Les alt for bare 10 kr!

En annerledes kvinnekamp

Denne uka går millioner av kvinner i 8. mars-tog, men noen kvinnesaksforkjempere velger heller å holde seg unna.

Publisert 06. mars 2019

I år er det 110 år siden den første kvinnedagen ble arrangert i USA, fordi det amerikanske sosialistpartiet ville stelle i stand en nasjonal markering av at kvinner manglet stemmerett og andre rettigheter på linje med menn.

Siden ballet det på seg. I 1977 etablerte FN dagen som en internasjonal merkedag, og nå går millioner av kvinner verden over i 8. mars-tog, for å markere sin støtte til kampene for kvinners rettigheter – både de som er kjempet og de som fortsatt kjempes.

Men ikke alle går i tog. Noen holder seg unna fordi de er riv ruskende uenige i noen av togets paroler. I år er hovedparolen i det norske 8. mars-toget «Forsvar selvbestemt abort – Fjern nemndene!». Det har skapt kraftige reaksjoner blant mange, særlig i deler av Kristen-Norge.

Selv om de tar avstand fra hovedparolen velger organisasjonen Åpne Dører og nettverket JesusKvinner å gå i Oslo-toget i år. Der samles de under parolen «Trosfrihet for verdens kvinner». Selv om de kanskje ikke passer inn i majoritetskulturens definisjon av feminisme - og selv om de kvier seg for å bruke denne merkelappen på seg selv – velger de, som de selv sier, å gå for kvinnene som ikke selv kan gå.

De andre stemmene 

Paradokset er at trosfriheten Åpne Dører går i 8. mars-tog for, stadig er på kollisjonskurs med andre menneskerettigheter – og ikke sjeldent kvinners rettigheter. I det offentlige ordskiftet, så vel som i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, er det en gjenganger at religiøse minoriteter må forsvare praksiser som i storsamfunnet oppfattes som kvinneundertrykkelse og negativ sosial kontroll.

Hvem er disse kvinnene – de mange synes synd på, fordi de har måttet kjempe så hardt og lenge, uten å oppnå de samme mulighetene som menn i sitt trossamfunn? Hva brenner disse kvinnene for?

Vårt Land har denne uka truffet en håndfull kvinner som alle har utpreget seg som kvinnesaksforkjempere – på en eller annen måte – i trossamfunn som ellers er preget av mannsdominans. Slik havnet vi i et kloster på Majorstuen, og i Brunstad Christian Church sine moderne kontorlokaler på Ryen – der flesteparten var unge kvinner. Vi har vært på Furuset bibliotek med en muslimsk kvinne som ber om at minoritetskvinner skal bli spurt om andre ting enn negativ sosial kontroll, og sittet i kaffebaren til Filadelfiakirken Oslo med en av menighetens kvinnelige pastorer. Og vi har snakket med en læstadianer i Tromsø som opplevde at prestekallet ble så sterkt at hun måtte gi etter, selv om det går på tvers av tradisjonen hun kommer fra.

Dette er deres perspektiver på 8. mars, kvinnefrigjøring og likestilling. Noen av dem samsvarer kanskje ikke med majoritetskulturens oppfatninger, men de er likefullt en viktig del av den historiske, verdensomspennende kvinnekampen.

ANNONSE

Paradokset er at trosfriheten Åpne Dører går i 8. mars-tog for, stadig er på kollisjonskurs med andre menneskerettigheter – og ikke sjeldent kvinners rettigheter.

ANNONSE
Foto: Erlend Berge


Foto: Lars Åke Andersen
ANNONSE


Foto: Erlend Berge


Foto: Evelyn Pecori


Foto: Erlend Berge

Les også