme motivet. Hun tegner alltid i svart/hvitt, før hun fargelegger på data. Også teksten skriver hun for hånd.
Noen ark er fylt med massevis av sperm, i ganske dekorative formasjoner.

– Det er jo et fint mønster. Man kunne hatt det på en kjole, sier Fiske.

Kjærlighet og lyst

Begge Fiskes foreldre var naturfagslærere, men de snakket aldri med henne om sex og svangerskap. Ikke mensen heller, forteller hun.

– Jeg var barn på 70-tallet i Sverige, og idealet var at man skulle si det som det var, uten filter. Men man må jo ha litt filter også. Jeg husker jeg så en fødsel som ble sendt på TV for barn, og det var skremmende.
Noen av figurene i Hvordan lager man en baby? har det også vondt, eller er bekymret.

– Å føde er en hard jobb. Mammaen er tøff som presser ut en unge, det tar mange krefter. Og det er viktig å ha en partner til å støtte en i det. Partneren er også viktig.

– Hva med barn som kommer fra en familie der det ikke har vært så mye kjærlighet, hvordan snakker man om det?

– Boka handler bare om hvordan babyer blir til. Den slutter når barnet kommer ut. Og så står det at barn er laget av kjærlighet, men vi kunne jo si lyst. Jeg tenkte på det, men landet på at jeg ville bruke ordet kjærlighet.

– Hvorfor ikke lyst?

– Nei, det er jo samme sak. Men man kan jo bli gravid uten at det var meningen.

– Ja, er det samme sak?

– Nja, kanskje ikke? Hvis man har lyst på barn, er ikke det kjærlighet?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje