Jakten på gjenopprettelsen

David Wikstøl har spurt seg selv: Hva er egentlig poenget er med å være kristen? Han oppdaget de ortodokses syn på frelse, som var noe mye større enn han hadde hørt før. Men skal han konvertere?

Reportasje

«Min tro er at det i den kristne kirkes mørklagte historie finnes umistelige rikdommer som venter på hvert menneske. Bare vi graver dypt nok. Da kan det vise seg at de svar vi desperat søker, er å finne i gamle svar som vi altfor fort avfeide». (Peter Halldorf, 1993)

På utsiden ser Vår frelsers kirke ut som et vanlig kapell der den ligger på kanten av Vår frelsers gravlund midt i Oslo. Men på innsiden av de grønne, buede dørene åpner det seg en annen virkelighet. Varmen og strålene fra et hav av levende lys slår imot en. Ikoner skimrer i gull, og stille mumling lyder fra mennesker som tenner lys og ber. Klokka er straks 19. Kveldsbønnen vesper er over her i Hellige Olga menighet, og i salen ved siden av sitter nå et ti-femtentalls mennesker rundt langbordet. Straks dukker den ortodokse presten fader Kliment opp i sin svarte drakt, og undervisningen for de som går til trosopplæring og andre interesserte er i gang.

En av dem som sitter ved bordet, er David Wikstøl. Han er 27 år, lege og har gått i pinsemenigheten United fram til for et halvt år siden. Han vokste opp i Misjonsforbundet og var i ungdomsårene med i en mer karismatisk menighet i hjembyen Tønsberg. Etter hvert har spørsmålet vaket der:

– Hva betyr det å være kristen, hvis det ikke får noe å si for livet? Hva skjer etter at du har sagt at du er kristen?

Virkeliggjort

Inne i sidesalen har fader Kliment rigget til projektor og illustrerer undervisningen med kunstverk og ikoner.

– Nattverdfellesskapet er sentrum for den kristne fellessamlingen. Alt annet er sekundært, sier han.

Fader Kliment forklarer at de ortodokse har et noe annet syn på hva som skjer med brødet og vinen enn «vestkirken». Mens katolsk teologi går ut på at brødet og vinen transformeres til å bli Jesu blod og legeme, er dette for ortodokse ikke nødvendigvis gangbart.

– Vi kan ikke si at substansen endrer seg. Det er også brød og vin etter at det er velsignet. På samme tid er det både brød og vin, og Jesu legeme og blod, slik at det har to naturer, sier fader Kliment.

Så viser han et bilde av Jesu fødsel og trekker parallellen mellom nattverden og inkarnasjonen, det at Gud ble menneske, og legger til at byen der Jesus ble født, også het Betlehem, som betyr «brødets hus».

– Jesus har to naturer samtidig, den guddommelige og den menneskelige. Den utilgjengelige og ubegripelige Gud blir kroppslig. Gjennom nattverdelementene tror vi at inkarnasjonen blir virkeliggjort der på nattverdbordet.

Mer enn erklæring

For Wikstøl startet bekjentskapet med ortodoks tro for alvor på sensommeren for halvannet år siden. Da var han på Filosofiuka som arrangeres av tankesmien Skaperkraft i samarbeid med Norges kristelige student- og skoleungdomslag. Professor i filosofi og selv ortodoks, Torstein Tollefsen, holdt foredrag om kirkefaderen Maximus Bekjenneren, som levde på 600-tallet og blant annet var opptatt av læren om guddommeliggjørelse. Tollefsen var inne på ting som Wikstøl hadde tenkt på lenge, men ga også ny innsikt.

– Noe av hovedpoenget der er at det handler ikke bare om mennesker som skal frelses, det er hele verden, hele kosmos, hele jorden skal gjenopprettes. Og alt handler om Jesus, som forener alle ting i seg, sier Wikstøl.

Jeg tror det er en lengsel etter noe dypere, mer grunnfast.

—   David Wikstøl

Det er særlig synet på frelse han synes gir gjenklang som noe sant. Han er kritisk til at tro bare skal handle om en slags riktig oppfatning eller erklæring.

– Når jeg sitter i smågrupper, merker jeg at vi ikke har den samme ideen om hva det betyr å være kristen og hva som er poenget. Jeg tenker at det handler mer om å bli lik Jesus, enn nødvendigvis å fortelle alle vennene dine at du er kristen og at de må komme på gudstjeneste. Det er en del av det, men jeg tror ikke det er hovedpoenget. Det må være noe mer.

Han har lest noe i den retningen også av den anglikanske teologen Nicholas Thomas Wright, men Tollefsen gjorde det mer konkret.

– Den ortodokse kirken har en forestilling om at det er et samarbeid mellom Gud og mennesker. Det kaller de synergi: Guds kraft i oss virker sammen med vår frie vilje i denne guddommeliggjørelsesprosessen. Det er ikke slik at man skal frelse seg selv, men man må faktisk selv, ved sin frie vilje, gjøre et bidrag.

Men også tanken om at det faktisk er mulig å bli lik Jesus, har Wikstøl sans for.

– At vi skal bli som Gud selv, er en sprø tanke slik man har møtt den før. Jeg er litt tiltrukket av askese, åndelig praksis og hva man kan gjøre selv, fordi mye reformasjonstankegods er at du ikke kan gjøre noen ting.

I fjor høst tok han et enkeltemne ved Universitetet i Oslo om ortodoks teologi og spiritualitet. En kamerat spurte om ikke de sammen skulle oppsøke noen ortodokse kirker. Nå har han også blitt med i et ortodokst kirkekor.

– Jeg synes det er interessant å lære mer, gå inn i det og se på det ordentlig. Men jeg tenker ikke å ta en hastig beslutning. Ideen om å konvertere er litt alvorlig.

LES MER: Min tro-intervju med Torstein Tollefsen: Det vi ikke ser

Pionerer

Langt inne i skogene i Hurdal, mellom de to store hovedveiene nordfra og inn til Oslo, ligger en liten, ortodoks verden: klosteret Hellige Trifon skita. Her er en ortodoks kirke med kuppel og fresker og ikoner på innsiden, et klokketårn, bolighus med bibliotek og ikke minst en paviljong for vannvelsignelse som brukes én gang i året. Denne ettermiddagen ligger snøen tung oppå takene. Inn på tunet svinger Dag Damian Markeng for å være med på vesper klokka 18. Han bor i Molde, men har hytte i nærheten.

Markeng konverterte i 1983 og er en av de norske som har vært med i den ortodokse familien lenge. Ifølge norske ortodokse var den første norske konvertitten Siri Sande, datteren til forfatteren Jakob Sande. Nummer to og tre bor her på klosteret: fader Johannes og fader Serafim. For Markeng begynte det med at han leste om den ortodokse kirke i en bok om konfesjonskunnskap av kirkehistoriker Einar Molland. I utgaven fra 1953 skriver Molland:

«Den ortodokse kirke er et kultsamfunn i en grad som ingen av de vestlige kirker. Ingen kan forstå den ortodokse kirke uten ved å forstå dens gudstjeneste. I gudstjenesten møtes den himmelske og jordiske menighet. I den gjenfremstilles frelseshistorien dramatisk».

– Da jeg først fant ut om Den ortodokse kirken, lurte jeg aldri på om jeg skulle konvertere. Etter det var det ingen alternativer. Jeg mener at det mye er et fornuftsvalg å bli ortodoks. For meg ble det en sterk overbevisning om at Den ortodokse kirke er Kristi mystiske legeme, som blir konkretisert i kirken, sier Markeng.

Men han understreker at lettvint er det ikke.

– Hadde jeg ønsket noe lettvint, hadde jeg valgt noe annet.

Fader Serafim konverterte i 1974. Han var pinsevenn. I 1972 var han turist i Moskva og ble grepet av et ikon av Guds moder.

– Jeg kom i kontakt med noen der borte. Da ville jeg bli sånn. Jeg utvidet min tro, sier fader Serafim, som nå er 72 år.

I 1980 stiftet han og fader Johannes Hellige Trifon Broderskap. Siden 1999 har klosteret ligget her inne i skogene i Hurdal. Fader Johannes er også prest og forstander i Hellige Nikolai menighet, den første ortodokse menigheten i Norge. Den ble formelt stiftet i 1931 av russere som hadde flyktet etter den russiske revolusjonen.

Selv fant fader Johannes den ortodokse troen tidlig i livet. Som 13-åring vandret han rundt mellom kirke- og forsamlingshusene som lå tett på Tyholmen i Arendal, og lurte på hvordan han kunne finne ut hva som var den sanne kirken, hvis han kunne se forbi smak og behag. For ham ble svaret den kirken som ble startet av Jesus for 2.000 år siden i Jerusalem, det var ikke noe som startet på Vegårshei eller i USA.

I 1969 var han 19 år og dro til munkeklosteret Valamo i Finland, og tok senere teologistudier ved Universitetet i Oslo.

Siden har fader Johannes vært opptatt av å formidle ortodoks tro særlig gjennom å oversette til norsk og gi ut ortodoks litteratur, deriblant Den guddommelige liturgien, som er selve gudstjenesten. Etter vesperen i klosterkirken viser han fram de to siste tilskuddene; to store, forseggjorte, grønne, innbundne bøker. Den ene er ortodoks tidebønnbok. Den andre er liturgien med noter.

– Dette er pionerarbeid i vår sammenheng, sier han.

Usynlig

Sett fra Norge er Den ortodokse kirke en minoritet og samtidig en av verdens store kirker, og ikke minst den med lengst historie. Berit S. Thorbjørnsrud er professor ved Universitetet i Oslo og har drevet feltarbeid og intervjuet mange ortodokse i Norge, deriblant konvertitter. Hun spurte en kvinne som gikk fra Den norske kirke til den ortodokse hvordan overgangen var fra en majoritetskirke til den nokså usynlige ortodokse kirken.

– Hun sa at sånn tenkte hun ikke på det i det hele tatt. For hun tilhørte den russisk-ortodokse kirke, og de hadde mer enn hundre millioner medlemmer. Det var Den norske kirke som var en liten pytt.

Antallet ortodokse kristne i Norge har økt, fra under 6.000 i 2006 til 25.843 tilskuddstellende medlemmer i fjor, ifølge Statistisk sentralbyrå. Men disse tilhører ikke én «Den norske ortodokse kirke», selv om det på ett vis ligger der som et ønske i bunnen. Det er også mest riktig etter det ortodokse prinsippet om «én biskop i én by». Men andre hensyn har gått foran.

I flere omganger har medlemmer fra enkelte nasjonaliteter ønsket seg en egen kirke, brutt ut og startet for seg selv med kobling til en eller annen gren av kirken: grekere, serbere, bulgarere, rumenere og russere. Presten må ha tillatelse fra en biskop for å kunne holde liturgi og gi menigheten nattverd. Det er ikke bare å starte for seg selv. Og i fjor fikk en gruppe nordmenn opprettet en egen ortodoks kirke.

– I minoritetskirker med så små miljøer, og som har vokst fram under en så komplisert historie som Den ortodokse kirke har hatt i det 20. århundre, er det klart at det ligger mange slitasjepunkter. Det ville stilt veldig store krav til den som skal håndtere det at man skal klare å manøvrere uten at det blir konflikter og preger mellommenneskelige relasjoner, sier Thorbjørnsrud.

---

Ortodokse i Norge

  • I 2018 var det i Norge 25.843 tilskuddstellende medlemmer tilknyttet Den ortodokse kirke gjennom en rekke kirkelige jurisdiksjoner. Flere av dem består av menigheter flere steder i landet.
  • • Hellige Nikolai, fra 2018 tilknyttet Den serbiske ortodokse kirke, stiftet i 1931.
  • • Den Greske Ortodokse Menighet i Norge, formelt egen kirke fra 1980.
  • • Det Serbiske Ortodokse Kirkesamfund, stiftet 1992.
  • • Den Bulgarske Ortodokse Menighet i Norge, stiftet 1993.
  • • Den Russiske Ortodokse Kirke i Norge, stiftet 1996.
  • • Den Rumenske Ortodokse Menighet, stiftet 2008.
  • • Hellige Hallvard menighet, formelt opprettet 2018.

---

Flere veier

Fader Kliment er selv finne. Han tilhørte den finske lutherske kirken da han som 18-åring konverterte. Noen dager etter undervisningskvelden viser han Vårt Land og Wikstøl rundt i Vår frelsers kirke. Han pleier å si at det er forskjellige veier man kommer inn til ortodoksien.

– Noen ganger er det den intellektuelle veien, at man blir fascinert av teologi og kirkefedrenes lære og filosofi. Noen ganger er det ørkenfedrenes visdom og den åndelige veien de beskriver. Og noen ganger er det absolutt ikke det teologiske eller noe man kan lese om, men mer opplevelsen man får i kirken av en slags tilstedeværelse.

– Hva var din?

– Jeg tror at det var en opplevelse av at det er dette som er riktig. Det er her jeg føler Guds tilstedeværelse helt konkretisert, at han er her til stede gjennom en slags ro og glede, en salighetsfølelse.

For Wikstøl handler det mer om de to førstnevnte veiene, men særlig synet på frelse og læren om guddommeliggjørelse synes han gir gjenklang. Selv er han blitt stadig mer skeptisk til Martin Luther og reformasjonen. Han er også kritisk til den vestlige frelsesforståelsen og viser til kirkefaderen Anselm som utviklet en juridisk forståelse.

– Mange i evangelikale settinger setter likhetstegn mellom kristendom og én type forsoningslære, som for eksempel at Gud måtte straffe noen, og ga Jesus den straffen vi mennesker fortjente.

Den unge legen har mer sans for tanken som preger østkirken: at synd blir regnet som en slags sykdom, og at Jesus er den som helbreder mennesket.

– Rent juridisk kan jeg rekke opp hånda på et møte og si at jeg tar imot Jesus og så leve livet mitt helt vanlig ellers. Da er man innafor eller frelst. Men det må jo ha en effekt på livene våre, på en faktisk, konkret måte, at vi blir fri fra synd, kommer nærmere Gud og begynner å leve mer som vi er ment å leve.

– Skurrer det i det du har med deg fra før når du snakker om at mennesket kan bli fri fra synd?

– Mange vil si at de ikke tror at man faktisk kan bli fri fra synd. Folk vil si at helliggjørelse har vi jo. Men det blir på en måte en sånn ekstra, valgfri greie for den som er skikkelig engasjert.

– Tror du at guddommeliggjørelsen kan skje før i evigheten?

– Jeg liker personlig å tro at det faktisk er mulig. Om det skjer, er et annet spørsmål. Men poenget er at man begynner, og er i den prosessen hele tiden.

– Fra et protestantisk perspektiv kan en tenke at dette kan bli et slags strev?

– Jeg tror faktisk vi skal streve litt, men vi trenger å skjønne at det ikke er av egen kraft. Strevet handler nesten mer om å gi opp og dø fra seg selv.

Helt eller delvis

Den svenske pinsepastoren Peter Halldorf har vært opptatt av å gå bakover i kirkens røtter, og har inspirert og preget mange norske kristne. Halldorf har skrevet flere bøker, og opprettet en kommunitet på Nya Slottet Bjärka-Säby i Sverige der mange norske prester og kristne har vært på retreater og kurs. Wikstøl mener Halldorf er veldig ortodoks i måten han er på.

– Jeg tror han har hatt mye innflytelse på pinsekirkelige. Jeg tror det er en lengsel etter noe dypere, mer grunnfast. Mange lever i kommuniteter og ønsker å bruke de eldre formene for åndelighet for å bli mer grunnfestet. Da er spørsmålet om man faktisk skal gå inn i det, eller hente noe og omforme det der man er. Men helt ideelt burde alle være i én kristen kirke med relativt ortodoks teologi, sier Wikstøl.

– Den katolske kirke har ikke vært på din liste?

– Jo, den har dukket opp. Det er nok mye bra der også, men teologisk og historisk opplever jeg østkirken som mer tiltalende. Og så er hele tiden tanken: Hvor er det Gud trekker meg?

Hele pakka

Gjennom sine førti år som ortodoks prest har fader Johannes merket at andre kristne interesserer seg for ortodoks tro og praksis.

– Men det er jo en form for eklektisme, at hver og én piller ut de tingene på koldtbordet som tiltaler en. Det er vel egentlig ikke mulig å ta hele pakka uten at man også konverterer.

Han understreker at Peter Halldorf fortsatt er protestant.

– Han har ikke grepet selve poenget, det som har med kirken å gjøre som en sakramental størrelse.

Det fader Johannes ser som særlig fremmed for protestanter, er apostolisk suksesjon, det at alle prester står i en rekke som går tilbake til Jesu disipler, og at sakramentene ikke bare hviler på en individuell tro, men på en kontinuitet tilbake til da kirken ble til på pinsedagen for 2.000 år siden.

– En forskjell er vel også at det kreves mye av en ortodoks før nattverd, som å faste onsdag og fredag, skrifte og så faste fra midnatt fram til messen søndag, mens den lutherske sfæren har vært opptatt av at troen ikke skal være et lovstrev?

– Det kan jeg være enig i. Det du finner i lutherdom, er at alt er gratis. Du får det av Gud, og trenger ikke gjøre noe for å få det. Der er det nok en prinsipiell forskjell. Det er klart at Guds nåde og alt som har med Guds gave til oss å gjøre, det har vi ikke fortjent. Men, vi må gjøre noe for å kunne ta det imot. Når noen vil gi meg noe, må jeg rette fram hendene og ta det imot. Hvis det er noe jeg gjerne vil ha, så er det klart at jeg viser interesse og blir hoppende glad når jeg får det. Egentlig er det som ortodokse gjør, bare en helt selvfølgelig måte å reagere på, sier fader Johannes.

– Vil du si at det går an å bli syndfri?

– Det kommer litt an på. Hvis du tenker på et menneskes liv, så gjør vi jo mange feil og forsyndelser opp gjennom livet. Men jeg tror at i det øyeblikket vi virkelig får oppleve å være ett med Gud i Kristus, da er det ikke noen synd der. Mange tenker på helgenene som syndfrie, men det er ikke sånn det er. De er mennesker som har gått gjennom prøvelser. Hvis vi tenker på beskrivelsene i Bibelen av Paulus og Peter, var de mennesker med mange feil. Det er ofte en feil forståelse av dette.

Splittet

Gjennom sin leting har Wikstøl skjønt at det er mye turbulens i de ortodokse miljøene. Og det er det også på verdensplan.

– Jeg blir betatt av den vakre teologien, og så blir man kjent og skjønner etter hvert at de er folk, de også. Jeg kan ikke alt om disse konfliktene, men jeg merker at de finnes.

– Gjør det Den ortodokse kirken mindre aktuell?

– Jeg skulle ønske at tradisjonen var sterk nok til at man levde det man talte. Men én ting som gjør det slik, er at det er stor vekt på enhet. Det er en stor sak å gå fra hverandre, mens i en vanlig protestantisk menighet er det splittelse hele tiden. Hvis noen er enige, går de bare sammen og starter noe nytt. Jeg har også tenkt på at den verdensompennende kirken burde være ett.

I vesperen i klosterkirken har fader Johannes nylig bedt om at «vi alle må bli ett».

– Du må ikke tolke dette inn i moderne økumenikkforståelse, for dette er fra oldtiden og gjelder alle mennesker, at de må bli ett hos Gud, understreker han etterpå.

Han medgir at det vil være et ønske for alle kristne å finne tilbake til fellesskapet sammen.

– Men for oss vil det aldri bli tale om å gi på noe av det som konstituerer den ortodokse tro. Kirken har oppfordret romerkatolikkene til å vende tilbake, ikke for at vi skal overvinne dem, men for at de skal bli hva de var tidligere. Det er nok en utopisk idé. Men så har det skjedd mye radikalt. Jeg tenker på de historiske hendelsene som murens fall, perestrojka og alt dette som ingen for noen år siden trodde skulle skje. Og det kan vel skje igjen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje