Arne Lygre utforsker nærheten man kan føle til en fremmed, og avstanden man kan kjenne overfor sine nærmeste

– Har du tro på menneskenes evne til å komme hverandre nær?

Vi annonser det som et siste spørsmål, før forfatteren og dramatikeren Arne Lygre skal få fortsette dagen sin, i det han kaller ildprøveuken før premieren på Meg nær på Nationaltheatret. Vi har allerede pratet lenge, på en kafé som nettopp har åpnet og forløpig er tom utenom oss.

– Ja, men jeg problematiserer det også. Noen eksistensielle temaer vender jeg stadig tilbake til, og jobber videre med, fra verk til verk. En ting er identitet, og identitetsdannelse, hvordan vi forsøker å forme andres identitet i eget bilde – alle mulige varianter av det.

– Det er noe komplisert...

Lygre begynner på en setning, før han avbryter seg selv og begynner på nytt, noe han på dette tidspunktet har gjort flere ganger i løpet av samtalen.

– Det er noe komplisert med språk og kommunikasjon. I et annet skuespill jeg har skrevet, sier en av karakterene at «Jeg klarer ikke alltid å tenke det jeg føler. Jeg klarer ikke alltid å si det jeg tenker. Jeg kan ikke vite at du oppfatter det jeg sier slik det er ment. Du får ikke nødvendigvis en tanke som dekker meningen i det du har hørt, og noen ganger kan du heller ikke forstå følelsen som senere blir sittende i.»

Et ensomhetspotensial

Replikken er ved kjernen av noe av det mellommenneskelige Lygre utforsker, og har utforsket, i forfatterskapet sitt over lang tid. Han har også skrevet romaner og noveller, og skuespillene hans blir stadig oppsatt langt utenfor Norges grenser, også utenfor Europa.

– Det kan være mange lekkasjer i kommunikasjonen.

Lygre tenker seg om litt.

– Det ligger et ensomhetspotensial i det, sier han og fortsetter:

– Fordi vi er alene i vår egen kropp, i vår egen bevissthet. Allikevel er jeg ikke en person som ikke tror på menneskelig nærhet, selv om jeg heller utforsker nærheten der den er vanskelig, enn der den er lett.

LES MER: Tippoldefar felte mer enn 30 bjørner, forteller forfatteren Mikael Niemi og synger bjørnejoiken hans.

Det vakre, fremmede

I Meg nær møter vi en kvinne som har mistet moren sin. De skiltes ikke som venner. Kanskje er det tapet av en så nær relasjon som får kvinnen til å søke mot en fremmed kvinne hun møter tilfeldig, en kvinne som kan være på alder med moren? De to blir nære på kort tid. I løpet av stykket treffer vi også andre mennesker kvinnen har en relasjon til, blant annet en kjæreste, en kollega, og en barndomsvenninne.

---

Arne Lygre

• (f. 1968) Norsk forfatter og dramatiker. Han er aktuell med skuespillet Meg nær, som har premiere på Nationaltheatret 2. mars.

---

Den man er, vil jo sive fram med tiden.

—   Arne Lygre

– Hvorfor kan vi av og til føle oss nærmere fremmede enn dem som har kjent oss hele livet?

– Når kvinnen i stykket mister noe av det næreste hun har, blir hun skjøvet ut av sin bane, og hekter seg på et fremmed menneske. Eller de hekter seg i hverandre for en periode, sier Lygre.

Han veksler mellom å se ut vinduet når han er stille, mens han tenker, og å snakke engasjert, nærværende, når han har funnet ordene.

– Kanskje handler det om at man kan redefinere seg selv. Å kunne velge hva man vil fremstille og hva man vil holde tilbake. Hvis det får resonans hos den andre, så har man noe felles som man kan utvikle sammen. Av og til er det noe vakkert i disse møtene, de første møtene. Jeg likte veldig godt å skrive ut det første møtet mellom disse to kvinnene, som sakte utvider seg.

Det nye går over

I La deg være, stykket Lygre skrev før Meg nær, og som han ser på som tvillingsstykker, har to av karakterene en samtale om muligheten for å forandre seg. «Jeg treffer en ny kjæreste og jeg forandrer meg, jeg er også ny, en stund, lenge, men det går over. Jeg er som før,» sier den ene.

– Er det en illusjon, det at man kan redefinere seg selv?

– Den man er, vil jo sive fram med tiden, sier Lygre.

Han er fascinert av hvordan mennesker bruker ord for å binde seg sammen med andre, med den man møter. Det er spesielt markant i en kjærlighetsrelasjon. Det som blir sagt under de første møtene er viktig for hvordan man sammen definerer hva dette er. Man bruker språket for å bygge opp relasjonen og forsterke den, mener Lygre.

– Noen ganger kan man jo huske ting som er sagt tidlig i et forhold uendelig lenge. Kanskje det også kan være definerende for hvordan det går med relasjonen? Språket er så sterkt.

LES MER:Profetisk rop fra havets bunn i Ole Anders Tandbergs dramatisering av Havboka.

Kunsten å vare

Servitrisen kommer med blomster og lys til bordet vårt, og Lygre får påfyll på kaffekoppen. Selv om han ser på språket som noe vi aktivt bruker, og ikke noe som umiddelbart formidler virkeligheten slik den er, mener han ikke at kvinnen i Meg nær nødvendigvis er manipulativ. Møtet mellom henne og den fremmede er fylt av nødvendighet og omsorg, mener han. Allikevel legger kvinnen en intensjon hos den fremmede kvinnen: Hun synes hun ser ensom ut der hun sitter på kafeen.

– Det er en undertekst der som jeg ikke helt vil definere hva er for noe. Men hvordan jeg ser deg, handler jo om hvordan jeg har det selv, sier Lygre.

– I en annen relasjon oppfatter hun det også som at han trenger henne, mens det kanskje er motsatt?

– Relasjonen hun har til vennen, kollegaen, er litt som den hun får til den fremmede kvinnen, bare at den har vart. Vennskapet oppsto med energien til det nye, men nå begynner de å tære på hverandre. Kravene og behovene mellom dem er i ferd med å komme til syne. Nå har han lyst til å få nye venner, treffe andre.

– Selv om de egentlig har kommet hverandre nærmere?

– Jeg tror det, men jeg vet ikke om det å komme nær i dette tilfellet ender godt. Av og til er det når en kommer nær at en ser at det ikke fungerer.

Den indre samtalen

Vi må også snakke om noe av det som kjennetegner Lygres form og uttrykk som dramatiker. Sammen med dialogene, formulerer karakterene også tankene sine høyt for leseren eller publikum.

– Tidligere skrev jeg kortere scener der karakterene delte tankene sine med publikum gjennom monologer. Etter hvert gled disse over i dialogene, og på et tidspunkt smeltet de to nivåene av indre og ytre samtale sammen.

På denne måten kan Lygre få inn en tanke i teksten, eller «en tanke om hva den ene tror at den andre tenker». Det gjør det mulig å inkludere andre deler av virkeligheten enn kun det talte språket.

– Gir det en langsomhet, eller et rom for refleksjon, som er større enn i virkeligheten?

– På en måte. Det blir en framstilling som viser mer enn det de sier til hverandre. Det utvider hva man får innblikk i. Vi har jo hele tiden en indre samtale med oss selv, sier Lygre.

Tanken fram

Det er sikkert fordi vi kommer fra Vårt Land, at det føles det som et stikkord. Ligner det på bønn, lurer vi? I et intervju med Klassekampen sa den danske forfatteren Suzanne Brøgger i høst at vi hele tiden skaper Gud gjennom den indre samtalen vi har med oss selv.

– Om man er religiøs, vil vel den indre samtalen fort rette seg mot Gud. Men likevel vil man vel også rette den mot seg selv, eller de menneskene man treffer?

Noe av dette er mulig for Lygre å gjøre synlig i teksten.

– Jeg kan jo når som helst bringe min indre tanke opp. Jeg sitter med tankene mine mens jeg snakker, uten at jeg rekker å uttrykke dem. Men teatralt og formmessig er dette mulig å jobbe med, sier han.

LES MER: Finnes det frelse for Faust?

Elastiske rom

– Finnes det en parallell mellom veien fra tanke til uttalte ord, og veien fra tekst til scene?

– Jeg sitter i en verden av skrift som jeg langsomt jobber fram over halvannet år. Det er en verden som er mer abstrakt enn det konkrete, sceniske rommet som regissør og scenograf skaper.

Lygre er allikevel bevisst hvordan teksten skal være så presis som mulig, og samtidig være elastisk og åpen nok til at den kan tøyes i et teatralt rom.

– Jeg jobber i en sjanger som er litteratur, men også et potensial for teaterkunst, sier han.

Situasjonsbestemmelser

Selv om ord er formende for relasjonene i Lygres skuespill, er også situasjonene og rommene av stor betydning. Hvilken forskjell utgjør ulike flater og rom på relasjonene? Hva vil det si å drikke vin og prate over Skype, snakke ansikt til ansikt, dele seng eller sitte på kafé?

Med en gang det er snakk om en kjærlighetsrelasjon, så er jo evigheten et mulig perspektiv.

—   Arne Lygre

Når kvinnen i Meg nær mister moren sin, og møter den fremmede kvinnen, forteller hun kjæresten sin at hun har tatt inn på et hotell. «Hotellet vårt» kaller hun det, et sted de av og til har oppsøkt i byen der de bor. De kommer seg unna, får et avbrekk, uten å reise vekk fra alt.

Et annet eksempel er hvordan kvinnen og den fremmede møtes på kafé.

– Det er et sted hvor nye relasjoner har rom for å dannes. De kunne vanskelig huket tak i hverandre på gaten og oppnådd den samme intimiteten, sier Lygre.

– Og så har du benken, legger han til.

Kvinnen møter en barndomsvenninne på en benk i en park, etter å ha sendt henne en tekstmelding og fortalt at moren er død.

– Det virker kanskje naturlig, fordi venninnen satt der da hun fikk beskjeden. Men hvorfor inviterer ikke venninnen henne hjem til seg på kvelden? Hun har jo nettopp har mistet moren sin? Rom er innhold, og kan også være definerende for en situasjon, sier Lygre.

Utvidelsen

Skuespillet tar bare for seg et døgn i karakterenes liv, men tilbakeblikkene kan gå langt tilbake. Ved siden av ordene og rommene, er tiden avgjørende for nærheten – og avstanden – i relasjonene.

– Jo lengre personene har kjent hverandre, og jo nærmere de har kommet hverandre i den forstand, jo lengre tilbakeblikk er det mulig å ta. Med en gang det er snakk om en kjærlighetsrelasjon, så er jo evigheten et mulig perspektiv.

– Hvorfor vender du tilbake til disse relasjonene?

Lygre er stille litt.

– Denne typen møter gjør at jeg kan undersøke tilknytning, eller behovet for tilknytning, hva man skjuler og hvordan man framstiller seg.

I det han setter seg ned for å skrive, opplever Lygre ofte at det oppstår et bilde med en situasjon han kan begynne å nøste i. I dette tilfellet var det tanken på to fremmede som møtes og, som han sier det, hekter seg i hverandre.

– Jeg opplever de to kvinnene som at de har en higen etter at øyeblikkene skal utvides: nå har vi møttes, dette var så hyggelig, det må ikke slutte. Og så utvider teksten seg også, og jeg kommer lenger og lenger inn i bildet på hvem de er. Hva er en fremmed? Hva er en bekjent, en fiende, en venn?