Redder Jesus fra bedehusloftet

Da Mølstre bedehus ble bygget i 1904, lå det i et travelt veikryss. I dag er det ikke mange biler som passerer det hvite trebygget. Strømmen er kuttet og huset er ikke lenger i bruk.

– For 100 år siden var det møter på bedehuset hver søndag, med en fast ansatt som fyrte i ­ovnen. Det var langt å gå til kirken i Sveio som kun hadde fem-seks gudstjenester i året, forteller Alv Gunnar Aasbu.

Han er trolig fortsatt formann på bedehuset. Det har nemlig ikke vært årsmøte siden 2010. Aasbu finner fram nøklene og låser opp døra til huset hvor han begynte å gå som liten.

Bak ham følger Svein Helge Bergfjord og Govert Edvar Grindhaug fra Vest-Karmøy yngre lokalhistoriske forening. Til sommeren åpner de Haugalandet bedehusmuseum i Gamle Fosen bedehus på Fosen – en øy i Karmøy kommune. Nå samler de inn bedehushistorie fra hele distriktet.

Formet landet

Misjonsorganisasjonene hadde gjerne hver sine ­basarer på bedehuset.

– Hvis du ikke hadde noe å gjøre, kunne du alltid dra til Mølstre. Der var det alltid en basar, minnes Aasbu.

Og slik var det i mange bygder.

– Bedehuset var ikke noe 10-20 sære folk i bygda gikk på. Det var der alle møttes. I hvert fall for de store begivenhetene som juletrefester og basarer. Lekmannsbevegelsen er under­vurdert i den norske ­historien, sier museumsstifter Bergfjord.

– Vi ønsker å vekke oppmerksomhet rundt lekmannsbevegelsen og det den har betydd for norsk historie. ­Museet er fortsatt et bedehus, selv om det ikke holdes møter hver søndag.

---

Bilder fra bedehusland

• Hvert år forsvinner flere titalls norske bedehus. De selges til private, gjøres om til museum, blir revyscener, moskeer og ­restauranter.
• I sommer reiser foto­journalist Erlend Berge gjennom hele landet for å ­dokumentere bedehuskulturen.
• Reisen starter i Ryfylke i mai og går oppover kysten gjennom Hordaland, Sunnmøre, Trøndelag, Troms og Finnmark. Til slutt står Østlandet og Agder for tur.
• Følg Bilder fra Bedehusland på Facebook, Instagram og nettsiden bedehusland.no.

---

Bedehus til salgs

– Det finnes ingen­ sentral oversikt over hvor mange­ bedehus som legges ned, men mitt inntrykk er at antallet øker. Det kommer stadig ut nye bedehus for salg, sier Olaf Aagedal i KIFO, Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning.

Akkurat nå ligger det et snaut dusin gamle bedehus og forsamlingslokaler­ til salgs på finn.no. På torget kan man også kjøpe en rekke gjenstander fra nedlagte bedehus – alt fra trapper, stoler og høyttalere til 10-liters kaffe­kjeler og store støpejernsovner.

– Det er en generasjon som er i ferd med å forsvinne. Disse menneskene var veldig tett knyttet til lekmannsbevegelsen, og barna deres føler ikke den samme forpliktelsen, sier han.

---

Mølstre bedehus

• Tatt i bruk i 1904 i Sveio i Hordaland. Det har ikke vært aktivitet der siden 2010.
• Huset er eid av bygda og ble finansiert gjennom innsamling fra gårdene i området.
• Foreningen som bygde bedehuset skal ha blitt stiftet etter et besøk av Hans Nielsen Hauge.

---

Mølstre bedehus er også et godt ­eksempel på hvordan aktiviteten flyttes til mer sentrale strøk.

– Bedehusfolket er et folk på vandring, og holder seg gjerne der folk samles, da oppfattes nye hus i bygde­sentrene som en god løsning. Det er heller ikke så sterke følelser knyttet til det å forlate et bedehus, som en gammel kirke, forteller Aagedal.

Bedehusene blir gjort om til bolig eller næringslokale; andre blir revet for å frigjøre tomten. Det finnes også eksempler på at brannvesenet setter fyr på nedlagte bedehus og bruker dem som øvingsobjekter.

Oppussing

Mange bedehus har sirlig utførte protokoller over hvor mange som besøkte møtene. Det siste medlemmet av styret på Fosen bedehus – som nå huser bedehusmuseet – døde i 2016. Etter hvert som de andre styremedlemmene døde, førte hun inn minneord og dødsannonsene i bedehusprotokollen.

– Selv om driften hadde vært nede siden 1990, fikk hun malt huset i 2006 og hadde på strøm fram til 2003. Regnskapet er ført fram til 2011 selv om det ikke var inntekter eller utgifter. Da boka tok slutt, var det også slutt på hennes liv, sier Govert Edvar Grindhaug.

Det er blant annet slike protokoller kirkehistoriker Kristin Norseth håper blir tatt vare på.

– Bedehusbevegelsen har vært en folkebevegelse som har hatt stor betydning, ikke bare for enkeltmennesker, men også for samfunnet. En ting er bedehusene, men de har også bygget skoler og sosiale institusjoner. Dette arbeidet må dokumenteres, sier Norseth som arbeider på Det teologiske menighetsfakultetet (MF).

– Det krever oppegående styrer som raskest mulig samler inn protokoller og annet materiale, og som leverer det inn til bevaring i offentlige arkiver eller organisasjonenes arkiver, sier hun.

Hun mener lederne sentralt i misjonsorganisasjonene bør ta ansvar­ for å ivareta historien.

Selv forsker hun for tiden på bede­husnavn. Hun ønsker blant annet å vite hvorfor bedehusene fikk de ­navnene de fikk, og da er stiftelsesprotokoller nyttige dokumenter.

Norseth berømmer initiativtakerne bak bedehusmuseet.

– Det er et veldig verdifullt prosjekt, sier hun.

Bedehuset blir ikke lenger oppfattet som et sted som styrer bygdas moral.

—   Olaf Aagedal, KIFO-forsker

Utvikling

På loftet i Mølstre bedehus finner «historieredderne» malerier og julepynt. Fra kjøkkenskapene tar de med seg porselen og kaffekjeler.

– Det er viktig å ta vare på de ulike måtene folk har levd på. Det er spennende å vise hvordan kulturen forandrer seg og la få folk sette seg inn i hvordan det var å leve før. Vi kan vise en historisk utvikling fra kopper­kjeler til aluminiumkjeler til kaffetraktere, sier Govert Edvar Grindhaug.

Vest-Karmøy yngre lokalhistoriske forening overtok Fosen bedehus i fjor.

– Det handler om mennesker. De gamle bedehusene har sin sjel fordi­ det finnes folk som har stått på i mange år og holdt huset ved like. Misjonsorganisasjonene har tatt vare på historiene om sentralstyrene, men historiene om Mølstre bedehus vil forsvinne med dem som dør.

Forsvinner

– Det er dessverre en reell mulighet for at deler av bedehushistorien går tapt, sier Erling Lundeby, arkivleder med Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM).

– Selv mye av det som alle ønsket å ta vare på, er gått tapt. Hva da med det materialet som ikke var like høyt skattet? Mange steder er det tilfeldig hva som bevares, sier han.

I NLMs sentralarkiv finnes det noen protokoller fra nedlagte bedehus og foreninger, men ikke mange. Arkivets hovedoppgave er å ta vare på den sentrale historien, forteller Lundeby, mens det er regionkontorene som i hovedsak tar vare på materiale fra foreningene.

Gamle bedehus har sin sjel fordi folk har stått på og holdt dem ved like.

—   Govert Edvar Grindhaug, Vest-Karmøy

– Vi har ikke kapasitet til å motta materiale fra alle bedehus, det ville­ vært en uoverkommelig oppgave, sier han.

Lundeby mener derfor lokale, ­offentlige arkiv bør ha interesse av bedehushistorien. Også mange ­offentlige arkiv har plikt til å ta imot slikt materiale.

– Dette er like mye lokalhistorie som bedehushistorie, sier han, og viser til at man for eksempel ved Statsarkivet i Rogaland har stor forståelse for bedehuskulturens betydning.

– Kan bli bedre

Informasjons­leder i NLM, Espen Ottosen, mener at ­organisasjonen prioriterer historie­bevaring ganske høyt. Samtidig innrømmer han at arkivet i Oslo først og fremst forholder seg til et overordnet nivå, og ikke dekker den jevne, lokale aktiviteten på bedehusene godt nok.

– Vi må se nærmere på hvordan vi kan forsikre oss mot at viktig historie går tapt, sier han.

Mange bedehus eies av lokale foreninger. Andre eies, ifølge vedtektene, av «de kristne på stedet». Det gjør det vanskelig for sentralleddet i organisasjonene å ha kontrollen på det historiske materialet.

– Faren er stor for at vi ikke får samlet inn alt fordi vi ikke har hånden på rattet. Men vi oppfordrer lokalforeningene til å sende inn materiale, sier Jeffrey Huseby, generalsekretær i Det Norske Misjonsselskap (NMS).

NMS har gjennom VID Misjonshøgskolen et misjonsarkiv der de ønsker å samle protokoller og andre gjenstander for ettertiden.

Arbeidet til bevegelsen må dokumenteres.

—   Kristin Norseth, kirkehistoriker

NMS har gjennom VID Misjonshøgskolen et misjonsarkiv der de ønsker å samle protokoller og andre gjenstander for ettertiden.

Stengte galleriet

Galleriet på Mølstre bedehus var for de ufrelste, mens salen var forbeholdt de frelste. Etter at bygdehusene kom på 1960-tallet, var det ikke like mange ufrelste som kom til møtene for å sitte på galleriet. Da ble mange gallerier stengt slik at kvinneforeningene og søndags­skolene heller kunne bruke rommet.

– Det skyldtes praktiske hensyn, men den tidligere formannen var nok også redd for at det foregikk syndige ting på galleriet, sier Aasbu.

Livet på galleriet løftes fram av Olaf Aagedal på KIFO som et drømmeprosjekt å forske på. Viktig materiale vil være referater som viser hvorfor man valgte å bygge eller stenge galleriet – som på Mølstre bedehus.

– Galleriet representerer en interessant kontaktflate mellom et tett og intenst religiøst miljø og omverdenen – mellom «vennene» og verden. Det som skjedde på galleriet var ikke så høyt verdsatt, men samtidig var man helt avhengig av galleriet, siden det var inngangsporten til de som kom for å omvende seg, sier Aagedal.

– Galleriet representerer en interessant kontaktflate mellom et tett og intenst religiøst miljø og omverdenen – mellom «vennene» og verden. Det som skjedde på galleriet var ikke så høyt verdsatt, men samtidig var man helt avhengig av galleriet, siden det var inngangsporten til de som kom for å omvende seg, sier Aagedal.

Mindre skepsis

Både Aagedal og Norseth ser at interessen for bedehushistorie er økende og at bedehusnostalgien er på frammarsj.

– Kanskje det har noe med at bygningene ikke lenger oppleves truende for bygdefolket? De blir ikke oppfattet som et sted som forkynner helvetes­skrekk og styrer bygdas moral. Dermed ser man kanskje på dem med et mildere og mer forsonlig blikk, spør Aagedal seg.

Til høsten er Norseth sentral når Menighetsfakultetet skal arrangere et åpent seminar om bedehuskulturen.

Prøver igjen

Alv Gunnar Aasbu håper at det snart kan bli aktivitet igjen på Mølstre bedehus. I juni skal eierne – mange av gårdeierne i bygda – ha årsmøte for å avgjøre fremtiden. To forutsetninger for videre virksomhet er nemlig på plass: vann og avløp.

– Til påskebasaren i 2010 måtte vi kjøre inn vann fordi brønnvannet var udrikkelig, sier Aasbu.

Han håper at bedehuset uansett kan bli et samlingssted for bygda. Ikke alt inventaret er overtatt av bedehusmuseet.

– Fortsatt vil mange av bildene og bibelstedene lyse mot oss fra veggene, så får vi håpe det kan bli litt bedehusaktivitet også, sier han.

Aasbu avviser likevel ikke at det kan bli aktuelt med et salg på sikt.

– Jeg tilhører den siste generasjonen som går på bedehusene. Det er bare ett sted der jeg er blant de yngste, og det er på bedehuset, sier 64-åringen.

Det er bare ett sted der jeg er blant de yngste, og det er på bedehuset.

—   Alv Gunnar Aasbu (64), Mølstre bedehus