Ut av mørket

Simon Stranger har sett inn i mørket hos Henry Rinnan og seg selv, og prøver å slippe til så mye lys han kan.

Min tro

En liten elbil ruller inn på en tilmålt plass. Ut trår forfatteren som så langt i dag allerede har innført og kanskje forført to femteklasser i sitt Kokotopia.

– Når du kommer hjem fra en arbeidsdag og har fått to hundre tiåringer til å få latterkrampe, da har det vært en fin dag, sier Stranger.

Humorshowet Kokotopia er basert på bokserien med samme navn. Da er det masse tull og tøys, forfatteren i apedrakt og litt læring om verdenshistorie.

– Livet er et tragisk og komisk sted å være, noe som henger ganske tett sammen.

En familiehistorie

 – Hvorfor ble han drept, pappa?

– Fordi han var jøde, svarte jeg.

– Ja, men hvorfor?

– Jo, nazistene ville drepe alle som var annerledes og de hatet jødene.

– Er vi også jødiske?

Dialogen mellom Stranger og hans da snart 10 år gamle sønn er festet til papiret i Strangers bok Leksikon om lys og mørke. Den forteller historien om den jødiske familien til kona Rikke, og hvordan moren og besteforeldrene hennes i 1948 flyttet inn i Bandeklosteret, villaen i Trondheim der Henry Rinnan og hans folk hadde holdt til i krigsårene, og der det hadde foregått tortur og drap i kjelleren. Kanskje var Henry Rinnan også en medvirkende årsak til at Rikkes oldefar, Hirsch Komissar, ble arrestert av Gestapo og skutt på Falstad som et av ti sonofre, som reaksjon på at motstandsfolk hadde sprengt jernbaner og ødelagt malmforsyninger til tysk våpenindustri.

For tre år siden var Stranger sterkt i tvil om boken kom til å bli noe av. Forlaget hans, Tiden, hadde ikke noen tro på å koble sammen familiehistorien fra Bandeklosteret med jødeutryddelser og Gestapos norske agent Henry Rinnan, som til dels er blitt regnet som enda mer bestialsk enn Gestapo, også fordi Rinnan og hans folk infiltrerte motstandsmiljøer og stod for flere avsløringer som kostet mange livet.
Stranger brøt med forlaget. Da stod han der, 40 år gammel, uten forlag, uten fast jobb og en bok som kjentes brennbar og viktig.

– For første gang ble jeg grunnleggende usikker på mitt eget prosjekt, og det var ordentlig vondt, for da hadde jeg ikke egentlig noe, hvis jeg ikke kunne stole på min egen magefølelse for det jeg jobber med.

Han fortsatte å skrive på Kokotopia og flere andre prosjekter, mens han jobbet videre med romanen som hadde arbeidstittel Bandeklosteret. Sønnens spørsmål hang igjen: Hvorfor ble han drept, pappa?

Bergtatt

I Botanisk hage i Oslo flyr noen kråker opp fra et tre. Stranger har lest om eksperimenter som tyder på at kråker klarer å tenke logisk og løse relativt avanserte problemer. Stemmen er mild og han snakker med en letthet og iver, og i øynene skinner det lys.

Han vokste opp på Oslo-siden av Lysaker, i en trevilla med stor frukthage, deriblant 28 epletrær. For Stranger var stedet et paradis.

Moren er prestedatter og jobbet i barnehage i hans oppvekst. Faren hadde studert teologi, men hoppet av studiene og begynte å jobbe på bensinstasjon. Han strevde en del med den psykiske helsen, og for sønnen var han «mye sånn for en tiåring bare uforståelig borte».

Moren leste for ham. Etter at de hadde lest Den uendelige historie av Michael Ende, sa sjuåringen Stranger at han skulle bli forfatter. Boken handler om 11-åringen Balthasar Bux som rømmer fra bøller og gjemmer seg i et antikvariat. Han er ulykkelig. Moren er død og faren deprimert og uoppmerksom. Så kommer han inn i landet Fantasia.

– Jeg ble helt bergtatt og fikk en sånn følelse av at virkeligheten i den boken var mer virkelig enn den utenfor, sier Stranger.

Han gikk på søndagsskole og var med moren i kirken. De hadde med barnebøker og satt på bakerste benk.

– Hadde du noen eksistensielle spørsmål?

– Ja, jeg lurte på alt. Meningen med livet. Finnes Gud? Hvorfor finnes det ondskap? Sånne ting.

Han ble konfirmert og var flere sommere på leir på Knatten, et sted KFUK-KFUM eier i Hvaler i Østfold, og som menigheter i Strangers hjemtrakter leide til å ha leir for barn og ungdom. Stranger ønsket en kontakt med Gud.

– Jeg tror jeg sa: Nå må du gi et tegn hvis jeg skal tro på dette her. Og det skjedde ikke.

---

Simon Stranger

  • 42 år, oppvokst på Lilleaker i Oslo, bor i Oslo med kone og to barn.
  • Forfatter. Har utgitt 11 bøker, sist Leksikon om lys og mørke.
  • Har gått forfatterstudiet i Bø og studert filosofi og religionshistorie.

---

Meningen

Stranger begynte å gå med hatt og frakk, og røykte pipe.

– Jeg var 15-16 og følte meg tusen år gammel, og at alle de andre på min alder ikke skjønte noe som helst. De var opptatt av fjollete ting som fester og popmusikk, mens jeg hadde virkelig skjønt det.

Han ser på tiden som en nihilismeperiode, der han mente at alt var meningsløst.

– Som voksen tenker jeg at for enhver som havner i en sånn situasjon, handler det om forskjellige ting, hvor noen er eksistensielle og filosofiske spørsmål, og andre handler mer om tilhørighet og tilknytning. Men så var jeg parallelt med dette veldig opptatt av urettferdigheten i verden.

Særlig sultkatastrofer gjorde inntrykk. Stranger leste også mye om miljøødeleggelser. En dag gikk han opp en trapp på skolen og så utsultede afrikanere rundt seg overalt. Han måtte stoppe og blunke før bildet forsvant.

– Jeg innså at hvis jeg fortsatte, kom jeg til å bli innlagt på sinnssykehus med en mild psykose, og ingen kom til å bli reddet på veien. Da begynte jeg en slags omprogrammering av hjernen. I stedet for å se etter alt det negative i tilværelsen, begynte jeg å se etter alt det positive som folk, tross alt, gjør mot hverandre, og alt det fine som finnes.

---

4 raske

  • Gud er: Menneskehetens navn på det uforklarlige.
  • Jeg kan ikke leve uten: Å ha betydning for andre.
  • På min gravstein skal det stå: Navnet og datoene holder.
  • Boken alle må lese: Den boken som gjør inntrykk, og som får dem til å se på verden og seg selv med nye øyne. Det vil være forskjellige bøker for forskjellige mennesker, på forskjellige tidspunkt i livene deres.

---

– Satte du deg bare en ny kurs og så ble alt bedre?

– Nei, det var aktiv jobbing i en del år, og det handlet kanskje mest om den metafysiske delen av det. Et av spørsmålene som plaget meg, var: Skal vi bare leve her så kort og så blir vi borte? Hva er meningen med det? Jeg innså på et tidspunkt at vi har på sett og vis alltid vært her. Jeg vil bli borte, men de tingene som jeg og vi alle består av, er i et kretsløp med alt annet levende, som vokser og forsvinner igjen. Det levende på jorda er sånn sett mye større enn noen av oss, uten at det er noe religiøst.

For Stranger er dette fysiske faktum og biologi.

– Jeg føler at jeg kom styrket ut av alle disse grubleriene og spørsmålene, som for min del handler om at jeg ikke tror på noen Gud, sjel eller mening ut over den vi skaper selv. Det synes jeg ikke er noe trist eller vanskelig. Jeg synes tvert imot at det er fantastisk at vi finnes, og at det finnes mye fint å glede seg over i tilværelsen. Så gjelder det å forsøke å finne de tingene som i stor grad gir mening.

Å skulle si hva meningen med livet er, mener Stranger er umulig, fordi han ikke tror det finnes en mening med livet i seg selv.

– Men går man ned til meg og spør hva som føles meningsfullt for meg, så er det å skape ting, og for meg er det å skrive og være sammen med mennesker som jeg kan ha en betydning for.

Da Stranger og kona ventet barn, hadde han en forventning til fødselen om at det skulle skje noe stort og magisk, som en åpenbaring. Fødselen gikk fint, men den store opplevelsen han hadde sett for seg, uteble. Han dro hjem noen timer etter.

– Den kvelden satt jeg på gulvet i stua hjemme uten musikk eller noe som helst, og så fikk jeg en følelse som om noen åpnet en luke innvendig i meg og sa: Se her, Simon, her er det sju etasjer til inni deg som er ferdig møblert, som det bare er å flytte inn i. Det var en sånn rotfestet følelse av mening, av at nå kan alt annet være, nå vet jeg hva jeg skal gjøre i livet mitt. Jeg skal skrive, men mest av alt skal jeg være pappa. Det er nok en av de største opplevelsene jeg har hatt i mitt liv.

Ondskapens grunner

I 2014 var Stranger og familien på besøk hos svigermor Grete på Nesodden. Hun var på kjøkkenet og forberedte middag da mannen hennes Steinar spurte Stranger om han visste at Grete hadde bodd i Rinnans hovedkvarter til hun var sju år. I 1948 hadde foreldrene hennes vært på jakt etter et romslig, men rimelig sted å bo i Trondheim. Stranger hadde vært en del av familien i 15 år, men dette hadde han ikke hørt. I oppveksten hadde Grete og søsteren teaterforestillinger i det som hadde vært Bandeklosterets kjeller.

Stranger begynte å lete etter svar på mange spørsmål, både hvordan familien havnet der og hva det var med Henry Oliver Rinnan.

– Hva har det gjort med deg å jobbe med disse historiene?

– Jeg tror aldri jeg har grått så mye som i arbeidet med denne boken her. Dette stoffet har stor betydning for mange av dem som er involvert. Jeg har hatt mange samtaler med kona mi og svigermoren min, parallelt med fortellingen om Rinnan, der det handler om å forsøke å gå inn i hans forkrøplede verden, som det jo etter hvert blir.

Det er et paradoks at så mange av dem som vil skape godhet i verden, vil gjøre det gjennom ondskap.

Stranger synes den svenske forskeren og forfatteren Ann Heberlein skriver noe svært relevant i En liten bok om ondskap.

– Hun skriver at det kan virke overraskende at folk ikke i større grad angrer når noen konfronterer dem med ondskap de har gjort. Hennes svar er at de angrer ikke fordi handlingen allerede er rettferdiggjort før de gjør den. Det er også derfor man gjør handlingen. For å angre må du gå bak alle tankene og begrunnelsene du hadde og stille spørsmål ved dem. Først da kan du gå tilbake til avgjørelsen og se på den med nye øyne.

Stranger mener Rinnan er en som i stor grad forsvarer handlingene for seg selv. I boken beskriver han hvordan Rinnan i ungdomsårene begynte å stikke unna penger fra kassen i verkstedet der han jobbet for sin onkel. Rinnan mente at han hadde rett på pengene, fordi han hadde lite og sjelden kunne bli med på kino eller annen moro, fordi han ikke hadde råd. I rettsdokumentene fant Stranger at det virker som det er bare én handling Rinnan angrer på, nemlig den gangen han kjente seg presset til å ta livet av en far og sønn som han faktisk trodde var uskyldige.

– Om resten av det han gjorde under krigen, tror jeg han tenkte at nå er det krig, da velger man side, og da følger ting på hverandre.

Annerledeshet

Stranger har fått høre at flere som har lest boken, har hørt en gjenklang av Anders Behring Breivik og hans grusomme handlinger. Forfatteren mener boken er mye mer enn en historie om ondskap i fortiden. Leksikon om lys og mørke handler også om hvordan vi som mennesker skal forholde oss til annerledeshet og utenforskap. Det er også der Stranger tror svaret på sønnens spørsmål ligger, om hvorfor oldefaren ble drept, og hvorfor det var en grunn til å drepe ham at han var jødisk.

– For å finne svaret må man gå inn i Holocaust og nazismen, forakten for annerledeshet og deres grandiose prosjekt om å utrydde alle jøder, homofile og funksjonshemmede, for på den måten å skape et perfekt samfunn. Det er et paradoks at så mange av dem som vil skape godhet i verden, vil gjøre det gjennom ondskap. Det er en dårlig vei å gå. Et samfunn som starter med at man tar livet av en andel av befolkningen, er i hvert fall ikke mitt drømmesamfunn, men et mareritt. Det har vi alle et ansvar for å unngå.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Min tro