De har ikke stemmerett. De vil endre verden.

Begge var åtte år gamle da de skjønte at menneskene forsøpler naturen i en skremmende skala.

Uavhengig av hverandre bestemte de seg for å gjøre noe.

– Når man ser at alt det man er glad i holder på å bli ødelagt, så må man kjempe for det. Det vil i alle fall jeg. Det handler om hva slags menneske jeg vil være, sier Penelope Lea.

Tirsdag denne uken møtte hun deler av den nye regjeringen. Som medlem av Barnas­ Klimapanel representerer hun barna i Norge og deres meninger. Det har 14-åringen gjort så høyt og tydelig at hun i desember ble historiens yngste mottaker av Frivillighetsprisen.

Ikke raddiser

«Engasjer dere. Bry dere. Meld dere inn i en organisasjon. Delta i debatten. Bruk stemmeretten».

Dette var oppfordringen til de unge fra daværende statsminister Jens Stoltenberg da han talte til folkehavet på Rådhusplassen­ etter 22. juli-massakren i 2011.

Åtte år er gått. Har ungdommen hørt på Stoltenberg?

Etter at valgdeltakelsen blant de unge har falt jevnt de siste 60 årene, ser den nå ut til å ha stabilisert seg. Men de yngste velgere stemmer ikke lenger mer radikalt enn foreldrene sine.
Ungdataundersøkelsene fra Nova og Oslo­Met har de siste 10–15 årene vist at norsk ungdom blir stadig mer veltilpassede­ og skikkelige.

Etterlysning

Tallene viser samtidig at et flertall av norske tenåringer vil at staten skal bruke like sterke tiltak for å endre klimaadferden vår som det man brukte da man innførte røykeloven.

– Jeg savner modige og utålmodige ­politikere. Vi trenger ledere som sier at selv om det kan virke vanskelig, så er dette retningen vi må gå i. For det er det som skal til for å overleve. Ellers vil ikke barna våre ha noen natur igjen å oppleve. Hele livsgrunnlaget vårt står på spill, fastslår Penelope Lea.

Hun viser til at det i 2050 vil være mer plast enn fisk i havet hvis vi fortsetter som nå. Mange innsekter vil være nesten utdødd.

– Det er ikke lenge til. Jeg vil ikke være femti engang. Så det haster. Jeg legger ikke skylden på andre generasjoner; jeg tror ikke skyld hjelper. Vi som lever nå, og har kunnskapen, må handle. Ingen kan si at vi ikke vet hva vi gjør, påpeker Lea.

---

Ung i dag

• • De unge skal overta ­verden. Hvordan ser de på ­verden i dag?
• • I denne serien snakker vi ikke om de unge, men med dem.
• • I dag / Penelope (14) og Gina (17) er så unge at de ikke har stemmerett. Men de brenner etter å bli hørt.

---

Flink-pike-vaksine

«Jeg saksøker ­Staten!». Det var tittelen på leserinnlegget­ som Gina Gylver, leder av Oslo Natur og Ungdom, skrev i Dagsavisen i fjor. Hun fortsatte:

«Den 18. mai, dagen etter grunnlovsdagen, brøt den norske stat Grunnloven. Da ga regjeringen tillatelse til oljevirksomhet i Barentshavet, lenger nord enn noensinne».

– Vi tapte i retten. Men for miljøbevegelsen var det en seier å se Staten på tiltalebenken. Nå har vi anket til lagmannsretten, slik at staten blir ansvarliggjort igjen.

Gylver retter ikke bare pekefingeren mot staten. Hun mener også at mediene svikter. På den ene siden etterlyses unge stemmer i debattene, men på den andre siden gjøres terskelen veldig høy.

– Vi har sendt inn hundrevis av kommentarer, leserinnlegg og pressemeldinger som aldri kommer på trykk, uansett hvor godt vi skriver. Vi er «bare» ungdommer og har ingen tung tittel bak navnene våre som gir fripass til spaltene.

– Blir du frustrert?

– Åja. Da jeg startet klimakampen var jeg redd, bekymret og frustrert. Men jeg har lært å heve blikket. Jeg tror dette har vært den beste medisinen mot flink-pike-syndromet, generasjon prestasjon, eller hva man kaller det. Når man kjemper for noe som er så mye større enn seg selv, får man perspektiv. Og miljøkampen også en kamp for å være den personen jeg ­ønsker å være.

---

Penelope Lea

• Alder: 14
• Bosted: Oslo
• Går i 9. klasse
• Aktuell: Har ledet Barnas klimapanel og fikk i fjor Frivillighetsprisen, som yngste mottaker noensinne. Er med i dokufilmen Mission Impact.
• Hobbyer: Dans

---

---

Gina Gylver

• Alder: 17
• Bosted: Granada, Spania
• Skole: Utvekslingsstudent
• Aktuell: Som leder for Natur og Ungdom i Oslo trakk hun staten for retten. ER med i TV2-serien «Generasjon Z»
• Hobbyer: Boksing, jujitsu, tegning, gitar, piano, sang.

---

Dritredd

Gnisten hos Gylver ble tent da familien hennes flyttet til Madagaskar i 2009. Der bodde de i slummen med åpen kloakk på begge sider.

– Jeg var bare åtte år, men det var ikke mulig å ignorere den urettferdige virkeligheten. Jeg fikk lyst til å gjøre noe. Jeg ville endre verden. Og det fantastiske med å engasjere seg i klimakampen, er at den omfatter alt: Fred, rettferdighet, likestilling og ressursfordeling. Alt som er viktig.

Da Stortingsvalget i 2013 kom, ble Gina Gylver «dritredd». Klimaspørsmålet ble knapt diskutert i valgkampen. 12-åringen handlet ved å melde seg inn i Natur og Ungdom. Der har hun vært leder i Oslo-avdelingen fram til hun dro på utveksling til Spania i fjor høst.

Dit har hun reist med tog. Med besøkene hjemme i Norge i løpet av skoleåret regner Gina med å bruke 22 dager av høst- og vårsemesteret på toget mellom Oslo og Granada. 17-åringen er fast bestemt på at hun ikke skal fly.

– Jeg tar heller toget til Kina og lasteskip til USA.

Blir så sint

Klimakampen er altoverskyggende for Gina Gylver. Hun forklarer det slik:

– Jeg ser ikke noen grunn til å kjempe mot de andre problemene vi strir med dersom vi ikke har en jord vi kan leve på. Klimaet er grunnlaget for alt. Det er den største kampen mennesket noen gang har kjempet.

– Men kan du gjøre en forskjell?

– Å jobbe med klima er som å løpe konstant i motbakke. Man ser små resultater og motstanden er enorm. Men det gir en god følelse å vite at jeg gjør alt jeg kan.

Gina Gylver har sendt mange hundre mailer til politikere, medier og næringsliv. Og hun har brukt en stor del av sitt liv på kontoret til Natur og Ungdom.

– Det holder ikke å være en ­liten gjeng aktivister. Vi må få med oss gamle og tenåringer, ­politikere og næringslivsfolk. Omstillingen krever at vi har guts til å ta upopulære avgjørelser.

– Er dette en generasjons­konflikt?

– Det er vi unge som skal arve jorda. Og vi gjør lurt i å bli med i kampen nå, før det er for sent. Men når mange 50-åringer lener seg tilbake og sier at vi unge må komme på banen, da blir jeg sint. De sier altså at de problemene de har laget, de skal vi ungdommer løse, vi som ikke engang har stemmerett.

Glød smitter

Penelope Lea var bare ni år gammel da hun holdt sin første tale på landsleiren til Natur og Ungdom. Hun snakket om å brenne for noe. Salen ga henne stående applaus.

– Det ga meg en boost. Jeg skjønte at jeg ikke kan vente til jeg er voksen med å ta tak i dette. Jeg har sett at glød smitter. Hver gang jeg møter andre som er engasjerte, så tenner det et håp i meg. Derfor bruker jeg så mye tid på dette. Jeg er i en alder nå hvor jeg har muligheten. Sånn sett ligner jeg på Norge. For Norge er et land som har muligheten. Vi har en helt annen handlefrihet enn andre land. Akkurat slik jeg har det, som slipper å gå halve dagen for å finne rent vann, påpeker Lea.

– Hvorfor er ikke flere på din alder engasjerte?

– Hvorfor er ikke flere voksne engasjerte? Dere kan stemme. Dere har tilgang til media. Dere har makt. Ofte når jeg møter politikere eller samfunnstopper så føler jeg at de er glade for engasjementet­ mitt. Men de tar ikke på alvor det jeg sier. Det er som om de mener at barn er naive. At vi ikke forstår. Men vi forstår veldig mye. Vi ser ting med et annet blikk. Vi trenger det blikket for å skape forandring. Og vi trenger tillit mellom generasjonene, understreker Lea.

Hun legger til:

– Vi må huske at det ikke bare er lederne som styrer oss, men vi styrer også lederne gjennom de signalene vi sender. Signalene må være sterke for at de skal tørre å gjøre endringer.

Hvorfor er ikke flere voksne engasjerte? Dere kan stemme. Dere har tilgang til media. Dere har makt.

—   Penelope Lea (14)

Empati

Som en del av dokumentarfilmen Mission­ Impact var Penelope Lea nylig på Hitra for å plukke plast. Hun ble helt satt ut av synet som møtte henne. Jordprøvene hun tok inneholdt 50 prosent plast.

– Det var så ubegripelig trist. Og samtidig: Jeg møtte en gjeng fastboende der oppe som jevnlig rydder plast, gamle og unge sammen. Det ga meg håp.

– Hva kan vi alle gjøre for å bidra?

– Det viktigste er å kjenne empati med alt ­levende. Vi enkeltmennesker er så store sammen. Vi kan få til så mye. Det er så mye vi kan gjøre og så mange valg vi kan ta hver dag som skaper endring. For eksempel kan vi bruke handlenett i butikken og slutte å kjøpe produkter som er pakket i engangsemballasje av plast. Husk også at det er kulere å bytte klær enn å kjøpe det nyeste hele tiden. Tenk på at vi ikke skal være perfekte, ingen er det, men at hver liten ting vi gjør, hjelper, understreker Penelope Lea.