Les alt for bare 10 kr!

Kanskje den som lever får se

En pornoavhengig misjonsmann, en Hamsun-parodi, et 25-års jubileum for russekullet. Vi har møtt forfatter Odd W. Surén og snakket om at han godt kan være alvorlig.

Publisert 14. mars 2019

Blåmandag ettermiddag ligger åndslivet i Bergen i dvale. Helt til forfatteren kommer. Odd W. Surén har tatt turen inn til Litteraturhuset fra Austrheim der han bor blant oppdiktede og reale naboer – og stadig færre fugler.

– Lyden av våren er blitt borte, sier han.

Det er det noe av det første og samtidig mest skjebnetunge som blir sagt mellom oss de neste to timene.

– Men er det ikke håp?

– Nei, når det gjelder vipe, storspove og sanglerke er jeg redd bestanden er under det kritiske minstemålet. Den siste lerka hørte jeg i 2005 – mange hører heipiplerke og tror det er sang­lerka, og vipebestanden er halvert for hvert år. Om jeg nå ser ei og annen vipe, så flyr den bare videre, forteller forfatteren, som også har vært observatør for Norsk Ornitologisk Forening.

Døden

Mellom oss ligger boka Hvis vi lever neste år. Surén har latt være å nevne tittelen for de av vennene som er blitt alvorlig syke i det siste. Boka var ferdig i fjor vår.

– Ingen av oss vet, men noen har fått tydeligere beskjed, sier han.

Han har ellers tenkt ut to nøkler for inngangen til boka.

– I en av tekstene står det at i milliardærenes nabolag gråter millionærene seg i søvn. Relativitet og perspektiv tror jeg kan være nøkkelord i boka, sier han.

Flere ganger forsikrer han at han ikke hadde planlagt novellene slik – verken i forløp eller i stil. Han hørte faktisk to damer på bussen snakke sammen om å plukke hagebær.

– Hvis vi lever neste år, kan du koma heim til meg å plukke, sa den ene. Du hører ingen unge si noe sånt, sier han.

Volley

Han sammenligner boka med Usynlig for verden som kom i 2015. Også de novellene kan leses som en roman, men det oppdager man ikke før man kommer til slutten og skjønner at hovedpersonen som var med hele veien, hadde skrevet novellene i den første delen. Det bringer oss fram til Wilson Lampe og spørsmålet om hvor mye som skal røpes om ham.

At Dikteren i boka er så tett på Odd W. Surén at forfatteren stadig veksler mellom å kalle ham «Dikteren» og «jeg», kan ikke skjules. At Wilson Lampe er Dikterens advokat, og er den som skriver noen av fortellingene er også utlagt i innholds­fortegnelsen.

Forfatteren klarer ikke å dy seg og røper at Wilson ble navnet etter at han så Tom Hanks i filmen Castaway. Den eneste vennen Hanks har på den øde øya er en volleyball med navnet Wilson. Og da han så filmen oppdaget han også en lampett i stua. Mer bør ikke røpes.

ANNONSE

Logg inn for å lese videre

eller

Ikke abonnent?

Nå kan du lese Vårt Land digitalt i 10 uker for 10 kr*

10 uker - 10 kr

*Abonnementet er løpende og kan sies opp når som helst. Etter prøveperioden fornyes det automatisk til rabattert pris kr 199 per måned.

Les også