Les alt for bare 10 kr!

‘Det er jo ikke mitt liv som er fasiten’

Hva skjer når videregående elever skal kåre årets beste voksenbok? Vi ble med på utdelingen av Ungdommens kritikerpris.

Publisert 24. mars 2019

‘Er det generasjon prestasjon for voksne? spør Sofie Bråthen Nybøl.

Sofie (17) og Benedikte Bitnes (18) er begge fra Sandnes videregående skole og intervjuer Marit Eikemo på scenen i Vinterhagen, på Sentralen i Oslo. De spør ut forfatteren om boka Gratis og uforpliktande verdivurdering og om drømmen om det perfekte liv, manifestert som et hus.

– Jeg tror både voksne og barn kan tenke at om jeg bare får den boblejakka, eller det huset, så skal alt ordne seg, svarer Eikemo.

I salen sitter ungdomskritikerne: Elever fra sju 2. og 3. klasser på videregående skoler rundt om i landet. De har lest fjorårets åtte beste voksenbøker, nominert av Kritikerlaget. De fleste av guttene i salen har på seg skjorter, noen av jentene kjoler. Det er en viktig pris, ikke bare for dem, men for forfatterne og for den litterære offentligheten.

Tenker mer selv

Etter samtalen viser Sofie og Benedikte oss vei inn til Marmorsalen, der vi møter Erik Hæstad Bjørnstad (18). Erik går toppidrettslinja på Wang i Oslo, som også har en juryklasse til årets pris. Bak en massiv, kvadratisk søyle sitter vi på plaststoler mens alt gjøres klart til utdelingen.

– Det er en ganske stor oppgave for unge som kanskje ikke er vant til å lese, å få åtte bøker skrevet for voksne slengt i fleisen, sier Sofie.

– Hva tenker dere om å skille mellom voksenbøker og ­ungdomsbøker?

– Bøker er jo forskjellige, generelt, sier Erik og legger til:

ANNONSE

– I starten var folk litt oppgitte over at vi skulle vurdere bøker som ikke var skrevet for oss, men til slutt var mange veldig positive. De syntes det var mye å hente, og at vi kanskje satt igjen med mer enn vi ville gjort etter å ha lest en ungdomsbok.

Erik mener en forskjell på bøkene de har lest og mange ungdomsbøker, er hvor klar handlingen er. Sofie er enig:

– Jeg har lest en del ungdomslitteratur og ja, handlingen, eller det som skjer her og nå, er ofte er i fokus. Det er mer spenning, mer som skjer. I bøkene vi har lest nå, handler det mer om utviklingen av personene. Vi må tenke mer selv, og da kan du også diskutere en bok mye mer.

Livet er ikke fasiten

Erik tror dette er en av grunnene til at Marit Eikemo sin bok fikk mange poeng i hans klasse.

– Den var lett å like for dem som ikke hadde lest så mye før, fordi den hadde en klar handling. Det var absolutt mye å hente ut bak handlingen, også, men det var lett å skjønne det som skjedde.

– Men den var også preget av veldig mye erfaring som vi ikke har hatt, og som vi ikke kan ha hatt, skyter Benedikte inn og fortsetter:

– Det kan være vanskelig å forstå boka når du ikke forstår situasjonen. Samtidig kan det være veldig interessant å prøve å forstå en situasjon du ikke har vært i selv. Lesning handler jo ikke bare om å kjenne seg selv igjen, men kanskje også om å se andres historie. Men det kan være vanskelig.

– Jeg tror det krever mer av leseren, sier Sofie.

– Hvis det er urelevant må du gjøre det relevant. Du må tenke hva betyr dette for meg? Du må føre dine egne tanker på historien.

– Dere har lest Per Petterson sin bok. Kunne dere leve dere inn i situasjonen til en mann i 40 årene?

– Han er jo veldig motsatt av meg. Jeg prøver å distansere meg litt fra tanken om at jeg må relatere til ham. Jeg trenger ikke å føle med karakteren, men vil heller prøve å forstå hvorfor karakteren føler det sånn. Jeg prøver å ikke vurdere det opp mot mitt eget liv, for det er jo ikke mitt liv som er fasiten. Jeg prøver å se om det er god litteratur, mer enn om det beskriver noe jeg kan kjenne meg igjen i, sier Benedikte.

Mer kvalifiserte

Eivind Myklebust, kritiker i Klassekampen, har jobbet med Ungdommens kritikerpris siden 2015. I år har han vært kritikerfadder for to av juryklassene til årets Ungdommens kritikerpris: En realfagsklasse på Sandnes videregående skole og en idrettslinje fra Nord-Østerdal videregående skole.

Ungdommens kritikerpris

Pris for skjønnlitterær samtidslitteratur, delt ut av elever i videregående opplæring. Åtte skjønnlitterære bøker fra inneværende år nomineres av en jury fra Norsk kritikerlag. I begynnelsen av november sendes anmeldereksemplar av bøkene ut til sju klasser på videregående.

I løpet av noen måneder skal klassene gjøre seg opp en mening. Til hjelp med å finne sine kriterier og til å argumentere ut i fra dem får klassene flere besøk av en profesjonell kritiker. Prisen administreres av Foreningen !les og støttes av Utdanningsforbundet, Den norske forleggerforeningen og Norsk kritikerlag.

ANNONSE
– Hvis det er urelevant må du gjøre det ­relevant. Du må tenke hva betyr dette for meg, sier Sofie Bråthen Nybøl fra Sandnes videregående skole, om å lese romaner.
– De syntes det var mye å hente, og at vi kanskje satt igjen med mer enn vi ville gjort etter å ha lest en ungdomsbok, sier Erik Hæstad Bjørnstad fra toppidrettslinja på Wang i Oslo om klassens arbeid med å lese de åtte nominerte bøkene.
– Det kan være veldig interessant å prøve å forstå en situasjon du ikke har vært i selv, sier Benedikte Bitnes fra Sandnes videregående skole, om de åtte bøkene de leste.

– Jeg besøkte klassene tre ganger. Første gangen prøvde jeg å si at de skal lese som kritikere og ikke som de vanligvis gjør i norsktimene. At de må tenke på vurdering og at de må prøve å argumentere for smaken sin. Det er forskjell på synsing og på å grunngi synspunktene sine.

På det andre besøket satte de seg i grupper og snakket gjennom bøkene. Og på det tredje besøket var det avstemning.

– Er de enige om hva som er den beste boka da?

– Det er vanskelig for meg å si, men jeg merker i diskusjonene at de har fått mer kvalifiserte meninger. Noen kan ha skifta synspunkt, mens andre kan ha blitt tryggere på sine synspunkt. Men dette er veldig forskjellig ut i fra hvor engasjerte elevene er.

De enkle, eldre

Tilbake på Sentralen i Oslo har vi fått vite at det er Bernard banker på av Ellen Mari Thelle som stikker av med prisen.

– Hva var det som gjorde vinnerboka så bra?

– Det var en av mine favoritter, sier Erik.

Det er en ganske stor oppgave for unge som kanskje ikke er vant til å lese, å få åtte bøker skrevet for voksne slengt i fleisen.

ANNONSE

– Mange av bøkene vi leste var nesten litt deprimerende, og viste folk i veldig vanskelige situasjoner. Det var godt å ha en bok som var litt fin og hyggelig, selv om den også var trist. Jeg syntes den var behagelig å lese, underhold­ende, og satte oss inn i en livssituasjon vi ikke er vant med.

Boka handler om kjærlighet mellom to eldre mennesker som kanskje ikke har så lenge igjen å leve, og har mistet mange rundt seg.

– Jeg likte at det var en enkel kjærlighet. Det er ikke så mange store ord, men «vil du drikke kaffe?», «vil du bli med å gå til butikken?». Jeg vet ikke helt hvorfor vi ungdommer likte det, men det var søtt og enkelt, sier Benedikte.

– Jeg tror ofte kjærlighet blir litt overdramatisert. At det også handler om å ha en god venn og gjøre de små tingene i hverdagen med, ­supplerer Sofie.

Et felleskap 

Erik forteller at som juryklasse har de snakket mye om leseopplevelse underveis på skolen. Det er bra at en bok vekker ettertanke, men det er et poeng at den føles interessant i dét du leser den også, mener han.

– Folk forventer kanskje ikke at ungdom skal like disse bøkene, eller at vi er opptatt av å lese i det hele tatt. Derfor er denne prisen viktig. Ungdom kan være opptatt av denne typen litteratur, det handler jo bare om hva vi blir introdusert for. Kanskje vi ikke tar initiativ selv, men det betyr ikke at vi ikke har godt av det, ikke forstår det, eller ikke liker det, sier Benedikte.

– Vi har nesten pratet mer om bøkene på fritiden enn i timene. Når vi sitter på bussen, om hva vi likte og så i dem. Det vakte et engasjement.

Illustrasjon: Stian Hole

– Det var veldig morsomt og interessant å se at når hele klassen leste de samme bøkene, så ble det et slags felleskap rundt det. Det å prate om bøkene gav en ekstra motivasjon for å analysere og tenke omkring bøkene, sier Erik.

Ufaglærte lesere

Da Sofie og Benedikte ­intervjuet Marit Eikemo spurte de henne om hvordan hun syntes det var å bli vurdert av noen som ikke var kritikere.

– Tror dere voksenlitteraturen og forfatterne har godt av at unge som dere leser dem?

– Jeg tror det betyr mye for forfatterne. De har jo ikke skrevet for å underholde unge, men for å skrive om livet, sier Sofie.

Hun legger til at litteraturkritikere ikke bare kan si at «denne boka likte jeg», men må begrunne meningene sine med gode argumenter. Det er kanskje ikke ungdomsjuryen like opptatt av.

– Hvis vi synes Bernard banker på er søt, sier det jo mye om boka. Jeg tror det er bra for forfatterne å høre fra noen lesere, enten de er voksne eller unge, som ikke ser på det å lese som en jobb. Det er kanskje viktig å få ufaglærte inn i det å lese og vurdere bøker, sier Sofie.

Friskt

To av de nominerte forfatterne, Trude Marstein og Ellen Mari Thelle, står og snakker sammen ved et høyt, rundt bord rett før prisutdelingen starter. Musikklinjeelever stemmer gitarene sine og tester lyden i mikrofonene på scenen. De har begge blitt intervjuet på scenen.

– De unge er veldig godt forberedt. Det er nesten mer krevende å svare på spørsmålene deres, enn hva det vanligvis er, sier Marstein.

Jeg vil anbefale dette til alle andre kritikere som en slags kur mot stammespråk og det innforståtte.

– Det er noe friskt med disse lesningene, legger Thelle til.

Hun utdyper at boken hennes fikk kanskje tre anmeldelser, og at hun i det hele tatt vet lite om hva folk synes om bøkene hun skriver. Derfor er det spesielt fint å få tilbakemeldinger fra de unge leserne. Thelle vet ikke på tidspunktet vi snakker med henne at hun har vunnet.

– Det er sikkert annerledes for deg, sier hun og ser på Marstein, men de få gangene jeg får en anmeldelse, tenker jeg ofte «er det det de mener jeg har gjort?»

– Nei, men det kan være sånn for meg også. Det er gode og dårlige lesninger. Av og til kan en god lesning gi boka dårlige skussmål, mens en dårlig lesning kan være en positiv anmeldelse, sier Marstein.

Kritikkens stammespråk

Vi spør Eivind Myklebust om hva ungdommene var opptatt av når de diskuterte bøkene i klasserommet.

– Dette er jo unge lesere, så en del av samtalene handler om hvorvidt bøkene er lette å lese, om det kjennes tungt å lese dem, og hvorfor det er slikt. Og så prøver vi å komme videre fra det. Og når vi får det til, kan diskusjonene dreie seg om alle slags tema og problemstillinger.

Myklebust var veldig imponert over en av klassene han har hatt.

– Her har vi hatt samtaler om forfattere som Marstein og Petterson på et veldig høyt nivå. Elevene har kommet langt inn i romanpersoner som er veldig ulike dem, som er i en annen livssituasjon enn de.

– Hvordan var det for deg som kritiker å møte disse leserne?

– Jeg har fått veldig mye ut av det. Det er et eller annet med at når du er kritiker så blir du vant til en måte å lese på og skrive på og tenke på. Kanskje særlig vi som bor i Oslo og går fra arrangement til arrangement på Litteraturhuset og Nasjonalbibliotek kan fort bli litt innforståtte. Å kunne reise rundt i landet og møte unge folk som har en helt åpen innstilling til bøker er både utfordrende og oppkvikkende. Så jeg vil egentlig anbefale dette til alle andre kritikere som en slags kur mot stammespråk og det innforståtte.

Les også