Les alt for bare 10 kr!

– Sp og MDG må snakke sammen

Senterpartiet var en pionér i miljøsaken, argumenterer partiveteran Svein Sundsbø i sin nye bok. Nå vil han bygge allianse med urbane idealister.

Publisert 27. februar 2019

Det er en alternativ, politisk idéhistorie som skisseres i boken Korn, kraft, klima. Dette er både en slektshistorie, og en fortelling om hvordan landbruket har formet det norske samfunnet.
– Jeg er opptatt av hvordan fortiden peker fremover. Og denne delen av den politiske historien er på en måte litt underkommunisert. Kanskje er det fordi dette er en samfunnssektor som alltid har vært mer opptatt av å grave i jorda enn å skrive politiske betraktninger, men også fordi man ikke i samme grad har forhold seg til de store ideologiene, sier forfatter Svein Sundsbø når Vårt Land møter ham.

Nasjonens glemte strateger

75-åringen var generalsekretær for Senterpartiet i mange år, og landbruksminister i Willoch-regjeringen. Siden ble han blant annet generalsekretær i Norges Forskningsråd og direktør i Elkem, og i dag jobber han som rådgiver for kommunikasjonsbyrået Gambit Hill+Knowlton Strategies og i miljøstiftelsen ZERO.

Etter å ha sett tett på i mannsalder hvilken rolle både kornet, kraften og klimaet spiller i samfunnet, spør Sundsbø i sin bok om ikke «deler av historien har falt utenfor de akademiske fortellingene» om politikk og samfunn:

«Særlig tankevekkende var det å ta fram igjen boken De nasjonale strateger av Rune Slagstad,» skriver han innledningsvis.

Dette er et innflytelsesrikt historieverk som beskriver Norges politisk og kulturelle utvikling siden 1814. Men det som slo Sundsbø, var at mange sentrale skikkelser manglet hos Slagstad. 

ANNONSE
1968: Daværende statsminister Per Borten (Sp) hjemme på ferie i skjebneåret 1968. Borten var opptatt av Georg Borgströms forskning på mat og miljø. At 'dommedagsspådommene' til Borgström ikke slo til, skyldes blant annet at vi fikk kunstgjødsel og store landbruksmaskiner, påpeker Sundsbø i boken. Foto: Scanpix
ANNONSE

Her sto det verken om Johan Neergaard, Theodor Landmark, Johan Mellbye, Jon Sundby, Hans Borgen eller Harald Skjervold.

Har du ikke hørt om dem? Vel, i Korn, kraft, klima er dette noen av skikkelsene du møter – i en fortelling om hvordan det politiske systemet har utviklet seg fra 1800-tallet og frem til vår egen tid, og hvordan dette er uløselig knyttet til den naturbaserte verdiskapningen.
«Slik jeg ser det, har det en verdi for våre fremtidsdisposisjoner at vi også kjenner denne delen av vår samfunnsutvikling,» fastslår Sundsbø innledningsvis.

Spydspiss

Sundsbø sier et av hans viktigste anliggender med boken, har vært å få frem hvordan fortiden alltid peker fremover – og at forholdet mellom matforsyning og klimautfordringer er helt fundamentalt. Han trekker fram et kapittel som har fått tittelen «1968» som helt sentralt. Her beskrives et spesielt møte på Studentsamfunnet ved Landbrukshøgskolen på Ås den 18. mars 1968. 

Salen var overfylt. Og det var stille som i graven. På talerstolen sto professor Georg Borgström fra Michigan State University. Han var superkjendis i studentkretsene på grunn av sine angrep på fordelingspolitikken, og hvordan menneskets drev rovdrift på naturen. Borgström spådde at den globale matmangelen ville være et faktum innen år 2000 – med mindre det kom et radikalt politisk skifte.

– Kimen til vår egen tids klimadebatt finnes i debattene om verdens ernæringssituasjon som pågikk på 60- og utover 1970-tallet. Borgström spådde en katastrofe som ikke kom, og er slik sett litt glemt i dag. Men han tok feil fordi vi pøste på med fossilt brensel, kunstgjødsel, plantevernmiddel og fikk store landbruksmaskiner. Slik har vi holdt den globale hungerskrisen på avstand. Men det vi fortsatt ikke helt har forstått, er at vi ikke bare kan fortsette med slike virkemidler. Klimautfordringene gjør at vi er nødt til å finne andre måter å løse matforsyningsproblemene på, sier Sundsbø, som mener problematikken er så grunnleggende, at den har en iboende evne til å skape politisk uro.

Svein Sundsbø

Svein Sundsbø er født i Lindås i 1943, og oppvokst på en gård i Fet, Akershus.

Han var generalsekretær i Senterpartiet fra 1976–1984, og landbruksminister i Willoch-regjeringen.

Siden har han blant annet vært generalsekretær i Norges Forskningsråd og direktør i Elkem. I 2013 vendte han en kort periode tilbake til rikspolitikken som rådgiver for daværende olje- og energiminister Ola Borten Moe (Sp).

Sundsbø er utdannet sivilagronom fra Norges landbrukshøyskole fra 1969, og jobber i dag som rådgiver for kommunikasjonsbyrået Gambit Hill+Knowlton Strategies og i miljøstiftelsen ZERO.

Han er aktuell med boken Korn, kraft, klima (Alm media, 2018).

Senterpartiets miljøprofil er blitt veldig usynlig, fordi man har fokusert mye på distrikspolitikken.

– I hvilken grad evner det politiske Norge å se og ta fatt i dette?

– Partiene tenderer alle sammen til å være litt kortsiktige. Mange forsøker å fange opp den frykten og usikkerhet som er i samtiden – og det er politikernes rolle å gjøre det. Hvis de ikke klarer det, spiller de seg selv ut på sidelinjen. Men én ting er å avspeile hva folk tenker og frykter... Politikerne må også evne å feste blikket litt lenger frem. Og mat- og klimautfordringene løses ikke uten omstilling. Ja, det gjør vondt i øyeblikket for den som må omstille seg, men derfor er det så viktig å få gode fellesskapsløsninger rundt dette, å dele på byrdene og ikke drive svarteperspill.

Populisme?

I boken bruker han fyrtårn og speil som et bilde. Partiene må være folks redskap for engasjement, altså et speil, og ikke bare kommunikasjonskanaler for politiske eliter. «Skal demokratiet fungere godt, er det viktig at alle reelle interesser blir fremmet og hørt,» skriver han og mener begrepet «populisme» i en slik sammenheng ikke er treffende. Slik forsvarer han samtidig anklagene mot Senterpartiet om at de opptrer som populister når de vekker engasjement hos folk som føler seg overkjørt av «sentralmakta».

Vårt Land fortalte i går om et ulmende klimaopprør i Sp. Mange i partiet mener den ensrettede distriktslinjen får trumfe partiets klimapolitikk.
Og Sundsbø er blant dem som er kritiske til utviklingen i partiet. I boken argumenterer han for at Senterpartiet i Norge liksom søsterpartiet Centern i Sverige var pionerer i den brede miljødebatten som bygde seg opp gjennom 1960-årene. Sp hadde et grunnfjell som jobbet med ressursforvaltning, og ble anført av ledere som Per Borten, som selv var svært opptatt av Borgströms tanker.

– Hvordan opplever du Senterpartiets miljøprofil i dag?

– Den er blitt veldig usynlig, fordi man har fokusert mye på distriktspolitikken. Jeg tror det er ligger et potensial for partiet til å gripe fatt i den ballen igjen, men per i dag tar ikke Sp ansvar for å få til den omstillingen som er nødvendig. Man har så lett for å definere hverandre som syndebukker, men jeg mener Miljøpartiet de Grønne og Sp burde snakke mye mer sammen, og utvikle en felles forståelse om hva som er viktigst å gjøre.

ANNONSE
MARDØLA: Som leder i Senterungdommen i 1970 var Svein Sundsbø kritisk til kraftutbyggingen i Mardøla, og støttet bruk av sivil ulydighet. Det skapte reprimander fra partileder John Austrheim. Foto: Scanpix

– Det er vel noen åpenbare forskjeller mellom MDG og Sp – ikke minst når det gjelder distriktsprofil?
– Vi kommer ikke ut av klimauføret hvis vi ikke klarer å enes om en fornuftig måte å forvalte ressursene våre på. Det må vi holde fast ved. Så kan selvfølgelig noen si at dette først og fremst handler om at vi må endre vårt forbruk, og det er litt sant. Men jeg tror ikke det er en vellykket politisk strategi å moralisere mot mennesker, å si «du bør ikke spise karbonader eller pølser på bensinstasjon». Man må finne de riktige incitamentene. Jeg kjører selv elbil. Rett og slett fordi det er bedre og billigere. Det er ikke bare fordi det er et lite bidrag til å redde verden. Et langt liv indikerer at den rene idealismen ikke rekker helt frem.

– Er ikke det mulig fordi du bor på Nordstrand i Oslo, og ikke i Vang i Valdres?

– Jo. Derfor mener jeg at vi kan ikke bare sende elbil-subsidier til meg på Nordstrand, og øke transportkostnadene for de som bor i Vang. Men ved å snakke sammen, tror jeg vi kan finne felles løsninger som kan bringe oss fremover. Vi kan ikke privatisere klimaansvaret. Du får lett diskusjonen om at «det er urettferdig at det er vår gruppe som skal betale prisen.» Derfor må vi tenke mer på at de som må ta størst støyt for å få til en omstilling, også må få mest hjelp til omstilling.

Bortkastet?

Nylig lanserte Gunhild Stordalen EAT-rapporten, som oppfordret til radikale kostholdsendringer i møte med klimaspørsmålet. Historien Sundsbø forteller, viser at det er lite nytt under solen. Matproblematikk var på 1800-tallet en politisk drivkraft, og det ble etablert ulike organisasjoner og selskaper som bidro til folkeopplysning, næringsutvikling og institusjonsbygging. I historien følger vi parallelt forfatterens egen familie. De tar del i bureisingen i en tid der sult er en reell trussel også i Norge, og «dyrk jord!» mantraet.

Hva som har skjedd med samfunnet i løpet av de 210 årene som dekkes, blir klart i sluttkapitlet. Her beskriver Sundsbø en episode der han tar med seg foreldrene sine til et landsted som han og kona har kjøpt i Bohuslän i Sverige. Det er et nedlagt gårdsbruk. Driftsbygningen står tom. Åkrene ligger brakke. Hans gamle far blir stående å se utover landskapet. Da kommer et sorgfullt sukk:

«Det er fint her (...) Men jeg forstår ikke dette. Er alt det mor og jeg har holdt på med av nydyrking og slit, helt bortkastet eller uten noen verdi?»

Sp profiterer på det. Venstre blir polarisert av det. Og det samme til en viss grad Ap.

Sønnen mener imidlertid at det er fortsatt arealer, jord, skog og agronomi som er nøkkelen:

– Det kan diskuteres om alle Stordalens resepter er riktige og hensiktsmessige, men jeg synes alle – og ikke minst landbruket – skal se positivt på at det settes søkelyset på forholdet mellom mat og klima. De første reaksjonene tror jeg springer ut av en opplevelse av at «oi, dette truer oss!». Men landbruket ser nok også at hvis vi skal løse fremtidens utfordringer, kan det bare skje gjennom bedre forvaltning av naturressursene, sier han.

Men han erkjenner at spenningsforholdet mellom det urbane og de mer tradisjonelle distriktsinteressene er en utfordring:

– Du ser det både i sentraliseringsdebattene og i ulvedebatten. Sp profiterer på det. Venstre blir polarisert av det. Og det samme til en viss grad Ap. Mens Høyre i mindre grad har vært rammet, fordi de har fanget opp den moderate middelklassen både her og der. Men når det kommer til klimaspørsmålet, må jeg si at det i realiteten er små forskjeller mellom partiene. Ja, det snakkes jo veldig mye, og det er typisk at det går konkurranse i trusselbeskrivelse og i målformuleringer, mens det er en utpreget feighet i praksis. Viljen til å si at dette koster, at dette krever noe av oss alle, det påhviler hele det politiske Norge et fellesansvar for.

Allianse

– Er ikke en manglende fellesskapstanke likevel det politiske systemets iboende problem? Som du også beskriver i boken, oppstår jo de politiske partiene rundt bestemte grupper.
– Ja, men Churchill sa under krigen «blod, svette, tårer». Og alle stilte opp. Da var det en følt trussel som var veldig konkret. I møte med klimautfordringene må vi på samme måte ta et fellesansvar for å bygge viljen til omfordeling og omstilling.

– Du sier det ligger et potensial hos Senterpartiet. Hva ligger det i?

– I det samme forholdet som gjorde seg gjeldende på 1960-tallet. «Den gröna vågen» som svenskene sa, var langt på vei noe som kom fra landbruket, fra de som var nær ressursforvaltningen. Den gang ble det bygget opp en allianse mellom Senterpartiet og de mer urbane idealistene. Det samme grunnlaget ligger der egentlig i dag til at de mer urbane idealistene kan komme godt på talefot med de som står nærme norsk ressursforvaltning. Og da er det kanskje både plass til ulv og sau?

– Litt enkelt sagt. Spørsmålet er jo hvor mange ulver innenfor hvor stort område...

– Ja, hehe. Det vil alltid være et diskusjonstema – som vi bør kunne ta i fordragelighet.

Svein Sundsbø er vokst opp på en gård i Fet. Nå bor han på Nordstrand i Oslo, og etterlyser en allianse mellom de urbane idealistene og de som produserer maten.

Les også