Veien ut i lavkirkeligheten

– Måten jeg ble tatt imot på i menigheten min har trygget troa mi. Jeg var klar til å gå fra alt og hadde jeg fått beskjed om at jeg ikke var velkommen, ville jeg gått. Derfor var det så godt å bli betrygget om at her kunne jeg være meg selv, sier Patrick Carlos Olsen.

Han er medlem i Kraftverket i Oslo, en selvstendig menighet tilknyttet Den Evangelisk Lutherske Frikirke. Da Patrick kom ut av skapet som homofil for snart ti år siden hadde han gått i menigheten i ett år.

– Jeg hadde lagd meg en hel kommunikasjonsstrategi på hvem jeg skulle si det til, hva jeg skulle si og hvordan. Alle scenarioer var forutsett, men det var ingen som reagerte negativt. Folk var sånn «den er grei», og så gikk livet videre. Ikke noe oppstyr, ingen som rynket på nesa. Det var heller ingen jubelfest, men det var helt fint.

Dress og stiletthæler

På denne tiden hadde han vært aktiv i kristne, lavkirkelige miljøer så lenge han kunne huske. Han vokste opp i et kristent, konservativt miljø på Flekkerøya i Kristiansand der alle han kjente var kristne. I flere år var han svært aktiv i Salem Misjonsmenighet som tilhører Det Norske Misjonsforbund.

– Jeg visste allerede på den tiden at jeg likte gutter, men jeg hadde ikke noe ordforråd på det. Jeg hadde jo ikke lært noe om homofili.

– Hvordan ville det vært å komme ut i Salem på den tida?

– Det har jeg tenkt en del på og på mitt mest aktive så tror jeg det ville ha vært vanskelig for misjonsforbundet. Det hadde kanskje vært greiere i dag, men da antar jeg at jeg måtte ha trukket meg fra samtlige verv.

Det var få som ble overrasket da Patrick – som på et tidspunkt møtte opp i dress og stiletthæler på juleball med KRIK – fortalte at han var homofil. Selv brukte han et helt år på å komme frem til hvordan han ville leve.

– Da jeg kom til Oslo visste jeg at jeg måtte ta tak i dette som jeg ikke hadde satt ord på. Så jeg jobbet meg gjennom alle de store spørsmålene: Hva mener jeg om surrogati, adopsjon, ekteskap, samliv – hva gjør dette med min egen gudstro? Jeg skrev, leste og reflekterte på egenhånd.

'Går greit'

Patrick tror det mangler homofile forbilder i de lavkirkelige miljøene.

– Da jeg var yngre visste jeg bare om én annen fyr som var åpen om sin legning og han forlot menigheten da han stod frem. Det viste seg at det var andre grunner til det, men jeg trodde det var derfor.

---

Kraftverket

• En selvstendig menighet tilknyttet Den Evangelisk Lutherske Frikirke.
• Holder til i Vestre Frikirke i Oslo.
• Ble formelt registrert i 1999.
• Verdiene fra starten har vært: «Å være en menighet som formidler troa på en måte som er relevant for mennesker som bor i Oslo, og å være et naturlig alternativ for mennesker som ikke er vant til å gå i kirken».
• Pastor: Kjetil Gilberg.

---

Han vet at menigheten hans er en del av Frikirka som «anser at det å leve i homofilt samliv eller leve ut sin homofile legning er imot Guds ord». Da han fortalte pastoren i Kraftverket om legningen sin ble han minnet om at tilknytningen til Frikirka gjør at han ikke kan bli ordinert til eldste eller pastor hvis han lever i et homofilt samliv, men det lever han fint med.

– Han gjorde meg trygg på at i Kraftverket kunne jeg ha alle andre oppgaver, om det så var å lede et møte. Så er det ikke opp til meg å bestemme om jeg skal være velkommen eller ikke. Vi i Kraftverket kan vise resten av Frikirka at det har gått fint, men utover det skal jeg ikke mene noe om verken teologi eller noe annet.

– Hva er det viktigste for deg å si til noen som sitter inne med disse følelsene i kristne miljøer?

– At det går greit. Ingen har noen gang prøvd å forandre meg, og med tanke på mediebildet i det siste skjønner jeg hvor heldig jeg har vært. Det er mange vonde historier der ute, men det er uansett på tide at folk tør å si at man er homofil i de lavkirkelige miljøene også.

Samtaleterapi

Ole Thomas Tørresen hadde en helt annerledes opplevelse. Han vokste opp i Frikirka i Grimstad og ble etter hvert aktiv i evangeliserings- og misjonsbevegelsen Ungdom i Oppdrag (UIO) sammen med familien sin.

– Når man vokser opp i disse miljøene snakkes det ikke akkurat positivt om homofili. Både UIO og Frikirka er teologisk sett veldig opptatt av at ekteskapet skal være mellom mann og kvinne. Det var gjennomgående i taler og rundt middagsbordet, forteller Ole Thomas.

Det var et bakteppe som gjorde at selv om han visste at han var homofil ganske tidlig, følte han ikke at han kunne fortelle det til noen.

– Det føltes litt som å begå noe kriminelt som man vet er feil, og når man er 18 år så eier man ikke sin egen historie helt ennå. I samme åndedrag som jeg kom ut tenkte jeg at jeg skulle gjøre noe med det.

Han understreker at dette ikke var noe han ble tvunget til, men tror at bagasjen han bar med seg ledet ham til å gå i samtaleterapi med en pastor for å bli streit.

– Mellom 2009 og 2010 gikk jeg til ham én gang i uka. Til den dag i dag trodde han at dette var det beste han kunne gjøre for meg eller noen. Det var en sesjon der vi ba litt, så snakket han litt og stilte meg ganske inngående spørsmål.

Hjemmelekser

Spørsmålene dreide seg gjerne om Ole Thomas sin barndom. Hadde han blitt seksuelt misbrukt av en far eller onkel, kanskje? Hadde han hatt seksuelle relasjoner i tidlig alder?

– Det var nesten som en liste han gikk gjennom. Barn leker jo seksuelle leker, så det er ganske lett å finne noe. Plutselig ble det til et narrativ om hvorfor jeg hadde det sånn. Han sa at når et tre vokser kan det skje noe når det er veldig lite, som gjør at noen røtter vokser feil og ikke blir et stort og rett tre. Vi lette etter disse rotårsakene mine.

Vendepunktet for Ole Thomas sin del kom da han fikk «hjemmelekser» som innebar å henge mer med andre menn. Det at han var med så mange kvinner gjorde ham til en mykere mann, ifølge pastoren. Han skulle kutte ut hobbyer som ble ansett som feminine og heller engasjere seg i sport.

– Det var litt sånn «fake it till you make it». Det var hele den greia der som plutselig vekket meg litt opp. For jeg begynte å bli en fremmed.

Som Patrick, flytter også Ole Thomas til Oslo. På dette tidspunktet føler han seg ganske forvirret og oppsøker flere lavkirkelige miljøer.

– Jeg følte jeg hadde feilet, samtidig kom jeg til en by med mange liberale, kristne miljøer som jeg også var i kontakt med. Jeg visste ikke helt hvem jeg skulle stole på eller hva.

Maktovergrep

Ole Thomas valgte til slutt det han kaller «den seige utveien»: Han søkte studier i utlandet og reiste vekk. I taxfree-en kjøpte han seg en ny parfyme.

– Jeg tenkte: Dette er min nye lukt. Dette er den nye meg. Nå skal jeg reise et sted hvor ingen vet noe om meg og så skal jeg utforske alt. Kanskje vil jeg føle skyld for alt dette etterpå, men da har jeg i alle fall gjort det.

Etter to år i utlandet kom han hjem og fortalte foreldrene sine om legningen sin. Det første de spurte ham om var om han hadde vurdert terapi.

– Da husker jeg også at min bestemor kom med en utrevet midtside fra Vårt Land i 2010 hvor overskriften var: «Desmond Tutu: – Jeg vil heller til helvete enn til en homofob himmel.» Det var første gang en voksen person i min familie sa hun stod bak meg.

I dag står han «midt mellom tro og tvil». Han har meldt seg ut av Frikirka og inn i Den norske kirke, men synes fortsatt det er ubehagelig å gå inn i et kirkerom.

– Den manglende tilliten til kristne miljøer handler nok om erfaringene mine. Når folk spør om de kan be for meg føles det som et maktovergrep eller en hersketeknikk.

Vær nysgjerrig

Han blir sint av å lese om nettverket Til Helhet som både Frikirka og Ungdom i Oppdrag tilhører.

– De sier de tilbyr hjelp til dem som ønsker det – jeg var i den situasjonen – men det var jo ikke et fritt valg. For hele din bakgrunn har jo ledet deg opp til hvilke valg du skal ta.

I samme åndedrag som jeg kom ut tenkte jeg at jeg skulle gjøre noe med det.

—   Ole Thomas Tørresen

– Hva med dem som opplever å få hjelp?

– Alle eier sin egen historie. Jeg kan ikke snakke på vegne av andre, men jeg tror ikke noe på at folk er blitt «fri» fra seksualiteten sin. Her er det mye internalisert homofobi ute og går. Det blir en del av deg og du tror på det. Jeg tror voksenpersoner i lavkirkelige miljøer må ta mer ansvar for hva de sier rundt barn for det vil påvirke dem resten av livet.

– Hvordan skal man møte et menneske som vil endre seksualiteten sin?

– Jeg tenker det viktigste er å være nysgjerrig og understreke at det ikke er noe feil med en. Som voksen må man vite at man har veldig mye makt. Legg vekt på at den andre er verdifull og bra som den er. Vær mer nysgjerrig på hva personen føler heller enn å komme med kontante svar.