Den store prekendagen

Julaften er den dagen i året da flest mennesker lytter til presten sin. Vårt Land har spurt seks prester hva de ønsker å formidle i årets julepreken.

Reportasje

– De tingene vi klamrer oss til for trygghet her i livet, klarer ikke alltid å holde oss oppe, sier Bettina Eckbo. På julaften skal hun preke om tryggheten i stallen.

Bettina Eckbo er prest i Eidskog kirke i Hedmark. Da Vårt Land ringer henne, har hun ennå ikke skrevet julaften-prekenen. Men grunnpoengene, de ligger klare.

– Denne julen skal jeg fokusere på fellesskapet i stallen. Stallen er møtestedet for himmel og jord i juleevangeliet, og den er fylt med alle slags mennesker og dyr. Og der blir Gud født. Jeg håper kirken skal være slik som stallen på julaften, sier Eckbo.

En solist skal fremføre den relativt ukjente Bach-salmen «Ved krybben din der vil jeg stå» som en del av prekenen.

– Det er slik jeg ønsker julegudstjenesten skal oppleves. At stallen kan være et hvilerom der man ikke trenger å tenke på svoren på ribben, eller på de ulike familieforholdene man skal forholde seg til utover julekvelden, sier Eckbo.

I ukene opp mot jul har Eckbo hatt mange samtaler med mennesker som gruer seg til høytiden. Som er syke, eller ikke har lyst til å leve lenger. Mange har mistet dem de pleide å feire jul med.

– Da tenker jeg kirken kan være et fint sted å være. I kirken er vi i et fellesskap som strekker seg lenger enn det jordiske. Vi kneler for eksempel ved en halv alterring, som symboliserer at det er noen som har gått foran oss. Kirken blir på den måten et slags møtepunkt, der man kan minnes dem man savner.

– Er det noe spesielt som har skjedd i løpet av 2018 som du kommer til å ta opp i prekenen?

– I bygda jeg er prest i, men også i verden generelt, har det skjedd en del overraskende ting i 2018. Vi moderne mennesker har lett for å tenke at «hvis vi bare lever sånn og sånn, spiser riktig og trener nok, kommer vi til å leve lenge og ha det godt». Men slik er det ikke.

I år har Eckbo begravd flere unge mennesker som plutselig ble syke.

– Og den sprekeste damen i bygda døde. De tingene vi klamrer oss til for trygghet her i livet, klarer ikke alltid å holde oss oppe, sier hun.

Til de voksne

Bettina Eckbo tror hun holdt sin beste julepreken som nyutdannet prest, for omtrent tolv år siden.
– Jeg kom rett ut fra studiet, og var veldig opptatt av å ha en politisk og diakonal vinkling på juleevangeliet. Så jeg snakket om hvem personene i stallen hadde vært i dag, og oppfordret menigheten til å gå ut å hjelpe dem som er alene, sier Eckbo og ler.

– Og den verste juleprekenen?

– Jeg kommer ikke på hvilken preken som har vært verst i sin helhet. Men jeg sa en forferdelig teit ting i en julepreken det året oljeprisene falt så fryktelig mye. «Det var ikke bare englene som dalte ned i år», eller noe i den duren.

Eckbo ler.

– Man er alltid underveis. Også som prest.

Dette klarte jeg altså å formidle på elleve minutter.

—   Øystein Gjerme

De fire evangeliene

For første gang på 18 år skal ikke Øystein Gjerme preke på julaften. Men Salt-pastoren forteller likevel gjerne om prekenen han holdt før jul.

Øystein Gjerme er pastor i pinsemenigheten Salt Bergenskirken. I år skal han ikke preke på julaften, men et par søndager før jul holdt han en preken han mener kunne stått seg like godt 24. desember.

– Først snakket jeg om hvordan julesanger skaper bilder i hodene våre og lager en oppfatning av hva julens budskap egentlig er. Så tok jeg utgangspunkt i de fire som forteller oss om det som skjer i julen: evangelistene.

Matteus og Lukas

Hver av de fire forteller historien om Jesu fødsel fra hvert sitt perspektiv og for ulike mottakergrupper, ifølge Gjerme. Han starter med Matteus som han illustrerer som en ung mann.

– Matteus snakker om forventningene og profetiene. Han viser til fire profetier som stemmer. I denne fortellingen er vismennene til stede, og de religiøst interesserte nikker og sier det må være sant.

Når han kommer til Lukas viser Salt-pastoren frem et bilde av en gammel, fattig dame.

– Hos Lukas er det de marginaliserte, diskriminerte og ikke minst kvinnene som får stor plass. Det er Maria som får besøk av engelen, ikke Josef. Og det er hyrdene som får komme med budskapet. Ikke vismennene.

Johannes og Markus

Så tok Gjerme opp en liten gutt med astronautdrakt som skulle være bilde på Johannes-evangeliet.

– Johannes nevner verken Josef eller Maria, men snakker om ordet som blir menneske. Det gjør han for å treffe dem med det greske tankesettet.

Til slutt er det Markus-evangeliet. Men her nevnes ikke fødselen i det hele tatt.

– Han snakker til en kultur hvor status, klasse og slektsnavn er viktig for å bli regnet med. Men det var også en annen måte å bli husket på: gjennom en heltedåd. Det viser oss at Jesus som Herre kom for å tjene oss alle. Kanskje er det ikke så dumt at vi tror at englene faller ned i skul. Sånn viser Jesus seg for oss alle, sier Gjerme og legger til:

– Dette klarte jeg altså å formidle på elleve minutter. Bra, eller hva?

Vi kommer til å be for dem som har det vanskelig i julen, og for dem som er i sorg etter å ha mistet noen av sine.

—   Gaute Ørgreid Rasmussen, sokneprest i Varhaug menighet

Gleden skinner igjennom. Og sårene leges.

Drapet på 13-år gamle Sunniva Ødegård har satt dype spor på Varhaug. Men på julaften skal sokneprest Gaute Øgreid Rasmussen snakke om julegleden.

Gaute Ørgreid Rasmussen er sokneprest i Varhaug menighet på Jæren. Denne julen holder han sin siste julaftenpreken, før han neste år går av med pensjon etter 40 år som prest.

– Jeg skal preke om hvordan Jesus kom til jorden, og hvorfor han kom. Dette er den beste dagen i menneskehetens historie. Gud sender sin sønn til jorden for å berge oss mennesker, sier han.

Vanskelig år

Det har vært et spesielt år for Varhaug menighet etter at 13 år gamle Sunniva Ødegård ble drept i sommer. Det har satt dype spor hos de 3000 innbyggerne på Varhaug.
Rasmussen, som forrettet i Ødegårds begravelse i august, tror det vil ta lang tid for sårene etter tragedien å gro. Han har bestemt seg for å fokusere på gleden i julebudskapet i sin julaftenpreken.

– Sårene sitter dypt i lokalsamfunnet, og jeg ønsker ikke å rippe opp i dem. Jeg ønsker å la gleden over julen stråle frem i stedet. Dette er gledens høytid. Men vi kommer til å be for dem som har det vanskelig i julen, og for dem som er i sorg etter å ha mistet noen av sine, sier han.

Gleden smitter

Rasmussen har bestemt seg for å snakke om den smittende gleden juleevangeliet forteller om.

– Det er som om englene i himmelen er så glade og jublende over det Gud har gjort, at de bare må dra til jorden for å fortelle om hva som har skjedd. Og så er gjeterne de eneste som er våkne, sier han og ler.

Gjeternes glede leder dem til stallen.

– Og i stallen finner de Josef, Maria og Jesus-barnet. Jeg ser for meg at Josef følger gjeterne ut døra, etter at besøket i stallen er over. Det er helt mørkt, og han ser bare oljelampene deres som beveger seg over åkrene. Han hører dem synge, danse og lovprise Gud, sier Rasmussen.

Og gjeternes glede smitter videre til andre.

– Den har blitt overlevert fra generasjon til generasjon siden den gang, helt til oss som sitter i Varhaug kirke over 2000 år senere.

Himmelen

 – Du har vært prest i mange år. Er det en julepreken du husker spesielt godt?

– Jeg har holdt så mange, så det er vanskelig å huske. Men denne uken hadde jeg julegudstjeneste med noen psykisk utviklingshemmede ungdommer. De gir så mange tilbakemeldinger underveis at det er umulig å holde seg til et manus, og det synes jeg er fabelaktig.

Han ble veldig rørt da de sang de siste strofene av En krybbe var vuggen sammen, forteller han.

Velsign oss, vær med oss, gi lys på vår vei,
så alle kan samles i himlen hos deg!

– Da tenkte jeg at jeg skal feire jul med disse menneskene i himmelen en gang. Og da skal det ikke være noen psykisk utviklingshemming lenger, og heller ingen sykdom eller død.

Med barn i magen

For Hanne Punsvik Øygard, kapellan i Harstad kirke, er det en litt spesiell jul i år. Hun er nemlig gravid og det kommer hun til å dra nytte av i årets julepreken.

– Jeg skal ha familiegudstjeneste, og da synes jeg alltid det er et poeng å si noe om hvorfor Jesus kom til verden på en måte som er forståelig for barn.

Utgangspunktet i år blir rett og slett at Jesus vokste frem inni en mage fordi det er litt spesielt førjulstid for min egen del, forteller Hanne Punsvik Øygard, kapellan i Harstad kirke.

At hun selv bærer på et lite barn i magen har gjort at hun har tenkt ekstra litt ekstra på Maria i år.

– Gud hadde lyst til å gjøre det sånn at han kunne være med oss mennesker. Men da måtte han bli som oss og vokse frem som oss andre – inni en mage.

Familiegudstjeneste

Hun kommer til å fokusere på at Gud har valgt oss, uavhengig av om vi velger Ham.

– Så tar jeg det litt videre etter hvert – dette med at Jesus vokste frem i en mage. Frelsesplanen funker jo, men Gud måtte ha hjelp. Det var et menneske som måtte bære han frem, med alt det innebærer av opp- og nedturer. Selv om Gud er den som lot seg føde så er det sånn at hvis den store planen om fred på jorda skal kunne gjennomføres må vi bidra.

Øygard sin metode er å fenge barna med noe konkret de kan forstå i starten av prekenen, og så rette seg mer mot de voksne utover i prekenen.

– Da vil jeg si ting som blir litt for avansert for de minste, men som kan gi mer til de voksne. Det er vanskelig å vite om man skal prioritere barna eller de voksne, men det er en prioritering man må ta. Siden det er en familiegudstjeneste har jeg også valgt bort å snakke om noe samfunnsaktuelt. Det er ikke nødvendigvis så lett når det er så ulik alder på de som er til stede.

Barnets vandring gjennom julen

Sokneprest Jan Torrey Jensen tror barnets perspektiv leder oss inn i julens budskap.

Sokneprest i Hundvåg menighet i Stavanger Domprosti, Jan Torrey Jensen, er nettopp ferdig med sin fjerde skolegudstjeneste for året. I tillegg har tretten barnehager hatt barnehagevandring i kirken.

Nå er det julaftenprekenen som gjenstår. Også her har han tenkt å ta utgangspunkt i barnas vandring.

– Det fine med barnehagevandringene er at barna fysisk vandrer rundt i juleevangeliet, og opplever det. Ved å se eselet, stjernen og stallen, og ved selv å spille englene, gjeterne og Josef og Maria, oppdager de det gode ved julen, sier Jensen.

Barneblikket

Han har tenkt å ta de voksne kirkegjengerne med på en lignende reise, gjennom juleevangeliets scener.

– Jeg tror barnas perspektiv kan lede oss inn i julens budskap, ved å vise oss hvordan Gud kom til oss for å gi oss sin kjærlighet. Og at det gjør det mulig for oss å gi omsorg og kjærlighet videre, sier Jensen.

Han tror julens budskap kan være vanskelig å fatte hvis man «bare møter det med vett og forstand».

– Jomfrufødselen, for eksempel, kan være vanskelig å forstå. Derfor tror jeg barnas perspektiv er et godt utgangspunkt. Det kan hjelpe oss til «å oppdage det umulige, og til å tro det utrolige», som er et uttrykk jeg liker å bruke om juletiden, sier Jensen.

Mye lyd

– Har du holdt en skikkelig dårlig julepreken noen gang?

– Ja, det har jeg nok, kan ikke akkurat komme på noe nå. Men på en julaften i Tromsø for noen år tilbake, bestemte veldig mange barn seg for å si noe samtidig som jeg prekte. Det ble ganske mye lyd til slutt, ler Jensen.

Ett år tok han utgangspunkt i NRKs julekalender for barn, Snøfall.

– Det ble egentlig veldig fint. Jeg snakket om hvordan hovedpersonen Selma gikk inn i det ukjente når hun åpnet døren til Snøfall. Den kristne troen kan også være litt slik; en reise inn i det ukjente, som åpner opp til julens budskap om nåde og fred.

Gud blir ett med våre livsvilkår

Aud Sunde Smemo, sokneprest i Kristiansand, er ikke så opptatt av å ta ansvar for folks julestemning. Hun vil formidle håpet og det radikale i julebudskapet.

– Jeg skal holde julepreken for en voksen menighet med omtrent tusen mennesker. I år har prekenen min foreløpig overskriften «Barnet og håpet».

Aud Sunde Smemo forteller at hun vil vektlegge at Guds sønn blir født inn i dødens verden, og at han kommer fra en familie med mye skam og tapt ære.

– I Jesu familie er det både vold, svik, overgrep og mange vonde ting. Han kommer til oss gjennom en kvinnes livmor, som også på den tiden var et skammens sted. Så opplever han ikke å bli tatt imot, men må leve et liv med mye kamp. Så er det store spørsmålet: Hva er håpet i dette?

Hun tror håpet nettopp er å ha en Jesus som er sånn. Soknepresten vil prøve å formidle at vi har en Gud som blir ett med menneskenes livsvilkår.

– Vi har også ting vi skammer oss over. Ting som er vanskelige å leve med at ble sånn. Vi fødes, utleveres og har behov for at noen tar vare på oss og verdsetter oss. Når vi da har Gud som går inn i det samme kåret – har vi en Gud som ingenting menneskelig er ukjent for.

Hellig stund

– Tenker du mye på at juleprekenen din for mange er den eneste prekenen de hører i løpet av et år?

– Jeg har det veldig mye i bakhodet. Jeg tenker mange setter døra på gløtt for det åndelige denne dagen. Og mange vil nok synes at ordet tro er litt stort, men kanskje går det an å si at vi håper. Jeg vil veldig gjerne at julegudstjenesten skal være et sted hvor det er godt å være. Et sted hvor man får næring og kan kjenne igjen sitt liv og sin lengsel, svarer Smemo.

Ofte legger hun inn noe som har skjedd i løpet av det siste året. Tidligere har det vært flyktningsituasjonen, 22. juli og Metoo for å nevne noe. I år blir det fredsprisvinnerne.

– Jeg synes de er fantastisk verdige vinnere som har historier som vi har så godt av å lytte til. De formidler også håpet – og det grusomme.

De gangene hun går hjem fra julegudstjenesten og føler hun har preket for lenge eller hatt for mange moment med i prekenen, er de verste. Men oftest kjenner hun på den gode følelsen:

– Det er når man kjenner at det legger seg en høytid over rommet. Det er nesten ingenting jeg blir så takknemlig for som det. At vi kjenner at det er en hellig stund.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje