Ga første advarsel om klimakrise

I 1800 kom første advarsel om menneskeskapte klimaendringer. Den kom fra Alexander von Humboldt som samtidig endret vårt syn på naturen. Også til en prestegård i Hardanger nådde de revolusjonerende tankene.

Reportasje

I 1799 la Alexander von Humboldt sammen med botanikeren Aimé Bonpland, ut på en fem år lang reise på kryss og tvers av Sør-Amerika. Nær toppen av Chimborazo, en utdødd vulkan i Ecuador som var datidens høyeste kjente fjell, fikk han avgjørende inntrykk av naturen som en helhet. Han formulerer det slik: «I denne store kjeden av årsaker og virkninger, kan ikke det minste faktum ses isolert.» The Invention of Nature (2015) – oppfinnelsen av naturen – er tittelen Andrea Wulf satte på sin biografi om Humboldt.

Norge og verden

I Norge er denne tida gjerne kalt vår demringstid. Starten på nasjonsbyggingen ga oss eget universitet i 1811 og en grunnlov i 1814. Med navn som Jens Esmark, Christopher Hansteen, Niels Hertzberg, Baltazar Keilhau og Gottfried Bohr, er det imidlertid mulig å se første halvdel av 1800-tallet like mye som kartleggingen av vår verden som oppbyggingen av Norge. Og sporene etter Humboldt er klare.
Humboldts navn er å finne mange steder både på verdenskartet – Humboldt-strømmen – og i faunaen – Humboldt-pingvinen. Så stor var han at det var snakk om å gi Rocky Mountains nytt navn etter ham. Slik vil du også finne Keilhaus topp, Esmarkbreen og Bohrbreen på kart over Norge. Hansteen satte spor etter seg på månen der både et krater og et fjell bærer hans navn.

Skjør natur

Om han levde i dag, ville han antakelig vært en ledende miljøforkjemper.
– Humboldt beskrev naturen som en livsvev og en levende organisme hvor alt er forbundet fra det minste insekt til det høyeste fjell, fra menneskeheten til en mosedott, skriver Wulf.
Sett som en vev, er det lettere å se naturens sårbarhet. Drar man i en tråd, kan hele veven rakne. Med dette bildet illustrerer Wulf hvordan Humboldt så de ødeleggende miljøeffektene av skogplantasjer i Venezuela og ble den første vitenskapsmann som snakket om menneskepåførte klimaendringer. Avskogingen hadde alvorlig innvirkning på jordsmonn og vannivåer.
– Han påpekte at mennesket endret klimaet og at dette kunne ha uforutsigbare konsekvenser for framtidige generasjoner, skriver Wulf i en artikkel i tidsskriftet Geographical Review.

---

Alexander von Humboldt

  • 14.09.1769 – 6.05.1859
  • Prøyssisk naturvitenskapsmann og grunnlegger av den fysiske geografi.
  • Han engasjerte seg i botanikk, etnologi, kartografi, meteorologi og landbruk.

---

Miljøstrateg

Når Humboldt-universitetet i Berlin i år markerer jubileet blant annet med en forelesningsrekke, er det i april med overskriften «Humboldts revolusjonære syn på naturen – en mulighet for antropocen». Antropocen brukes som geologisk betegnelse for vår tid som menneskets tidsalder begrunnet i de endringer som er resultat av menneskelig aktivitet. I verket Kosmos beskrev han klimaet som et system der atmosfæren, havene og landjorda samvirker. Om han ikke brukte ordet økosystem, var innsikten der.
Allerede i sin samtid hadde Humboldt innflytelse på andre miljøtenkere. Amerikaneren George Perkins Marsh (1801–1882) tok til seg hans ideer og skrev boka Man and Nature (1864) om farene ved avskoging. Boka regnes som den første fagbok som fikk en direkte innflytelse på amerikansk politikk.
Til danske Weekendavisen sier Andrea Wulf: «Hvis man er miljøaktivist i dag, er det fint å se at de tanker man kjemper for har vært framsatt for mer enn to hundre år siden. Humboldt var den første som gjorde oppmerksom på den ødeleggende virkningen av menneskets framferd i naturen.»

Darwin og Hansteen

Humboldt begeistret både Charles Darwin og Johann Wolfgang von Goethe. Det påstås at han i sin tid var mer berømt enn Napoleon. Han døde 89 år gammel i 1859 det året Darwin publiserte Artenes opprinnelse. Den boka som inspirerte Darwin til å legge ut på sin reise, var Humboldts beretning Reiser rundt i verden og gjennom det indre av Sør-Amerika. Bokas undertittel er for øvrig: «Ein interessantes und unterhaltendes Lesebuch».
Også til Norge nådde ringvirkningene. Da Humboldt kom hjem fra sin store ekspedisjon i 1804, hadde vi ikke et eget universitet her i landet. Året før hadde Christopher Hansteen startet sine jusstudier i København, noe han fort gikk trøtt av. Jordmagnetisme hadde fanget hans interesse. Vidar Enebakk er idéhistoriker og har en doktorgrad i vitenskapsteori. I løpet av året kommer hans biografi om Christopher Hansteen.
– I det vitenskapelige miljøet i København, var man svært opptatt av Humboldt, forteller Enebakk.

Magnetisk

At Hansteen ble nysgjerrig på Humboldt hang sammen med at prøysseren hadde oppdaget et nytt aspekt ved jordmagnetismen, nemlig dens intensitet – den som får kompassnåla til å dirre når man nærmer seg den magnetiske pol. For Københavns oversjøiske handelskompanier var nøyaktig navigering av stor økonomisk verdi. Kunne man kartlegge og forstå magnetismens intensitet ytterligere, vil man kunne oppnå mer presis navigasjon.
– Humboldt ble en viktig inspirasjon for Hansteen, forteller Enebakk.
I 1808 henvendte Humboldt seg til det vitenskapelige miljøet i København og etterspurte magnetiske målinger fra både Danmark og Norge. Året etter ble han tatt opp som medlem i vitenskapsselskapet i København. Humboldts interesse var avgjørende for Hansteens interesse i jordmagnetismen.
I 1819 utgir Hansteen ei bok om jordmagnetismen supplert med et avansert atlas. Boka når Humboldt i Paris, som i 1820 skriver til sin bror at han er imponert.

Kappløp

– De to brynes mot hverandre, forteller Enebakk. I 1829 legger Humboldt ut på en reise gjennom Russland, mens Hansteen foretok en ekspedisjon til Sibir fra 1828 til 1830. Humboldts ambisjon er å få med seg «alt» på kort tid. Hansteen er utelukkende opptatt av jordmagnetismen og er borte i to år med raus støtte fra myndighetene.
– Ved hjemkomsten i 1830 er Hansteen på høyden, men utover 1830-åra havner han etter hvert i skyggen, forteller Enebakk.
De fleste havnet der – i skyggen av Humboldt. Det forhindret ikke at Hansteen samler alt sitt materiale og i 1830 utgir det første verdenskartet over magnetisk intensitet. Det var inspirert av Humboldt og ble lagt merke til internasjonalt. Etter hvert var det Humboldts nye samarbeidspartner Carl Friedrich Gauss, som også baserte seg på Hansteens mange måleresultater og gradvis tok over som ledende teoretiker innen jordmagnetisme.
– Hvor er sporene etter Humboldt tydeligst i dag?
– Humboldt er stor, ikke bare innenfor enkelte områder, men fordi han begynte å se sammenhenger. Han samlet data og la det inn i kart. Slik ble innsikten ikke å finne i tabeller, men i atlas på kart for ulike fagområder. Arven er at sammenhenger er viktig også på tvers av natur og kultur. I dag henter mange inspirasjon fra Humboldt også i klimaspørsmålet. Den nye formen for humboldtiansk vitenskap bygger på global oversikt og kobling mellom fagområder. Det er den største arven etter Humboldt, sier Enebakk.

Ullensvang

I dag finnes kun enkelte bøker igjen av sokneprest og politiker Niels Hertzbergs (1759–1841) betydelige bibliotek. Resten gikk med da en orkan herjet prestegården i Ullensvang 1. juledag 1806. Det gjorde også Hertzbergs påbegynte landskapsmodell bygd i voks. Som ung var det landmåling han helst ville fortsette å studere, men han ble presset til teologistudier. Med sine kunnskaper om landmåling, dyrket han også studier av astronomi, fysikk, meteorologi og landmåling. På hver sin kant var Humboldt og Hertzberg bergtatt av å måle opp verden.

Kulturhistoriker Kristin Skålden har skrevet om det intellektuelle rommet og den kunnskapsproduksjon som fant sted i miljøet som soknepresten var en del av. I denne sammenheng er voksmodellen viktig. Første gang Skålden støtte på Hertzbergs navn var i forbindelse med hans argumenter for valg av veitrasé over Hardangervidda. I sin argumentasjon viser han til et kart han selv har tegnet. Noe kart finner ikke Skålden spor av. Først ad omveier og etter iherdig innsats kommer to eksemplarer av kartet til rette i Nasjonalbiblioteket.

I 1822 kunne Hertzberg sende barometerobservasjoner han hadde gjort gjennom 24 år til universitetet. To år etter var litografiet klart av et tegnet fjellandskap - et landskapskart - med høydemålinger av fjelltopper, tregrenser og snøgrenser som han kjente fra fjell i Norge der også Alexander von Humboldts målinger fra fremmede land var med. Det har vist seg at Hertzbergs kart er en videreføring av kunnskaper fra Humboldts oppdagelser i Sør-Amerika, som ble fortolket av Goethe i en særegen kart-fremstilling av all verdens høyder, forteller Skåden.

Fløyen

Mens Hertzberg var medlem av Det vitenskapelige selskap i Trondheim, klarte den dansk-norske bergenseren Christian Gottfried Bohr (1771–1832) å bli valgt inn i det svenske vitenskapsakademiet helt uten akademisk bakgrunn. Bohr som både var pedagog, domkantor og dirigent for Filharmonien, også var botaniker, astronom og fjellklatrer, er med her fordi han med sine amatørinstrumenter målte Fløyens høyde over havet og førte det inn i sine statistikker sammen med Humboldts høydeangivelse av fjellet Chimborazo. Gottfrieds bror var for øvrig oldefar til nobelprisvinner Niels Bohr.

Geologen Jens Esmark (1762–1839) var den første som påviste istiden i Norge. Han var vår første professor i bergvitenskap, men han var også førstemann opp både Snøhetta og Gaustatoppen.
I boka Istidens oppdager forteller Geir Hestmark om den tyske geologen Leopold von Buch som kom til prestegården på Ullensvang. «Til von Humboldt rapporterte han: «Jeg har vært i Hardanger på vestkysten av Norge. Her lever mellom himmelhøye fjell [..] en prest [...] som vet hvordan å lage barometre og også bære dem opp på fjell.»
Da Jens Esmarks nekrolog ble skrevet i 1839, ble ikke hans bevis for en stor nedising av det norske landskapet eller hans astronomiske teori om klimaforandringer nevnt med ett ord. Esmarks vitenskapelige artikkel fra 1823 ble lest av få, og selv var han beskjeden og tilbakholden. Geir Hestmark skriver:
«Esmark gikk dessuten glipp av en god anledning til å gjøre sitt arbeid kjent da han ikke deltok i Berlin-møtet til de tyske naturforskere og leger i september 1828. Ledet av Alexander von Humboldt, som året før var vendt hjem fra sitt Paris-eksil, ble møtet det tyske dannelsesborgerskaps gjennombrudd.»
12. februar foreleser professor Geir Hestmark ved Humboldt-universitetet i Berlin om istidens oppdager Jens Esmark. Det intellektuelle rommet «mellom himmelhøye fjell» er smeltet sammen med kontinentets.

Flere bøker

Alexander von Humboldts egne skrifter vil bli gjenutgitt i jubileumsåret. Andre forfattere har også latt seg inspirere av hans livsgjerning.

En skikkelse som Alexander von Humboldt fascinerte ikke bare sin samtid. Og som det står på første bladet av hans egen bok, kan det lett bli «interessant og underholdende lesning».

Daniel Kehlmann er kanskje det beste eksemplet. Han skrev seg i 2005 inn som en av de store, nye, tyske forfatterne med romanen Oppmålingen av verden med Humboldt som en av to hovedpersoner. Da Kehlmann oppdaget at Humboldt hadde møtt matematikeren, astronomen og han med Gauss-kurven, Carl Friedrich Gauss, i 1828, hadde han funnet romanens struktur. Humboldt og Gauss var hverandres motsetninger. Derfor kjente Kehlman det riktig å sette sammen disse to som var ledet av samme ønske om å forstå verden. Her forenes historie, geografi og naturvitenskap i de evige øyeblikk der menn når nye høyder av utsikt og innsikt.

César Aira er en av de virkelig store fortellerne i latinamerikansk litteratur. Med En episode i en omreisende malers liv (2010) ble han for første gang tilgjengelig på norsk. Romanen handler om den tyske maleren J. M. Rugendas' (1802-1858) reise til den argentinske pampasen. Alexander von Humboldt hadde anbefalt ham å reise vestover for å male de spektakulære landskapene i Chile, Argentina og Maxico. Inspirert av Humboldts ideer om naturen, ville Rugendas gripe landskapets sjel gjennom sine malerier og tegninger.

Historikeren og forfatteren Andrea Wulf har skrevet boka The Invention of Nature (2015) som er en biografi om Alexander von Humboldt. Boka vil bli utgitt på dansk i løpet av året, men ingen norsk forlegger har så langt kjøpt rettighetene. The Guardians begeistrede anmelder kaller boka «a superior celebration of an adorable figure».

I april kommer Wulfs oppfølger som er en illustrert beretning om Humboldts fem år lange reise i Sør-Amerika – The Adventures of Alexander Von Humboldt. Tegningene er ved Lillian Melcher.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje