Revet ned og bygget opp

– Litteratur og all kunst handler om å få et rikere språk for hva virkelighet er, sier Tom Egil Hverven. Litteraturkritikeren har skrevet en samtalebok med billedkunstner Håkon Bleken.

Reportasje

Vi har sittet en stund i museumskafeen og snakket før vi ser Håkon Blekens store retrospektive utstilling på Henie Onstad kunstsenter. Tom Egil Hverven har nylig gitt ut boka Lyset i støvsøylen, en samtalebok med kunstneren som fylte 90 år 9. januar.

Vi stopper opp ved et triptyk, en gammel kirkekunstform brukt til altertavler, bestående av tre deler. Blekens triptyk er en blanding av collage og oljemaleri. På det midterste lerretet er det malt en korsfestelse.

– Her er det hele tiden en dynamikk mellom kjente former, og noe som bryter ned de kjente formene, sier Hverven.

Et triptyk med en klar korsfestelse i midten spiller opp mot hele kirkekunstens tradisjon, også før protestantismen. Samtidig er det kanskje elementer i dette som er protestantisk, ­undrer Hverven seg: Å hente bibelhistorier, fortellingene som ble tilgjengliggjort med reformasjonen, inn i kunsten.

I boka kaller Hverven sin samtalepartner Bleken, litt spøkefullt, for en «erke-post-lutheraner». Da i forbindelse med moral. Men kanskje kan det også knyttes til den frie bruken av bibeltekster og annen litteratur.

Ikke på moten

Det lengste kapittelet i Lyset i støvsøylen har tittelen «Litteratur».

– Hva vil det si at Bleken er en «litterær» maler?

– Det har minst to nivåer, sier Hverven. Det ene er at han selv forholder seg aktivt til litteratur, og hvordan den gjør seg gjeldende i kunsten hans.

Hverven avbryter seg selv og legger til:

– Da regner jeg også Bibelen som litteratur, samtidig som jeg er bevisst Bibelens tvetydige posisjon som en hellig bok. Bibelfortellinger går igjen i Blekens kunst, sammen med motiver fra for ­eksempler Thomas Manns Doktor Faustus og Ibsens Hedda Gabler.

---

Håkon Bleken

  • Norsk billedkunstner født i Trondheim i 1929.
  • Utdannet ved Statens kunstakademi.
  • Arbeidet som førsteamanuensis ved Institutt for form og farge ved NTH fra 1960–72.
  • Bleken er kjent for å bruke litterære motiver i sin kunst. Han har også illustrert sentrale verker som Ibsens Hedda Gabler, Blixens Babettes Gjestebud og Garborgs Haugtussa.
  • Han har gjort en rekke utsmykningsarbeider, og er dessuten en aktiv samfunnsdebattant.

---

Hvetekornet

Hverven er selv litteraturviter og kritiker. Innledningsvis i boka skriver han at det som først vekket interessen hans ved Blekens kunst, var kulltegningene hans.

– Det som talte til meg i kulltegningene var mørket. Enten det er snakk om litteratur eller billedkunst, liker jeg kunst som åpner seg for disse sidene av tilværelsen. Ikke bare det som er lett, lyst og umiddelbart begripelig, sier Hverven.

– Hva handler mørket om?

– Noe Håkon og jeg har felles er en fascinasjon for litteratur som nærmer seg det vi metaforisk kaller «mørke». Det er jo natten, selvfølgelig, og i forlengelsen av det: Søvnen, drømmene og døden. En gammel forestilling – som ikke bare finnes i Bibelen – er at døden er en forutsetning for livet. Johannes skriver om hvetekornet som må falle til jorden og dø for å gi ny frukt. Den dynamikken interesserer meg, sier Hverven.

– Så mørket har ikke nødvendigvis med lidelse å gjøre?

– Nei, ikke nødvendigvis. Det er også hvile. Vi kaller jo døden den evige ro.

Farge og forestilling

Tittelen på boka, Lyset i støvsøylen, er hentet fra boka Avtrykk, en samling aforismer som Bleken ga ut i 2007. Her skriver han: «Fargen vinner i verdi ved å forestille noe, slik lyset viser seg tydelig i støvsøylen.»

– Det er et lite mysterium av en setning?

– Ja, og samtidig er den ganske konkret. Jeg er en enkel sjel når det kommer til billedkunst, sier Hverven og smiler.

Han er tydelig på at han ikke er utdannet innen kunstfag, noe som gir et bredere begrepsapparat innen et fag, mener han.

– For at jeg skal nærme meg billedkunst må det være noe der som drar meg inn. Men det trenger ikke nødvendigvis å forestille noe.

– Men det at fargen skal forestille noe, har det med litteraritet å gjøre?

– Det kan være, men ikke nødvendigvis.

– Hva betyr det hvis ikke?

– At du kan bli betatt av fargene og formene i seg selv. Eller av en hunds bevegelser, mer enn selve hunden, som i et maleri her inne, sier Hverven og nikker i retning utstillingen i rommene ved siden av.

– Jeg har blitt mer og mer opptatt av vekslingen mellom ytter­punktene. Noe i bildet som gjør at det ikke faller til ro.

Mørk Bibel

Hverven studerte i sin tid teologi, med hebraisk, gresk, latin og noe som tilsvarer kristendom mellomfag i dag. Han avsluttet studiene ved Menighetsfakultetet, og gikk over til filosofi før han endte opp med litteraturvitenskap. Han har lest Bibelen grundig, men kjenner seg ikke hjemme i kirka. Likevel har han aldri meldt seg ut.

– Der er Håkon og jeg ganske like. Ingen av oss kjenner oss hjemme i kirka, men har heller ikke tatt aktivt avstand fra den – i likhet med mange andre nordmenn, legger han til.

De to viktigste grunnene til at Hverven ikke har meldt seg ut, er kanskje Bach og Bibelen.

– Jeg vet ikke om noen litterær tekst som er noe særlig bedre enn Bibelen. Mye interessant oppstår når gode kunstnere eller forfattere fortsetter å forholde seg til det materialet, sier Hverven.

– Når Bleken kan bruke Bibelen såpass mye i sin kunst, er det fordi den også gir rom for dette mørket som du liker?

– Å ja. Jeg kan nesten ikke tenke meg noe svartere enn deler av Mosebøkene, Jobs bok, Forkynneren. Det nye testamentet er i og for seg lysere og gir et annerledes bilde, men hvis man for eksempel leser Matteus 25 eller Johannes åpenbaring ... Og Paulus er jo gal, det sier han selv.

– Jo, det er galskap nok i det nye testamentet, om man ser ­etter det. Men mye av det er fortrengt i teologien rundt tekstene, sier Hverven og legger til:

– Å fremstille hvor mørkt det kan se ut i store deler av Bibelen er vanskelig, men jeg mener at Håkon Bleken gjør det.

Tid og rom

Bleken knytter gjerne bibelske fortellinger til andre historiske og politiske hendelser. Hverven trekker fram hvordan han i en kirkeutsmykning anvender bildet av en jødisk gutt som står i Warszawa-gettoen under andre verdenskrig.

– Bleken kobler sammen tider som ikke egentlig passer sammen, sier Hverven.

– Er det noe litterært i å bruke tid på den måten?

– Absolutt, og Håkon gjør det på en avansert måte. Et av modernismens viktige grep er å legge ulike lag av tid over hverandre, eller ved siden av hverandre, med brudd mellom seg. Montasjen gjorde at vi i film ikke trenger å presentere tiden kronologisk. I billedkunsten er kubismen og collagen varianter av dette.

Tradisjonelt har man satt et skille mellom billedkunst og tekst, der litteraturen utspiller seg i tid, mens billedkunsten utspiller seg i rom. I litteraturen førte det ene øyeblikket til det andre, mens billedkunsten framstilte et fryst øyeblikk.

Hverven forteller om hvordan modernismen brøt med dette skillet. Gertrude Stein teoretiserte på Picassos tid om hvordan litteraturen kunne ta opp i seg former som fantes i billedkunsten.

– I boka skriver jeg om hvordan kjente tekster i samtiden, som Tung tids tale av Olaug Nilsen eller Niels Fredrik Dahls Mor om natten, gjør nettopp dette. De kutter opp tiden. Dahl skriver at utgangspunktet for romanen er at han har klippet opp bildet av moren sin, og forsøkt å lime det sammen igjen, gang på gang.

Det som talte til meg i kulltegningene var mørket.

—   Tom Egil Hverven

Lappeteppet

Hverven skrev sin hovedoppgave om fragmentet som litterær form, slik det ble skrevet av romantiske diktere på starten av 1800-tallet. Han forklarer hvordan romantikkens fragmenter er annerledes enn modernismens.

– Fragmentene til Schlegel og Novalis ble i større grad skrevet ett og ett, med en tanke om at leseren selv ville skape helhet av dem. I modernismen skapte man hele verk mer radikalt fragmentarisk, uten at det skulle danne noen helhet.

Hvervens ypperste litterære eksempel er den tyske filosofen Walter Benjamins Passasje­verket. Verket består i stor grad av sitater fra mer ­eller mindre kjente tidligere tenkere, tanker som hadde havnet på «historiens skraphaug».

– Du og Bleken kommer flere ganger tilbake til Benjamin i boka. Er det noe religiøst i Benjamins prosjekt om å sette sammen bitene av noe tapt, som kan overføres til Bleken?

– Skal vi kalle det religiøst? Jeg er i tvil om det. Allerede hos Friedrich Schlegel og Novalis er det en forståelse av at vi ikke lenger kan forholde oss til historien som en harmonisk helhet. Mange religiøse mennesker tenker nok at kristen­dommen gir en slik helhet fremdeles, men i kunsten smuldret dette synet opp mot slutten av 1800-tallet. Idealet om historien som kontinuitet ble brutt. Hvis du skal sette historien sammen igjen, blir den et lappeteppe av bruddstykker.

Hverven er skeptisk til å lese noe religiøst inn i forståelsen av historien som noe fragmentarisk, men peker samtidig på at det finnes bibelsteder som snakker om nattverden som restene av noe.

– Helt fra Det gamle testamentet finnes en eskatologisk forståelse av at noe hele tiden er knust, men kan bygges opp igjen.

– Er dette noe du ser i Blekens kunst som han ikke nødvendigvis ser selv?

– Jeg mener nok at hans kunst er klokere enn han selv er som fortolker av den. Sånn er det med mange gode verker.

---

Tom Egil Hverven

  • Født 1960. Hovedanmelder i Bokmagasinet i Klassekampen.
  • Er cand.philol. med hovedfag i litteraturvitenskap, men har også studert teologi og filosofi.
  • Har tidligere utgitt boka Terrorens ansikt, i samarbeid med tegneren Sverre Malling.

---

Å fremstille hvor mørkt det kan se ut i store deler av Bibelen er vanskelig, men jeg mener at Håkon Bleken gjør det.

—   Tom Egil Hverven

Fallende kors

Selv om Blekens verker kan være dystre, mener Hverven de rommer en tro på at kunsten kan gi ny innsikt. At kunsten kan lære oss nye måter å se på.

– Jeg vet ikke om noen annen norsk samtidskunstner som til de grader forholder seg til hele kulturhistorien, og makter å bringe den inn i kunsten sin på en så kraftfull måte, sier Hverven og legger til:

– Den er noe som hele tiden bygges opp og rives ned igjen i bildene hans.

– Når dere i boka ser på Blekens utsmykninger i Vålerenga kirke, ser Bleken på korsene han har malt som at de reises opp, mens du påpeker at de like gjerne faller?

– Det er nok en grunnleggende innfallsvinkel jeg har til bildene hans, at de viser prosesser av ting som brytes ned og bygges opp. Destruksjon­ og konstruksjon. Han vil nok være enig i at det er et element i mange bilder, men i tilfellet du nevner var han nok mer overbevist om at korsene ble reist opp.

En ny virkelighet

– Hvis billedkunsten kan lære oss nye måter å se på, er det en annen oppgave enn det litteraturen har?

– Kunsten er jo mer knyttet til blikket og helt bokstavelig evnen til å se. Men litteratur og all kunst handler jo om å få et rikere språk for – og forståelse av – hva virkelighet er. Virkelighet i aller videste forstand.

Hverven tenker seg om et øyeblikk før han avslutter resonnementet:

– Alle kunstartene bidrar til dette, ved at de både framstiller virkelighet, og er virkelighet. Bildene her, fra Blekens 70 år som kunstner, tilfører verden noe nytt, som ikke finnes uten dem. Samtidig gir de en mulighet til å se resten av virkeligheten på nye måter.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje