Knust av kjærlighet og alkohol

Da lyrikeren Majken Johansson ble frelsessoldat, måpte det litterære Sverige. Hennes lesbiske legning og tunge alkoholisme ble først kjent etter hennes død.

Reportasje

I 1993 døde filosofimagisteren, frelsesoffiseren og dikteren Majken Johansson med et hjerte som var knust av kjærlighet og alkohol. Som barn led hun under en psykisk syk fostermor og forsøkte to ganger å ta sitt eget liv. Som voksen ble hun knust da hennes kjære Solveig valgte døden.

I fjor ble hennes navn og forfatterskap igjen hentet fram i offentligheten da litteraturviteren Paul Tenngart ga oss boken Livsvittnet Majken Johansson. Samtidig publiserte forlaget en samling etterlatte dikt med Tenngarts forord og kommentarer. Nok en gang var lyrikeren og frelsesoffiseren på alle kultursidene: «Det är svårt att inte röras av såväl Majken Johanssons poesi som av hennes livshistoria», skrev Dagens Nyheter. I Gøteborgsposten skrev anmelderen: Hun «blev frälsningssoldat men fortsatte skriva genial poesi. Hon vittnade om mycket, men teg om sitt stora livstrauma.» En av anmelderne konkluderer med at å lese hennes etterlatte dikt «gjør oss menneskeligere».

Skjebne. Tanngart har gjort en nærlesning av hennes forfatterskap og mottakelsen hennes lyrikk fikk. Han har pløyd arkivene for intervjuer­ og reportasjer som det etter hvert ble riktig mange av både i litterære tidsskrifter og kulørte ukeblader. Tenn­garts bok beskriver derfor ikke bare et sentralt forfatterskap i svensk 1900-tall, men vi møter også en menneskeskjebne som gir et fascinerende og kompletterende bilde av folkhemmets Sverige.

Majken Johansson ble frelsessoldat i en tid da ateismen blomstret i kultur­eliten, ble tungt alkoholisert midt i avholdsbevegelsens glansdager, led av tunge depresjoner i linjegymnastikkens hjemland og var homoseksuell i en tid da det var både sykeliggjort og forbudt. Å gi boken tittelen livsvitnet har sin helt spesielle betydning.

De svensker som husker bildet av Majken Johansson ser uansett for seg hennes vakre smil under Frelses­armeens knyttede hodeplagg.

Landhandler og lastebilsjåfør

I 1930 hadde moren blitt gravid med en landhandler på forretningsreise i Malmö. Som singel yrkeskvinne kunne hun ikke ta seg av barnet og overlot henne til fosterforeldre, en lastebilsjåfør og hans psykisk plagede kone. Som voksen ser hun fostermorens sykdom som den altoverskyggende årsaken til sin voldsomme og utrygge barndom. Tenngart skriver at hun i dag ville tilhørt de 3.000 svensker som har søkt staten om erstatning for overgrep i fosterhjem. Som 12-13-åring var hun den jenta som guttene «fikk gjøre saker og ting med». Selv skriver hun senere i livet at hun alltid var «i ivrigste og frekkeste­ laget når det gjaldt seksuelle ting».

Som 18-åring skriver hun i private nedtegnelser at skolen for henne var et tilflukssted, «dit jag kunne fly från min fostermoder.» Her la hun ned all sin flid for å få så gode resultater som mulig. «Mitt intellekt och min psyke pockade på näring – kunnskapsnäring» skriver hun. I ettertid så hun motivet klart. Hun sugde til seg så mye kunnskap som mulig for å få respekt for seg selv og for å kjenne at hun hadde noe å leve for.

Magister i filosofi

Senere i livet var det hennes offiserskollega i Frelsesarmeen, Karin Hartmann, som ble en reservemamma. Hartmann skrev også Johanssons biografi som ble utgitt i 2002. Hennes etterlatte arkiv har vært en gullgruve for Tenngart. Han skriver at det først og fremst ble Gud som kompenserte for forfatter­ens utrygge barndom: «I Guds famn blev hon ett barn på nytt – denna gång ett tryggt sådan.»

---

Majken Johansson

  • Født 1930. Svensk frelsesoffiser, forfatter og oversetter. Døde i 1993.
  • I flere tiår var hun en av Sveriges mest hyllede lyrikere.
  • Vokste opp i et fosterhjem i Malmö.­
  • Tok magistergrad i filosofi ved ­universitet i Lund.
  • Flyttet til Stockholm i 1952 der hun møtte Solveig Borg som hun delte livet med i ett år inntil Borg tok sitt liv.
  • I 1958 ble hun frelst og opptatt som soldat i Frelsesarmeen.
  • I 2002 kom Karin Hartmanns bok Bottenglädjen om vennen Majken ­Johansson.
  • I fjor kom litteraturviter Paul Tenn­garts bok Livsvittnet Majken ­Johansson (Ellerströms förlag).
  • Forlaget utga også Otroheten och andra dikter som er en samling av upubliserte dikt som utdyper bildet av hennes kompliserte forhold til ­poesi, kristen tro og alkohol.

---

Universitetsstudiene i Lund ledet fram til en magistereksamen i filosofi. Hun ble dessuten leder av den litterære studentklubben. Angsten slapp aldri taket, og like før hun skulle fylle 21 år, prøvde hun å begå selvmord. Hun fikk tak i sovetabletter, syklet langt ut av byen, tok tablettene og la seg i en skog. To dager senere våknet hun og ble innlagt på sykehus.

Detaljene i historien er fra intervjuer­ hun har gitt. Også i diktene­ kommer de psykiske problemene fram. I Från Magdala skriver hun at hun har søkt psykiatrisk hjelp helt siden hun var 19 «och tvärs gjenom frälsning og glädje och tjänst i Frälsningsarméen har jag hela tiden hatt sällskap med vännen Ågren». Ågren er hennes galgenhumoristiske navn på angsten.

Stort tap

Hun debuterte som 22-åring og ble en lederfigur i den såkalte Lundagruppen. På begynnelsen av 1950-tallet flyttet hun til Stockholm der hun traff sitt livs kjærlighet Solveig Borg som var 22 år ­eldre. Det skulle prege resten av Majkens liv at Solveig begikk selvmord i 1956. Da Majken 4. mai 1958 ble frelst og gikk inn i Frälsningsarmén, kom det som et sjokk på det sekulære kulturlivet. At en og annen kunstner ble katolikk var man vant med, men Frelses­arméen stemte på ingen måte. Hennes omvendelse gjorde imidlertid ikke at hun sluttet å dikte.

Andens undanflykt (1958), Liksom överlämnad (1965), Omtal (1969) og Från Magdala (1972) ble tatt imot uten at noen mente at hun hadde mistet stinget i diktningen, konstaterer Tenngart. Det var snarere slik at hele det lavkirkelige Sverige hadde fått sin representant i den svenske samtidslyrikken.

Hun var opptatt av at den litterære offentligheten ikke skulle få grunn til å tro at hun var blitt en dårligere ­dikter av å tilhøre Kristus. I en lang periode publiserte hun derfor ingen dikt. I intervjuer beskrev hun hvordan hun sensurerte seg selv fordi hun mente diktene ikke var i samsvar med hennes plikt til å vitne om frelsens glede og lys. Det var med boken Omtal at Frelsesarmeen mente hun for første gang evnet å skrive frelsespoesi.

Likevel mener Tenngart at det er misvisende å skille mellom hennes to perioder. Den kristne troen resulterte ikke i en helt annen poesi.

Sterkt mandat

På overgangen fra 1960-tallet ble hun for alvor en offentlig person også gjennom intervjuer i ukebladene og aviser. Hun ble fast søndagsspaltist i Svenska Dagbladet, og fikk rik anledning til å formidle sin tro.

– Og som hyllet poet med en plass i den svenske kultureliten som var etablert før den overraskende omvendelsen, hadde hun et sterkt mandat, skriver Tenngart.

Han trekker fram hennes deltak­else i et TV-program der hun valgte å opptre plystrende sammen med langhårede rockere. Det førte til sterke­ reaksjoner fra frikirkelige kretser som mente slike uttrykk var ugudelige. Da hun siden fikk kulturpris og spalteplass i Sydsvenska Dagbladet, benyttet hun ikke anledningen til å fremføre frelsesbudskapet,­ men til å lange ut mot en innskrenket og intolerant religiøsitet.

Skjult kjærlighet

I 1989 kom dikt­ene Djup ropar till djup. Der­etter ble det stille fra lyrikeren i mange år. Diktene ble anmeldt i alle de store kulturavisene, og de samme redaksjonene skrev reportasjer om poetene som stod for noe helt eget i samtidslyrikken.

Så lenge hun levde skjulte hun sin lesbiske kjærlighet. I kjærlighetsdiktene forekommer ikke navnet Solveig, men bokstaven S. Tenngart har spurt seg selv hva som gir ham rett til å skrive om det, og sier at han kom fram til at det har allmenngyldig relevans. Dessuten hadde Karin Hartmann fortalt det i sin biografi fra 2002.

Den norske forfatteren Nils-Petter Enstad som har vokst opp i Frelsesarmeen og selv har vært frelsesoffiser, kan huske at den svenske forfatteren gjorde inntrykk. Hennes seksuelle legning var ukjent.

– Hun ga meg troen på at man selv med bakgrunn i Frelsesarmeen kanskje kunne prøve seg på å bli forfatter med kunstneriske ambisjoner, sier han.

Lite kjent

Bortsett fra i Frelsesarmeen, virker det ikke som mange nordmenn i det hele tatt har latt merke­ til poeten til tross for hennes plass i den svenske 1900-tallslitteraturen. I en ringerunde har det vært vanskelig å finne andre enn lyrikeren Oskar Stein Bjørlykke som husker han leste Majken Johansson og fant «flotte dikt». Dessuten la han merke til kombinasjonen av kristendom og et politisk engasjement.

Tenngart peker på at mange var forundret over at en frelst forfatter kunne skrive gode modernistiske dikt.

– Men det handler mye om den svenske velferdsstatens skepsis mot religion og mot at en moderne poet skriver om Gud, argumenterer Tenngart.

– Diktene gir et innblikk i den moralske kampen som mange av oss må gjennom når vi ikke helt og fullt kan leve opp til våre egne ideal, når fristelser sykdom, skuffelser eller negative tanker kommer mellom oss og våre overbevisninger. De illustrerer også en innsikt som Majken Johansson klaget over mange ganger, men som de sekulære omgivelsene hadde så vanskelig med å forstå. Å være troende er ingen garanti mot livets trengsler, skriver Paul Tenngart.

Inte hur motvilligt, hur inihelvete motvilligt

jag lever för Gud, jag som

aldrig en hel dag

orkar leva riktigt bra

för mig själv.

Fra Otroheten och andra dikter av Majken Johansson

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje