Grepet som ledet til Gud

– Ingen er så strenge med egne barn som «hippiene» fra 68-generasjonen, sier forfatter Tania Michelet.

Vi sitter på en liten kafé i gågata i arbeiderbyen Moss, bare et steinkast fra nyoppussede Moss kirke.

Det er ikke mye som skal til før Michelet bryter ut i smittende latter, men blir like fort alvorlig. Og det er kanskje ikke så rart. Hele livet har hun skjult sin kristne tro, i frykt for å bli utstøtt fra miljøet hun vokste opp i.

Faren var nylig avdøde forfatter og journalist Jon Michelet og hennes mor var Bente von der Lippe. Begge aktive medlemmer i den marxist-leninistiske grupperingen AKP-ml.

– Det var en meget lukket og rigid gruppering som endte opp med å være udemokratisk, sier Tania Michelet.

For to uker siden tok hun det endelige oppgjøret med seg selv og ble døpt i Den norske kirke.

– For å kunne være i fred hadde jeg bare min søster og en av mine beste venninner som fadder. Ellers har jeg ikke fortalt det til nesten noen. Vi har en tradisjon i familien for at folk får lese et intervju isteden, sier hun.

En rød verden

Det var markedets appetitt på TV-apparater som brakte Vietnam-krigen hjem i stuene til folk. Med et snev av ironi vil nok noen si at kapitalismen slik bidro til å fyre opp under de store protestbevegelsene i 1968.

I 1973 etablerte en gruppe radikale 68'ere den antikapitalistiske grupperingen AKP-ml. Blant folk flest kjent som «m-l».

M-lerne var en marxist-leninistisk politisk organisasjon opprettet i 1973. Et sentralt begrep i bevegelsen var «klassestandpunkt». Uavhengig av hvor du selv kom fra kunne du ta et klassestandpunkt og bli en del av arbeiderklassen gjennom «selvproletarisering».

Den kommunistiske ideologien farget hele bevegelsen. Det var midt oppi en salig blanding av partilinje, sterk ateisme, hemmelige møter og overvåkningsparanoia at Tania Michelet vokste opp, ifølge henne selv.

– Det var mye intens møtevirksomhet. De hadde et alvorlig verdensbilde som ikke var preget av mye latter eller moro. Man måtte hele tiden tenke på hvordan folk hadde det rundt omkring i verden, sier hun.

Også barna skulle oppdras til å forfekte den nye verdensideologien, og ble følgelig satt til å diskutere politikk under de «Røde pionérmøtene».

– Jeg lurte alltid på hva jeg skulle si. Derfor sa jeg bare ting som: «Nixon er slem. Mao er snill», sier hun.

---

Tania Michelet

• Født i 1969.
• Debuterte som forfatter i 2008 med romanen Afrika er ikke for alle (Kolon Forlag).
• Datter av Jon Michelet og Bente von der Lippe.
• Ble døpt i Moss kirke 10. februar.

---

Stjerneforeldre

Foreldrene til Tania møtte hverandre på journalistikkhøyskolen i Oslo. Paret ble raskt de store stjernene på skolen. Kombinasjonen av å være dyktige journalister og heldige med utseende var en innertier, ifølge Michelet.

– Det er rart å tenke på dem i dag. Hva de var og den lyse fremtiden de hadde foran seg den gangen. Så ble det et ganske tøft liv for begge to, sier hun.

Personer oppvokst i strenge, kristne miljøer forteller ofte om hvordan de som barn lengtet etter å være som alle andre. Drømmen var gjerne å kunne spille fotball med de andre barna i gata, heller enn å være time etter time i bedehuset eller kirken. For Tania Michelet var det derimot motsatt.

– Da jeg begynte i første klasse startet jeg å gå på søndagsskolen i skjul. Jeg kunne jo ikke la mamma og min nye stefar vite at jeg gikk der, sier hun og ler.

– Haha.

– Å, jeg koste meg sånn der, ass. Jeg hadde en liten bok med gullstjerner. Jeg var så «happy», sier hun.

For Michelet ble søndagsskolen et frirom. Der kunne hun være som alle de andre barna. Bort med «Nixon og Mao» og trauste samtaler om politikk, klasse og revolusjon. Dessverre tok det snart slutt. En dag ble navnene til barna som var døpt lest opp. Barna skulle rekke opp hånden og si «ja».

– Da skjønte jeg at nå går det «gærent». Nå ryker søndagsskolen, sier hun.

Da søndagsskolelederne oppdaget at den lille jenta ikke var døpt, ble hun kastet ut. Michelet måtte gå alene hjem i snøfonnet og gråte sine «bitre tårer», ifølge henne selv.

– Men jeg kunne ikke si noe hjemme heller. Fordi de visste jo ikke at jeg gikk på søndagsskolen, sier hun.

– Hva kunne skje dersom du sto frem som kristen?

– Du må huske hva ml-erne var. Moren min hadde et privat problem en gang. Da tok hun det opp med partiet for å få deres mening om saken. Du hadde lite spillerom.

Å komme ut som kristen kunne bli oppfattet som hets mot partiet. I hvert fall var dette en frykt Tania Michelet bar på, både som barn og voksen.

Det eneste stedet hun fikk tid til ro og refleksjon var under besøkene til besteforeldrene i Oslo. Særlig stebestemoren skulle bli viktig i Tania Michelets trosliv. Hun hadde vært sykepleier, blant annet under krigen, og var en sterkt troende kristen som sang kristne salmer for Michelet.

– Stebestemoren min var en såpass «skarp dame» at det var ingen som turte å tulle med henne. Hennes tro var noe jeg lente meg på, sier hun.

Likevel var det aldri snakk om å nevne noe til sin egen mor og stefar om denne kristne innflytelsen.

– Men jeg tenkte mye på Gud og jeg ba til Gud. Jeg var altså et «undercover» lite kristent barn, hehe.

Afrikansk frihet

Selv om hun innerst inne var kristen, turte hun likevel ikke å døpe sin førstefødte datter. Det politiske miljøet de befant seg i gjorde det uaktuelt.

– De forventet at jeg hadde navnefest. Da ble det sånn, sier hun.

Presser du noe hardt, kan det smelle hardt tilbake. Kanskje var det slik med Tania Michelet. To år etter hun hadde blitt mor, begynte hun på Universitetet i Oslo, på kristendom grunnfag ved Det teologiske fakultet.

– Jeg fikk først kjeft for at jeg skulle ta dannelsesfag, at jeg ikke ble arbeiderklasse og alt det der. Så fikk jeg spørsmålet: «Hvorfor i alle dager skal du studere kristendom?»

Tania Michelet nektet å avgi et svar, hun hadde fått nok. Studiene skulle også åpne opp en helt ny verden for henne. Ikke bare innenfor teologi, men også skjønnlitteratur. Her fant hun et nytt fristed fra det hun opplevde som fordommene i AKP-miljøet.

– I litteraturen er det ikke så mye fordommer mot kristendom. Veldig mange av de store, litterære skikkelsene slik som Charles Baudelaire og Ernest Hemingway var jo kristne, sier hun.

I 2000 leverte Tania Michelet masteroppgave i allmenn litteratur med tittelen Sangen om Afrika: Karen Blixen i et postkolonialistisk perspektiv. Et tidlig bidrag til kolonialismedebatten, med andre ord.

Engasjementet for kontinentet har vært med henne siden moren hennes døde i 1983, da Michelet var 13 år.

– Far tok meg med på Kenya-safari fordi han ville jeg skulle ha noe annet å tenke på. Det var en helt fantastisk tur og et veldig sterkt møte, sier hun.

I 1984 fikk stemoren jobb i Zambia. Hele familien dro ned og ble der i to år. I Zambia fikk hun seg kjæreste, som hun valgte å dra tilbake til da hun var 19 år og ferdig med videregående skole i Norge. Det var han som senere skulle bli barnefar til Tanias første datter.

– Det må føles spesielt å komme fra et land der religion i liten grad var til stede i offentligheten, ned til et kontinent med et levende religiøst uttrykk. Hadde dette noen påvirkning på deg?

– I Zambia er det helt greit å være kristen. Hele Afrika, sør for ekvator er kristent. Å gå i kirken på søndager er viktig i Zambia. Afrika har alltid vært mitt fristed. Der har jeg ikke hatt noen klo hengende over meg, som styrer hva jeg skal tenke og mene, sier hun.

---

AKP-ml

• Arbeidernes Kommunistparti, AKP, var et norsk politisk parti, stiftet i 1973 og nedlagt i 2007. Til 1990 hadde partiet tilleggsbetegnelsen marxist-leninistene (m-l), og tilhengerne ble gjerne kalt «m-l-ere».
• Partiet hadde sitt utspring i Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF), som i 1969 brøt med Sosialistisk Folkeparti. AKP (m-l) markerte seg i det politiske liv i Norge i 1970-årene særlig gjennom sterk innflytelse i forskjellige studentorganer, gjennom sin avis Klassekampen og gjennom sin kamp mot Arbeiderpartiet og LOs politikk på arbeidsplassene.
• Kilde: Store norske leksikon

---

Når du står ovenfor en person som er på vei mot døden kommer de store spørsmålene opp.

—   Tania Michelet

Vendepunktet

Tania Michelet hadde i flere år tenkt på å ta det endelige skrittet inn i den kristne folden og la seg døpe. Men i 2006 ble faren så syk at hun ikke ønsket å gjøre noe som kunne opprøre ham. Dåpsdrømmen ble derfor utsatt på ubestemt tid. I 2016 ble den folkekjære forfatteren rammet av kreft igjen. Denne gangen hadde sykdommen spredd seg til svelget.

Sent lørdag kveld 14. april 2017 var åtte mennesker samlet rundt en sykeseng i et av rommene på sykehjemmet utenfor Moss. I sengen ligger Jon Michelet. Han er døende.

– Det var en gjeng ganske tøffe ateister i rommet. Pappa hadde lidd så fryktelig. Hvorfor skulle en mann som hadde strevd og kjempet så hardt for en god sak lide så fælt. Hvorfor måtte han få den aller verste kreften i ansiktet som spiser opp ansiktet og svelget. Når du står ovenfor en person som er på vei mot døden kommer de store spørsmålene opp.

– Det store paradokset i troen på en allmektig Gud, lidelsens problem. Akkurat som i Jobs bok...

– Ja. Pappa refererte også til Jobs bok selv, både i ord og handling. Han har snakket veldig mye med meg om sin brevveksling med troende, og om kristendom og undring, sier hun.

I et intervju med Vårt Land beskrev Jon Michelet seg selv som en lyttende ateist. Respekten for andres tro fikk blant annet et konkret uttrykk i e-boken Brev fra troende. I boken besvarer forfatteren en rekke brev fra kristne, som han fikk etter å ha gitt et Min tro-intervju i Vårt Land.

På tross av ateismen var alle tilstede på dødsleiet enige om at det fantes noe mer enn himmel og jord, forteller Tania Michelet. Dette gjaldt også hennes far, har hun fått vite i etterkant.

– Han var nok søkende. Han hadde blant annet lånt nøkkelen til kirken flere ganger. For å låse seg inn for å kunne sitte og tenke, sier hun.

På tur går personene i sykerommet bort til Jon Michelet og klemmer ham farvel, sist ut er Tania Michelet. Da hun kommer bort til sengen griper plutselig Jon Michelet tak i sin eldste datter med en så stor kraft at andre i rommet må hjelpe henne å fjerne grepet.

Kort tid etter trekker Jon Michelet pusten for siste gang.

– Jeg kan ikke forklare det med noe annet enn at det grepet var en beskjed til meg, sier Tania Michelet.

Tilbake på søndagsskolen

Tania Michelet vet ikke helt hva faren ønsket å fortelle henne, selv tror hun at det har noe med kristendommen å gjøre. Det er i alle fall sikkert at farens død satte i gang et indre oppgjør hos henne.

– Det er åpenbart at dødsfallet var tøft. På en eller annen underlig måte sto jeg for første gang fri til å gjøre akkurat det jeg ønsket der og da. Nå var det ikke lenger noen sosial kontroll som hang over meg, sier hun.

Høsten etter farens død møtte hun blant annet på NRKs tidligere Afrika-korrespondent Tomm Kristiansen.

– Han snakket med meg om sine diskusjoner med faren min om religion. Vi forsatte å møtes siden vi hadde en «billiard» ting å snakke om, blant annet Afrika. Etter hvert plumpet jeg ut at jeg lenge hadde ønsket å døpe meg. Det var han som greide å få meg til å tro at det var mulig, sier hun.

– Men noe jeg lurer på: Hvorfor denne søken. Kan jeg ikke leve et helt fint liv uten kristendom?

– Nei. Vi lever ikke alene, vi lever sammen med andre. Vi er avhengige av hverandre og vi må bære hverandre. Vi har et ansvar for våre medmennesker. Glemmer vi det har vi mistet oss selv. Da har vi ingenting igjen. Jeg tenker at det egentlig ikke er noe som er utenfor kristendommen. At det er en konstruert tanke, sier hun.

– Hvis jeg forstår deg riktig: Jeg uttrykker fremdeles Gud, selv om jeg ikke tror?

– Ja. Jeg tenker egentlig det.

– Men hvorfor må man da ha kristendom, hvis alle uansett uttrykker Gud?

– Haha. Nå føler jeg at jeg er på søndagsskolen igjen.