LES VÅRT LAND FOR ÉN KRONE UT JUNI

Voksende respekt for det dyriske

Dyrene viser seg å ha et rikere indre liv enn vi har trodd. Hva gjør det med vårt forhold til andre arter – og til oss selv?

Publisert 25. mars 2019

Hver dag flyr Hugin og ­Munin over hele vide verden. Ravn­ene fanger opp alt som skjer, både blant guder og mennesker. Om kvelden vender de to tilbake til Odin, allfaderen, og hvisker ham i øret hva de har hørt og sett.

Hugin og Munin betyr «tanken» og «minnet». Ravnens status som intelligent budbærer strekker seg langt utover norrøn mytologi. Blant urfolk nordvest på det amerikanske kontinentet er den blitt betraktet som verdens skaper.

Nå er ryktet til de helsvarte kråke­fuglene i ferd med å bli mer vitenskapelige data. En av dem som har kommet lengst i forskningen internasjonalt, er Mathias Osvath ved Lunds universitet i Sverige.

En menneskevenn

– For oss mennesker er ravner enklere å omgås enn mange andre dyr. Setter du deg ned med en tam ravn, er det forholdsvis lett å kommunisere med den. Forståelsen av virkning og årsak kjennes lik, det samme gjelder bruken av sosiale signaler, sier Osvath.

Osvath er kognitiv zoolog og driver en egen ravneforskningsbase ved sitt hjem i Skåne. Han er særlig kjent for sine studier av ravnens evne til planlegging. Ravnene lærer seg raskt ­betydningen av ulike redskaper og hvilke som lønner seg å ta vare på for senere bruk.

Et nyere, upublisert forsøk tyder dessuten på at ravner kan ha minst like godt korttidsminne som oss. Under testen ble tre til ni gjenstander gjemt i et rom, først for mennesker, så for ravner. Begge fikk overvære hva som skjedde. Menneskene var flinkest til å huske gjemmestedene når ingen av belønningene ble plukket vekk. I neste test fikk begge grupper først se hvor gjenstandene ble gjemt, og deretter et annet menneske eller ravn plukke halvparten. I dette tilfellet var ravnene klart best på å minnes hvor resten befant seg.

ANNONSE

– Ravnene synes å ha lettere for det enn mennesker når det handler om sosiale situasjoner. De var svært interessert i hva som foregikk.

Bananer og fjær

Osvath har fordypet seg i tenkningens evolusjon: Hvordan bevissthet oppsto og siden har utviklet seg gjennom hundrevis av millionene av år. Interessen for ravn kom via studier av våre slektninger – de store menneskeapene: Sjimpanse, gorilla og orangutang.

– Rundt år 2005 begynte man å oppdage at kråkefugler er svært like menneskeapene. Evnen til planlegging, minne og impulskontroll ligner. Hvordan kan det ha seg? Ape og ravn deler genetisk opphav – men da må vi 350 millioner år tilbake tid.

Apehjernen og ravnehjernen har trolig utviklet seg langs to spor, og ifølge Osvath finnes det ikke noe ­entydig svar på hvorfor de to artene er blitt så like i atferd. Måten dyrene lever på, kan samtidig forklare noe av bildet. Kråkefuglene har for eksempel ikke ett naturlig habitat.

– Ravner lever på Grønland, i Berlin, i ørkenområder – kort og godt overalt. De har ingen kroppslige kjenne­tegn som knytter dem til ett spesielt sted. Til gjengjeld er hjernen velutviklet og egnet til å tilpasse seg.

Noe av det samme gjelder sjimpanser, selv om de er noe mer stedsbundet. Et annet viktig kjennetegn er sterke sosiale ferdigheter hos begge.

– Den sosiale smidigheten er en stor fordel. De lærer raskt av hverandre og kan samarbeide effektivt.

Veldreide hjerner

Dyreforskere finner mer eller mindre avansert bevissthet hos stadig flere arter, slik tidsskriftet The Atlantic peker på i sin brede gjennomgang av temaet i­ ­artikkelen «A Journey Into the ­ Animal Mind» (marsutgaven). Et spor å følge, er hjernens anatomi: Hos ravnen, som tilhører gruppen sangfugler, er hjernen stor sammenlignet med kroppen og har usedvanlig mange nevroner, eller nerveceller.

– En sangfugls hjerne har fire ganger så mange nevroner per ­kubikkcentimeter som en katt eller en hund. Sammenlagt har ravnen cirka 14 ganger så mange, forteller Osvath.

Bevissthet og kognitiv evolusjon

Hva bevissthet er regnes som en av de største utfordringene innen sinnsfilosofien. Også et sentralt tema innen psykologi og hjerneforskning.

Evnen til å registrere hendelser (og respondere på dem), sansing, erkjennelse og selvbevissthet er ord eller egenskaper som knyttes til bevissthet.

Utløser flere etiske problemstillinger (innen for eksempel fostermedisin, dyreetikk, kunstig intelligens).

Kognitiv evolusjon tar utgangspunkt i at bevissthet er et resultat av evolusjonær tilpasning, slik ­fysiske egenskaper er det.
Vi vet ikke helt når bevissthet først oppsto eller hvorfor – men biologer knytter den til behovet for å sortere sanseinntrykk og kunne bevege seg og navigere i rom.

Gode sosiale egenskaper, redskapsbruk og evnen til å lære ­anses som kjennetegn hos arter med høy intelligens.

Kilde: Store norske leksikon, The Atlantic og Wikipedia

ANNONSE

Ravnene synes å ha lettere for det enn mennesker når det handler om sosiale situasjoner.

Selv om fuglehjernen har mange nevroner, har den en annen struktur enn hos mennesker og andre pattedyr. Den har ingen hjernebark, hvilket har gjort at vi har betraktet pattedyr som mer like oss – og mer intelligente.

De siste årene forskerne i større grad konsentrert seg om antall nevroner og hvordan de er fordelt. Det er nemlig ikke urimelig at den høye tettheten av nevroner i fremre del av fuglehjernen kan gi mentale ferdigheter på linje med pattedyr.

Fiskens smerte

Hva så med ­fisken? Nyere forskning tyder på at fisk både kan samarbeide og lære. Er den smartere enn vi har trodd?

– Ja, svarer førsteamanuensis ­Janicke Nordgreen ved NMBU Veterinærhøgskolen.

– Fisken er underkjent. Vi sier at «du har hukommelse som en gullfisk» for å beskrive dårlig hukommelse, men gullfisken har faktisk god hukommelse.

ANNONSE

Nordgreen har særlig studert ­fiskens opplevelse av smerte, som hun mener er langt mer sammensatt enn tidligere antatt. Et vendepunkt kom på starten av 2000-tallet, da britiske­ forskere observerte hvordan fisk ­rugget frem og tilbake og gned leppene sine når de fikk eddik­syre i dem.

– Dette er adferd som varer en ­liten stund og som innebærer at ­fisken ­bearbeider smerten på flere nivå.

Nordgreen har selv gjennomført forsøk med varmebelte på gullfisk. Beltet ble varmet opp til fisken slo med halen. Noen av fiskene fikk tilført morfin, mens andre kun fikk saltvann.

– Det som overrasket oss var at ­fiskene som hadde gjennomgått testen­ uten morfin, var mer på vakt, sto mer stille i vannet, etter at testen var over. De hadde erfart noe farlig i omgivelsene – noe de kanskje var redd for at kunne gjenta seg.

Meg selv

En av tilværelsens store gåter er selvbevisstheten. Jeg vet at jeg er meg. En måte å måle selv­bevissthet – eller i alle fall selvgjenkjennelse på – er speiltesten: Dyret som skal testes får malt en liten farge­flekk i ansiktet. Deretter får det se sitt eget speilbilde. Dersom det ­undersøker flekken, anser vi dyret for å kjenne igjen seg selv.

Få har klart testen. I den eksklusive­ gruppen finner vi menneskeaper, delfiner, skjærer og elefant. Nå ser det ut til at en liten tropisk leppefisk også har bestått.

Fiskene hadde erfart noe farlig i omgivelsene – noe de kanskje var redd for at kunne gjenta seg.

Innvendingene mot speiltesten går på at den ikke fanger opp arter som kan være bevisst seg selv, men kanskje ikke klarer å tolke speilbildet slik vi forventer.

– Har fisk selvbevissthet?

– Slike spørsmål fører gjerne til at vi leter etter mennesket i en fisk. Det er vanskelig, ut fra vår egen opp­levelse av verden, å stille gode spørsmål om hvordan selvbevissthet hos en fisk kan se ut og måles, svarer Nordgreen.

Hun viser til observasjoner av hvordan to fisketyper som lever i korallrev bruker spesielle gester for å fange oppmerksomheten til andre arter. Målet er få motparten med på felles jakt.

– Det kan være et tegn på en slags bevissthet om et indre liv hos ­andre fisker. At artene forstår at det er «noen der jeg kan kommunisere med» – og kanskje også ideen om et selv.

Blinde flekker

Vi anser gjerne dyr som ligner oss for å være intelligente. Samtidig kan vi ikke spørre dyrene om hva de tenker. Bruker vi i for stor grad oss selv som målestokk når vi studerer dyrs bevissthet?

– Mennesket er velstudert. ­Uttrykk som «minne», «planlegging» og «selvkontroll» stammer fra vår tenkning om oss selv. Samtidig kommer vi ikke bort fra at dyrene er like oss på mange områder, og vi forstår jo heller ikke oss selv fullt ut, sier ­Mathias Osvath.

Myteverdenen er rik på dyr som opptrer menneskelignende – som Hugin og Munin som serverer Odin siste nytt. Forskere er på sin side trente­ i å se fallgruvene ved å antropo­morfere – menneskeliggjøre – når de skal hente inn data.

– Det finnes de som er skeptiske til om fisk føler smerte og mener vi leser bevissthet inn der den ikke finnes. Selvsagt er det viktig å kunne gjenkjenne når man tillegger egenskaper, og når noe eksisterer uavhengig av deg selv. Iblant er vi nok likevel så kritiske at vi går glipp av ting. Også det vi ikke kan se og måle eksisterer og har betydning, sier Nordgreen, og viser til dyreforsøkenes mørke forhistorie.

– Forskningen kan ikke kun basere seg på anekdoter. Men det er også viktig å være åpen og kreativ. ­Dyrene må gis anledning til å vise hva de kan. Det gir lite mening å forske på fisk i en steril tank.

Ny æra? 

Parallelt med vitenskap­ens fremskritt har også vårt syn på dyrenes egenverdi endret seg, mener Nordgreen.

– Vi har likevel et stykke igjen å gå, ikke minst når det gjelder dyr som holdes i store antall. Det kan være ­utfordrende å ta inn over seg at ­fiskens eller kyllingens opplevelse er verdt noe i seg selv, samtidig som vi bruker dem i matproduksjon.

Når forskjellene synes mindre, får det også betydning for vårt forhold til dyrene.

Nordgreen ser fremgang i dyrevelferd som et uttrykk også for velstandsøkning generelt: Vi har råd til å ta kunnskapen inn over oss.

Særlig blant unge er bevisstheten­ om dyrs egenverdi blitt sterkere, ­mener Osvath.

– Samtidig er jeg ikke sikker på hvor mye forskningen har hatt å si. Vi har heller aldri slaktet så mange dyr som nå.

Nedrangering av dyrene har dype røtter i vestlig, og videre kristen, tenkning, fremhever han. Filosofen­ Aristoteles, som har hatt enorm innvirkning, satte mennesket over ­dyrene fordi mennesket ganske ­enkelt har fornuft.

Dem og oss

At dyr i det hele tatt har bevissthet, er en ganske ny tanke­ – i alle fall har mange i moderne vestlig historie tvilt på det. Dyreetikk har dermed heller ikke vært noe stort tema før inntil ganske nylig, forteller filosof Mathias Sagdahl ved Universitet i Tromsø. Et nøkkelverk er Peter Singers Animal Liberation (1975). I boka argumenterer Singer for at det ikke er grunnlag for å behandle dyr og mennesker ulikt bare ut fra hvilken art man tilhører.

– Singers dyreetikk er et ledd i en større frigjøringsprosess som går tilbake til 1800-tallet og Jeremy Benthams utilitarisme, forteller Sagdahl.

Utilitarismen er en etisk teori som kort sagt tar til orde for at våre handlinger bør ha som fremste mål å maksimere glede og å unngå lidelse hos dem som berøres. Også dyr er i stand til å kjenne smerte og glede, og må derfor tas med i beregningen.

Singer er kontroversiell, ikke minst fordi han tar høyde for at dyr med høy grad av bevissthet kan ha høyere ­verdi enn spedbarn eller et sterkt kognitivt funksjonshemmet ­menneske.

Dyrestudier har lært oss noe grunnleggende om hvordan sinnet fungerer.

Uansett hvordan vi vrir og vender på det, kommer ikke unna oss selv når vi vurderer andre arter, mener Sagdahl.

– Når forskjellene synes mindre, får det også betydning for vårt forhold til dyrene.

Ikke alene

Vi spør dyreforskerne om hva vi kan lære om oss selv ved å studere dyrs bevissthet.

– Vi forstår mer av vår egen ­historie og grunnene til at vi er som vi er. Vi er for eksempel mye bedre på logisk tenking i en sosial situasjon enn på logikk i form av rene formler. Gjennom forskningen kan vi også komme­ nærmere et svar på hvorfor forskjellene tross alt er blitt så store. ­Ingen andre arter har klart å reise til ­månen, svarer Osvath.

– Dyrestudier har lært oss noe grunnleggende om hvordan sinnet fungerer: Som at frykt påvirker evnen til å ta beslutninger, hvordan motivasjon virker på atferden vår og forbindelsen mellom stress og smerte, svarer Nordgreen.

Mer overgripende handler det kanskje om å føle at vi er ikke alene.

– Det er berikende å oppdage at et dyr legger merke til deg, at det er noen der. Vårt sterke ønske om å gjenkjenne andre bevisstheter, forteller oss noe om oss selv.

Les også