I år er det 110 år siden den første kvinnedagen ble arrangert i USA, fordi det amerikanske sosialistpartiet ville stelle i stand en nasjonal markering av at kvinner manglet stemmerett og andre rettigheter på linje med menn.

Siden ballet det på seg. I 1977 etablerte FN dagen som en internasjonal merkedag, og nå går millioner av kvinner verden over i 8. mars-tog, for å markere sin støtte til kampene for kvinners rettigheter – både de som er kjempet og de som fortsatt kjempes.

Men ikke alle går i tog. Noen holder seg unna fordi de er riv ruskende uenige i noen av togets paroler. I år er hovedparolen i det norske 8. mars-toget «Forsvar selvbestemt abort – Fjern nemndene!». Det har skapt kraftige reaksjoner blant mange, særlig i deler av Kristen-Norge.

Selv om de tar avstand fra hovedparolen velger organisasjonen Åpne Dører og nettverket JesusKvinner å gå i Oslo-toget i år. Der samles de under parolen «Trosfrihet for verdens kvinner». Selv om de kanskje ikke passer inn i majoritetskulturens definisjon av feminisme - og selv om de kvier seg for å bruke denne merkelappen på seg selv – velger de, som de selv sier, å gå for kvinnene som ikke selv kan gå.

De andre stemmene 

Paradokset er at trosfriheten Åpne Dører går i 8. mars-tog for, stadig er på kollisjonskurs med andre menneskerettigheter – og ikke sjeldent kvinners rettigheter. I det offentlige ordskiftet, så vel som i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, er det en gjenganger at religiøse minoriteter må forsvare praksiser som i storsamfunnet oppfattes som kvinneundertrykkelse og negativ sosial kontroll.

Hvem er disse kvinnene – de mange synes synd på, fordi de har måttet kjempe så hardt og lenge, uten å oppnå de samme mulighetene som menn i sitt trossamfunn? Hva brenner disse kvinnene for?

Vårt Land har denne uka truffet en håndfull kvinner som alle har utpreget seg som kvinnesaksforkjempere – på en eller annen måte – i trossamfunn som ellers er preget av mannsdominans. Slik havnet vi i et kloster på Majorstuen, og i Brunstad Christian Church sine moderne kontorlokaler på Ryen – der flesteparten var unge kvinner. Vi har vært på Furuset bibliotek med en muslimsk kvinne som ber om at minoritetskvinner skal bli spurt om andre ting enn negativ sosial kontroll, og sittet i kaffebaren til Filadelfiakirken Oslo med en av menighetens kvinnelige pastorer. Og vi har snakket med en læstadianer i Tromsø som opplevde at prestekallet ble så sterkt at hun måtte gi etter, selv om det går på tvers av tradisjonen hun kommer fra.

Dette er deres perspektiver på 8. mars, kvinnefrigjøring og likestilling. Noen av dem samsvarer kanskje ikke med majoritetskulturens oppfatninger, men de er likefullt en viktig del av den historiske, verdensomspennende kvinnekampen.

Denne saken ble publisert i 2018.

Paradokset er at trosfriheten Åpne Dører går i 8. mars-tog for, stadig er på kollisjonskurs med andre menneskerettigheter – og ikke sjeldent kvinners rettigheter.

– Det er jo litt morsomt at jeg, som stilte mange spørsmål og til og med kritiserte forkynnelsen, endte opp i sentralstyret

Å alltid gå med skjørt var en del av Berit Hustad Nilsens religiøse oppdragelse.

– Skulle jeg jobbet i Nord-Troms hadde jeg hatt full forståelse for at mange fra den læstadianske forsamlinga ikke kom

[ Det eneste læstadianske Maria Steinsvik ikke kunne bli var prest. Nå er hun i gang med teologistudiet. ]

– Viktigere enn å være en kvinnelig stemme – har jeg vært opptatt av å finne min egen. For hva er en kvinnelig stemme?

[ Da Siri Novak Øen ble pastor i 2015, var hun én av to kvinner i forkynnerteamet. ]

– Å være muslim er noe jeg har valgt. Noe jeg føler har blitt en del av meg. Men jeg reflekterer mye rundt kvinnekamp selv om jeg er en muslimsk kvinne som går med hijab

Idil Mohammed skulle ønske minoritetskvinner ble spurt om andre kvinnesaker enn negativ sosial kontroll.

– Min kirke godtar ikke kvinnelige prester og har man et sterkt prestekall får man søke seg til et annet kirkesamfunn. Sånn er det

Else-Britt Nilsen har vært nonne siden 1978.