Møte med bjørn og styggen sjøl

Tippoldefar felte mer enn 30 bjørner, forteller forfatteren Mikael Niemi og synger bjørnejoiken hans.

Reportasje

Romanen Populærmusikk fra Vittula gjorde svenske Mikael Niemi til en elsket historieberetter i mange land. Den gjorde ham også rik nok til å kjøpe tilbake slektens skog.

– Min slekt er fattig, og skogen ble solgt vekk. At jeg kunne kjøpe den tilbake var den fineste gaven jeg kunne gi min far. Han var slektens skogsmenneske og ble så lykkelig da vi igjen var eiere. Vi var på en auksjon og far satt der svett og spent. Han hadde også bygd ei jakthytte i skogen. Den mistet han jo også da skogen måtte selges. Nå, takket være litteraturen, fikk han den tilbake. Han hadde også arbeidet i skogen uten å eie den, forteller Niemi.

I den nye romanen Koke Bjørn er skogen en hovedperson sammen med Prosten og hans følgesvenn og lærling Jussi. Sistnevnte forteller: «Der jeg før bare hadde sett trær, gress og mose, møtte jeg nå en tusenfoldig rikdom.» Prosten åpner ikke bare bare ordets og lesningens gåte: «Etter mange vandringer med prosten lærte jeg å se på en ny måte.»

Bjørnejegeren

Nå er det Niemi som rydder skogen både i hjemtraktene og i Ingemar Stenmarks Tärnaby i Västerbotten der Niemi-familien har hytte og mer skog. Det var her på Ryfjället at tippoldefaren Abraham Tällström jaget bjørn for et århundre siden. Niemi forteller om fonografrullene i visearkivet i Uppsala som ble spilt inn i 1913. På Spotify kan du høre vuollene som tippoldefaren sang til sine foreldre. Vuolle er det sørsamiske ordet for joik. På magisk vis når røsten oss gjennom generasjoner og århundre.

Niemi er en forteller, og for å bli det har han vært en lytter. I dag blir de fleste forfattere av å lese, tror han, og tenker at han nok har mer til felles med generasjonen før ham. Fra Sveriges nordligste del har vi fått Sara Lidman, Torgny Lindgren, Per Olov Enquist og for å ta med en moderne krimforfatter, Åsa Larsson. Og tre av dem har, som Mikael Niemi, skrevet om predikanter.

Mors smykke

På jakkeslaget har han en sølvlaks. Når han skifter til bytøy for å dra på bokturné, er laksen på plass. Mens han skrev på romanen Koke bjørn om prosten og vekkelsespredikanten Lars Levi Læstadius, døde hans foreldre med kort mellomrom. I oppryddingen av morens bokhylle fant han en lang rekke bøker om Læstadius. Hennes lokalhistoriske interesse var også rettet mot Norrbottens mest kjente person, han som har fått statue i hjembygda.

– Laksen var min mors smykke. Hun var så fascinert av Læstadius, men døde før boka var ferdig. På denne måten får hun likevel være med.

I to år nå har han tent lys på sine foreldres grav. De er gravlagt i nærheten av Lars Levi og Brita Kajsas gravsted.

– Etter at jeg har tent lys for mine foreldre, går jeg bort til Læstadius' grav og tenner lys der også. Jeg er den eneste som har gjort det – og så passer jeg på å takke for inspirasjonen til boka, forteller Niemi.

---

Mikael Niemi

  • Født 1959
  • Oppvokst i Pajala i Nord-Sverige, der han fortsatt bor.
  • Fikk sitt store gjennombrudd med romanen Populærmusikk fra Vittula (2000).
  • Koke bjørn er en roman om Lars Levi Læstadius og vekkelsen hans i Nord-Sverige. Boka har vært en stor salgs- og kritikersuksess i Sverige.

---

Han ville nok ha vært sterkt kritisk til dagens individsentrerte livsstil. Han var kollektivt orientert.

—   Mikael Niemi

Bibelkvant

Mikael Niemi vokste opp og bor fortsatt hundre meter fra den gamle prestegården der Lars Levi og Kajsa Brita bodde. Han er selv ikke religiøs i læstadianernes forstand.

– Jeg har kjent på at han var større enn det læstadianerne har gjort ham til. Jeg har savnet den vitenskapelige siden ved ham. Og så ville jeg gjøre ham til et levende menneske.

– Hvordan var det å nærme seg det religiøse ved ham?

– Som barn gikk jeg i kirke og søndagsskole og lærte bibelhistorien. Det har jeg brukt i boka, og jeg vet ikke om en moderne leser oppdager det, sier han, blar opp på bokas første side og leser: «Jeg våkner i en vidstrakt stillhet. Verden venter på å bli skapt.»

Ekstasen

En nøkkel for vekkelsen mener han å finne i det at vanlige folk kunne tilsi hverandre syndenes forlatelse. Gud tilgir gjennom andre.

– I gudstjenesten vil du se dette skje like før nattverden. Da kan du også oppleve ekstasen. Jeg har vært til stede i en ti-tolv teltmøter. Det er sterkt. Jeg har stor respekt for mye av den religiøse lengselen. Jeg har det overalt rundt meg i Pajala. Det er ellers et lite sted som er skarpt delt mellom hard kommunisme og hard læstadianisme. På 1930-tallet kom arbeiderbevegelsen til Tornedalen, og arbeiderbevegelsens største fiende ble dessverre læstadianerne. Det delte samfunnet helt unødvendig.

Han vet om et par læstadianere som har lest boka hans og syntes den er bra.

– Hvor nær ham er du kommet?

– I mine følelser svært nære. Samtidig er det en romanfigur. Jeg kaller ham Prosten, ikke Læstadius. Han talte med stille stemme og sang med en vakker røst. Han hadde høy grad av selvkritikk, men var et vanskelig menneske. Han fikk venner, men hadde vanskelig for å holde på dem.

Demon

Læstadius og hans kristendom er for fjern til at den virker inn på ham.

– Han er før Freud og Darwin og har i store grad et gammeltestamentlig livssyn. Freuds betoning av det underbevisste åpner jo for at det onde kan komme fra undertrykte krefter i oss selv. Et slikt syn ville han sannsynligvis blitt fascinert av, men han møtte aldri den tanken. For ham var det indre demoner eller djevler som skapte ondskapen.

– Likevel får jeg følelsen av at du langt på vei har beskrevet et moderne menneske med tvil og sterke følelser?

– Ja, han er seg bevisst sine indre drivkrefter som han kaller for ambisjonsdjevelen. Etter gudstjenesten omgis han av kvinner som nærmest ser ham som en helgen og vil ta på ham. Han advarer og sier at dette er avgudsdyrkelse. Han ville nok ha vært sterkt kritisk til dagens individsentrerte livsstil. Han var kollektivt orientert. Det gode liv skulle innebære at man arbeidet, hadde det materielt godt og sørget for mat på bordet, ikke brennevin.

Kjærligheten til språk og fortelling er evig for meg.

—   Mikael Niemi

Møtte bjørn

I Sapmi er det funnet en rekke plasser der bjørn er blitt ofret. Bjørneofferet i romanen kan lese som en av forfatterens bibelske paralleller.

– Det er en lesning jeg er glad for. I sibirsk og nordisk mytologi er bjørnen dyret som står for styrke og list. Jeg er mye i naturen. Bjørnen har sett meg mange ganger, men bare én gang har jeg lykkes å se tilbake. Det er mektig, sier han.

Predikantens rolle var å anvende språket i en kultur som på mange måter var analfabetisk. Niemis far fikk ikke lære seg å lære å lese og skrive på sitt morsmål tornedalsfinsk eller meänkeli som tilsvarer vårt kvensk.

– I morsmålet var de analfabeter. Man har derfor hatt sterke fortellere og en muntlig tradisjon. Læstadius som vokste opp med svensk og lulesamisk, lærte seg både nord-samisk og finsk for å snakke om de dype tingene på folks eget språk. Det var nøkkelen. Han kunne både bruke deres myter og deres hverdagslige ord.

Selv har Niemi lært seg tornedalsfinsk som egentlig er samme språk som kvensk. Men mormors sørsamisk kan han ikke.

– Jeg ville at hun skulle snakke sørsamisk for meg, men hun ville ikke. Hun vokste opp med skammen over å være lapp, som de sa.

– Jussi leter etter ord fine som vannslipte steiner. Med de når han hjertet. Ordenes magisk kraft – er det det du beskriver?

– Språk er magi. Det er helt fantastisk at vi kan sitte å snakke helt abstrakt og skape bilder i hverandres bevissthet. Jeg må minne meg selv på hvilken fantastisk oppfinnelse språket er. Kjærligheten til språk og fortelling er evig for meg. Jeg har hatt den siden jeg var livet. Både til skriften og til fortellerkunsten. Skrivingen min er svært inspirert av den muntlige fortellingen. Det er ikke vanlig blant forfattere og skyldes nok at jeg kommer fra bygda. I dag blir man forfatter gjennom å lese.

Styggen sjøl

– Jussi sier at men store bibliotek da trenger vi ingen kirke?

– Det er den nye tiden. 1900-tallet og krigen nærmer seg. Gud er død, sier man 30-40 år senere. Tankerevolusjonen som venter, begynte jo med lesning. Prosten tenker at gjennom lesing og skriving blir man en bedre kristen og et bedre menneske, men det kan like gjerne lede til ondskap, revolusjoner og verdenskriger. I dag lever vi jo i noen av verdens mest sekulariserte land. Hvordan ble det slik? Ja, jeg vet ikke. Prosessen begynte slik.

– Jeg kan komme på få tilfelle der djevelen tar fysisk form i en roman. Hva fikk deg til å gå hele veien dit?

– I Bulgakovs mesterverk Mesteren og Margarita skjer det, og jeg synes den er fantastisk. Det er noe fascinerende med djevelens onde makt. Det verste er at vi har ham eller den inne i oss enten vi vil det eller ikke. Vi gjør og sier onde ting selv om vi ikke vil det. Det er jo det som er å være menneske. Man kan kalle det for det ubevisste, det fortrengte eller man kan kalle det for djevelen. Hvorfor kan vi ikke leve som gode? Det er den evige fascinasjonen – hvor kommer vi fra? Det er det bøker og litteratur består av – kjærlighet og ondskap, sier Niemi.

LES ESSAYET: I Koke bjørn får vi et innblikk i humanisten bak den store vekkelsen på den nordlige halvkule: Lars Levi Læstadius.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje