Urettferdigheten og håpet

I La oss håpe på det beste, beskriver romanpersonen, Carolina, hvordan hun, etter at samboeren Aksel døde, igjen og igjen må fortelle ulike mennesker hva som har skjedd. Til slutt føles det mer som en beretning enn et minne.

Nå er fortellingen nedskrevet, og solgt til 25 land. Vi møter forfatter Carolina Setterwall i en stue på Aschehoug forlag.

– Min private opplevelse kommer stadig lenger vekk fra meg. Men da jeg skrev, var det veldig nært, fordi det å skrive er så privat. Jo mer jeg prater om det og beveger meg bort fra det i tid, jo mer blir det slik som jeg beskriver i sitatet. Om man gjenforteller et minne tilstrekkelig mange ganger, er det ordene som blir igjen, ikke følelsen, sier Setterwall.

En innkapslet del

I sin selvbiografiske debutroman, forteller hun om forelskelsen i Aksel, mannen som senere ble far til hennes sønn Ivan, og om hvordan hun brått mistet ham.

Nå sitter Setterwall i Oslo og fikler med et sølvsmykke hun har rundt halsen. Det er bare naturlig lys i rommet med bleklilla tapet, en farge som tas opp igjen som tynne striper i genseren hennes.

– Du har ikke endret navn. Når jeg snakker med deg, føles det som en forlengelse av romanen. Og du er kanskje i den samme prosessen som skrivingen var en del av?

– Ja, det tror jeg. Om jeg skulle skrevet boken i dag, hadde den absolutt ikke sett lik ut. Jeg var så tett på følelsen. Jeg hadde skrevet på telefonen min om nettene. Jeg lå der og forsøkte å få ut hvordan det kjentes. Boka er en innkapslet del av en prosess som ikke er ferdig, men som kommer til å pågå hele livet. Den er ett og et halvt år av en aktiv sorg.

Skyld

– Kan du bli redd for at boka sementerer hva sorgen din er for noe?

– Ja, og for at den skal sementere hvem Aksel var i relasjon til sønnen vår, Ivan. Det dilemmaet kjente jeg på da jeg skrev. Men jeg tror at boken blir én brikke i puslespillet for Ivan. Den kan umulig dekke hele spekteret. Boken gir små glimt av en sorg, en skyld, og en tid.

– Hvorfor følte du skyld?

– Jeg har lett for å føle skyld som person, og spør alltid hva jeg kunne ha gjort bedre. Vår relasjon ble avsluttet så abrupt og ufrivillig. Ved et brudd har man vanligvis mulighet til å diskutere ting i ettertid. Så lenge man ikke dør fra hverandre, finnes en mulighet for kommunikasjon. Ved å skrive, kunne jeg føre noe som lignet en slik dialog med Aksel, likevel; Ta tak i mine feil, og få en slags closure. På en måte føler jeg at jeg fikk det, på en annen måte ikke.

---

Carolina Setterwall

• Født i 1978.
• Bor i Stockholm.
• Hun har jobbet i musikk- og forlagsbransjen som redaktør og skribent.
• Den selvbiografiske romanen La oss håpe på det beste er hennes første bokutgivelse.

---

Jeg har vanskelig for å finne mening, en større mening med hele tilværelsen vår, og det er vel det man søker i en tro?

—   Carolina Setterwall

Panikk og identitetskrise

For Setterwall utløste samboerens død en stor, personlig krise som også hadde sammenheng med at hun nylig hadde blitt mor.

– Å få et barn var ikke så lett som jeg hadde trodd, og så døde Aksel. Ettersom jeg mistet hele den framtiden jeg hadde forestilt meg, ble jeg tvunget til å oppfinne meg selv på nytt. Jeg mistet alle kortene jeg hadde på hånden, men måtte fortsette å leve fordi jeg hadde et barn som skulle få en god oppvekst.

– Frykter du døden nå?

– Absolutt. Jeg tenker ikke på den hver dag, men jeg synes for eksempel det er veldig ubehagelig om noen sover stille i nærheten av meg. Da må jeg riste i personen, og i øyeblikket før hun eller han viser at den lever, har jeg fullstendig panikk. Om noen i familien min blir litt syke, forsøker jeg å ikke vise det, men når jeg legger meg om kvelden tenker jeg: «Dette er ikke bare en vanlig influensa, men en hjertefeil.» Sånn var det ikke før.

Trøst

– Hva er døden? Har du noen filosofi eller religion som hjelper deg å forstå den?

– Nei, dessverre. Jeg er ikke troende, men ikke ikke-troende heller. Jeg kommer fra et hjem der vi ble døpt og konfirmert, men ellers ikke gikk i kirken. Jeg har vanskelig for å finne mening, en større mening med hele tilværelsen vår, og det er vel det man søker i en tro?

Setterwall synes ikke hun har funnet mye trøst i tanker om det hinsidige. Men hvor hun har funnet trøst, for det har hun på et vis, er hun heller ikke sikker på.

– Jeg synes det var meningsløst og urettferdig, men samtidig opplever jeg at livet rommer mye som er ganske fint. Det kan tenkes at jeg kunne blitt troende senere i livet, men de siste årene har det vært mer enn nok bare å finnes!

Jeg ville beskytte meg for å bli bitter, men jeg var veldig sint. Jeg ville bare ikke vedkjenne meg det

—   Carolina Setterwall

Det urettferdige

Setterwall hadde allerede mistet noen. Faren hennes døde da hun bare var et barn. Allikevel skriver hun et sted i boka at hun reagerer med sinne når folk sier at det som skjedde henne var urettferdig.

– Hvorfor ble det feil å si?

– Det var ikke feil. Jeg reagerte nok fordi jeg selv kjente veldig sterkt at det var urettferdig, uten å ville gå dypere inn i følelsen. Jeg hadde ingen tro på at den ville ta meg noe sted. Det er urettferdig, men hele verden er urettferdig, hele tiden. Jeg ville beskytte meg for å bli bitter, men jeg var veldig sint. Jeg ville bare ikke vedkjenne meg det.

Setterwall tror døden kan oppleves spesielt urettferdig i vår tid, fordi vi er så lite forberedt på den. På mange måter hadde kirkene en viktig rolle i så måte, som nå er svekket.

– Vi finner jo andre rom for å hanskes med døden. Vi går til terapeuter, for eksempel. Men kirken gjorde det ganske bra – og gratis!

– Og til Gud kunne man si at det var urettferdig, men hvem er det som har vært urettferdig mot deg?

– Akkurat, hvem skal jeg være sint på?

– Jeg kunne ikke være sint på Aksel. Jeg kunne ikke være sint på vennene mine for at de fikk beholde partnerne sine. Jeg hadde ingen Gud å være sint på, så da ble det meg selv. Jeg kunne alltids finne ting ved meg selv som jeg kunne ha gjort bedre.

De levendes vilkår

I boken klandrer Carolina seg selv for Aksels død. Hun og samboeren var på et spennende, men utfordrende stadium av forholdet som nybakte foreldre, da hjertet hans en natt stoppet å slå. Carolina spør seg selv om hun skulle gjort noe annerledes, men får høre av en venn at «du må behandle de levende på de levendes vilkår.»

– Vi kan ikke behandle hverandre som om vi kanskje skal dø i kveld, man orker ikke, det er for mye skrekk. Dette hjalp meg også å tilgi meg selv, sier Setterwall.

For to år siden traff Carolina Setterwall en annen mann, som i dag fremdeles er kjæresten hennes. Også han har opplevd å miste sin nærmeste partner, moren til hans barn. De bor ikke sammen, men ser hverandre hver dag. Det er et roligere liv enn det Setterwall pleide å leve.

– Hva håper du på nå?

– På et enkelt plan, håper jeg å få være frisk, og at Ivan skal få være frisk. At den lille familien vi prøver å skape sammen nå skal ha det bra.
Urettferdigheten og håpet